Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

Erlend var litt betenkt, kanskje sjokkert, til og med – da han skjønte at hun faktisk var innstilt på å få barn med ham! Seksten år gammel – selv var han femogtredve, og til tross for ganske mange kvinnehistorier opp gjennom årene, hadde han ikke lagt igjen noen etterkommere, så vidt han visste! Men etter den første herlige, hete og lidenskapelige natten med Line, klarte han ikke å løsrive seg! Kanskje ønsket han det ikke heller? tenkte han for seg selv.

Line fortsatte iallfall å være hans – alltid villige, alltid like ivrige – fotomodell og elskerinne. Selv hevdet hun bestemt at hun var kjæresten hans, og Erlend hadde aldri sagt henne imot. Kanskje var han til og med litt smigret over at en jente som var ung nok til å være hans datter, som var vakker nok til å være skikkelig fotomodell, som var flink på skolen og tok skolearbeidet sitt alvorlig – virkelig hadde festet seg til – nettopp ham!

Det hendte selvsagt at det gjorde ting sammen som ikke alltid endte med sengekos. Diskotek var riktignok ikke noe for Erlend, og han var lettet da han forsto at – selv om Line elsket å danse, var heller ikke hun spesielt interesser i å hoppe rundt på et tettpakket dansegulv – midt i en flokk med ukjente mennesker – til øredøvende musikk og roterende, farveglitrende lyseffekter. Men det gledet ham at de av og til kunne sitte tett sammen, kjærtegne hverandre mykt og ømt, mens de lyttet til smektende, romantisk musikk. Riktignok endte de da vanligvis i sengen sammen – og Line ble værende hele natten.

De tok bilturer sammen, av og til fant de en konsert eller et show som begge likte, og det hendte at de fant en film som også Erlend kunne akseptere. Det var forholdsvis sjelden, for han var uhyre kresen – og litt gammeldags! – når det gjaldt film.

En sen fredags ettermiddag, da Erlend var mentalt forberedt på å tilbringe en avslappende kveld i godstolen med en god bok, ringte det plutselig på døren. Utenfor sto Line, mørk som en tordensky i ansiktet. Hun strøk forbi ham og inn i stuen, bare med et kort «hei» i forbifarten. Erlend var høyst forbløffet.

– Skulle ikke du ut med Elisabeth i kveld, da? spurte han da han hadde lukket døren og fulgt etter henne inn. Line satt allerede i sofaen med korslagte armer og et ikke altfor muntert ansiktsuttrykk. Hun snøftet foraktelig.

– Joda, vi skulle på et sånt rapper-show – sånne som du ikke kan fordra! – det kom en antydning til smil i det opprørte ansiktet – men så ble det avlyst i siste liten, og så traff Elisabeth en type som hun har hatt et godt øye til lenge – men som JEG ikke kan fordra! Og så ble hun med ham – et eller annet sted.

Hun fnøs igjen og ristet på hodet. Erlend smilte forsonende til henne.

– Da var det jo riktig snilt og hyggelig at du kom hit for å holde en ensom, gammel mann med selskap, humret han – og så på en fredagskveld, til og med! Kom nå til onkel og gi ham et kyss, hva?

Han bredte armene inviterende ut, og heldigvis var hun ikke vanskelig å be. Snart satt hun på fanget hans, som så ofte før, og de sugende kyssene ble etter hvert mer og mer lidenskapelige. Men plutselig rev hun seg løs, mens hun pustet tungt. Med blussende kinn smilte hun forførende til ham.

– Nå er det sannelig lenge siden du har tatt bilder av meg! Stemmen hennes var kjælen og innsmigrende. – Du sa jo at jeg var en flink modell, ikke sant? Du sa at jeg var – fotogen, og at – – hva var det? – jo! – «Kameraet liker deg!» sa du.

Hun slikket seg langsomt og vellystig om munnen,og selv om Erlend nå var blitt hard og stiv innenfor buksene, fikk han en plutselig innskytelse. – Du har helt rett, min deilige, lille due! innrømmet han. – Jeg har jo lenge tenkt på at du burde få sjansen foran kameraet til en VIRKELIG kunstner! Et øyeblikk, er du snill, så skal jeg høre om han er ledig i kveld.

Var det kanskje et skuffet lite klynk hun slapp fra seg? – slo det ham, da han reiste seg opp og grep telefonen. Antagelig hadde hun tenkt seg en pirrende – og høyst privat – nakenfotoseanse – som bare kunne ende på én måte!

