Han hadde faktisk aldri tidligere sett en ung mor som ammet barnet sitt – og slett ikke splitter naken.

Forfatter: OnkelWaldo

Automatisk Google-oversættelse:

Denne novellen er en spin-off fra serien «Klassen, jentene og favorittlæreren», spesielt fra del 29, der gymlæreren Ulrika opplever en impulsiv hyrdestund sammen med Arnbjørn, en av elevene.

Her møter vi de to igjen ett år senere.

* * *

Kapittel 1 – Min – eller ikke min?

Pannen hans var blank av svette mens han peste seg opp den bratte bakken. På toppen pustet han lettet ut og lot sykkelen bare trille rolig bortover den slake hellingen. Han var ute på noe som bare halvveis var en treningstur, for han lekte med tanken på å gå litt mer alvorlig inn for orienteringsløp. Men i så fall måtte han sørge for at utholdenheten hans ble bedre, og da var det greit å veksle litt mellom sykkel og løping, syntes han.

Like før en ny nedoverbakke stanset han helt, gikk av sykkelen og lente seg litt mot den. Den lille bygden bredte seg ut under ham som et bølgende grønt lappeteppe, delt opp i firkanter og rektangler av forskjellig størrelse, med ulike farver og med blandet vegetasjon. På den andre siden av den buktende blå elven fortsatte veien inn i skogen og forbi det lille vannet der han hadde teltet sammen med hele klassetrinnet året før.

Det gikk en varm bølge igjennom ham da han tenkte på den teltturen. Ulrika hadde fått barn i mars en gang, hadde han hørt, men han visste ikke datoen. Etter juleavslutningen året før hadde hun gått ut i svangerskapspermisjon og vært borte fra skolen siden da. Et par ganger hadde han sett henne på avstand – bare så vidt, ikke så nær at det var naturlig å hilse eller innlede en samtale.

Nå var de kommet inn i september, og hun skulle visstnok begynne i jobb igjen etter nyttår – hadde han også hørt. Da ville ungen altså være omtrent ni måneder gammel, men – påminnet han seg selv for n-te gang – det er jo svært usannsynlig at det er DITT barn, så bare glem det, hva?

Men han klarte det ikke – ikke helt.

Han satte seg opp på sykkelen igjen og fortsatte hjemturen. I dag hadde han ikke tråkket unna mer enn drøyt tredve kilometer, men det fikk klare seg. Han trente jo ikke til Tour de France, heller!

Før han satte seg på sykkelen igjen, kikket han opp på den litt grå høsthimmelen. Noen skyer var i ferd med å trekke seg sammen, men de var fremdeles litt for langt borte til å utgjøre noen trussel, mente han. Så han trillet bare rolig nedover den ikke altfor bratte bakken, mens han lot føttene hvile på pedalene. I bunnen av bakken kom det en liten sidevei fra høyre, og han så nøye etter om det kom noen trafikk derfra. Det gjorde det visst ikke – jo, forresten, der dukket det med ett opp en annen sykkel, med tilhenger, og på setet satt en skikkelse kledd i blå og hvit treningsdrakt.

Arnbjørn stanset ved det lille veikrysset for å slippe henne forbi. Det ville ikke ha vært vanskelig for ham å tråkke på litt ekstra, for å komme først, men han hadde øyeblikkelig kjent henne igjen.

Tydeligvis kjente hun ham igjen også, ihvertfall da hun nærmet seg krysset, for hun stanset bare noen meter fra ham og pustet ut. Så smilte hun varmt til ham.

– Hei, Arnbjørn.

– Hei – Ulrika.

Så våget han seg på en liten tilleggsreplikk:

– Lenge siden jeg har sett deg.

Hun nikket, åpnet munnen for å si noe, men akkurat da kom det et lynglimt og et tordenskrall. Deretter begynte det å styrtregne – uten noe forvarsel.

