Pappa Jens får problemer 1

«Jeg savner å føle den store, deilige pikken din langt og dypt inni meg, at du suger de bittesmå puppene mine …

advarsel
Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.
Dette er en oppfølger til «En kåt liten nabo», og det er en fordel å ha lest den novellen først.

– – –

Livet falt tilbake i den vante tralten da Solfrid forsvant. Jens hadde investert sine relativt beskjedne oppsparte midler såpass fornuftig at han hadde tenkt å førtidspensjonere seg så snart han passerte seksti. Og den dagen var ikke langt unna.

Dagen kom tre og en halv måned senere. Det kom et lykkønskningskort fra barnebarna – «gratulerer med sekstiårsdagen, pappa Jens. Hilsen Annifrid og Astrid» – «og Wenche» var det tilføyd med en litt annen håndskrift. Han hadde nesten glemt hva svigerdatteren het!

Fra jobben kom det også lykkønskninger og gratulasjoner, og sjefen, som hadde fått nyss om at han faktisk var medeier i firmaet, arrangerte en firmalunsj til ære for ham, der all servering var gratis, men der alle fikk bare én øl eller ett glass vin til maten. De skulle jo tilbake til arbeidet etterpå! Jens måtte lide seg igjennom diverse mer eller mindre morsomme og underholdende taler, og han fikk flere gaver som han visste han aldri ville få bruk for.

Men tiden etterpå ble ikke helt som han hadde tenkt seg. Han hadde ikke planlagt hva han skulle gjøre med all fritiden sin. De første ukene var imidlertid ganske trivelige – han gikk lange turer i omegnen, gledet seg over tanken: – «jeg kan gjøre akkurat som jeg vil!», han fikk endelig beundret de samme severdighetene som byen tilbød turistene, og han tok en «harrytur» over grensen til Sverige for å handle billige mat- og drikkevarer.

Forøvrig begynte tilværelsen å bli heller kjedelig. Riktignok dumpet et høyst uventet brev ned i postkassen hans en dag. Adressen på konvolutten var skrevet med en jevn, pen håndskrift, «formskrift» het det visst nå. Brevet inni var skrevet med den samme, ungdommelig utseende skriften.

«Elskede Jens!

Jeg savner deg altså såååå mye! Jeg savner å ligge tett inntil deg, føle de store, deilige hendene dine på rumpa mi, føle den store, deilige pikken din langt og dypt inni meg, føle at du suger de bittesmå puppene mine til det går så deilig for meg, føle at du spruter så varmt og deilig langt opp i meg! Jeg savner å ri på deg, opp og ned, opp og ned – jeg savner å kjenne at den store pikken din glir ut og inn, ut og inn i den kåte lille musa mi – helt til det svimler for meg! Jeg savner det altså såååå mye!

Her er det ingen jeg kan gjøre det med! Mamma har ikke noen hyggelig kjæreste nå, heller – den hun har, ser meg ikke i det hele tatt, og jeg liker ham ikke heller, så jeg holder meg bare langt unna! Og guttene på skolen er bare dumme, dessuten er de altfor unge! Du vet jo at jeg vil ha en skikkelig voksen MANN – over meg, under meg – og inni meg! Særlig oppå meg, som du vet! Jeg skulle ønske at jeg kunne komme og besøke deg – og bare BLI der!

Jeg tror jeg elsker deg, Jens! Det er iallfall første gang jeg har en sånn følelse inni meg!

Masse, masse, MASSE kyss og klem fra
din lille pulejente,

Solfrid»

Deretter fulgte to fulle linjer med X-er, som antagelig skulle forestille kyss, og en linje med små hjerter.