Før han slo nummeret, kikket han smilende på henne og blunket. – Det er jo ikke så sent ennå, så jeg tenkte vi kunne besøke en venn av meg, hvis han er hjemme. Han er en mye dyktigere fotograf enn jeg er, og jeg tror du vil like ham også.

– Tror du han vil ta bilde av meg, altså? Øynene hennes var store og blanke og forventningsfulle, slik han regnet med at de ville være. Den unge «kjæresten» hans VAR nemlig litt av en ekshibisjonist! Det var jo slik han opprinnelig hadde oppdaget henne også, tenkte han.

– For å være helt ærlig, Line, så vet jeg ikke, innrømmet han. – Han er kunstner, skjønner du, og svært kresen på modellene sine. Men hvis han liker deg, så kammer han til å ta en MASSE bilder av deg. Det kan til og med hende at han vil betale deg for å være modell, for han har nok av penger.

Plutselig gikk det et litt usikkert, engstelig drag over det unge ansiktet. – Tror du han vil – se meg naken, eller? Erlend slo ut med armene. – Det kan godt hende, men som jeg sa – han er svært kresen. Så det er slett ikke sikkert.

– Men, men – ehhhh, altså – jeg kjenner ham jo ikke – – ? stammet hun.

Hun avbrøt seg selv, for han hadde allerede begynt å slå nummeret. Mens han ventet på svar, møtte han blikket hennes igjen. – HVIS han vil fotografere deg naken, så behøver du absolutt ikke være engstelig, Line – du er faktisk tryggere sammen med ham enn når du er sammen med meg! blunket han spøkefullt. Hun kniste, og han fortsatte: – Han er nemlig homo, skjønner du, og har en mannlig kjæreste som han har vært sammen med i mange år – – ahh! – der, ja – et øyeblikk – –

– Hallo, Werner, wie geht’s, du alter Knacker? Så slo han over i norsk. – Ja, du hører hvem det er, hva? Det var lenge siden, ja – og jeg lurte på om du var ledig nå – det er jo ganske tidlig på kvelden, så – – Du er det, ja. Grossartig, Werner! Du – da tar jeg med meg en liten venninne som liker veldig godt å posere foran et kamera. Hun er bare seksten år, men har et ganske levende og interessant ansikt – synes nå jeg, ihvertfall, men det er jo du som er proff. Hva? – jada, vi kan komme bort nå ganske straks, vi – det er jo ikke så langt å kjøre. OK, da sier vi det, jeg tar med et par flasker vin også, jeg – – – du drikker ikke hvis du skal arbeide, nei, jeg vet det, men det er jo ikke sikkert det blir noe «arbeid», heller – hvis hun ikke faller i smak, mener jeg. OK, OK, da sier vi det – vi er hos deg om ca. et kvarters tid, tenker jeg. Tschüss, Werner!

I heisen ned til den underjordiske garasjen, begynte han å fortelle. – Werner er opprinnelig tysk, som du kanskje skjønte, han er noen år eldre enn meg, og jeg jobbet sammen med ham – eller FOR ham, er det kanskje riktigere å si – da jeg var ganske ung. Jeg har alltid vært interessert i fotografering, forstår du – og jeg traff ham ganske tilfeldig da jeg løste Interrail-billett like etter artium. Da møtte jeg ham under et opphold i Tyskland – som ble noe lenger enn jeg hadde tenkt! Faktisk ble det til at jeg jobbet for ham i Tyskland et års tid, før jeg dro over til Statene. Men vi holdt stadig kontakten, senere fikk han seg en norsk kjæreste og flyttet hit for mange år siden.

Det oppsto en pause da de satte seg i bilen. Det var ganske mange biler parkert i garasjen, så han måtte manøvrere forsiktig for å komme ut på gaten. Så fortsatte han:

– Nå snakker han forlengst flytende norsk, selvsagt, og han har etterhvert blitt en anerkjent fotokunstner. Du vil kanskje synes at mange av bildene hans er litt merkelige, for han manipulerer dem, skjønner du, med et spesielt dataprogram, og når han er ferdig med et arbeid, så er det nesten umulig å kjenne igjen originalbildet. Du skal få se selv, så skjønner du hva jeg mener. Se der, ja – nå er vi straks fremme!

Den røslige Werner tok imot sin gamle venn med en skikkelig bjørneklem, og Line kjente et engstelig støt i maven. Men den store mannen tok bare den ørvesle hånden hennes varsomt i sin – der den forsvant helt! – og kysset fingertuppene hennes, så hun kniste forlegent.