Ingen av dem hadde regntøy på seg, men Arnbjørn så at babytilhengeren var godt tildekket med skjerm og et vanntett deksel. Selv ble han gjennomvåt på et øyeblikk, og det var tydelig at det gikk likedan med henne.

– Kom! utbrøt Ulrika og satte seg på sykkelen. – Det er bare fem minutter hjem til meg!

De brukte iallfall ikke mer enn seks – syv minutter. Arnbjørn kunne nok ha gjort det på kortere tid, men han visste ikke hvor hun bodde, så han var nødt til å følge etter henne.

Hun bodde øverst i en boligblokk på fire etasjer, med heis, og med parkeringsplasser i underetasjen. Arnbjørn hjalp henne å låse sykkelen, ta dekselet av hengeren, men han våget ikke å røre den sovende babyen. Den våknet ikke før de sto i heisen, på vei opp til fjerde etasje, da begynte den å sutre litt.

– Hun begynner nok å bli sulten, smilte moren. – Vi har vært ute på en ganske lang sykkeltur, så det er en stund siden hun fikk mat.

Arnbjørn nikket. «Hun» – en liten jentunge, altså, tenkte han.

Av en eller annen grunn snakket de ikke sammen før de sto i entréen til hennes lille leilighet. Like før de kom så langt, ga hun den sutrende lille bylten til Arnbjørn, mens hun selv fant frem nøklene sine.

Han fikk nesten sjokk da han fikk det lille vesenet i armene. Ungen så på ham – med et undrende blikk, syntes han, som om hun spurte – Hva er du for en, da?

Faktisk var det aller første gang han holdt en liten baby i armene, og han følte seg utrolig klossete. Og han fikk et nytt sjokk da Ulrika kledde seg splitter naken mens de fremdeles sto i entréen. Først da befridde hun ham for den godt innpakkede bylten.

– Få av deg de våte klærne, du også! oppfordret hun – eller kommanderte hun? Arnbjørn var ikke helt sikker, han ble stående og stirre, helt fascinert, mens hun helt usjenert flådde av seg det ene plagget etter det andre.

Da hun bare hadde trusene igjen, brøt et betagende smil frem på det vanligvis så alvorlige ansiktet hennes. Det var et smil som det var sjelden å se, men som var noe av det som hadde fått ham til å bli oppmerksom på henne. Da hadde hun gått inspeksjon i skolegården med tre – fire av de aller yngste på slep.

– Vi har jo sett hverandre nakne før, ikke sant? lo hun lavt, mens hun sto på ett ben og lot også det siste lille plagget gli over ankelen. Med den venstre foten vippet hun det opp på den klissvåte kleshaugen.

– Ja – én eneste gang! tenkte Arnbjørn, men han sa ikke noe, gjorde bare som hun sa. Da han også var naken, var hun allerede på vei inn på badet, med ungen i armene.

– Kom, da vel! oppfordret hun med et raskt blikk over skulderen. Arnbjørn fulgte etter og merket seg muskelspillet i den faste runde enden og de spenstige lårene. Én eneste natt hadde han fått lov å kjærtegne – ikke bare den silkeglatte enden, men hele den smekre, smidige kroppen hennes, og i løpet av den ene intense, herlige, uforglemmelige natten hadde de dirrende lårene omklamret ham mens hun hikstet ut sin ekstatiske fryd – to ganger –først i hans høyre øre, og til slutt i det venstre. Allerede da visste han at denne halvlyse, litt kjølige forsommernatten ville han aldri komme til å glemme.

Pikken hans hadde reist seg forventningsfullt da de kom inn på det lille badeværelset, men der fikk han sin første lille overraskelse. Ulrika pekte på det lille dusjkabinettet, deretter fikk han en ny beskjed:

– Ta deg en dusj mens jeg gir henne mat, hva? Jeg merker forresten at jeg må skifte bleie på henne også.

Dermed la hun barnet på et lite stellebord til høyre for vasken og snudde ryggen til ham. Hun var nesten like fristende og tiltrekkende bakfra, syntes Arnbjørn, men han rev seg løs fra fortryllelsen, skrittet inn i dusjkabinettet og skrudde på vannet.