Jens satt en stund med det lille brevet i hånden, helt lamslått, helt sjokkert – før han leste det om igjen. Han kjente at han fikk en voldsom reisning der han satt, da minnene bare strømmet på. De små, spisse brystene var helt sikkert blitt større nå, snart ville de kunne fylle selv hans store never. Kanskje var det til og med begynt å dukke frem små, myke hår på det hvelvede venusberget – hun VAR jo ganske tidlig utviklet, og nå var hun vel – rundt tolv og et halv år, antagelig. Kanskje – – nei, han rev tankene bort, brettet brevet omhyggelig sammen og gjemte det inni en protokoll-lignende bok i den nederste skrivebordsskuffen. Han skammet seg litt over at han hadde kalt henne «pulejente», men det så ikke ut til at hun hadde tatt seg nær av det, heller.

Det var ingen returadresse, så han kunne ikke skrive tilbake, heller ikke noe telefonnummer han kunne ringe til. Ikke visste han hva hun het til etternavn, heller. Han sukket tungt og bestemte seg for å ta en tur med danskebåten til København for å få tankene over på noe annet.

Men før han nådde så langt, ble han utsatt for enda et sjokk! Bare tre dager etter at han hadde fått det lidenskapelige brevet fra «pulejenta» si, kom det en hysterisk, gråtkvalt og fortvilet telefon fra – ingen andre enn Wenche, svigerdatteren hans, som han vanligvis bare utvekslet høflige og litt intetsigende kort med. – Pappa! hikstet hun – jeg ANER ikke hva jeg skal gjøre, altså! Sønnen hans hadde alltid kalt ham «pappa», det hadde Wenche tatt etter, og selv etter at Marius var blitt borte på sjøen, hadde hun fortsatt med det. Det hadde han bare syntes var koselig, og til og med jentene hadde kalt ham «pappa Jens» i alle år, sikkert fordi de hadde mistet sin egentlige far så altfor tidlig, og at Wenche aldri hadde klart å finne en god erstatter. Når han tenkte seg om, kunne han ikke huske at det hadde vært noen annen mann i livet hennes, heller.

– Hva er det i veien, da, Wenche? spurte han engstelig, men alt han fikk til svar, var mere hulking, mere gråt, fortvilte hikst og flere gjentagelser – «jeg ANER ikke hva jeg skal gjøre, altså!»

Plutselig var det Astrid – den yngste – som overtok telefonen. – Pappa Jens! sa hun, med forbausende rolig stemme – du må komme så fort du kan og hjelpe mamma – vær så snill! Jeg tror hun er syk!

I bakgrunnen hørte Jens bare mere sår hulking og usammenhengende babling. Selv om han tok fly, ville det bety mange timer med taxi til og fra, ventetid osv. osv. – OK, Astrid, jeg kommer så fort jeg kan! lovet han og brøt forbindelsen.

Han kunne ha bedt henne å ringe legevakten, men han var redd de ikke ville komme når de hørte en barnestemme. Det tok litt tid før han fant telefonnummeret til det lokale sykehuset også. Jens hadde i sin tid gått befalsskolen, og nå brukte han sin mest bestemte sersjantstemme. – Jeg tror svigerdatteren min har hatt et nervøst sammenbrudd! bjeffet han inn i telefonrøret. – Og hvis hun er psykisk syk – da vet jeg ikke hva som kan skje! Skynd dere å hente henne! Det er to barn der også! Han oppga adressen og ba henne gjenta den. – Jeg kommer så fort jeg kan, men jeg må ta fly, og det tar tid. Skriv ned telefonnummeret mitt og ring meg tilbake når dere har fått kontakt med henne! Jeg er på vei!

Han ringte igjen da han var fremme på flyplassen og fikk vite at lege og ambulanse var på vei. Flyturen tok i underkant av halvannen time, og han ringte igjen da flyet hadde landet. Da var både hun og barna ankommet sykehuset, og han pustet lettet ut.

Da han dukket opp på sykehuset, styrtet begge jentene mot ham og klamret seg til ham. – Mamma er syk! erklærte Astrid. – Nå snakker hun ikke til oss engang!

I den hvite sykehussengen lå Wenche og bare stirret opp i taket. Den kvinnelige legen så bekymret på ham. – Hun trenger absolutt ro og hvile! fastslo hun med dempet stemme. – Kan du ta deg av barna en stund fremover?