– Velkommen til min ringe bolig, skjønne unge dame! smilte han med glinsende, hvite tenner. Den tyske aksenten hans var tydelig, men myk – han høres nesten ut som en sørlending! tenkte Line, for hun hadde en klassevenninne som kom fra Kristiansand. Hun smilte tillitsfullt til ham, for hun husket hva Erlend hadde sagt, og skjønte at det var sant også. Her kunne hun føle seg helt trygg.

Den store mannen så granskende på henne. – Nydelig liten sak du har fått tak i der, gamle venn! han blunket og så megetsigende på den yngre mannen. Erlend løftet pekefingeren og lo. – Nå nå, husk hva jeg sa i telefonen, hun er bare en liten jente som jeg traff tilfeldigvis for noen uker siden.

Line gjorde trutmunn og rakte tunge til ham. – «Liten jente» du liksom! blåste hun. – Men nå er vi kjærester, så! – det sa du til meg for litt siden! Han smilte og strøk henne over kinnet. – Jada, jeg sa – «til du finner en som du liker bedre».

Plutselig var hun blitt alvorlig. – Det kommer til å bli VEEEELDIG lenge til jeg finner noen som jeg liker bedre enn deg! mumlet hun halvhøyt, mens blikket hennes boret seg inn i hans. Erlend var glad for at Werner ikke hørte henne, for hans venns norske kjæreste var kommet inn i rommet, og de to hadde begynt å snakke sammen.

Nå hilste også han på unge Line og tok henne pent i hånden. – Robert er også kunstner, fortalte Erlend, – du er en gudbenådet maler, ikke sant, Robert? Den andre mannen kniste litt over den overdådige komplimenten, men nikket smilende. Han var antagelig litt yngre enn hennes Erlend, trodde Line, og han var helt alminnelig av utseende, syntes hun.

Nå begynte han å gå rundt henne, mens Werner sto med hånden under haken og gransket den nervøse ungjenta med et kritisk blikk. – Snu hodet litt til venstre, er du snill, beordret han, og Line adlød, med et sky sideblikk på Robert som nå sto halvveis bak henne. – Se rett på meg nå! lød det igjen, og Line møtte det mørkebrune blikket til den store mannen. Det var helt nøytralt, fant hun ut, det var umulig å si om han var interessert eller helt likegyldig.

– Jeg kunne tenke meg å lage et portrett av henne, utbrøt Robert plutselig. – Jeg liker linjene i halsen og kjevepartiet hennes – munnen er ganske uttrykksfull også.

– Mmmmm, brummet Werner tankefullt. – Ansiktet passer – ihvertfall nesten – til det prosjektet jeg har laget et par skisser av – – men der trenger jeg jo en nakenmodell, og du er dessverre litt for ung! Etter loven burde du ha vært atten år, skjønner du.

– Men – Erlend fortalte at du – manipulerer bildene? brast det ut av Line, som hadde fått et ivrig uttrykk i ansiktet. – Da kan du kanskje gjøre det sånn at jeg ikke ser så ung ut?

Alle de tre mennene lo, og Line rødmet og slo blikket ned. – Det kan jeg nok, lille Line, smilte Werner – og i tillegg er min venn Robert her en sminkeekspert av de sjeldne. Problemet er bare at – uansett hvor ugjenkjennelig du blir, så må modellene enten være over atten – eller ha skriftlig tillatelse fra foreldrene.

Det lød et nærmest foraktelig fnys fra Line. – Ikke noe problem! erklærte hun med en bestemt mine. – Mamma kommer til å skrive under på alle papirer jeg legger foran henne – så sant det ikke har med penger å gjøre, fastslo hun. – Så lenge jeg ikke bruker penger – eller stifter gjeld – gir hun blanke blaffen i hva jeg gjør!

De andre så tankefullt på henne. Utbruddet var kommet så spontant, med så stor lidenskap og overbevisning at Erlend ante at her lå det noe mere bak. «Kjæresten» hans hadde et bestemt uttrykk i ansiktet, men det ante ham at gråten kanskje ikke lå så langt unna.

For å lette litt på spenningen, smilte han og strøk henne spøkefullt over håret. – Line liker å vise seg frem, skjønner dere, smålo han, – og jeg har inntrykk av at kameraet liker henne også – for hun er ganske fotogen, synes du ikke, Werner?

– Det vet jeg ikke før jeg har gjort noen opptak, da, humret vennen hans, – men du har jo vist ganske god dømmekraft tidligere, så.

Han så vennlig på den unge jenta. – Så du har ikke noe imot å posere naken, altså? Line ristet bestemt på hodet.

