Johannes 4 – Rannveig er nysgjerrig – og Karin har tannverk

porno doktorleg termometerHan fant frem et termometer og smurte litt vaselin på… trakk den ene rumpeballen til side

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit

Kapittel 4

KVELDEN TILBRAKTE HAN i «privaten», etter å ha inntatt kveldsmaten sammen med jentene i den store spisesalen. Det var bare Angelika og Karin – og en tredje jente – som var dristige nok til å sette seg ved bordet hans, og han oppdaget at særlig Karin var ganske voksen og reflektert for sine femten år. Men også Angelika fulgte våkent med og svarte villig på spørsmålene hans om barnehjemmet og hvordan de hadde hatt det under søster Amelias strenge regime. Den tredje jenta var kanskje den nydeligste av alle de tre, men hun var forunderlig sky og tilbakeholden, til tross for at hun åpenbart var både skarp og oppvakt. Han husket navnet hennes fra undervisningstimene, og også fordi Angelika hadde nevnt henne da han spurte om tallkarakterene. – “5 er det nesten bare Anne Cecilie som får”, hadde hun sagt. Det tok litt tid før hun tødde opp og torde å møte blikket hans, men etter en drøy halvtime syntes han at han visste mye mer, både om sin nye arbeidsplass og ikke minst, om flere av dem som bodde der.

Ettersom han naturligvis var fullt klar over at denne arbeidsplassen ville være kjemisk fri for alt som het alkohol, hadde han tatt med seg noen flasker fra hovedstaden. Eller rettere sagt, det var Johann Caspar som hadde «prakket dem på ham» – fra sitt eget rikholdige utvalg. – Når du nyter denne konjakken, Johannes, så kan du jo sende en vennlig og medfølende tanke til den ensomme universitetslektoren på Frogner, hadde han sagt, og smilet hans hadde vært både ertende og litt melankolsk på samme tid.

Så det var nettopp det han gjorde denne kvelden, da han åpnet flasken med utsøkt Hennessy og skjenket en fingerbredde i bunnen på et glass han hadde funnet på kjøkkenet. Han minnet seg selv om å skaffe seg noen skikkelige konjakkglass neste gang han var i byen. Det tok seg virkelig ikke ut å drikke fin konjakk fra vanlige kjøkkenglass, tenkte han, men han løftet nå glasset likevel og beundret den varme, mørkebrune fargen.

Han nippet til glasset og bestemte seg for å ta en varm dusj. Før han gikk på badet, slo han på radioen og dempet den litt da smektende, romantisk musikk fra Mantovanis orkester strømmet ut av høyttaleren.

Bare iført sin kjære, slitte slåbrok kom han tilbake og slo seg ned i sofaen med et tilfreds sukk. Sannelig hadde han en god del å fundere over, mye som var kriblende behagelig å tenke på også. Han grep konjakkglasset, men før han rakk å føre det til leppene, banket det forsiktig på døren. SVÆRT forsiktig, nesten nølende og engstelig, slo det ham. Derfor ropte han – Kom inn! med sin vennligste stemme, – selv om han egentlig ikke likte å bli forstyrret på kveldstid.

Det var det rødmende, unge ansiktet til Rannveig som viste seg i døråpningen. – Kan jeg – snakke litt med deg, Pappa Johannes? nesten hvisket hun. – Javisst, Rannveig, bare kom inn, smilte Johannes. Han så at hun var fryktelig nervøs, og det gikk et rykk gjennom ham da han oppdaget at hun var barbent! – og kledd i nattkjole, med en lett genser trukket utenpå. – Herregud, jente – du har jo ikke noe på bena! utbrøt han forskrekket. – Sett deg her i sofaen, du. Vil du ha et glass solbærsaft, kanskje?

Rannveig sank takknemlig ned i sofaen og nikket blygt. – Ja – takk! Johannes gikk ut på kjøkkenet og blandet et glass saft-og-vann som han tok med inn til henne. Han satte seg ved siden av henne i sofaen og tok de iskalde, men yndige små føttene i hendene. Forsiktig gned han dem mellom de store, varme hendene sine, og jentungen – ungjenta? – kniste takknemlig.

Nattkjolen nådde henne til midt på leggen, men etterhvert som han gned og varmet føttene hennes, gled den oppover og avslørte høyst velskapte, slanke ungpikeben. Nå som han hadde dem i fanget, ble han pinlig oppmerksom på at han var naken under slåbroken – og lurte på om hun var det samme.

– Du må ikke gå ut barbent, kan du skjønne, formante han. – Du kan bli forkjølet! Hun kniste forlegent. – Det er – bare noen få meter over tunet, smilte hun. – Og – jeg hadde lagt meg, men – så var det noe jeg bare MÅTTE snakke med deg om!

Hun tok saftglasset og drakk forsiktig av det, mens Johannes løftet sitt eget glass. – Skål, Rannveig, og velkommen. Du er faktisk den første som besøker meg her, så det må vi jo feire. Han blunket til henne og nippet til konjakken. – Hva var det du ville snakke med meg om, da?