– Ikke noe problem! erklærte Jens bestemt. – Kan jeg snakke litt med svigerdatteren min? Legen nikket, men så tvilrådig ut. – Du kan prøve, men jeg er ikke sikker på om du får noe svar!

Det fikk han ikke heller. – Bare ta det med ro og slapp av, Wenche! sa han og la sin store hånd over hennes. – Jeg skal ta meg av både jentene og – alt sammen! Han snudde ansiktet mot legen. – Hvor lang hvile trenger hun, tror du?

– Vanskelig å si, mente hun – men iallfall to-tre uker – kanskje lenger. Jens nikket. – Antagelig er det best at jeg tar med jentene hjem til meg, foreslo han med et blikk på Annifrid, og begge nikket. – De trenger nok å slappe av, de også, og litt luftforandring kan ikke skade.

Han vendte seg mot svigerdatteren igjen. – Da skal du ikke bekymre deg for noe som helst, Wenche! beroliget han. – Vi er bare en telefonsamtale borte. Så fort du ringer, er vi her hos deg igjen. Han tenkte seg om. – Har du noen regninger liggende, som det haster med?

Hun svarte ikke nå heller, men han så at det begynte å renne stille tårer fra øynene hennes. – Aha! tenkte han – økonomiske bekymringer som har vokst henne over hodet. – Ikke bekymre deg! forsikret han igjen og klemte hånden hennes. – Pappa skal ordne opp i alt sammen!

Begge jentene hadde sin egen nøkkel til leiligheten, og Annifrid låste dem inn. – Vil du vise meg hvor mamma oppbevarer regningene sine, er du snill? spurte han, henvendt til den eldste, men det var Astrid som svarte. – Kom, så skal jeg vise deg – de ligger her, i den nederste skrivebordsskuffen.

Den skuffen var dypere enn de andre, men den var proppfull av regninger, kvitteringer, purrebrev, andre dokumenter – til og med uåpnede konvolutter! Jens ble nesten sliten bare av å se på den digre bunken som tårnet seg opp foran ham på skrivebordsplaten, som var mer enn rotete nok fra før. Selv om han var vant til å håndtere diverse ulike bilag gjennom flere tiår, virket dette nesten uoverkommelig. Det så ut til at Wenche hadde prøvd seg på flere tvilsomme investeringer også, åpenbart for å tjene «raske penger». Noe av det så ut til å være rene pyramidespill, og slikt var jo direkte ulovlig, visste han. Nei, her trengte han advokathjelp, bestemte han seg for.

Astrid viste seg i døren. – Vi har nesten ingenting i kjøleskapet, meddelte hun – og jeg bare VET at mamma ikke har noen penger liggende, heller! Kan du gi meg litt, sånn at jeg kan gå ned på Rimi og kjøpe inn noe – kanskje? avsluttet hun, litt usikkert.

– Vi går bare ut og spiser, smilte Jens, for i morgen tar vi fly hjem til meg. Jentene jublet og klappet i hendene. – Hva vil dere ha, da? – Pizza! lød det unisont, og Jens var ikke egentlig overrasket.

Om kvelden tilbrakte de et par timer foran TV-en, mens begge to satt i armkroken hans, men Jens beordret både jentene og seg selv tidlig til sengs, for han hadde tenkt å ta morgenflyet hjem neste dag. Han tillot seg å okkupere Wenches seng – jentene bedyret knisende at det BARE var mamma som pleide å sove der – helt alene! – noe som gjorde Jens litt trist til sinns. Wenche hadde da sannelig ikke fylt førti år ennå – så vidt femogtredve, hvis han husket riktig!

Leiligheten var stor nok til at jentene kunne ha hvert sitt rom, så han – men han hørte at de bare delte det ene denne natten. Det lød svak, tostemt mumling der inne fra, så de følte nok behov for å trøste hverandre, tenkte Jens. Han lå lenge og grublet før han endelig sovnet.