Da han var ferdig med å dusje, hadde Ulrika skiftet bleie på ungen, og nå satt hun på det gjenlukkede toalettsetet og hadde lagt henne til brystet. Lemmet hans hadde innsett at det ikke ville bli noen hektisk aktivitet likevel, og hadde slukøret lagt seg til hvile igjen.

Det var et betagende syn han hadde foran seg. Når han tenkte etter, hadde han faktisk aldri tidligere sett en ung mor som ammet barnet sitt – og slett ikke en som var splitter naken. Brystene hennes var naturligvis større nå enn de hadde vært første gang han så dem. Runde og fulle var de, selvsagt på grunn av ammingen, det skjønte Arnbjørn også.

Babyen hadde fått på seg en tørr bleie. Den lille munnen sugde og smattet på den svulne brystvorten, og Arnbjørn kom på et maleri han hadde sett engang. Han husket ikke hva det het, eller hvem som hadde malt det, men «Mor og barn» ville være en mer enn god nok tittel, tenkte han.

Først mye senere kom han til å undre seg over hvorfor han ikke fikk reisning nok en gang ved det skjønne synet.

Hun så opp på ham og smilte ømt.

– Hun er snart mett, sa hun med dempet stemme. Så nikket hun pekende med hodet.

– På hyllen der borte finner du badehåndklær. Når du er ferdig med å tørke deg, så tenker jeg hun er mett, jeg. Deretter kan du låne min badekåpe, den henger – der.

Arnbjørn tørket seg omhyggelig med et lyseblått badehåndkle. Så knyttet han båndet på badekåpen hennes fast rundt livet. Den passet omtrent akkurat. Allerede året før hadde han merket seg at de var omtrent like høye. Nå var han to – tre centimeter høyere enn henne, trodde han. Litt mer enn i fjor, slo det ham plutselig. – Jeg har blitt høyere, mens hun ble – tykkere!

Skjønt – nå var hun jo like slank igjen, da – bortsett fra de svulmende brystene. Han smilte ved tanken, og Ulrika, som nok trodde han smilte til henne, smilte tilbake og reiste seg.

– Sånn – nå er hun god og mett, erklærte hun. Så rakte hun ham den godt innpakkede babyen og pekte innover i leiligheten.

– Du finner en litt gammeldags vugge inne i soveværelset mitt, fortalte hun. – Jeg arvet den etter bestemor, så min mamma har ligget i den da hun var baby.

– M- men ikke du, altså? kvekket han. Forlegenheten hans hadde gjort at han nesten mistet stemmen. Nå fant han den igjen, men han hørtes ut som en forkjølet frosk, tenkte han. Han kremtet diskret for å renske halsen.

Hun ristet på hodet.

– Nei, ikke jeg.

Hun ga ikke noen nærmere forklaring, løftet bare venstre fot og tok steget inn i det lille dusjkabinettet.

Vi hadde nok blitt stående ganske tett sammen hvis vi skulle ha dusjet samtidig, tenkte Arnbjørn da han ga seg i vei med den sovende, lille bylten i armene.

– Min – eller ikke min? undret han – that’s the question.

Han lurte på om han noen gang ville få svar på det.

Kapittel 2 – Har jeg virkelig blitt pappa?

Ungen sovnet i armene hans mens han bar henne så forsiktig han kunne de få meterne inn i soverommet. Han la henne – nå visste han at det var en «hun» – ned i vogga og bredte over henne den lette, men varme dynen. Så rettet han seg opp igjen og ble stående i noen sekunder og beundre det perfekte, lille babyansiktet. Det var også noe han aldri hadde gjort før.

– Godt at hun sover, tenkte han – så slipper jeg å synge for henne!

I bakgrunnen hørte han bruset fra dusjen. Han prøvde å la være å tenke på den glinsende mammakroppen, men klarte det ikke helt. Lemmet hans begynte uvilkårlig å svulme under badekåpen – hennes badekåpe!

