Johannes 2 – Helle

liderlig mor incest med sønMmmmm, du er klar for mig, ikke? kurret hun  – kom så ind i mig! – kom med din hårde pik!

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit


Forord til kap. 2:

Johannes har endelig fått seg en jobb, og det må feires. Men – underbevisstheten hans har ikke helt klart å slippe tanken på hans livs første kjærlighet. Det er noe – uløst og uforløst – som ligger der og nager ham. Men hva?

Johann Caspar er altså universitetslektor i latin, og derfor sniker det seg ofte latinske uttrykk inn i språket hans. «Quod erat demonstrandum» betyr – «hvilket skulle bevises» – altså – «det er dermed bevist.»

Kapittel 2 – Helle

1949

Etter møtet med den yppige Deborah unnet han seg et besøk på Theatercaféen. Han bestilte en wienerschnitzel og en halv flaske rødvin, – nå som han endelig hadde fast inntekt, syntes han at han kunne slå seg litt løs. Fri kost og losji fulgte med stillingen, så hva i all verden skulle han bruke penger på? Kvinner? – nei, jenter fulgte jo også med! – han smilte litt for seg selv, – den uskikkelige tanken fikk ham nesten til å skamme seg – ihvertfall litt. Men den lyshårede kontordamen var nok litt “uskikkelig”, hun også – han hadde merket seg den lille glippen da hun omtalte hans venn ved fornavn – mens hun ellers refererte il “den kloke forstanderen” i svært så rosende og ærbødige ordelag.

Mens han ventet på maten, tenkte han atter en gang tilbake på Helle – hvorfor i all verden skulle han komme til å tenke på henne akkurat NÅ? – bare fordi Deborah Kleinshwanz også hadde vært blond og yppig? – og så var det selvsagt det med de unge jentene som ventet på ham der oppe – det gjorde de selvsagt ikke, men – – flere av dem var altså i samme alder som han selv hadde vært den gangen.

Juni/juli 1932

Det hadde blitt noen hektiske sommeruker, – skolen sluttet uka etter deres første, heftige og lidenskapelige møte, og hun hadde vært svært så ivrig etter å få ham på besøk så ofte som mulig. Hver gang tilbrakte de minst en time i sengen – eller på divanen i stua – eller på kjøkkenet, med henne bøyd over kjøkkenbordet, splitter naken, mens han tok henne bakfra. De hadde knullet i alle de rom som gikk an, til og med i kleskottet, der det duftet naftalin, og i matkjelleren, der det luktet – epler og turnips.

Men størsteparten av tiden hadde de tilbrakt i det som tidligere hadde vært hennes ekteseng, på det lengste mellom fire og fem timer. Da hadde de selvsagt hvilt innimellom, mens hun hadde løpt til og fra med små godbiter som hun matet ham med, ja, hun hadde til og med servert ham vin og småkaker. – Så ka’ du samle kræfter til at elske med mig igen! hadde hun knist.

En natt, bare få dager etter det første elskovsmøtet, hadde han ligget våken uten å få sove. Selv om de hadde knullet heftig samme ettermiddag, lå han der med verkende reisning og tenkte på den deilige kroppen hennes og den trange, hete, fuktige – varme – – inntil han ikke holdt det ut lenger, men sto opp, slengte på seg en lett skjorte og et par kortbukser og hev seg på sykkelen.

Klokka viste kvart over tolv, men det var sommer, det var en av Vilhelm Krags «forunderlige, blonde netter», og det tok ham ikke mer enn noen få minutter å nå frem til veien der hun bodde. Han gjemte sykkelen bak noen busker, snek seg inn en lite benyttet sti og kom frem bak hagen hennes, der han visste om en åpning i hekken. Der smøg han seg igjennom og frem til kjøkkeninngangen. Som han hadde regnet med, var den ikke låst, så han listet seg stille inn, lukket døren forsvarlig etter seg, kippet av seg skoene og gikk barføtt og lydløst opp trappa til soveværelset hennes.

Det matte lyset fra sommerhimmelen sildret inn gjennom de lette, hvite gardinene. Et vindu sto på gløtt, og en liten luftning skapte små bølgebevegelser i det tynne gardinstoffet. Helle lå halvt på rygg og sov søtt og dypt. Hun hadde på seg en kort silkenattkjole, det lette teppet var glidd halvt ned, så han kunne nyte synet av de fulle, spente brystene som avtegnet seg under det blanke stoffet. Hun var så nydelig i søvnen at Johannes nesten ikke kunne se seg mett på henne.

Raskt kledde han av seg og knelte ved siden av sengen, så løftet han på teppet. Som han hadde håpet, den lille nattkjolen var det eneste plagget hun hadde på seg. Han behøvde bare å trekke det litt opp, så lå den hissende, mørkeblonde dusken foran øynene hans. Han snuste inn duften av – – såpe og – – kanskje han innbilte seg det – også en svak duft av kvinne.

I løpet av mange lidenskapelige ettermiddagstimer hadde fru Helle lært ham en masse om sex. Hun fant stor glede i å suge pikken hans, til og med hadde hun – til hans store forskrekkelse – svelget spruten da det gikk for ham i munnen hennes, og han hadde fort lært seg at en spillende tunge i fitta hennes og på den følsomme klitten fikk henne til vri seg, jamre seg, klynke i ekstase og tigge om å bli tatt.

Han snuste inn den herlige duften av ung kvinne og satte tungespissen forsiktig øverst i den svulmende spalten. Han hørte henne mumle noe i søvne, hoftene beveget seg litt urolig, men hun våknet ikke med det samme. Lårene gled litt fra hverandre, så det ble lettere for ham å åpne sprekken hennes og la tungen stryke langsomt opp og ned, frem og tilbake, inntil han igjen traff den ørvesle kileknoppen. – Mmmm, åååhh, Johannes! mumlet hun, fremdeles i søvne. – Hun drømmer om meg! ilte det frydefullt gjennom ham, og han slikket ivrigere, merket at hun ble våtere og at bena gled enda lengre fra hverandre.

Plutselig bråvåknet hun og hylte forskrekket: – HJEEEEEELP!!! – ÅÅÅÅÅHHHH!!

Lynsnart var han over henne og dekket munnen hennes. – Det er bare meg, Helle! – Johannes! hvisket han. Hun kjempet i to sekunder til, så sperret hun opp de vidunderlige blå øynene. Han tok hånden bort, og hun pustet lettet: – Johannes! – min kære, søde dreng! – kommer du til mig midt på natten? Begeistret la hun armene om halsen hans og kysset ham lidenskapelig.

Johannes prøvde å nikke. – Jeg – fikk ikke sove, – tenkte bare på deg! fikk han frem.

Pikken hans lå mot det myke kjønnshåret hennes, den var bankende stiv, og det kriblet \søtt gjennom ham av spent forventning. Nå hadde Helle oppdaget at han var naken, og hun kniste lystent. – Mmmmm, du er klar for mig, ikke? kurret hun og lot fingrene gli langs det stive pikkskaftet. – Jeg er klar for dig osse – kom så ind i mig! – kom med din hårde pik!

De hadde elsket, intenst og heftig, han kom i henne, hun skrek ut sin orgasme, men han var så kåt og opphisset at han knullet henne enda en gang, til det gikk for henne igjen og hun hikstet, hulket og gispet i ekstase. Deretter sovnet de i hverandres armer, våknet grytidlig, og elsket igjen. Da måtte Johannes gå, for å komme seg hjem før foreldrene våknet.

Det hadde blitt flere hete netter, og flere lidenskapelige ettermiddager, men etter ca tre uker tok forholdet en brå slutt. Da han kom ut fra gamle Markussen etter å ha levert varer, sto hun og ventet på ham. Tårene glimtet i øynene hennes da hun la hånden ømt på armen hans.

– Johannes, jeg er ked af det, men – min mand har altså kommet tilbage og – og bedt så meget om undskyldning og – og lovet at være tro, og – og – – vi kan altså ikke mødes mere – – ikke – ikke på den måde – – –

Det hadde kommet som et sjokk på ham, men han hadde vel hele tiden visst at det ikke kunne vare – at det var bare et tidsspørsmål. Det gjorde vondt i brystet hans, og han merket at tårene spratt frem hos ham også. Stumt tok hun begge hendene hans og lot tårestripene renne nedover de myke kinnene som han hadde kysset så ofte.

De kunne ikke bli stående slik lenge, og heller ikke kunne de kysse eller omfavne hverandre til avskjed. Etter en stund slapp hun hendene hans, tok opp et lommetørkle og tørket øynene. Også Johannes strøk hånden over ansiktet og svelget klumpen i halsen.

– Vel, adjø, da, He- – – fru Helle – – og takk – – tusen, tusen takk – – for – for – – alt – –

Hun smilte varmt til ham, nå hadde hun gjenvunnet fatningen, ihvertfall delvis.

– Det er såmænd mig, der skal takke, Johannes! Tak for all den trøst og den glæde du har givet mig, og – tak for at du gav mig din ungdom!

Så skiltes de.

1949

Kelneren kom med middagen hans, og Johannes bestilte en ny halvflaske. Den første var nesten tom, og han var ikke engang klar over at han hadde drukket den, så fordypet hadde han vært i minnene fra dengang. «Takk for at du ga meg din ungdom» hadde hun sagt. Hun hadde da sannelig ikke vært mer enn 28 år, husket han. Nå var han selv tredve, så da måtte hun være – – 45. Og datteren måtte være – – 16 eller så?

Han husket fremdeles det skarpe stikket av sjalusi som hadde jaget gjennom ham da han kom hjem på juleferie og la merke til at hun var tydelig gravid. Sjalusien hadde gitt seg noe da han så det lykkelige ekteparet med den svarte, litt klumpete barnevogna utpå vårparten året etter. Hvor bodde hun og familien nå, tro? Var det blitt flere barn? Hadde ektemannen forblitt trofast, slik han hadde lovet?

Sannelig var det pussig at han skulle tenke på alle disse detaljene nettopp i dag. Kanskje var det fordi han snart skulle få ansvar for en mengde ungjenter selv? – jenter i den alderen han selv hadde vært – den gangen.