– Vil du da gå bak det skjermbrettet der og ta av deg – alt sammen, er du snill!

– Og jeg kan godt gå ut i salongen så lenge, foreslo Erlend, – slik at bare proffene får se deg.

– Å neiiiii, vær så snill! ba Line med store øyne og klamret seg til armen hans. – Du bare MÅ være til stede, altså! Ehhhmm – nå henvendte hun seg til de to andre – jeg stoler veldig på dere, selvfølgelig, men – jeg føler meg så trygg når jeg er sammen med – med Erlend, skjønner dere! Mere – avslappet, liksom. Så kniste hun og rødmet. – Dessuten har jo du allerede tatt noen nakenbilder av meg, ikke sant?

Mennene lo igjen, og Werner slo ut med hånden mot skjermbrettet som sto borte ved den ene veggen. Erlend satte seg ned i en behagelig stol, og det tok ikke mer enn et minutts tid før Line dukket frem fra skjermbrettet, splitter naken og plutselig både blyg og forlegen. Til og med holdt hun den ene hånden beskyttende foran det vesle kjønnet sitt.

Werner pekte mot den ene siden av rommet. Der var diverse fotolamper stilt opp, som nå var avslått, det lå et ovalt, hvitt teppe på gulvet, som minnet om en liten scene, pluss en stol og et lite bord. Veggen bak var nøytral, men en projektor kunne sørge for utallige ulike bakgrunner.

– Still deg først på det teppet, vennen min, instruerte Werner, – og vær så avslappet og naturlig som mulig. Han gjorde et lite tegn med fingrene, og Robert tente to av lampene. Det var tydelig at de to hadde samarbeidet i lang tid.

Werner begynte å knipse og instruere, mens han beveget seg i en halvsirkel rundt henne. – Løft haken – nei, bare litt! – Se til venstre – ikke fullt så mye. – Se på kamera! – Smil til kamera! – Snu deg halvveis til venstre! – Snu deg helt rundt og smil over skulderen! – Sett deg på stolen, hvil albuen på bordet, og legg hånden under haken. – Glem at kameraet er her! – Tenk på noe trist! – Tenk på noe som er ENDA tristere! – Nei, nei, du skal ikke gråte! – Tenk på noe som er jublende deilig! – Tenk på kjæresten din!

Line kniste og tittet bort på Erlend. – Sånn ja! – hold det uttrykket!

Slik fortsatte det en lang stund, og det var tydelig at Line etter hvert glemte at hun var splitter naken blant tre påkledde mannfolk. Til slutt senket Werner kameraet og ga det til Robert. – Lag en liten bildeserie, er du snill, så kan vi se på den sammen. Kom hit, lille venn.

Werner la den store neven sin faderlig om Lines spinkle skuldre – ihvertfall virket de spinkle ved siden av den store mannen. – Erlend har rett, Line – du har et uttrykksfullt ansikt, og kameraet liker deg – og jeg er enig med ham i at du er fotogen. Du glemte fort at du var naken, og det er lett å bruke deg som modell – kanskje kan du tjene litt ekstra lommepenger, for Robert vil også bruke deg, tror jeg. Han blunket til Erlend. – Og så tror jeg hun er forelsket! humret han, med et skjelmsk blikk på sin nye aktmodell.

Line ble blodrød, Erlend smilte og bredte spontant ut armene. Hun kastet seg inn mot ham og begravde det glovarme ansiktet ved brystet hans. Det var jo ikke første gang han holdt henne naken i armene, akkurat, men da var de jo gjerne nakne, begge to.

– Jeg er nok det, jeg også, smilte han, – men det er faktisk så lenge siden jeg sist var det at jeg nesten hadde glemt hvordan det føles.

– Så hyggelig at vi har et kjærestepar på besøk, Werner, smilte Robert. – Vi får behandle dem ekstra pent, da, slik at de tør å komme igjen! Han forsvant ut på bakrommet med kameraet i hånden.

– Jeg behandler alltid gjestene mine pent, jeg! erklærte Werner bestemt. – Ihvertfall dem jeg liker. De andre – dem sørger jeg for å vise at jeg IKKE ønsker flere besøk av!

– Så hyggelig at du vil ha flere besøk av meg – av oss, da! smilte Line, mens hun fremdeles holdt seg tett inntil Erlend. – Og så fikk du meg til å glemme HELT at jeg er naken – for det har jeg aldri vært før – altså sammen med flere enn bare én. Hun kniste og så rødmende opp på kjæresten sin. – Bortsett fra i dusjen på skolen, da, men der er det jo bare jenter.

– Mmmmm, der skulle jeg gjerne vært flue på veggen! smilte Erlend og blunket spøkefullt, mens Line bokset ham i armen. – Men jeg ville jo ikke få se NOEN som er nydeligere enn deg likevel, så! skyndte han seg å tilføye. Line rakte tunge til ham. – Hah! – dere mannfolk, altså! Du ville sikkert slikket deg om munnen, tenker jeg – og klødd i fingrene etter å få klå på alle de nakne puppene!

Før Erlend rakk å svare, kom Robert tilbake med en minnebrikke, som han plasserte i projektoren. Like etter tonet et kjempestort bilde av Line frem på veggen, splitter naken og med et skjelmsk smil. Hun gispet forskrekket. – Åhhhh, er det virkelig SÅNN jeg ser ut – naken?

Det virket som om hun plutselig hadde glemt at hun av og til hadde posert naken for Erlend – men ham regnet hun jo som «kjæresten sin», så det telte antagelig ikke. – Ååååå, det er så flaut, altså! utbrøt hun og gjemte det blodrøde ansiktet sitt ved brystet til Erlend.

Han strøk henne ømt over det myke håret og tok seg igjen i å nyte den pirrende følelsen av en varm, naken jentekropp. – Du er aldeles henrivende, jenta mi! mumlet han i øret hennes.

De to kunstnerne fortsatte å bla igjennom opptakene av den nye modellen sin, og de anerkjennende kommentarene fikk snart Line til å løfte det blussende ansiktet fra brystet til sin voksne kjæreste og følge spent med på det lille lysbildeshowet. Erlend fulgte også spent med på minespillet som foregikk i det uttrykksfulle, unge ansiktet, men han merket også at den velskapte ungpikekroppen som nå ble vist i storformat på den hvite veggen, hadde sin tydelige innvirkning på ham selv! Sannelig satt han der og fikk reisning! – med sin unge – men ikke HELT uskyldige kjæreste i armene.

Det var Robert som kom med forslaget. – Du ville jo lage en serie med motiv fra «Leda og svanen», ikke sant? Han så spørrende på sin ruvende elskede.

Werner klasket de store hendene sine sammen. – Sannelig tror jeg ikke du har rett! utbrøt han. – Og her har vi jo samtidig en ypperlig modell til å spille Zevs også!

Line så ut som et spørsmålstegn, og Erlend måtte forklare:

– «Leda og svanen» er en fortelling fra gresk mytologi, der det blir fortalt at guden Zevs, forkledd som en svane, voldtok Leda, som var dronning av Sparta. Line så forskrekket ut, og Werner tilføyde:

– Alt er jo mulig i mytologiens verden, vet du – og stakkars Leda ble gravid med den mektige guden. Hun la to egg – for han hadde jo opptrådt i svaneham, ikke sant? – og fra disse eggene ble det så klekket fire barn.

– Det ene barnet ble Helena, innskjøt Robert – senere kjent som «Den skjønne Helena» – så det passer jo godt at den lille skjønnheten her ville kunne legge et slikt egg, blunket han.

Alle lo, også Line, og Erlend klemte henne beskyttende inn til seg. – Men du skal få slippe, både å legge egg og å bli voldtatt! forsikret han.
Historien fortsætter under reklamen

Line smilte lettet. – Det var jo godt å høre, kniste hun, og rødmet lett. Så møtte hun Werners blikk. – Hva vil du at jeg skal gjøre nå, da?

Werner tok straks kommandoen. – Robert, finn frem de rette gevantene til våre to modeller, er du snill! Og hvor var det nå vi la denne livaktige gummisvanen vår, Robert?

3 kommentarer

1. Felix

   29/08/2023 kl 19:16

   Hvor er det godt at have dig tilbage som forfatter Onkel Waldo.

   Igen en levende smuk og sexet fortælling fra din hånd.

   🍻

   11+

   Besvar kommentar
2. Reha

   28/08/2023 kl 10:24

   Det var en uventet fortsættelse af historien, men rigtig hyggelig. Men har du ikke lige ramt en milepæl, det var jo din historie nr 300! Tillykke med det, alle har været dejlige at læse. 👍

   7+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     28/08/2023 kl 12:41 - som svar på Reha

     Takk for hyggelige ord, Reha, men jeg tror nok at jeg fremdeles mangler noen for å nå 300 historier/kapitler. Men kanskje – – om en stund! 😁

     4+

     Besvar kommentar