Den unge jenta så ham blygt inn i øynene og pustet dypt. Hun hadde kastanjebrunt, langt hår, som tidligere på dagen hadde vært forskriftsmessig – gikk han ut fra – arrangert i to lange, skinnende blanke fletter. Nå, derimot, hang det løst rundt det vesle ovale ansiktet, slik at hun så enda yngre ut enn det han visste hun var. Hun fuktet leppene, drakk litt av saftglasset igjen, satte det forsiktig fra seg og smilte forlegent. Så tok hun mot til seg.

– Mmmm, altså – da du kysset meg – oss – tidligere i dag, da – da likte jeg det – godt. Hun kniste av forlegenhet og rødmet enda dypere. Johannes smilte beroligende til henne og strøk henne over de slanke, bare leggene. – Jeg likte det, jeg også, Rannveig. Men – det gjorde kanskje ikke Ragnhild?

Hun nikket energisk med det lille hodet. – Å jo da – hun likte det, hun også, men – hun ble – litt redd!

– Ble hun redd? Hvorfor det da?

Rannveig svelget, men smilte, litt tryggere på seg selv nå. – Mmmmm, jeg tror – mest fordi hun kjente – den der – – mot – mot kroppen sin. Hun beveget foten forsiktig og så bort, men smilet hadde ikke helt forsvunnet. Han ble litt forlegen selv da det gikk opp for ham at hun selvfølgelig kunne føle pikken hans med foten gjennom slåbroken. Heldigvis var den slapp – ihvertfall nesten.

Deretter møtte hun blikket hans igjen. – Jeg – kjente den – jeg også, men jeg ble ikke redd. Ehhh – altså, jeg ble ikke redd, fordi – både Karin og Angelika sier at du er veldig snill.

– Hvorfor ble Ragnhild redd da?

Rannveig drakk litt av saftglasset igjen. Da hun løftet øynene mot ham igjen, var smilet borte, og hun så ut som om hun var litt lei seg. – Du skjønner, Pappa Johannes, begynte hun, – at da Ragnhild kom hit, da kom søsteren hennes også. Hun tok en liten tenkepause, og Johannes tidde og ga henne tid.

– Ragnhild var fem år da hun kom, og søsteren hennes var nesten ti, fortalte hun videre. – Hun het Ruth, og hun var veldig pen, men hun var livredd da hun ble seksten år og skulle reise herfra. Hun fikk lov til å være her til hun var nesten atten, da kom hun til en snill dame – som – som hushjelp og – og for å hjelpe damen, som var gammel og syk.

– Både sykepleierske og hushjelp, da, liksom? innskjøt Johannes.

– Ja, nettopp. Ruth og Ragnhild hadde mistet mamma’n sin da de var ganske små, og pappa’n deres drakk noe forferdelig etterpå. Rannveig kastet et litt bebreidende blikk på glasset med den mørkebrune væsken i. Johannes smilte beroligende til henne.

– Du har rett i at dette her også er alkohol, Rannveig, men det er ikke farlig hvis man ikke drikker for mye av det, forstår du. Hva hendte videre, da? Egentlig ante han hva som ville komme, så han fryktet det verste.

Den modige, tretten år gamle jenta møtte blikket hans igjen. – Jo, da Ruth var blitt – omtrent ni år, da – da kom pappa’n hennes full hjem en kveld – det gjorde han ganske ofte, egentlig – og denne gangen så – så GJORDE han det med henne – med Ruth, altså. Ragnhild våknet av at søsteren skrek så forferdelig, og da hun løp inn på – på pappas soveværelse så – SÅ hun det

Johannes nikket, og det kom en klump i halsen hans. Han kunne så levende se for seg hva den lille fem år gamle jentungen hadde sett. Han trengte ikke å spørre, men Rannveig fortalte det likevel.

Nå var det kommet tårer i øynene hennes, så han. – Pappa’n til Ragnhild – og Ruth, han – han var naken og Ruth var naken, og han – han hadde en sånn stor en – sånn som du har – ehhh – HADDE – da du kysset oss, og – og den stakk han inn i – i tissen til Ruth – mange, mange ganger, og Ruth skrek og ropte på mamma, men hun var jo død, vet du.

Rannveig hikstet sårt av medfølelse, og Johannes tok rundt skuldrene hennes og klemte henne inn til seg. Hun gned det hete ansiktet mot slåbroken hans og snufset, så løftet hun blikket mot ham igjen. – Han gjorde det med henne flere ganger, skjønner du, og Ruth skrek og gråt hver gang. Men en gang var det en nabodame som hadde hørt det, og hun spurte Ragnhild. Og da Ragnhild fortalte om det som pappa’n hadde gjort, da kom politiet og hentet ham, og – og Ruth og Ragnhild kom hit.

Hun pustet ut og tørket øynene. – Ruth reiste herfra i fjor, og det hun fortalte, det har skremt mange av jentene.

– Det kan jeg godt forstå, medga Johannes og strøk henne mykt over håret. – Hvorfor er ikke du redd, da, Rannveig?

Det kom et lite knis fra det glødende ansiktet som lå inntil brystet hans Nå rettet hun seg opp i sofaen, og Johannes tok bort armen. Det ertende smilet minnet ham litt om Angelika, men hun lignet jo slett ikke på henne – – Med ett gikk det opp for ham – nei, kunne det være mulig? – at hun rett og slett var – kåt!