Morgenen etter stakk de innom sykehuset, så jentene kunne si adjø til mamma. – Jeg har tatt med alt jeg fant i den nederste skrivebordskuffen din, Wenche, sa Jens – og jeg skal nok få advokaten min til å rydde opp i det. – Jeg skal betale alle regningene dine, og jeg skal ta meg godt av jentene dine også. Du skal ikke behøve å bekymre deg for noen ting! Wenche svarte ikke, hverken ham eller jentene, hun lå bare og stirret rett opp i taket. Han begynte så smått å bli alvorlig bekymret for henne!

Overraskende nok hadde jentene ikke fløyet før, og det var naturligvis stor stas.– Dere bor jo ganske langt nordpå, bemerket Jens, – hvordan har dere reist før, da? – Med tog og buss og gamle bila! svarte Astrid tørt, og Jens merket seg at hun hadde lagt seg til Nordlandsdialekt, noe som han fant svært sjarmerende, men som hun kanskje kunne bli ertet for av barna der sørpå, hvor Jens bodde. Nåja, de skulle jo ikke bo hos ham så lenge, da, trøstet han seg med – bare til Wenche kom seg igjen.

Jens hadde bare ett ekstra soverom, men sengen som sto der, var ganske bred, og jentene virket godt fornøyd. Allerede neste dag tok han dem med til skolen og forklarte at de bare kom til å gå der rent midlertidig, til deres mor ble frisk igjen. Annifrid hadde nylig begynt på ungdomsskolen, mens Astrid fremdeles hadde over et år igjen på barneskolen. Men det var en 1 – 9-skole, så de kom til å se hverandre i hvert friminutt, ihvertfall. Klasselærerne tok vel imot dem, og han lot dem være igjen der, mens han selv oppsøkte advokaten med den digre papirbunken sin. Han regnet med at det ville ta litt tid å ordne opp i alle de rotete affærene til Wenche.

Leiligheten var tom da jentene kom hjem fra skolen dagen etter. De hadde selvsagt fått sin egen nøkkel, og siden de ikke hadde noe bedre å foreta seg, bestemte de seg for å rydde og gjøre rent. Det var de også vant til hjemmefra, for mamma var av den rastløse typen, som alltid hadde et eller annet som hun bare MÅTTE gjøre, som oftest helt andre steder enn hjemme! Og det kunne se ut til at pappa Jens, som de kalte ham, brukte støvsugeren mere enn vann og såpe, så det lå igjen en del rusk i hjørnene, under sofaen, og bak kommodene, som jentene tok fatt på med ung og ivrig energi. – Han har sikkert mye rot i skuffene sine også, mente Astrid – sånn som mamma pleier å ha! Annifrid var helt enig.

– Og så har han kanskje sånne pornoblader gjemt et sted, kniste Astrid – sånne som vi fant hos pappaen til Anne Mette, vet du! Anne Mette var venninnen til Annifrid, og foreldrene hennes var skilt. Annifrid kniste sammen med henne. – Mannfolk som bor alene, har visst ofte sånt liggende, bemerket hun – så kanskje pappa Jens har det også!

Men noe slikt fant de ikke. De var både flinke og flittige – på bunnen av nesten alle kjøkken- og skrivebordskuffene fant de både binders, knappenåler, gummistrikk, tegnestifter, små knapper – og mynter som forlengst var gått ut av bruk. Dem tok Annifrid omhyggelig vare på, for hun samlet på både mynter og frimerker der hjemme.

Men plutselig hørte hun et gisp og et overrasket utbrudd fra søsteren. Da hun snudde seg, satt Astrid på skrivebordstolen med en konvolutt og et lite brevark i hånden. – SE her, da, Annifrid! brast det ut av den yngre søsteren. Annifrid skjente på henne. – Du må da ikke lese andres brev, kan du skjønne! – Neida, jeg vet det, men dette bare – gled ut av konvolutten, liksom! Hun kniste lurt, og ventet tydeligvis ikke at Annifrid skulle tro på henne.