Han så seg rundt i lokalet, som var litt over halvfullt. Et par skuespillere som han kjente ansiktet på, der borte satt sannelig også gamle Johanne Dybwad og holdt hoff. Hun fortjente naturligvis også beundring, hun som hadde vært landets ledende skuespillerinne gjennom – – var det ikke over femti år? – nærmere seksti? Han burde kanskje føle seg stolt over å være hennes navnebror, tenkte han og smilte for seg selv.

Brått rislet det kaldt nedover ryggen på ham. Navnebror, ja! Enda en scene fra – dengang – dukket opp fra underbevisstheten hans – deres aller siste møte.

August 1934

Det hadde ikke vært noe langt møte, ikke noe betydningsfullt heller, ikke noe spesielt han hadde lagt merke til – den gangen, ihvertfall. Litt over et år var gått, sommeren var på hell, og det var like før Johannes skulle forlate småbyen for å begynne på landsgymnas. Han hadde fortsatt som visergutt etter skoletid og i sommerferien, og naturligvis hadde han levert varer hjemme hos ekteparet Anderssen flere ganger også. Men ofte var det mannen som tok imot varene, og når det var henne selv, ble det bare til et kort – mange tak, Johannes, og – farvel, Johannes. Ikke lenger «min søde dreng» – selvsagt ikke, men hun hadde alltid gitt ham en hel krone i driks, – noe mannen hennes aldri hadde gjort.

Denne siste gangen hadde hun vært alene, bortsett fra den lille jentungen, som såvidt hadde lært å gå. Helle hadde sett opp på ham og smilt, – nå var han et helt hode høyere enn henne, la han merke til. Da Johannes satte fra seg varene på kjøkkenbordet, hadde hun plukket opp datteren fra gulvet og holdt henne frem. – Se, Johannes, her er vores lille datter. Er hun ikke sød?

Johannes hadde nikket, han hadde ikke noe særlig til overs for små barn. – Vil du ikke holde henne, Johannes? Jeg tror såmænd hun godt ka’ li’ dig!

Småjenta hadde ganske riktig smilt da Johannes tok henne på armen. – Vi kalder henne Hanne, fortalte moren. Men hun er døbt Inger Johanne. Er hun ikke dejlig – vores lille datter?

– Joda, hun er riktig søt, hadde Johannes svart, idet han forsiktig satte henne ned på gulvet igjen. – Adjø da, Hanne.

Igjen hadde jentungen smilt mot ham og vinket med hånden. Deretter hadde Helle gitt ham den sedvanlige kronen og sagt et varmt – farvel, da, søde Johannes.

Og nå satt han her, femten år senere, og lurte på om det endelig hadde gått et lys opp for ham – eller om han bare innbilte seg ting! Han prøvde å tenke helt rasjonelt og logisk:

Punkt én: Hun hadde sagt «vores lille datter» ikke mindre enn to ganger, til tross for at mannen hennes ikke var til stede. Ville det ikke da ha vært mer naturlig å si «min» lille datter? (Luftig og tynt argument, Johannes!)

Punkt to: Hun hadde ønsket at han skulle holde jentungen på armen. Hvorfor skulle hun be en visergutt om å gjøre det? (Hvorfor ikke? En hyggelig og vennlig gest, bare!)

Punkt tre: Hun hadde døpt jentungen Inger Johanne, selv om hun ble kalt bare «Hanne» til daglig. Hvorfor «Johanne»? Hun hadde også presisert nøyaktig barnets fulle navn. (Sikkert oppkalt etter noen i familien, begge navnene brukes jo også i Danmark!)

Og – punkt fire: Til avskjed hadde hun sagt – farvel da, søde Johannes, – slik hun hadde pleid å gjøre den gang de var elskere. Ellers hadde hun alltid sagt bare navnet hans. (Men nå visste hun at du skulle reise på gymnaset, så hun kunne si det uten å risikere noen tilnærmelser fra deg!)

«Er hun ikke sød?» – «vores lille datter» – «farvel, da, søde Johannes» Disse korte replikkene skulle komme til å romstere i tankene hans i lang tid fremover. (Tankespinn, Johannes, bare tankespinn!)

– Nei, er det ikke selveste bestyrer Christmann! lød en kraftig stemme like ved øret hans. – Sitter du her og drikker, din slemme gutt?

Johannes skvatt til, men visste umiddelbart at stemmen bare kunne tilhøre én mann. – Johann Caspar, din gamle uthaler! Ser du ikke at bestyreren nyter sin middag?

Forstander Midttun slo seg ubedt ned ved bordet hans og vinket på kelneren. – Holger, la oss få et par store konjakk, er du snill, Rémy Martin, for eksempel, – og så en flaske god champagne. Her har vi noe å feire!

Johannes så på den ruvende skikkelsen som satt tvers over bordet for ham. Johann Caspar var ikke fullt så høy som ham selv, men atskillig bredere, rødmusset etter litt for mye godt drikke, en antydning til mage etter litt for mye god mat, og selv om han bare var i begynnelsen av førtiårene, begynte han å bli tynn i håret. Han og Johannes hadde blitt riktig gode venner gjennom alle de årene Johannes hadde «ligget ved universitetet», som forstanderen spøkefullt uttrykte det. De hadde ranglet sammen, diskutert heftig sammen, hatt sine kvinneaffærer, – om ikke akkurat med samme kvinne, – og de kjente hverandre ut og inn.