– Både Karin og Angelika har sagt at du er – veldig snill, altså. Og – når Ragnhild fortalte om – om det forferdelige som pappa’n hadde gjort, da sa Karin alltid at – det var ikke alle pappaer som gjorde sånt, det var bare noen få – og så sa hun at – at det kunne være deilig når – når mannen er snill og – det ble gjort på den riktige måten. Så ble hun litt sånn – hemmelighetsfull, men hun fortalte, sånn lavmælt og knisende, liksom – at det hadde hun SETT – før hun kom hit til barnehjemmet. Ragnhild trodde henne ikke, så – men – men jeg tror at du – at du ikke ville gjøre noen – jenter – vondt – ville du vel, Pappa Johannes?

Johannes ristet bestemt på hodet, og klumpen i halsen bare vokste. Han strøk henne over hodet, kysset henne på pannen og holdt henne godt inntil seg.

– Det visste jeg med en gang du kysset meg – oss, hvisket hun, forlegen, men opphisset. – Vil du kysse meg igjen? – vær så snill?. Den bønnen klarte ikke Johannes å motstå.

Deres andre kyss ble atskillig lengre enn det første, mere lidenskapelig også, og denne gangen merket han den lille, ivrige tungespissen hennes. Denne leken hadde hun nok drevet med mange ganger sammen med den eldre bestevenninnen sin.

Rannveig hadde på seg en lett ullgenser over den hvite, enkle nattkjolen. Johannes smøg sin store varme hånd bak ryggen hennes og lot den gli oppover, inn under den løsthengende genseren. Under nattkjolen var hun naken, men han visste ikke om hun hadde truser på seg. Det støkk til i henne da hun kjente hånden hans, og hun klynket inn i munnen hans da han strøk henne kjærtegnende oppover og nedover den smale jenteryggen.

Hun hikstet litt av skuffelse da han slapp munnen hennes, men smilte strålende opp mot ham. – Ååååååhhhh, det var – det var – – det kriblet så deilig i hele meg, altså! kniste hun. – Kan vi – gjøre det mere? Og – jeg kan ta av meg, sånn som jeg gjør når jeg er sammen med Ragnhild – hvis du vil? Hun rødmet og slo blikket ned, usikker på om hun hadde vært FOR dristig.

Johannes klarte ikke å motstå det tilbudet heller. Han bare nikket stumt, og hjalp henne av med den lette genseren. Deretter åpnet han den enslige knappen i halslinningen på den lange flanellsskjorten og så på, med stigende opphisselse, at hun knisende og rødmende trakk det enkle plagget oppover kroppen, mens hun fremdeles satt ved siden av ham i sofaen. Det gikk et sugende, kriblende støt gjennom magen hans da han så at hun ikke hadde noe under. – Herregud! – du som har hatt så mange jenter, Johannes! fór det gjennom hodet hans. – Men ingen så unge som Rannveig – så søt, så yndig – og så spebygd! Tretten år! (Fy, skam deg, Johannes! OK, jeg skal være snill gutt denne gangen. Men jeg kan vel – leke litt med henne?)

Det barnslige ansiktet forsvant i noen sekunder mens hun strevde med å trekke nattkjolen over hodet, og i de sekundene så han virkelig hvor ung og – sårbar? – hun var. De små struttebrystene pekte oppover da hun strakte opp armene, og han bare måtte lene seg frem og kysse dem, til og med før hun hadde fått det uhåndterlige plagget helt av seg. Han hørte et lite, overrasket hyl innenfra nattkjolen, og mens han sugde på den vesle, harde knoppen, fikk hun det ildrøde ansiktet fri og kniste henrykt. – Ååååhhh, du gjør det mye bedre enn Ragnhild! gispet hun.

Den ene store, varme neven hans strøk opp over og inn mellom to slanke, skjelvende lår og fant frem til den hårløse sprekken. – Herregud, Johannes! – hun er jo bare en jentunge! fór det gjennom ham. – Men hun er kåt! fortalte den kilende fingeren ham, som hadde oppdaget den piplende fuktigheten.

Og det vesle, klynkende stønnet som kom samtidig med den oppdagelsen, sa det samme. Like etter fant den søkende, nå fuktige fingeren frem til hennes mest følsomme punkt, som han kjærtegnet ømt og forsiktig, samtidig som han løftet ansiktet fra de spirende, små brystene for å kysse henne enda en gang.

Rannveig var allerede på vei mot toppen da leppene deres møttes, og kysset ble vilt, hardt og ukontrollert mens den flinke fingeren hans arbeidet med den strittende, vesle klitorisknoppen. Det rykket urolig i de spinkle hoftene, og snart hikstet hun inn i munnen hans i rykkende spasmer. – Mmmmfffff – ÅÅÅÅÅHHHHHH, hylte hun, idet hun vred munnen fri for å få luft. – AAAAAaahhhh, det – det – – Pappa J- – d- det – – hun manglet ord for å uttrykke det hun følte, skjønte han, og lårene strammet seg rundt hånden hans i noen lange dirrende sekunder, før de gled slapt fra hverandre og hun pustet gispende med halvåpen munn.

