Det siste han så før de ble borte, var fem jenterumper som så vidt stakk opp av vannet ..


Forfatter: kinky1

Automatisk Google-oversættelse:

De møttes hjemme hos Shirley, som var den eldste av dem. Hun hadde kjellerstue med god plass. Der hadde de overnattet tidligere.

Shirley var den opplagte lederen. Når de fem var ei gruppe, var det en selvfølge at hun var patruljefører.

Da de først hadde begynt å tenke på tur, var det bestemt. De hadde det ikke med å se seg tilbake, noen av dem. Nå var det bare detaljene som gjensto.

«For det første, ingen telefoner eller nettbrett eller noe. Vi skal oppleve naturen. Greit?» sa Shirley.

De fire andre nikket. Det å dra ut i naturen handlet mye om å legge hverdagslivet bak seg. Da var det best å legge igjen telefonene også.

«Hvor skal vi dra?»

Shirley gikk og hentet kartene. Ganske snart fant de et område som de samlet seg om. Ingen av dem hadde vært der før, og så vidt de kunne se av kartet, var det langt til nærmeste bebyggelse. De visste hvordan de skulle bruke kart og kompass.

Midt i et stort område med tett vegetasjon, var det et lite tjern. Der måtte det være fint. Og ganske sikkert ville de få ha det helt for seg selv også.

De laget felles pakkeliste. Det var de vant til, både fra speider ‘n og fra turer med skolen. Så dro de hjem, hver til sitt, for å pakke ryggsekkene sine.

«Husk toalettsaker og tamponger», formante Shirley. «Fyrstikker i vanntette beholdere. Mat i henhold til pakkelista, ikke noe knask utenom. Soveposer, for all del. Husk at vi må gå flere kilometer før vi kommer fram til leirplassen. Det er ingen sykkelsti, knapt nok en gangsti.»

Neste morgen møttes de igjen hos Shirley, med pakket sekk og sykler. De skulle sykle så langt det var mulig, og gå resten. Shirley førte an. Hun var patruljefører og ett år eldre enn de andre. Hun hadde også vært med i «speider’n» to år lenger.

Det gikk brattere og brattere oppover. Nå hadde de syklet 22 kilometer, og alle var slitne, men de var vant til å ikke hvile før de kom til toppen. Etter hvert ble veien, som nå var blitt til en sti, mer og mer uframkommelig, men fortsatt gikk det an å sykle – så vidt.

Der stien endte, var skogen begynt å bli enda tettere og mer uframkommelig. De dro syklene med seg litt inn i skogen, før de bestemte seg for å sette dem fra seg. De låste dem, gjemte dem under noen visne busker og greiner, og tok de tunge sekkene på ryggen.

Vegetasjonen var virkelig veldig tett, nærmest en jungel. Det var ikke lett å ta seg fram. Et stykke gikk de gjennom et skar der det rant en bekk, som de måtte krysse flere ganger, fordi det ikke var sammenhengende farbart på den ene sida.

Da de kom fram til det lille vannet, var de både slitne og andpustne. Der de hadde stanset, var det en jevn, åpen og gressbevokst plass. Dette var den opplagte leirplassen.

Uten at de trengte å si så mye til hverandre, satte de i gang med det som trengtes å gjøres. Patricia og Dalia gravde latrine. Iliana og Anja gikk og sanket ved. De gikk to og to når de gikk bort fra leirplassen. Shirley ble værende igjen og gjorde alt klart til å sette opp teltet.

Alle var veldig slitne. Likevel var det ikke snakk om å ta pause før alt var klart og i orden. Da var teltet reist, med stramme, fine barduner, soveposene lagt utover og de tingene som trengte å pakkes ut, var plassert på riktig sted..

«Nå vil jeg bade!» sa Shirley.

«Hvem vil ikke det?» sa Dalia.

De lo, samtidig som de begynte å kle av seg. Snart lå alle klærne, unntatt trusene, på bakken. Det hadde nærmest blitt et fast, stilltiende ritual, det, at de dro ned trusene på likt.

Splitter nakne løp de ut i vannet. Det var midt på dagen, godt og varmt. De var slitne og svette etter den lange turen.

Han hadde hørt dem da de gikk gjennom skogen. De hadde snakket høyt og til og med sunget. Det hadde til og med gitt gjenlyd da de gikk gjennom det trange skaret.

Først hadde han vært irritert. De var i hans skog. Han likte ikke at de var der og tenkte først å skremme dem vekk.

Da han kom nærmere, kom han på andre tanker. Han fulgte dem på avstand. De var nok på vei til tjernet, gjettet han, og det fikk han rett i.

Mens de gjorde i stand leirplassen og satt opp teltet, hadde han funnet seg en fin utsiktsplass på den andre sida av tjernet. Terrenget var høyere her, og det var et stup mellom ham og tjernet. Han skjulte seg inne mellom trærne, et stykke bak stupet.

Klærne hans var mørke og jordfargede. Det var turklær, som han hadde stjålet fra ei hytte han hadde brutt seg inn i. Det lange, ustelte håret nådde ham til skuldrene, og fullskjegget dekket nesten hele ansiktet. Det var så vidt det var åpninger så han kunne se og få i seg mat.

Dette var nesten for godt til å være sant. Jentene var unge, slanke og med pene ansikter. Akkurat slik han likte dem.

Nå var han ikke lenger irritert, men opphisset på helt andre måter. Det var lenge siden sist han så ei jente, for ikke å si fem nakne jenter. I flere år hadde han bare kunnet se jenter – eller kvinner – på skjerm. De siste månedene hadde han ikke det en gang. Og han hadde sterke drifter, som han lenge hadde undertrykt,

Da de kledde av seg, var det så vidt det ikke gikk for ham. Han lå på magen med kraftig ereksjon. Nå plasket de rundt i vannet.

«Hvor høyt tror dere det stupet er?» sa Patricia.

«Ti meter, kanskje?» sa Dalia.

«Nei, ikke så høyt. Fem!» sa Anja.

«Jeg tror sju,» sa Iliana

De vendte seg mot Shirley. Hun pleide å komme med fasiten. I stedet for å svare, sa hun:

«Vi svømmer bort og sjekker hvor dypt det er. Kanskje vi kan hoppe og stupe der borte?»

Det siste han så før de ble borte, var fem jenterumper som så vidt stakk opp av vannet. Han hadde ikke hørt hva de sa, men de hadde svømt i hans retning. Han tenkte et øyeblikk på å krabbe lenger fram, for å se dem igjen, men noe sa ham at han burde ligge helt i ro. Det var lenge siden sist nå, men han hadde årelang trening i å ligge og vente og vokte på intetanende ofre. Nå kjente han virkelig driftene våkne.

Den ene etter den andre av jentene dykket. Igjen holdt de en liten rådslagning. De var enige om at det var dypt nok.
Historien fortsætter under reklamen

Uten å si noe mer, svømte de til den nærmeste bredden og klatret opp. Olaf hørte dem ikke, før han så dem. De kom rett imot ham.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Anonym

   27/01/2026 kl 19:05

   Det kan bli spendene og frekt, så ja takk til mer

   3+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   27/01/2026 kl 7:33

   Ja tack, är så förväntansfull.

   5+

   Besvar kommentar
3. Stian Hansen

   27/01/2026 kl 4:18

   Ja!

   4+

   Besvar kommentar