Klærne deres lå fremdeles i en klissvåt haug ute i gangen. Kanskje hadde hun en – tørketrommel eller noe? Selv hadde hun naturligvis tørre klær i skapene og skuffene sine, men han? Hva skulle han gjøre? Han kunne selvsagt sortere de våte klærne, men hvor skulle han gjøre av dem? Best å vente til hun hadde dusjet ferdig – og kledd på seg.

Av en eller annen grunn hadde han blitt stående ved siden av vogga mens han tenkte. Nå bøyde han seg over den igjen og kikket ned på det sovende barnet. HVIS hun var hans, så ville hun kanskje ligne litt på ham selv da han var baby? Men for Arnbjørns uerfarne øyne så alle spedbarn akkurat like ut. Noen var selvsagt lubnere enn andre, noen skrek mer enn andre, men bortsett fra det – umulig å se forskjell. Iallfall for ham.

Ei lita jente var det altså. Han lurte på hva hun het. Var hun døpt, mon tro – med vann over hodet og slikt? Han hadde vært til stede ved et par slike barnedåper, og hadde alltid syntes synd på de stakkars småtassene som plutselig fikk en overraskende håndfull med vann over de små hodene sine. Vannet var sikkert oppvarmet, men likevel, da!

Det lille ansiktet virket så mykt og avslappet der det lå. Øynene var lukket, den lille – den bittelille – munnen sto bare litt på gløtt, og hun pustet så jevnt og stille, helt uhørbart. Et levende, lite vesen, som han – som han kanskje – –

– Unnskyld at jeg brukte litt lang tid, hørte han plutselig bak seg.

Han rykket til, plutselig tilbake i virkelighetens verden. Da han rettet seg opp, sto hun smilende foran ham, fremdeles splitter naken. Kroppen var tørr, men – ja, selvfølgelig! kom han plutselig på. Jeg er på soverommet hennes, og det er selvsagt her hun har klærne sine.

Plutselig ble han forlegen.

– U- unnskyld, begynte han, men Ulrika var fullstendig usjenert.

– Jeg ser at du beundrer den lille datteren vår, fortsatte hun. – Er hun ikke søt, kanskje?

Arnbjørn stusset kanskje litt over ordene «datteren vår», men gikk ut fra at hun hadde fått en samboer eller kjæreste – kanskje hun hadde hatt det hele tiden – og at det også var denne kjæresten som var far til den lille jenta.

– Ehhh – joda, stammet han. – Hva heter hun, forresten?

Ulrika skakket litt på hodet og smilte underfundig.

– Jeg har oppkalt henne etter hennes pappa – og min egen mor. Så hun har fått to navn: Arnhild Hillevi.

Hun tok en liten pause, og han så at hun fuktet leppene med en lynrask tungebevegelse.

– Men jeg bruker bare det første, erklærte hun. – Så – sånn til daglig, kaller jeg henne bare Arnhild.

Igjen tok hun en pause, som for å studere reaksjonen hans. Et smil begynte så vidt å forme seg i munnvikene hennes.

Arnbjørn hadde vanskelig for å finne ord, selv om navnet på den lille babyen lignet på hans eget, så – det var jo massevis av menn som het noe med «Arne» – – men – –

Han kremtet, fremdeles usikker, fremdeles intenst nysgjerrig på – på hvem som – – ?

– Så du har – kanskje – en kjæreste som heter noe med – Arne – da? – eller – eller – – ?

Han hørte selv at han stammet – at han virket forvirret, han følte seg – litt dum! Men Ulrika bare ristet på hodet og det så ut som om det lille smilet begynte å vokse – syntes han.

– Nei, noen kjæreste har jeg ikke, fastslo hun. – Ikke – egentlig, tilføyde hun.

Fremdeles naken og avslappet, tok hun et par skritt fram, slik at hun sto like ved siden av ham. Den fristende kroppen duftet svakt av såpe. Deretter bøyde hun seg over det sovende lille vesenet i den gammeldagse vuggen, strakte hånden ned og strøk henne mykt over det lille kinnet med en varsom finger.