Johannes oppdaget det først, men Rannveig bare et lite sekund senere, det hørte han på det forskrekkede gispet hennes. Det løst sammenknyttede beltet i slåbroken hans hadde løsnet, og nå pekte det harde lemmet mot de vidt oppsperrede øynene hennes. – Åååhh, Pap- pustet hun, og i de mørke, skinnende øynene leste han både opphisselse, forundring og – angst. Han strøk henne mykt over kinnet og smilte ertende til henne. – Var det denne du kom for å – se – kanskje? mumlet han .

Hun rødmet, kniste og gjemte ansiktet ved brystet hans. Det vesle hodet med det nydelige, lange håret nikket, hun var for forlegen til å si noe. – Skal du – gjøre det med meg – nå? Spørsmålet var knapt hørbart, og Johannes la hånden under haken hennes og løftet ansiktet mot seg. – Nei, vesle Rannveig, det skal jeg ikke, forsikret han med mild stemme. – Du – du kan godt få lov! hvisket hun. – Jeg vet det, jenta mi – men jeg tror ikke du er helt klar for det ennå, smilte han og kysset henne igjen. Den dirrende spenningen han hadde følt i den spinkle jentekroppen, ble mindre, og hun smøg de spede armene om halsen hans. Leppene var så myke, nesten barnslige, tenkte han, men så villige og ivrige likevel.

Han frigjorde seg og smilte ømt ned i de mørke, tillitsfulle øynene. – Vil du ta på den, kanskje? – slik at du ser at den ikke er farlig? Rannveig nikket ivrig, tryggere nå. – Åh jaaaa, kniste hun og strevde seg opp i sittende stilling. Blikket hennes var som naglet til dette spennende nye som struttet foran de vidt oppspilte øynene hennes. Hun fuktet leppene nervøst, smilte oppspilt og strakte en nølende, liten hånd frem mot det pulserende lemmet, som virket både spennende og – litt skremmende. – Gubbanoa, så – så VARM den er, hvisket hun andektig, – og – og så STOR!

De små, kilende fingrene hennes presset frem et stønn hos den oppphissede Johannes, og hun kikket litt forskremt opp på ham. – Unnskyld, m- men – – stammet hun forlegen, men Johannes smilte anstrengt til henne og strøk henne over det silkemyke håret. – Neida, vennen min – du gjør ikke noe galt, tvertimot – –

Rannveig kniste henrykt og grep litt fastere om hans mest følsomme kroppsdel. – Kan den – virkelig komme inn i – mmm – meg? – – der? – der nede? Hun klemte forsiktig på den og Johannes stønnet lavt igjen. – Jada, vennen min, pustet han hest, – men – ikke i dag – – nå skal du – bare – gjøre deg kjent med den! – kjæle med den, sånn som jeg kjælte med – deg.

Hun skakket på hodet og studerte den oppsvulmede pikken hans nøye. De små, nyfikne hendene strøk oppover og nedover det årete skaftet. – Sånn? – mener du? undret hun. – Javisst, vesla, akkurat sånn! sukket Johannes fornøyd.

Nå var hun ikke engstelig lenger, skjønte han. Det litt barnslige ansiktet fikk et ertende uttrykk. – Vet du, Pappa Johannes, Ragnhild – hun liker\ at jeg gjør – sånn – med tissen hennes. Dermed strakte hun ut en liten, lyserød tungespiss og lot den gli over det følsomme pikkhodet – frem og tilbake. Han ga fra seg et hikstende stønn, og Rannveig rykket forskrekket hodet til seg. – Åhhh, unnskyld – liker ikke du det, kanskje?

Johannes nikket med halvt lukkede øyne, redd for at han skulle komme til å sprøyte henne rett i det blussende ansiktet. – J- jo, jenta mi – P- Pappa Johannes liker det – svært godt, peste han. – Men du må – –

Lenger kom han ikke før den nydelige, mørkhårede jentungen kniste henrykt igjen, og denne gangen roterte hun tungen to-tre ganger rundt den følsomme tuppen før hun gapte høyt opp og lot den gli langsomt inn mellom de myke leppene som han nylig hadde kysset så sultent. Han stønnet høyt igjen, men denne gangen slapp hun den ikke. Selv om det var første gang hun hadde en pikk i munnen, gjorde hun det forbausende godt, inne i munnen hennes roterte den vesle tungen som en liten propell, og i sin opphissede tilstand klarte han å tenke at – det at de to romvenninnene hadde slikket fittene til hverandre, det kom godt med også når partneren var en mann!

Johannes følte seg rent som i den syvende himmel – det var ikke SÅ ofte han var blitt sugd – Helle hadde vært den første – og Rigmor den eneste andre, voksne kvinner, begge to – men yndige, lille Rannveig! – bare tretten år! – bare tanken – og ikke minst synet av det blussende, vesle ansiktet og den lille munnen som gapte høyt over det plommefargede pikkhodet gjorde at det gikk intense, små, elektriske støt gjennom hele kroppen hans.