Hans røslige venn møtte blikket hans, blunket lurt og lente seg over bordet. – Nåå, hva synes du om yppige Debbie, da? Sveisen dame, hva?

Johannes smilte tilbake. – Debbie – er det DET du kaller henne – når dere er – alene sammen? Mannen hennes er kanskje mye ute og reiser?

Johann Caspar lente seg tilbake i sofaen og smilte dovent. – Herr Kleinschwanz ER en travelt opptatt forretningsmann, ja – og en flittig bidragsyter til vår høyverdige sak. Og unge Deborah trenger selvsagt en solid – beskytter når hun er helt alene i storbyen.

Johannes humret lett og grep konjakkglasset som nettopp hadde blitt plassert foran ham. – Det skulle ikke forundre meg om det er noe annet – solid – hun også trenger – og som du er mer enn villig til å forsyne henne med – eller hva, herr forstander?

Forstanderen hevet glasset, blunket igjen og smilte. – A gentleman never tells, Johannes – det vet du da! Skål for din nye, ansvarsfulle og betydningsfulle stilling. bestyrer Christmann! Ahh, se her kommer champagnen også.

Kelneren lirket korken forsiktig av med et diskret pop! – og lot champagnen skumme i glassene. Så puttet han flasken omhyggelig tilbake i kjøleren og trakk seg tilbake. Forstanderen hevet glasset og gliste.

– Skål da, bestyrer Kåtmann! Nå blir du sannelig eneste hane i kurven blant – – noenogtyve små og store jomfruer!

Han blunket ertende og tømte halve glasset. Så lente han seg halvt over bordet og senket stemmen konspiratorisk.

– Hvis du nøyer deg med å ta én møydom i måneden, Johannes, så har du nok til ca. to år!

Johannes måtte le, men han fryktet at hans gode venn ikke BARE fleipet, heller. – Johann Caspar! – det er jentunger helt ned i åtteårsalderen du snakker om!

Forstander Midttun lente seg tilbake i sofaen og gliste igjen.

– Småjenter blir ett år eldre for hvert år, Johannes, og mange av dem er i høyst mannbar alder allerede. Og hormonene begynner å boble i tolv-trettenårsalderen hos jenter også, vet du – akkurat som hos oss gutta!

Replikken ga Johannes det stikkord han trengte for å lette sitt hjerte for det han nettopp hadde begynt å gruble over.

– Johann Caspar, hør på meg litt, er du snill. Deretter ga han en sterkt forkortet versjon av sitt ungdomseventyr med den vakre fru Helle, selvsagt uten å nevne navn. Til slutt pustet han dypt og så vennen inn i øynene.

– Tror du det er mulig, Johann Caspar, at jeg kan være far til – dette barnet?

Forstanderen var blitt alvorlig, han hadde hørt nøye etter, for han forsto at dette betydde mye for Johannes.

– La oss prøve å summere opp litt, Johannes. Først – omtrent NÅR tror du lille Hanne ble født?

Dette hadde Johannes tenkt mye på. – Jeg vil si – ikke senere enn engang i mars måned året etter. Jeg så henne – altså He- moren – med barnevogn i begynnelsen av april.

– Kan damen ha vært gravid FØR dere to – – hoppet til køys for første gang?

Johannes ristet på hodet. – Svært lite trolig! He- hun fortalte meg at han hadde vært borte i tre uker allerede. I så fall ville jentungen ha vært født ENDA tidligere.

– Og hvor lenge hadde vår unge helt «dratt handtralla», om jeg får bruke det uttrykket?

Han rødmet, litt forlegen, det var jo et litt – intimt – spørsmål.

– Før dette skjedde? Cirka et års tid. Forstanderen nikket megetsigende.

– Altså kan vi – relativt trygt – gå ut fra at du var kjønnsmoden – og produserte disse små rumpetrollene i rikelige mengder, hva?

Johannes nikket, lett rødmende.

– Og du sprøytet denne vesle skjønnheten full hver dag? – i tre uker?

Han nikket bekreftende igjen. – Svært ofte om natten også.

– Og – forstanderen løftet pekefingeren, – hun unnskyldte seg aldri med at hun hadde sitt «månedlige»?

Johannes ristet bestemt på hodet. – Nei, aldri. Hun var like ivrig og like lidenskapelig hele tiden, hver gang jeg kom.

– Og du «kom» ofte, humret hans venn. – i dobbelt forstand, hva?

Den nyslåtte barnehjemsbestyreren smilte forlegent. Hans eldre venn lente seg tilbake i sofaen og tenkte seg om i kanskje et halvt minutt. Så lente han seg frem, grep champagneflasken og fylte begge glassene.

– Da har vi enda en ting å feire i dag, Johannes. Gratulerer som – om ikke akkurat nybakt – så iallfall – far! Så knegglo han: – Ooops! Jeg glemte jo rent at du ikke er HELT ukjent med den rollen! Lille Hanne blir bare nummer – hmmmm – – én – av tre!

Johannes så litt forvirret på ham. – Hvordan kan du si det så sikkert?

Forstanderen smilte og nippet til glasset. – Elementært, min kjære Watson. Som du – som medisiner – åpenbart kjenner til, så ovulerer kvinnen to uker før – eller etter – hver menstruasjon, hun er da, som man sier – høyst fertil. Riktig?

Johannes nikket. – Vår unge, lidenskapelige skjønnhet KAN ha hatt sin siste «månedlige» ikke tidligere enn én uke før du – ehhh – besteg henne for første gang. Ellers ville dere ha vært nødt til å kjølne lidenskapen deres i noen dager mens disse blødningene pågikk. Riktig?

Et nytt, bekreftende nikk.

– Og dette intense kjærlighetseventyret pågikk i løpet av juni måned – og litt av juli? – før hennes mann kom tilbake i – ?

– I – midten av juli måned en gang

Johann Caspar nikket fornøyd. – Og – dersom vi tenker oss at den unge damen IKKE var gravid på det tidspunktet, så MÅ hennes menstruasjon ha vært like rundt hjørnet. Dermed vil den angrende ektemann – selv om han ØYEBLIKKELIG gjør sitt beste for å ta igjen det tapte i ektesengen, ikke kunne gjøre henne gravid før TIDLIGST i slutten av juli måned. Med drøyt ni måneders svangerskap vil da lille – ?

– Inger Johanne.

– – tidligst kunne bli født i slutten – av april året etter. Men da lå hun – etter hva du forteller – forlengst i barnevogn?

Johannes nikket bestemt. – Ja, absolutt – allerede i begynnelsen av april.

Forstanderen løftet glasset og smilte, fornøyd med sin egen suverene logiske sans. – Quod erat demonstrandum. Med forbehold om at vesla ikke er født minst en måned for tidlig, Johannes – gratulerer med å ha spart ca. seksten års barnebidrag!

September 1949 – En fast, mannlig hånd.

Svisj, klask! – AUUUUUU! – Seks!
Svisj, klask! – AUUUUUU! – åååååhh – Syv!
Svisj, klask! – AUUUUUU! – aaaaiiiiii! – Åtte!

– Hva er dette for noe? undret den nye bestyreren og rev opp døren til klasseværelset uten å banke på. I noen sekunder ble han stående og ta inn synsinntrykket som rammet ham.

En ung jente sto bøyd over en pult, naken fra livet og ned. Trusene lå nede ved anklene hennes, og den runde, hvite baken var dekket av hissige røde striper. Tårer strømmet nedover kinnene, og hun hikstet.

Ved siden av sto en eldre, nei – gammel, – firkantet bygget kvinne, helt svartkledd, og med svart hodetørkle. Hun hadde nettopp hevet spanskrøret til et nytt slag, men holdt inne da bestyreren plutselig sto i døråpningen.

– Reis dere, piker! bjeffet hun. På flytende norsk, men med tydelig tysk aksent, merket han. – Dette er den nye bestyreren deres. Nå skal det nok bli skikkelig disiplin her!

Det ble litt skramling og uro da – hvor mange, tenkte Johannes? – 27, nei 26 jenter reiste seg og sto i stram, nervøs givakt ved siden av pultene sine. Kvinnen senket spanskrøret. – Bli liggende, Angelika! lød kommandoen til det fremoverbøyde offeret. – Jeg er ikke ferdig med deg ennu! Bestyreren skal se din skam!

Hun tok et skritt mot Johannes og strakte frem hånden.

– Velkommen, bestyrer Christmann. Jeg er søster Amelia. Og jeg takker Vårherre for at disse forvorpne – – endelig skal få smake hva skikkelig disiplin er. Hva de trenger, er en fast, mannlig hånd! – intet mindre!

Johannes hadde rukket å summe seg litt. Han hadde vært litt nervøs for hvordan den strenge nonnen ville reagere på hans ungdommelige utseende. Men han håpet at hans ruvende kroppsstørrelse, pluss hans overordnede stilling, ville kompensere noe.

Han tok på seg en alvorlig, men vennlig mine da han grep den fremstrakte hånden.

– God dag, søster. Det ser jo ut til at De har et utmerket grep om situasjonen allerede. Han så ut over klassen.

– God dag, småpiker. Han tillot seg et lite smil.

– God dag, bestyrer! lød det i kor fra de nervøse ungjentene.

Han vendte seg til den svartkledde lærerinnen.

– Fra nå av, søster, sa han, henvendt til den gamle nonnen, – så kommer alle avstraffelser til å bli foretatt av meg personlig.

– Utmerket! samtykket hun.

– Videre, fortsatte Johannes, som nå var blitt mer sikker på seg selv og sin posisjon, – videre skal vi ikke glemme at menneskekroppen er Guds skaperverk, den er så å si et lite Herrens tempel.

– Amen! sukket den fromme kvinnen ærbødig.

– Spanskrøret, fortsatte Johannes og løftet sine store hender, – setter stygge merker på dette Vårherres ypperste skaperverk. Derfor vil avstraffelser i fremtiden bli foretatt med – som De selv uttrykte det, søster – en fast, mannlig hånd. Den svir, men setter ikke varige merker.

Både lærerinne og elever skottet fryktsomt på Johannes’ kraftige never.

Han gjorde en liten kunstpause. Det var dørgende stille i klasserommet, alt som hørtes var litt sår snufsing fra Angelika, som fremdeles lå bøyd over pulten med sin nakne, rødstripete og sviende rumpe.

– Siden dette er min første dag her, så vil jeg utvise en viss grad av mildhet. Johannes lot et vennlig blikk gli over den storøyde jenteflokken. Bare et par av de yngste våget å møte blikket hans, de andre så ned.

Deretter lot han blikket falle på den velskapte, men sårt mishandlede jemterumpa.

– Angelika, jeg anser at du har fått straff nok. Du kan ta på deg og vente utenfor mitt kontor. Så vendte han blikket mot den svartkledde kvinnen.

– Heretter kan De bare sende uskikkelige elever til mitt kontor til forhør og avstraffelse, søster.

– Javel, bestyrer, forsikret den litt forskremte nonnen og bøyde hodet ærbødig. Til hans overraskelse gjorde gamla et lite kniks også. Hun hadde altså respekt for autoritet, tenkte han. Kanskje det ikke ville bli så store disiplinproblemer likevel? – ikke med nonnen, iallfall.

Bestyrer Christmann begynte å føle seg litt tryggere. Det var sikkert lurt å holde på den autoritære, bestemte tonen. – Du spiller en rolle, Johannes! tenkte han plutselig. – En god skuespiller må ikke falle ut av rollen. Da er han ikke troverdig lenger!

Han ble med ett klar over at de alle fremdeles sto i stram givakt, som om de ventet på nye ordrer, nye beskjeder. Med fornyet selvtillit lot han blikket gli langsomt rundt i rommet. Han la merke til at alle hadde fletter, så det var sikkert påbudt. Alle var kledd noenlunde likt, i svarte foldeskjørt og hvite eller lyseblå bluser. Alle hadde hvite ankelsokker og svarte, «fornuftige» sko. Han visste også hva de hadde under, – Angelika hadde hatt hvite truser, – og nå visste han også hvordan hun så ut innenfor trusene.

En viss forventningsfull kribling begynte å melde seg hos den unge bestyreren. Brått kom han på at den illevarslende pausen hadde vart lenge nok. Han kremtet – strengt, håpet han, men Deborah Kleinschwanz’ siste ord: «være som en far for de stakkars småpikene» – falt ham plutselig inn, så han begynte mildt:

– Dette er jo hjemmet deres inntil dere blir så store at dere kan klare dere selv. Siden dere ikke har far eller mor, vil jeg gjerne at dere skal se på meg som en slags «liksom-pappa». Dere kan derfor kalle meg «Pappa Johannes» fra nå av.

Det ble litt uro i klassen, og noen av de yngste våget seg til et lite smil. Johannes var rask med å legge til:

– En far forlanger naturligvis respekt av sine barn! Dere vet sikkert hva det står om dette i Den hellige Skrift?

En hånd fór i været. Johannes smilte velvillig og nikket til den ivrige vesle jenta.

– Det fjerde bud: Hedre din far og din mor, – at – at det vil gå deg vel, og du må lenge leve i landet.

Pikebarnet trakk pusten skjelvende:

– Annen Mosebok, 20. kapittel.

Så rødmet hun av forlegenhet og tok et skritt tilbake. Johannes smilte og nikket til henne, så vendte han blikket mot den strenge søster Amelia:

– De har åpenbart gjort et utmerket arbeid på dette feltet, søster.

Den svartkledde kneiste stolt med nakken.

– Cathrine er en av mine beste elever, forkynte hun. – Det er meget sjelden hun må straffes for forsømmelse.

– Da er sikkert den vesle rumpa hennes helt glatt og fin – og fri for stygge merker, tenkte Johannes. Den uskikkelige tanken minnet ham på det neste han hadde å si:

– Jeg er også lege, fortsatte han, – og jeg anser det for en viktig oppgave å passe på at dere alle er sunne og friske. Derfor vil jeg allerede på mandag begynne, både å undersøke dere og bli nærmere kjent med dere.

Han vendte seg mot den gamle kvinnen.

– Hvem er det som står øverst på klasselisten, søster?

– Det er Andrea, erklærte den gamle, uten å nøle.

En jentunge, rundt ni-ti år, tok et skritt frem og neide. Hun hadde et rundt ansikt, liten trutmunn (kyssbar, tenkte Johannes) og mørke fletter.

– Andrea, da møter du på mitt kontor mandag morgen klokken ni. Pikebarnet neide igjen.

I døren snudde han seg og nikket nådig til den gamle nonnen. Så rettet han et strengt blikk mot de stramt oppstilte «småpikene». De neide ydmykt. Johannes kunne ikke vite det, selvsagt, men hos noen av dem kriblet det litt ekstra i magen da han snudde ryggen til og forlot klasserommet.

JOHANNES HADDE ANKOMMET sin nye arbeidsplass et par dager tidligere, på en gråkald septemberdag. Han hadde fått hesteskyss fra stasjonen, med en fåmælt bonde, som eide en av nabogårdene til menighetens barnehjem. Turen tok godt over en time, selv om den solide bondegampen av og til slo over i luntetrav. Likevel var det lite å få ut av den middelaldrende bondemannen. – Neeeeei, det er ikke stort vi ser og hører til dem der oppe, brummet han. – Jentungene blir holdt ganske strengt av den hellige dama som regjerer der.

Den siste halve kilometeren eller så kjørte de langsmed en høy tornehekk, av og til dukket et nesten like høyt, solid piggtrådgjerde frem. – Det gjerdet fins inni hele hekken også, brummet bonden. – Det er reint som et fengsel, det barnehjemmet – eller et kloster, kanskje. Gamla er jo streng nonne, så.

Inngangen var stengt med en høy, kraftig port, og bonden trakk i en klokkestreng. Et minutts tid senere kom en andpusten tjenestejente og åpnet en liten dør i porten, slik at Johannes kunne slippe inn. Han snudde seg til bonden Jakob, som hadde lempet av kofferten og veska hans, takket for skyssen og spurte hva han skyldte. – Nei, hu gamle mor er medlem av Menigheten, brummet bonden, – så det skal jeg ikke ha noe for. Likevel trykket Johannes et par kroner i hånden hans, som han tok imot med en svak protest, og en liten antydning til smil.

Jenta viste vei til bestyrerboligen, som lå i annen etasje i det som åpenbart hadde vært hovedbygningen på gården. Hun famlet litt før hun fant riktig nøkkel. – Det er aldri noen som er her, skjønner De, smilte hun unnskyldende. – Men – bestyrerinnen, da? spurte Johannes forundret. – Å nei, søster Amelia har aldri bodd her! forsikret jenta. – Hun syntes ikke det sømmet seg for en nonne å bo så – – mmm – «overdådig», tror jeg er det ordet hun bruker – så hun har fått innredet en klostercelle i låvebygningen, der oppholder hun seg for det meste. Hun holder skole i noen timer, og så trekker hun seg tilbake til cellen sin. Kontorarbeid liker hun ikke noe særlig heller, så ofte må en av oss jenter – altså tjenestepiker – gjøre det lille vi kan der.

Jenta – vel, snarere kvinnen, tenkte Johannes, for hun var sikkert over femti – sukket tungt og ristet på hodet. – Men streng, det er hun, både mot seg selv og de stakkars jentene. Bruker pisken hvis hun mistenker at noen har «syndet» det minste. Jentene kaller henne søster Umulia bak ryggen hennes, – men ikke si at jeg har sagt det! føyde hun raskt til.

Så skiftet hun tema. – Jaja, bestyrer, De vil vel gjerne komme i orden her. Jeg skal sende opp en av de andre jentene for å ta av varetrekkene og tørke litt støv her og sånn. Så får De bare si fra hvis De trenger noe. Søster Amelia er ofte vanskelig å komme i snakk med, for hun – mediterer, som hun kaller det – i cellen sin, for det meste.

UTENFOR KONTORDØREN sto en forknytt og forskremt jente, fremdeles med tårestriper på kinnene og frykten lysende ut av øynene. – Kom innenfor! befalte bestyreren, og hun smøg seg såvidt innenfor døren, der hun ble stående mens hun vred de skjelvende hendene.

Johannes hadde avlagt kontoret et besøk samme morgen, så han prøvde å oppføre seg som om dette var hans egen trygge hjemmebane. Borte ved vinduet sto en lærtrukken benk, en slags divan, bred nok til to slanke ungjenter, slo det ham.

– Ta av deg skjørt og truser og legg deg der! kommanderte han. – På magen!

Angelika var overbevist om at nå kom det til å vanke mere juling likevel, og begynte å hikste sårt igjen. Den fyldige underleppen skalv merkbart, men hun begynte pliktskyldigst å knappe opp skjørtet,

Johannes merket at hjertet begynte å hamre fortere da en hvit truse langsomt ble trukket ned og blottet en fristende ungpikefitte. Den blonde Angelika hadde en innbydende, krøllhåret, mørkeblond dusk på sitt hvelvede venusberg, og spalten hennes var så fremtredende at de svulne leppene liksom dannet en loddrett trutmunn.

Tårene rant fra øynene hennes da hun la seg ned
8på benken. Hun hikstet fortvilet av frykt for det som nå måtte komme.

Bestyreren gikk bort til medisinskapet og gransket hva det inneholdt. Alt var et salig rot, kunne han fastslå, men han fant en liten boks med vaselin som han tok med seg. Så trakk han en stol bort til det som han senere kom til å kalle undersøkelsesbenken, satte seg ned og betraktet den yndige vesle rumpa i noen sekunder.

Angelika rykket til da hun kjente den store, varme hånden hans på den nakne enden. – Gjør det vondt, lille venn? lød plutselig en varm stemme. – J- ja, fikk hun mumlet frem.

– Nå skal du tenke på meg som doktor og ikke som bestyrer, fortsatte Johannes. – Jeg skal møre på noe lindrende salve som får det vonde til å gå vekk. Han regnet med at placeboeffekten ville ha en VISS virkning, iallfall.

Angelika kunne nesten ikke tro sine egne ører. Hun gispet lett da den kraftige mannshånden strøk over den ømme huden, frem og tilbake, så i myke sirkler, og kniste litt da en finger smøg seg såvidt mellom de stramme halvkulene. Hun holdt pusten da han streifet hennes mest intime del og sukket tilfreds da de varme hendene nærmest kjærtegnet øverste del av lårene.