Da hun rettet seg opp igjen, sto de plutselig ansikt til ansikt – nå tett inntil hverandre. Hun møtte det usikre blikket hans. og nok en gang la han merke til at han var to – tre centimeter høyere enn henne.

Smilet henne ble bredere, varmere, og med ett bøyde hun seg mot ham, slik at ansiktene deres nesten berørte hverandre. Så la hun en hånd bak nakken hans – og kysset ham, nesten like sugende og intenst som han hadde kysset henne der ute i skogen for et drøyt år siden.

Arnbjørn ble så forfjamset at han ikke kysset henne tilbake, tok ikke om henne engang, men etter – kanskje åtte – ti dvelende sekunder, avbrøt hun kysset og smilte til ham.

– Takk skal du ha! nesten hvisket hun. – Jeg håper hun blir like pen og kjekk som pappaen sin!

Arnbjørn fuktet leppene, noe som egentlig ikke var nødvendig, nå som Ulrika hadde kysset ham så varmt, og endelig fikk han talens bruk igjen.

– Mener du virkelig at – at det er jeg som – – ? – han kastet et blikk ned på den sovende babyen, før han møtte det dragende – og litt lattermilde blikket hennes igjen. Hun nikket bekreftende.

– Ja, selvfølgelig. Hun kniste ertende. – Du var riktig flink – blink på første skudd!

Hun lo kort, men det var en glad og ekte latter, hørte han. Så la hun hånden lett på armen hans.

– Gå og sett deg i stuen, du, mens jeg kler på meg. Deretter setter jeg over kaffen. Jeg har allerede lagt klærne våre i vaskemaskinen. Den sentrifugerer ganske grundig når den er ferdig med å vaske, men det tar jo litt tid, selvsagt.

Han gjorde som hun sa, bortsett fra at han ikke satte seg. Isteden ble han stående og se på alt hun hadde utstilt – bilder, pyntegjenstander, album, bøker, men uten egentlig å registrere hva han så.

Da hun dukket opp igjen, var hun kledd i mørkeblå slacks og en bluse i en avdempet grønnfarve. På føttene hadde hun et par mørkegrå tøfler, og det fuktige håret var skjult under et håndkle, viklet som en turban om hodet hennes. Sminke brukte hun visst ikke – det hadde han lagt merke til før også. Noen av de kvinnelige lærerne var alltid diskret sminket, men ikke Ulrika.

Denne gangen pekte hun bare stumt på sofaen og forsvant inn på kjøkkenet. Arnbjørn fulgte den smidige, veltrente kroppen hennes med beundrende øyne, og tenkte på at han bare hadde sett henne et par ganger mens hun gikk høygravid også, begge gangene på avstand, slik at det ikke hadde falt naturlig å hilse.

Ulrika hadde ikke oppdaget ham engang, for hun hadde gått på motsatt fortau, ca. femten – tyve meter lengre foran. Men hun hadde beveget seg like lett og uanstrengt da som hun gjorde nå, så de mange ekstra kiloene hadde tydeligvis ikke plaget henne noe særlig.

De få gangene han hadde sett henne, hadde han tenkt: «er dette kanskje min skyld?», men hadde øyeblikkelig slått det fra seg som – kanskje ikke umulig, men svært usannsynlig.

Nå slo den tanken ned i ham med full tyngde – til og med uten ordet «kanskje», for nå hadde han fått det bekreftet, fra hennes egen munn.
Historien fortsætter under reklamen

Han hadde blitt pappa for første gang – bare femten år gammel!

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Stian Hansen

   19/06/2025 kl 10:29

   Mere!

   1+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   06/06/2025 kl 13:24

   Han var duktig,redanförstaskottet tog 💦💦💦

   4+

   Besvar kommentar
3. Frank

   02/06/2025 kl 23:15

   Spennende, nå blir han vel natten over?

   3+

   Besvar kommentar