Det kriblet faretruende i underlivet, og han visste at det snart – MÅTTE komme. Han krafset i håret hennes og stønnet frem: – D- du er – såååå flink, jenta mi, men – men du må snart – åååhhh – slutte, for – for jeg kommer snart til å – å sprute – – uuuuhhhhh – NÅÅÅ-ÅÅHH – og han grep tak i det lange håret og rykket det vesle hodet bort, bare sekundet før den tyktflytende væsken traff det unge, glødende ansiktet. Rannveig ga fra seg et forskrekket, men knisende utrop da enda et sprøyt traff haken og den halvåpne munnen hennes, og de to neste bare flommet utover hendene og den hårete magen til Pappa Johannes.

Hun kikket litt forfjamset opp på ham, der han lå bakoverlent i sofaen, med halvt lukkede øyne og tungt pustende munn. Rannveig kjente dette seige, underlige – – renne langsomt nedover kinnene sine. Hun hadde fått noe i munnen også, så hun slikket seg prøvende om leppene. Hmmmm – ikke noen særlig sterk smak – – litt salt, kanskje, men ikke mye. Hun lurte på hva det var – ikke tiss, iallfall, og det lignet heller ikke det hun fikk på tunga når Ragnhild hadde det deilig.

Nå åpnet han øynene og smilte så varmt til henne at det rislet søtt gjennom hele henne. – Var det – deilig, Pappa Johannes? kniste hun, og slikket seg om munnen igjen.

Johannes trakk henne opp til seg og kysset henne varmt på munnen, selv om det rødmende ansiktet var litt klissete. – Mmmmmm, Rannveig, enda deiligere enn du hadde det for litt siden! forsikret han. – Har du nå fått vite det du kom for?

Begge brast ut i en befriende latter, og Rannveig klemte ham. – Mmmm, helt sikkert – åja, forresten – – hva var det som kom ut av – av den der? Hun vrikket den vesle rumpa mot det halvstive lemmet.

– Det kalles sperma, vennen min, og det inneholder – mmmm – sædceller, det er – – sånne små frø som det kan bli barn av hvis de kommer inn i kvinnen på riktig tidspunkt.

– Åja. Rannveig rynket brynene, hun skjønte litt, men ikke alt. – Men – men – – Johannes la fingeren på munnen hennes. – Resten av seksualundervisningen kan vi ta en annen gang, Rannveig. Læreren i ham tenkte at det kunne faktisk være et nyttig tema å ta opp sammen med alle de eldre jentene – om ikke akkurat med praktiske øvelser, slik som med Rannveig, så – –

– Men nå skal vi gå og vaske oss litt, og deretter går vi og legger oss.

Rannveig så på ham, og det lekte et lite, forventningsfullt smil i munnviken hennes. – Sammen? – Pappa Johannes?

Han lo og klapset henne på den søte endestussen. – Ikke denne gangen, jenta mi. Kanskje senere. Akkurat da var han LITT stolt over seg selv. (Men hvor lenge klarer du å være så prinsippfast, da, Johannes? Vi får vel se!)

Det ble et lekent, men kort besøk på badet, for han ville ikke friste skjebnen – og sin egen karakterstyrke – altfor mye! Men han vasket ansiktet hennes grundig – og de spente, små brystene – og den fristende, lubne – og villige – spalten hennes, slik at hun kniste, stønnet og hylte litt og strammet de slanke hoftene rytmisk mot fingeren hans – og så klynket hun litt skuffet da han tok håndkleet og tørket henne til slutt.

Ettersom det var en kald høst, det var rim på bakken, og hun ikke hadde noe på føttene, bar han henne over tunet og bort til internatbygningen. Rannveig kniste frydefullt der hun satt med armene om halsen hans, men Johannes håpet bare at ingen sto i vinduet og så på.

DE NESTE PAR DAGENE prøvde Johannes å konsentrere seg om det han EGENTLIG var ansatt for. Før han dro oppover, hadde han gitt seg selv en mental ordre om IKKE å innlate seg med mindreårige jenter – iallfall ingen under femten år. Etter at han hadde møtt – og kjælt med – og kysset – Angelika, hadde han justert den grensen LITT nedover – fjorten var kanskje ikke HELT utenkelig? – selv om det naturligvis var ulovlig, det også. Han hadde klart å motstå tretten år gamle Rannveig – såvidt – men visste han var på gli – uten at han helt ville innrømme det for seg selv. – Nå har du to – – kanskje tre – potensielle sengekamerater, Johannes, – men din viktigste oppgave er IKKE å fantasere om hvor deilig det ville være å ha dem i sengen! – formante han seg selv.

Så han la hele sin betydelige energi inn i undervisningen, og fant ut at de fleste reagerte både ivrig og entusiastisk på metodene hans. Han organiserte jenteflokken i små grupper på tre, i forskjellig alder, slik at de kunne lære av hverandre. – Det er SÅ mye spennende og interessant å lære om verden der ute, jenter! oppmuntret han dem, – og jo mere dere vet, jo lettere vil dere få det når dere skal stå på egne ben. Jo mere skolegang dere har, jo bedre jobber kan dere få også. Hvor mange av dere kan tenke seg å gå mere på skole når dere kommer ut herfra?