Han tok mere salve på fingrene og gjentok behandlingen, denne gangen med enda langsommere bevegelser. To ganger streifet han «tilfeldigvis» borti Angelikas lubne spalte. Hver gang ble han belønnet med et lite gisp og et knis.

Johannes reiste seg og tørket vaselinen av fingrene.

– Nå ligger du slik i ti minutter, og deretter kan du ta på deg igjen.

Han gjorde en liten pause mens han betraktet den glinsende enden hennes.

Deretter begynte han å gå gjennom ringpermer og protokoller. Han sukket tungt da han innså at her lå det ukevis med kjedelig oppryddingsarbeid foran ham.

Etter noen minutter løftet han hodet og skottet bort på benken, der hun fremdeles lå lydig i samme stilling. Hun hadde lagt armene foran seg og hvilte hodet på underarmene, slik at ansiktet vendte mot ham. Det gikk et støkk gjennom ham da blikket hans møtte hennes. Øyeblikkelig skyllet rødmen opp i kinnene hennes, og hun slo blikket ned, men ikke før han hadde rukker å registrere at hun hadde nydelige, blå øyne. Ansiktet var ovalt, med myke, vakre linjer, Håret var lyst, og de lange flettene nådde et godt stykke nedenfor skuldrene. Akkurat nå hang en av dem nesten ned til gulvet. Igjen gikk tankene til Helle, som han hadde tenkt så intenst på for noen dager siden – men alle lyshårede jenter minner deg jo om henne! tenkte han. Brystene kunne han ikke se, siden hun ikke hadde tatt av seg på overkroppen.

Bena til Angelika hadde glidd litt fra hverandre, så han kunne såvidt skimte den vesle musa hennes. Han begynte faktisk allerede å glede seg til legeundersøkelsene han hadde annonsert. Tankene hoppet tilbake til den gang han selv var elleve-tolv år og «lekte doktor» med de yngre søstrene til et par av kameratene. Den første fitta han hadde kjælt med, tilhørte ni år gamle Elisabeth, husket han. Det kriblet i ham, og han kjente at det begynte å vokse i buksene hans, så han tvang tankene og oppmerksomheten tilbake til papirarbeidet.

De annonserte ti minuttene virket endeløse for stakkars Angelika, men Johannes ble overrasket da han kikket på klokka og oppdaget at det var gått mer enn et kvarter. Han kremtet, og hun fór sammen: Så reiste han seg, fant en myk klut borte ved vasken og satte seg ved siden av benken igjen. Deretter tørket han vaselinen omhyggelig bort fra den stramme, velskapte jenterumpa, mens han smilte beroligende mot det sprut røde ansiktet hennes.

– Vel, Angelika, nå kan du ta på deg og gå ut og – leke. Du behøver ikke gå tilbake til klasserommet. Han fikk et plutselig innfall og tilføyde: – Hvis det er like vondt i morgen, kan du komme tilbake hit, så – så kan jeg gi deg en behandling til.

Jenta kniste takknemlig og reiste seg. Denne gangen torde hun å gløtte opp for å møte bestyrerens strenge blikk, – bare for å oppdage at – det var ikke SÅ strengt, kanskje. Hun TRODDE hun la merke til at den store, strenge mannen fulgte oppmerksomt med da hun trakk opp trusene og knappet på seg skjørtet. Som hun verket etter å komme for seg selv, sammen med bestevenninnene, og fortelle om den nye bestyreren!

Hun hadde sommerfugler i magen da hun sto ferdig påkledd og skottet blygt opp på bestyreren. Angelika neide og strakte hånden forsiktig frem. – Tusen takk for – for hjelpen, bestyrer.

Den store neven omsluttet hennes spinkle fingre i et fast, men varsomt grep, – Å ja, du var ikke i klasserommet da jeg ga beskjed. Jeg vil at dere alle heretter skal kalle meg «Pappa Johannes» – fordi dette er hjemmet deres, og jeg er her fordi dere ikke har noen pappa dere kan gå til. Du kan komme til meg når du har noe du må snakke med en voksen om, når du er lei deg, når det er noe du lurer på – altså alt slikt som du ville ha snakket med din egen pappa – eller mamma – om. Er det greit?

Angelika var helt overveldet. Dette var en helt annen person enn hun hadde trodd – eller fryktet! – til å begynne med. Sommerfuglene i magen flagret med vingene.

Hun nikket stumt, uten å kunne finne på noe å si. Så neide hun igjen og gikk forsiktig – baklengs – mot døren. Angelika famlet bak seg for å finne håndtaket. Deretter neide hun enda en gang, illrød i ansiktet og forsvant ut. Johannes smilte etter henne da døren lukket seg. – Riktig nydelig jente! var det siste han tenkte før han vendte tilbake til arbeidet.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (54 har stemt, 4,54 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

2 kommentarer

  1. Den gamle jumfru

    10/05/2017 kl 4:09

    Igen en godt skrevet historie, bliver spændende at læse hvad der sker videre… 🙂

    5+
    • OnkelWaldo

      10/05/2017 kl 10:19 - som svar på Den gamle jumfru

      Takk for det, jomfru – ja, det venter ganske mange kapitler – og jomfruer! ?

      0

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.