Det gjorde hun ikke heller. – Legg det tilbake der du fant det! kommanderte hennes storesøster. – Det skal jeg gjøre, for nå har jeg jo allerede lest det! lo Astrid. – Og det er så spennende at jeg bare MÅ dele det med storesøsteren min! Bare se her! – og hun rakte frem det lyseblå, lille brevarket.

Nysgjerrigheten tok overhånd hos Annifrid også, så hun tok imot det. Astrid så hvordan øynene hennes ble større og større etterhvert som hun leste. Da hun kom til slutten: – « – din lille pulejente, Solfrid» – gispet hun høyt, og Astrid nikket. – Akkurat! Hvor gammel tror du den «lille pulejenta» er, hmmmm?

Annifrid var blitt helt rød i hodet, og kinnene blusset. – Nei, ehhhh – hun er sikkert mye yngre enn pappa Jens, men – selv om hun er – bare femogtyve eller – tredve, eller noe, så kunne hun jo skrevet noe slikt til ham – som er en MYE eldre mann! Det behøver jo ikke bety noe mere enn det!

Astrid nikket at hun var enig. – Men se på håndskriften, da – hva synes du om den? Annifrid kikket nøyere etter. – Hmmm, det er nok en ganske ung dame – eller jente – som har skrevet det, for hun skriver jo en slags formskrift – ikke løkkeskrift, sånn som voksne gjør.

– Det er LENGE siden de begynte å lære formskrift på skolen, innvendte Astrid – så det er sikkert en MASSE voksne som skriver sånn også.

Annifrid var i tvil. – Jeg tror likevel at det er en ganske UNG jente som har skrevet det, insisterte hun – en på din alder, for eksempel!

Astrid lo høyt og ristet på hodet. – Men se her da – « – kjenne at den store pikken din glir ut og inn, ut og inn i den lille musa mi – helt til det svimler for meg!» DET kan ikke være en jente på min alder, iallfall! Kanskje på DIN!

Annifrid rødmet dypt, men måtte jo være enig i det. – Mystisk er det, ihvertfall. Best du legger brevet tilbake akkurat der du fant det.

Astrid hadde lett for å skaffe seg venner, og det var ingen som ertet henne for Nordlandsdialekten heller, for det var flere andre på skolen som snakket på samme måte. En dag i storefri satt hun og spiste matpakken sin sammen med Heidi, som gikk i samme klasse og var en blid og hyggelig jente. Plutselig spurte Heidi: – Hvor bor du hen, Astrid?

Astrid løftet armen og pekte. – Ikke så langt herfra – nå husker jeg ikke nøyaktig adresse, men det er en stor, lysebrun boligblokk – beige, tror jeg det heter – på seks etasjer. Vi bor i tredje.

– Er det fire innganger? spurte Heidi nysgjerrig – A, B, C og D? Astrid nikket. – Ja, det er riktig, vi bor i oppgang B.

Heidi ble ivrig. – Det gikk en jente i klassen min – inntil for litt over en måned siden – hun var veldig blid og hyggelig, men hun forsvant så fort. Hun bodde i den blokken – og i akkurat den oppgangen også, for jeg var med henne hjem en gang. Men så ble hun plutselig borte, og hun hadde ikke vært her så lenge, heller.

Hjertet til Astrid begynte å banke fortere. – Gikk hun i klassen din, altså? Heidi nikket, tok en bit av eplet sitt og tygde. – Mmmmm.

– Husker du hva hun het? spurte Astrid spent. Heidi tygde ferdig og svelget.

– Hun het Solfrid.

Jentene pleide å ta følge hjem fra skolen – det var bare et kvarter å gå. Som regel fortalte de hverandre litt smått og stort – om hva som hadde foregått i den og den timen – om noe dumt eller morsomt som var blitt sagt, enten av en av lærerne eller en elev. Men akkurat denne dagen var Astrid usedvanlig taus. Hun svarte stort sett med enstavelsesord på det Annifrid hadde å si – jaså – mhmm – OK – sier du det, ja – osv. Helt til Annifrid ble litt irritert og spurte om det var noe i veien. Astrid ristet på hodet. – Nei, ikke egentlig. Jeg skal fortelle når vi kommer hjem. Det måtte eldstesøsteren nøye seg med.