Det var godt over halvparten av hendene som fløy i været, og Johannes smilte fornøyd. – Fint, jenter. Det skal jeg hjelpe dere med så godt jeg kan. Han hadde allerede bestemt seg for å føre dem frem til realskoleeksamen før han slapp dem fra seg, selv om det kanskje ville bety at noen av dem måtte være på barnehjemmet et år eller to lenger. Noen av de eldste, inkludert Angelika og Karin, var kommet såpass langt at det ikke ville koste dem store anstrengelser å avlegge den eksamenen om et par års tid, vurderte han. Ja, Anne Cecilie, som Angelika hadde nevnt som den flinkeste, kunne sikkert ta den allerede til våren, men det sa han ikke til henne.

EN KVELD, noen dager senere, mens han satt på kontoret og skrev en liste over bøker og klassesett han trengte å anskaffe seg, banket det på døren. Da han åpnet, sto Angelika der og vred hendene litt nervøst.

– Karin gråter! fortalte hun med et bekymret uttrykk i ansiktet.

– Gråter hun? Hvorfor det, da? Det slo ham at denne dagen hadde han faktisk ikke sett noe til den høye, mørkhårede venninnen hennes.

– Hun – hun har så vondt i munnen.

– Så hun har tannverk, da? Angelika nikket.

– Gå og hent henne og si at hun skal komme hit med en gang! forlangte Johannes.

Piken svelget. – Hun er redd, sier hun. Johannes smilte.

– Si til henne at det ikke er noe å være redd for, Angelika. Det vet jo du, ikke sant?

Hun rødmet dypt, kniste og nikket, så løp hun for å hente venninnen.

Et par minutter senere kom begge jentene inn på kontoret. Karin, som vanligvis var så rolig og avslappet, nesten selvsikker, hadde nå tårer i øynene, gikk med bøyd hode og var lut i skuldrene. Johannes så straks at hun hadde en hevelse i det høyre kinnet.

– Sett deg her, jenta mi – han klappet på taburetten og brukte sin aller mest beroligende stemme.

Hun lystret, nølende, det var tydelig at hun hadde vondt.

– Gap opp, er du snill. Hvor lenge har du hatt vondt, da?

– Et par-tre dager, kom det, svakt og forsiktig, – men ikke så vondt som i dag.

Johannes lyste inn i munnen hennes og så straks en stygg hevelse innerst på høyre side. Åpenbart en betennelse, tenkte han, enten i en jeksel eller en visdomstann.

– Herregud, Karin, dette skulle du ha kommet til meg med for lenge siden, kan du skjønne!

– Jeg var – så redd! hikstet jenta.

– Du burde være mere redd for en betennelse, skal jeg si deg! formante Johannes. – Ikke bare er det vondt, det kan bli farlig også, hvis det ikke blir gjort noe med det!

– Kan du gjøre noe med det, da, doktor Johannes? Denne gangen var det Angelika som intervenerte på venninnens vegne.

Johannes ristet på hodet. – Nei, ingenting. Ikke har jeg utstyr, og ikke er jeg tannlege, heller.

Karin skar i å gråte sårt. – Hva skal vi gjøre med henne da? ville Angelika vite.

– Vi må få henne til tannlegen så fort vi kan. Men nå er det sent, så det kan ikke bli før i morgen.

– Det er så vondt! sutret Karin. Johannes klappet henne på låret. – Jeg vet det, vennen min. Nå skal jeg ringe til en venn- – en flink dame jeg kjenner, som er tannlege. Så håper jeg inderlig at hun har en ledig time i morgen.

Han rotet i kofferten sin. Litt betenkelig var det kanskje å gi henne morfin, men det var det eneste smertestillende han hadde, og en halv tablett kunne vel ikke skade.

– Se her, Karin, nå tar du denne med et glass vann.

Lydig gikk hun bort til vasken og svelget den lille tabletten. – Og så går du og legger deg. Jeg skal ringe med en gang. Forresten, vent litt.

Han følte på pannen hennes, den var tydelig varm. – Hmmmm. Gå bort og legg deg der, på magen, og trekk ned trusene, er du snill.

Jentene så på hverandre, det lekte et lite smil rundt Angelikas munn. – Skal du – undersøke henne – nå?

Det ante Johannes hva hun tenkte på, og han rynket brynene strengt til henne, men alt han fikk tilbake, var et uskyldsblått blikk. – Nei, Angelika, jeg skal bare ta tempen på henne.

Ingen av jentene skjønte et ord. – Jeg tror hun har feber – bare vent, så får du se.

Han fant frem et termometer og smurte litt vaselin på. Selv nå, som han var litt bekymret på hennes vegne, rakk han å registrere at hun hadde en nydelig, velskapt rumpe. Han la hånden på den, trakk den ene rumpeballen til side, og som vanlig gikk det en varm bølge gjennom ham da han fikk et glimt av de stramme fitteleppene mellom de svakt atskilte lårene hennes.

Varsomt førte han inn termometeret, det ga et lite rykk i henne og hun kniste nervøst da hun kjente det kalde metallet.

– Ligg nå helt stille et par-tre minutter, vennen min, så skal vi se.

Termometeret viste 39,1, og Johannes nikket. – Jeg tenkte det nok. Du har feber, Karin, så jeg tror jeg skal gi deg et par andre tabletter også. Du kan kle på deg igj- nei,vent litt!

Johannes romsterte i kofferten igjen, og begge jentene gjorde store øyne da han tok frem en sprøyte. Karin klynket engstelig. Alle jentene hadde fått et par sprøyter da de var ganske små.

– Ikke vær redd, jenta mi, medisinen virker fortere og bedre når jeg bruker sprøyte, forstår du, og jeg skal bruke den aller tynneste kanylen jeg har. Men først skal vi bruke litt rumpesprit.

Karin hylte forskrekket da det plutselig føltes kaldt på rumpa hennes, men kniste lettet da det ikke gjorde vondt. Johannes prøvde å holde en lett og munter tone,

– Riktig synd, selvfølgelig, å stikke hull i en slik nydelig rumpe. Men – det blir bare et ganske LITE hull, og det er snart borte igjen.

Han ga henne et par små klaps på den bare enden for å avlede oppmerksomheten hennes, begge jentene kniste, og vips! – der var det hele gjort.

– Sånn ja – NÅ kan du ta på deg igjen, Karin.

Hun kikket seg forbauset over skulderen. – Er – er du ferdig alt?

– Javisst, smilte «doktor Johannes».

– Jøss! – jeg merket ingenting, jo!

– Så fint! – da skal jeg sette sprøyte i rumpa di mye oftere heretter!

– Neiiiiiiii! klynket Karin forskrekket, men Angelika smilte bredt, – hun skjønte at han bare spøkte.

Johannes tok på seg den strenge minen igjen. – OK, Karin, da beholder jeg tablettene til i morgen. Nå må du legge deg med en gang, for jeg regner med at vi kommer til å reise avgårde VELDIG tidlig!

Karin satte opp et ulykkelig ansikt. – Jeg – jeg gruer meg sånn!

Johannes la hånden vennlig på skulderen hennes. – Ta det med ro, vennen min. Denne tannlegen er en venn av meg, det er en dame, og hun er veldig snill. Det kommer til å gå sååååååå bra!

Hun fikk et forventningsfullt uttrykk i ansiktet. – Skal vi kjøre bil? Johannes nikket.

– Jada, nå som vi har sett hvor fint den går, så kommer vi mye fortere frem med bil.

Karin lysnet merkbart og ble i litt bedre humør. – Fint. Da går jeg og legger meg med en gang. Kom, Angelika!

Da jentene var gått, grep Johannes telefonen og ringte sentralen. Han kikket på klokka, den var over åtte.

– Martine, vil du ringe et nummer i Oslo for meg, er du snill. Det er 63 85 37. Takk skal du ha.

Etter en stund hadde han en varm kvinnestemme på tråden. – Hallo, det er Rigmor Endresen.

– Hei, Rigmor, det er Johannes som ringer. Det lød en lys latter i den andre enden.

– Nei, men Johannes, det var sannelig lenge siden. Du er ikke på frierføtter igjen, vel? Jeg er forlovet nå, skjønner du, og skal snart gifte meg.

Rigmor og Johannes hadde ranglet endel sammen i studenttiden. Frieriet var en stående spøk mellom dem, – først hadde han fridd til henne i fylla, mens hun var noenlunde edru og bare lo det bort, noen uker senere hadde de havnet i seng sammen, og etterpå hadde hun sagt på spøk at «nå blir vi kanskje nødt til å gifte oss, Johannes.» Men så ble hun ikke gravid, og etter det hadde de bare fortsatt å være gode venner – og sengekamerater.

Nå kunne han le sammen med henne. – Neida, Rigmor, ikke vær redd – gratulerer forresten, jeg håper det er en som fortjener deg? I så tilfelle må det være en skikkelig bra kar!

– Takk skal du ha, Johannes, jada, det er en kjekk kar. Han er tannlege, han også, og vi har åpnet praksis sammen.

Johannes ble alvorlig. – Det er nettopp i den anledning jeg ringer deg, Rigmor.

Så forklarte han situasjonen. Den unge tannlegen var straks medfølende. – Stakkars jente! Ja, bare kom med henne i morgen, Johannes. Når kan du være her, tror du?

– Jeg vil tro det er minst – fem timers kjøring, så selv om jeg starter tidlig og ikke har noen uhell, så – – kanskje ved tolvtiden?

– Jeg skal rydde plass til henne uansett, jeg, så bare kom med henne, du.

– Takk skal du ha, Rigmor, jeg visste jeg kunne stole på deg. Hun har 39,1 i feber, så jeg har satt henne på en penicillinkur for sikkerhets skyld, siden hun har gått med dette i noen dager.

– Fint, det, Johannes. Da ses vi i morgen!

Johannes la på røret og grep en skriveblokk. Osloturen hadde kommet brått på, men nå gjaldt det å benytte anledningen. Det var mye han trengte å anskaffe seg, og han satte i gang å skrive.

Han var ferdig med handlelisten og satt og så igjennom den for å se om han hadde glemt noe, da det banket forsiktig på døren.

– Kom inn!

Det lyslokkede hodet til Angelika dukket frem i døråpningen. – Pappa Johannes, begynte hun forsiktig.

– Ja, hvordan er det med Karin?

Hun lukket døren forsiktig bak seg og kom litt nølende mot ham. – Hun sover – jeg tror den tabletten hjalp henne.

– Det var bra. Du bør vel snart legge deg, du også? Hun svelget.

– Ja, jeg skal det, men – – men – kan jeg få lov å være med i morgen?

Johannes rynket brynene. Han hadde planlagt å ta henne med uansett, fordi han tenkte Karin ville trenge litt støtte på turen og under tannlegebesøket, men – han kunne jo holde henne på pinebenken litt til.

– Hmm, jeg vet ikke riktig, Angelika. Jeg hadde tenkt å be deg hjelpe de yngste jentene med noen regnestykker i morgen.

Selv om hun nesten aldri hadde sett en mann i sitt liv før, så visste hun hvordan hun skulle gjøre seg yndig, tenkte han, da hun kom helt bort til ham og forsiktig la hånden på armen hans.

– Snille deg, la meg få lov! ba hun. – Karin trenger meg, og – og – – blikket hennes falt på handlelisten på skrivebordet, og hun skjønte øyeblikkelig hva det var. – – og jeg kan hjelpe deg å gjøre innkjøp og sånt, og – og – –

Han hadde reist seg fra stolen, og nå smilte hun bedende opp mot ham, – det var som om hun ante at han ikke kunne stå for de store, nydelige, blå øynene hennes. – Vær så snill, Pappa Johannes. Det er jo god plass i den flotte bilen også.

Blikket hennes skottet et ørlite øyeblikk til høyre, og det bølget med ett varmt gjennom ham. Det var nettopp der – på benken der borte – at han hadde sett henne ligge, splitter naken, det var der de lekne fingrene hans hadde fått henne til å vri seg i hennes unge livs første orgasme, – men det var omtrent her han sto nå at han hadde holdt den slanke, nakne kroppen i armene sine, mens hun kysset ham, hett og intenst. Det hadde vært hennes aller første kyss – med en mann. Johannes lurte på om hun tenkte på det akkurat nå – om hun tenkte det samme som ham –om hun visste, eller – ante – hva han hadde så inderlig lyst til å gjøre med henne?

Nå måtte han legge kraftig bånd på seg for ikke å ta henne i armene igjen. – Vel, hmmm, han håpet han virket tvilrådig og motvillig, – siden stakkars Karin har så vondt, og du er slik en god v-

Lenger kom han ikke før han hadde henne om halsen. Siden han var såpass mye høyere enn henne, måtte han bøye seg frem, for at hun fortsatt skulle beholde føttene på gulvet. Nå kysset hun ham igjen, slik som sist, bortsett fra at nå var hun påkledd.

Armene hans la seg nok en gang, helt automatisk, rundt det slanke livet, igjen presset den hamrende ståpikken seg inn i mageregionen hennes, han visste at hun kjente den, men hun vek ikke unna, ja – visste hun egentlig noe som helst om en manns kroppslige reaksjoner? – eller var slikt instinktivt hos jenter, selv om de hadde vært isolert fra omverdenen – – nesten siden fødselen, antagelig?

Til og med mente han å kjenne den lille tungespissen hennes, et kort øyeblikk, før han fikk revet seg løs, og den hete pusten hennes kjærtegnet kinnet hans. – Åhh, jeg VISSTE du var snill, PappaJo! åndet hun inn i øret hans. – Jeg er så glad, altså! – jeg har – aldri vært så glad som – som etter at du kom! – ikke Karin, heller – ikke de andre – –

Hun prøvde å kysse ham igjen, men han stagget henne. – Så så, vesla – takk for det, du – du er en liten solstråle, du også. Det verket i ham etter å ta henne med opp i «privaten» og gi henne det hun – antagelig helt ubevisst – lengtet etter – og som han selv trengte så påtrengende sårt. Hadde det ikke vært for at de skulle grytidlig av gårde neste morgen, så – – –

Han strøk henne mykt over kinnet og frigjorde seg forsiktig fra armene hennes.

– Nå må du gå og legge deg, vennen min, du skal TIDLIG opp i morgen, vet du. Jeg skal komme og vekke dere – forresten, hvilket rom ligger dere på?

Angelika strålte mot ham, rødkinnet og blussende. – Vi ligger på det blå rommet – altså, det har blå dør, og det er det huset som – det ligger rett overfor bestyrerboligen.

Hun svelget litt, så slo hun blikket forlegent ned. – Når jeg – står ute på gangen, så – så kan jeg se at det lyser hos deg.

Johannes la hånden vennlig på skulderen hennes. – Men nå må du gå rett til sengs ihvertfall, så du får NOEN timers søvn ihvertfall. Godnatt, Angelika.

– Godnatt da, PappaJo.

Da hun sto ved døren, snudde hun seg og smilte blygt. – Men jeg tror ikke jeg får sove så mye, altså.

Dermed forsvant hun.

«PappaJo» hadde hun kalt ham, og det kom etter hvert de andre jentene også – alle sammen – til å kalle ham en god stund fremover.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (45 har stemt, 4,51 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

5 kommentarer

  1. Dksunes

    27/05/2017 kl 9:58

    Det er en fantastisk historie. Hyggelig, fræk og velskrevet.

    2+
  2. Uncle Ernie

    24/05/2017 kl 18:18

    Det er virkelig namnam! ?

    3+
    • OnkelWaldo

      25/05/2017 kl 3:09 - som svar på Uncle Ernie

      Hurra! – en kommentar! Tusen takk for den, Uncle Ernie!

      0

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.