Da de kom hjem, gikk de begge på badet, tisset, vasket ansikt og hender, og Annifrid gikk i gang med å lage en omelett, for begge var LITT sultne. Da de satt ved bordet, tittet hun nysgjerrig på sin yngre søster. – Jeg kan se på deg at du har noe å fortelle. Få høre!

Astrid hadde nettopp skåret av en liten bit av omeletten og puttet den i munnen. Nå tygde hun ferdig og la fra seg kniv og gaffel. – Hun Solfrid som skrev det brevet, hun er omtrent på min alder. Hvis hun hadde bodd her fremdeles, ville vi gått i samme klasse.

– Hvordan vet du det?

– Fordi Heidi, som går i klassen min, kjente henne. Hun var til og med med henne hjem en gang – til denne oppgangen. Solfrid har sikkert bodd i den leiligheten ved siden av, den som står tom nå. Hun var veldig blid og hyggelig, fortalte Heidi, men hun forsvant ganske fort.
Historien fortsætter under reklamen

Astrid trakk pusten dypt og møtte blikket til søsteren. – Pappa Jens må ha kjent henne mens hun bodde her!

– Og – pult med henne! brast det ut av Annifrid. Astrid nikket, – Helt sikkert!

Søstrene satt lenge og bare så på hverandre. Til slutt kom det et langtrukkent pust fra dem begge, som om de hadde avtalt det: – Woooooooooowwwwww!!!

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (109 har stemt 4,36 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

9 kommentarer

  1. Jim

    01/05/2022 kl 15:48

    Spännande att systrarna hittade brevet där Solfrid beskrev sitt knull med den vuxna mannen. Ska läsa vidare om vad som händer framöver. Blir så upphetsad när jag tänker på vad som kan komma att hända.

    38+
    • Anonym

      26/10/2022 kl 10:43 - som svar på Jim

      Ja, Jim väldigt upphetsande. Det pirrar så skönt i kuken när man läser. Jag vet i varje fall vad som händer för mig när jag läst färdigt. Ser så fram emot det.

      24+
      • Jim

        27/10/2022 kl 8:23 - som svar på

        Hoppas att det var lika skönt för dig som det varit för mig när jag följt Jens äventyr med Solfrid, sina barnbarn och Heidi. Jag längtar efter ett nytt avsnitt där förhoppningsvis Heidi lämnar sin flickstatus och blir kvinna genom att Jens manslem tränger igenom hennes mödom. Tankarna ger mig så stor gråvit njutning.

        23+
  2. Den gamle jumfru

    12/11/2021 kl 5:48

    Uhadada, hvad mon disse to søstre nu finde på, nu da de ved at Jens har “leget” med en ung pige.

    Bliver spændene at læse næste kapitel. 🙂

    5+
  3. jørgen

    07/11/2021 kl 13:38

    Ja der må komme en forsættelse, bliver det Jenterne han puler først eller svigerdatteren, herligt for ham at både få pikken ind i Jenternes små stramme fisser og deres Mors kusse.

    4+
  4. Jørn Morten

    07/11/2021 kl 8:20

    Finnes det en del 2?

    3+
  5. Reha

    31/10/2021 kl 18:35

    Hej Onkel Waldo. Hvorfor må denne historie ikke komme på din forfatterliste 😉?

    2+
    • OnkelWaldo

      01/11/2021 kl 4:24 - som svar på Reha

      Den står da der, jeg har nettopp sjekket, og jeg mener den sto der i går også. Takk for interessen! 😁

      4+
  6. Reha

    30/10/2021 kl 7:03

    Det ligner en ganske hyggelig fortsættelse, så det bliver spændende at læse de næste afsnit.👍

    10+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *