Johannes 22 – Arne – del 2

gruppesex sex-orgieEinar og Kjell byttet partner, og begge parene valgte «doggy style» – mor og datter knelte ved siden av hverandre

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

1968

Selv om barna ikke lenger – eller ihvertfall svært sjelden – fikk besøk av de nye venninnene sine, gikk Arnes tanker rett som det var til den eldste av dem. Merkelig nok – eller kanskje heldigvis – var det ikke først og fremst den nakne kroppen hennes han forestilte seg når han tenkte på Astrid, selv om hun sommeren før hadde sittet på armen hans uten en tråd på kroppen, mens han bar henne opp til bilen for å legge bandasje på den blødende foten hennes. Det var ansiktet hennes – blikket – der det lå noe – melankolsk? – eller forskende? – han var ikke sikker. Det var ikke blikket til et barn, akkurat – selv ikke dengang – og nå nærmet hun seg seksten år, husket han, hun sto på terskelen til å bli en ung kvinne. Og tapet av foreldrene måtte jo være en tung bør å bære, nettopp i den alderen.

Mens han gikk slik og grublet og filosoferte, hadde føttene nok en gang ført ham inn i Vigelandsparken, nesten uten at han var klar over det. Igjen stanset han foran Livshjulet, som også dette året hadde foretatt en aldri så liten omdreining. Gamle Efraim hadde sovnet stille inn en vakker vårdag i mai, bare noen uker etter at han fylte femognitti år. Den fødselsdagen hadde selvsagt blitt behørig feiret, barna hadde sunget og danset for ham, sittet på fanget hans, hørt ham fortelle historier fra gamle dager, og den gamle hadde vært blank i øynene da han sa god natt. – Takk for at jeg fikk være en del av den herlige familien din nå i mitt livs sene høst! hadde han sagt til Arne, mens han knuget hånden hans i begge sine. – Det er rent så – «mitt beger flyter over» – som det står i Skriften.

Etter at han var død og de ryddet på rommet hans, fant de fire pakker med røde sløyfer på. «Til Annie», «Til Anita», «Til Arnbjørg», «Til Arvid», sto det utenpå pakkene, og inni lå fire likelydende lapper, skrevet med en tydelig, men skjelvende håndskrift: «Tusen takk for at du har gjort de siste månedene av livet mitt så ufattelig lykkelige. Hilsen Efraim.»

Innholdet i hver av pakkene viste seg å være en tykk bunke med pengesedler, et vakkert smykke til hver av jentene, og en gullklokke til Arvid. Da de telte hvor mye penger det var, viste det seg å være hele kjøpesummen som Arne hadde gitt ham for huset, delt i fire like deler. Alle barna brast i gråt da de skjønte at han hadde gitt bort alt han eide. I et stort, innholdsrikt smykkeskrin, antagelig etter hans avdøde kone, fant de også en sirlig skrevet beskjed: «Til Ruth og Ragnhild og Toril. Vær så snill å dele så likt dere kan. Dere er noen vidunderlige kvinner, alle tre.» Her hadde Ruth og Ragnhild arvet så rikelig med smykker etter Alette Richter, at Toril fikk størsteparten.

Arne sukket og begynte å rusle hjemover. Det var få som ble så gamle som Efraim – om han selv kom bare noenlunde i nærheten, så hadde han nå bare en tredjedel av livet igjen. Men – takket være at han hadde blitt gjenforent med familien sin – til og med øket den! – så hadde den senere delen av livsløpet hans vært lykkelig – til tider svært lykkelig. «Ufortjent lykkelig» pleide han ofte å føye til – som en påminnende ettertanke.

Akkurat idet han skulle svinge inn porten, dukket en andpusten og rødkinnet ungjente på sykkel opp ved siden av ham. – Hei, Ellen! smilte han. – Det var sannelig lenge siden. Hvordan står det til med venninnene dine – Astrid og – og Tulla? Det er lenge siden jeg har sett dem også!

Ellen brast plutselig ut i hikstende gråt. – Astrid er – snart død! hulket hun. – Bestemoren hennes sier at – at Jesus snart kommer og henter henne!

Arne så forferdet på henne. – Er hun – syk, altså? Ellen nikket, mens tårene rant nedover de myke kinnene. – Bestemoren hennes ber for henne tre ganger om dagen, men – men det ser ut til at – at Vårherre har bestemt seg for å gjøre henne til en av – englene sine, sier hun.

Nå gråt hun høyere. – Jeg vil ikke at Astrid skal dø! tutet hun. – Hun er – bestevenninnen min, og – jeg er så veldig glad i henne!

Hjertet hamret vilt i brystet hans. – Hva sier legene, da? Ellen ristet på hodet. – Bestemoren hennes tror ikke på leger. Hun sier at – Gud helbreder – hvis han ønsker det og hvis man ber inderlig nok.

Arne fikk plutselig fart på seg. – Sett deg inn i bilen, Ellen! kommanderte han. – Og sett sykkelen din innenfor porten – jeg skal hente den til deg senere.

Han kjørte nesten uforsvarlig fort til det malingslitte rekkehuset der han husket at Astrid bodde sammen med bestemoren sin. Da han ringte på, kom det et ruvende, tykkfallent kvinnemenneske og lukket opp. Tydeligvis kjente hun igjen Ellen, men hun så spørrende på Arne.

– Jeg vil gjerne vite hvordan det er med Astrid, erklærte Arne. – Hun er en god venninne av barna mine. Bestemoren ristet på hodet og anla en sørgmodig mine. – Det ser ut til at Vårherre har bestemt seg for å ta henne til seg, sukket hun. – Men jeg ber for henne hver dag – og det er fint om venninnene hennes gjør det samme. Kanskje det hjelper.

– Kan jeg få se henne? spurte Arne, men ordene lød mer som en kommando enn som en forespørsel. Kvinnen ristet på hodet igjen. – Hun bør nok helst ha ro og hvile nå i sine siste timer. Hun bør forberede seg på møtet med Den Øverste.

Arne skjøv henne resolutt til side, selv om hun protesterte indignert. Ellen fulgte tett i hælene på ham. – Hvor er soverommet hennes? forlangte han å få vite. Det var Ellen som svarte. – Denne veien! – stemmen hennes var lysere og ivrigere nå.

Han overhørte bestemorens heftige protester og henvisninger til «den Allmektiges vilje» og fulgte etter Ellen opp i annen etasje. Der lå en blek og utmattet Astrid i sengen. Hun smilte matt da hun fikk se dem, og Arne ble litt mere oppmuntret. – Hvordan er det med deg, jenta mi? spurte han varmt og la hånden på pannen hennes. Den var glovarm – varmere enn noe febersykt barn han hadde rørt ved tidligere.

– Herregud, jente, du må på sykehus så fort som mulig! brast det ut av ham. Bak ham hørtes nok en høylytt protest. – Hun skal ikke flyttes! ropte bestemoren. – Vårherre våker over henne!

Arne hørte ikke på henne. Det lå et ullteppe ved fotenden av sykesengen. Han grep det og trakk dynen av jenta. Nattkjolen hennes var gjennomvåt av svette og klistret seg til den unge – og nesten magre! – kroppen hennes, la han merke til. Han løftet henne opp og viklet ullteppet om henne. Til Ellen bjeffet han: – Gå ned og åpne bakdøren til bilen – og sett deg inn, slik at du kan holde hodet hennes i fanget! Jentungen adlød øyeblikkelig og løp ned trappen.

Med pasienten i armene snudde han seg, men fant døren blokkert av den tykkfalne bestemoren, som var rød i ansiktet av sinne. – Du kan ikke ta med deg jentungen på den måten! skrek hun. – Det er – det er kidnapping – jeg skal melde deg til politiet!

For første gang på mange år festet Arne «fengselsblikket» på et annet menneske. Det virket, for hun rygget et par skritt tilbake. – Det synes jeg absolutt du bør gjøre! knurret han. – Mitt navn er direktør Iversen – Arne Iversen, og jeg kommer til å befinne meg på Ullevål sykehus – akuttavdelingen! Politiet vil finne meg der – og jeg kommer selv til å kontakte barnevernet!

Han feide forbi henne mens Astrid klynget seg til halsen hans. Hele den tynne kroppen var gjennomsvett og glødende varm. Ellen satt i baksetet og holdt døren åpen da han senket henne forsiktig ned på det lærtrukne setet og la hodet i fanget hennes.

Han kjørte så fort han torde da han forlot rekkehuset også, og det varte ikke lenge før han hørte en politisirene bak seg. Da motorsykkelen kjørte opp på siden av ham, rullet han ned vinduet og brølte med sin beste kommandostemme. – Ullevål sykehus! Øyeblikkelig hjelp! Dødssyk jentunge – kjør foran meg, er du snill!

Politimannen var heldigvis kvikk nok i hodet til å lystre ordre, og med hylende sirene bar det gjennom Oslogatene og inn den store porten til sykehuset. Konstabelen visste hvor han skulle lede ham også, og da de kom frem, ble de møtt av to sykepleiersker og en ung, effektiv lege.

Mens de ventet, avga Arne full forklaring til politimannen, som noterte flittig. Da legen langt om lenge kom ut, ristet han på hodet, og Arne kjente en isnende frykt jage nedover ryggen. – Det var i siste liten du kom med henne, erklærte han. – Er du hennes far?

– Nei nei, hun er bare en god venninne av barna mine, forklarte Arne. – Lille Ellen her kjenner henne bedre. Kommer hun til å – klare seg?

Legen trakk litt på det. – Jeg – tror det, sa han til slutt. – Hun har dobbeltsidig lungebetennelse, men vi har satt henne på en kraftig, intravenøs antibiotikakur, så det går forhåpentligvis bra. Dessverre er hun underernært i tillegg, så allmenntilstanden hennes er ikke særlig god, heller. Derfor tilfører vi henne næring også.

Ellen tok ordet – hun uttrykte seg forbausende voksent til å være bare tolv år, syntes Arne, og det syntes åpenbart de andre også. – Bestemoren til Astrid er ikke noe snill! erklærte hun med gråtkvalt, men fast stemme. – Ofte får hun ris når hun ikke husker bibelversene sine – eller hun blir sendt i seng uten mat. Og så tror hun at Gud kan helbrede alle sykdommer, så Astrid har aldri vært hos lege – ikke tannlege, heller!

Arne festet blikket på den unge legen. – Kommer dere til å beholde henne her på sykehuset en stund? – Å ja, helt sikkert! svarte legen bestemt.

– Utmerket. Jenta er sannsynligvis foreldreløs, så jeg kommer til å ringe barnevernet umiddelbart og be om at bestemoren blir fratatt retten til å bestemme over henne, erklærte Arne. – Jeg vil ikke at hun kommer hit og forlanger henne utskrevet når hun ikke er frisk!

– Vi kommer ikke til å slippe henne fra oss uansett! fastslo den unge legen. – Hvis det er til barnets beste, så kan vi midlertidig oppheve foreldreretten. Det hender at vi må gjøre det, for eksempel når et medlem av Jehovas Vitner nekter et barn blodoverføring.

Arne smilte lettet. Han spurte om de kunne få se til Astrid før de forlot sykehuset, men da han og Ellen forsiktig smøg seg inn døren, hadde hun falt i søvn. En sykepleierske sto og regulerte dryppene i armen hennes. Hun smilte oppmuntrende til dem. – Det går nok bra! hvisket hun.

De neste dagene besøkte de henne hver dag, enten Ellen, Tulla og Arne – eller så tok han med Anita, Arnbjørg og Arvid, og Astrid ble tydelig oppmuntret av å være omgitt av venner og folk som ville henne vel. Men etter tre dager innkalte han Ruth og Ragnhild til «krisemøte». Han fortalte om Astrid, som de jo allerede hadde møtt og hilst på, men det var nytt for dem at hun ble så dårlig behandlet hjemme. – Jeg vil gjerne at VI overtar ansvaret for henne, erklærte Arne, – og at hun flytter hit når hun kommer ut av sykehuset. Så trakk han pusten dypt og svelget.

– Jeg hadde først tenkt å kontakte barnevernet selv så fort som mulig, sa han. – Men dere vet – den saken min – den ligger nok fortsatt i en mappe på barnevernskontoret. – Men – det er jo nesten tredve år siden, pappa! brast det ut av Ruth. Arne nikket og sukket tungt. – Jeg vet det, jenta mi. Men slike ting blir aldri glemt – og selv om dere har tilgitt meg, så kommer nok aldri barnevernet – eller politiet – til å gjøre det. Derfor blir jeg nødt til å – skyve dere to foran meg, så å si – særlig du, Ruth, som har skaffet deg et solid navn, i og med alt du støtter med penger, komitéer du er med i – – både du og Ragnhild er jo solide og respekterte borgere, så – – jeg vil svært gjerne at en av dere kontakter barnevernet og legger frem Astrids triste historie for dem. Si at – at dere er mer enn villige til å overta foreldreansvaret, men – det er nok tryggest å holde mitt navn utenfor, tror jeg – hvis det er mulig. Det var jo tross alt jeg som hentet Astrid fra hjemmet hennes – uten tillatelse – og det er sikkert straffbart.

– Men du reddet jo livet hennes! utbrøt Ragnhild indignert. – De kan vel ikke straffe deg for det? Arne trakk på skuldrene. – Ikke godt å si. Men legen som tok imot henne – og behandlet henne – han vil sikkert legge inn et godt ord for meg.

– Før vi gjør noe drastisk, innskjøt Ruth, – så bør vi kanskje spørre jenta selv? Hun nærmer seg tross alt seksten år – hvis hun ikke allerede er det? – og bør vel ha et ord med i laget?

Arne ble stum et øyeblikk, og begge døtrene kikket på ham. – J- ja, selvfølgelig! stammet han. – Det burde jeg jo ha tenkt på! Vi kan selvfølgelig ikke gjøre noe hvis hun ikke er enig – det er jo ikke sikkert at hun VIL flytte fra bestemoren sin!

Dagen etter dro han på sykebesøk alene. Det ville være altfor flaut hvis hun avslo tilbudet hans mens venninnene hennes – eller barna hans – satt og hørte på.

Astrid hadde blitt mye bedre på den snaue uken hun hadde ligget på sykehuset. Hun satte seg opp i sengen og smilte strålende da han kom inn døren. Det var ingen andre besøkende i rommet da han satte seg ved sengekanten hennes. – Kommer ikke bestemoren din og besøker deg, da, Astrid? smilte han.

Smilet forsvant, og det skyet over i det søte, unge ansiktet. Hun ristet på hodet. – Nei, bestemor tror ikke på hverken leger eller sykehus, fortalte hun med trist stemme. – Hun ringte etter to dager, bare for å høre om jeg var her, og etter det har jeg ikke hørt noe fra henne – eller sett noe til henne.

Arne kremtet litt forlegent, så la han den store hånden sin forsiktig på den spinkle armen hennes. – Ehmmmm – du har riktignok ikke vært så ofte på besøk i det siste, men – i fjor ble du jo ganske godt kjent med familien min, ikke sant? Arnbjørg og Arvid og Anita – som jeg pleier å kalle «A-laget» – han humret litt, og gledet seg over at Astrid kniste fornøyd og nikket entusiastisk.

– Ååå ja, de er jo SÅ hyggelige, alle sammen – Ruth og Ragnhild og – og Toril også. Du må hilse dem så mye, og takke «A-laget» for at de kom hit og besøkte meg på sykehuset.

Arne nikket og kremtet forlegent igjen. – Du, Astrid, jeg – jeg må si at jeg ble veldig forskrekket den dagen Ellen kom og hentet meg! Du var – døden nær, du var underernært, og – og – det ser ikke ut som du har det så godt hos den bestemoren din.

Hun slo blikket ned og svarte ikke, men for Arne så det ut som hun kjempet med gråten. – Derfor har jeg et forslag, fortsatte han. – Kunne du tenke deg å flytte til oss og bo sammen med oss til du blir voksen? Barna er jo noen år yngre enn deg, men jeg vet at de liker deg, og ville sette stor pris på å få en storesøster. Og både døtrene mine og jeg ville ta oss godt av deg, ja – jeg ville behandle deg som om du var – som om du var min egen datter, for – for jeg synes du er en riktig kjekk jente og at du fortjener bedre!

Han prøvde seg med en liten morsomhet midt i alt alvoret. – Jeg mener at du er fullt kvalifisert til å bli medlem av «A-laget», du også!

Astrid hadde sittet med bøyd hode da han begynte å snakke, men da han var ferdig, løftet hun ansiktet langsomt, og han så at to store tårer trillet nedover de – fremdeles bleke – kinnene hennes. – Me- mener du virkelig det, altså? hvisket hun. – Vil du at – at jeg skal bo sammen med deg? – med dere?

– Svært gjerne, Astrid! nikket Arne. – Selv om jeg har ganske stor familie, så har vi jo ekstra god plass også, i og med at jeg kjøpte den store naboeiendommen. Jeg har snakket med dem, alle sammen, og de ville bli veldig glade for å ha deg som – ja, som en del av familien, rett og slett! Vil du det, Astrid?

Hun nikket, brast i gråt, så strakte hun armene opp mot ham. – Jeg kan ikke tenke meg noe jeg heller vil! hulket hun inn mot brystet hans. – Og jeg – jeg elsker deg, onkel Arne! Helt siden – den dagen på stranden har jeg – elsket deg – det er helt sant, altså!

Arne satt bare stum og strøk den hikstende jenta over håret. Han fikk en klump i halsen, for han måtte jo innrømme for seg selv at han lenge hadde følt en – helt umulig, selvsagt – dragning mot den yndige ungjenta. Den kjærligheten hun følte – som hun SA at hun følte, tenkte han – den bunnet nok mer i takknemlighet fordi noen viste henne vennlighet og omsorg. Det hadde hun nok lenge vært sulteforet på. Men aldersforskjellen – det var jo over førti år mellom dem – gjorde at et – forhold – ikke var til å tenke på engang! Likevel håpet han at det ville gå i orden, det at hun flyttet til dem. Da ville han ha gleden av å ha henne rundt seg iallfall.

– – –

Det viste seg å gå mye lettere enn Arne hadde fryktet. Bestemoren hadde ikke gått til anmeldelse likevel – Arne hadde antagelig skremt henne – og Ruth satt i en eller annen komité sammen med formannen i barnevernet – som også var en kvinne. Så da Astrid ble utskrevet av sykehuset, dro Ruth og Ragnhild og hentet henne, sammen med barnevernsformannen og Ruths advokat, som hun også hadde «arvet» etter frøken Richter. Konfrontert med dette utvalget av myndighetspersoner, ble bestemoren from som et lam, og da Astrid erklærte med fast stemme at hun ville bo hos «tante Ruth» og «tante Ragnhild», undertegnet hun alle de papirer advokaten la foran henne, uten et ord til protest. – Ja, nå er du jo seksten år og nesten voksen, sukket hun. Astrid svarte henne ikke, heller ikke ga hun henne noen klem til adjø.

– – –

Astrid ble ønsket velkommen med åpne armer av sin nye storfamilie. Hun møtte Annie for første gang, som var bare ett år eldre, og de to fant hverandre fra første stund. Selv om begge var stillferdige, nesten blyge av natur, følte de straks at de hadde noe til felles, som de ikke kunne forklare. Men Annie var kommet mye lenger i skolefagene enn Astrid, og hadde større ambisjoner, så det ble til at Astrid og Arne samarbeidet om å ta igjen det tapte for hennes del. Bestemoren hadde nemlig tatt henne ut av realskolen etter ett år og meldt henne inn på en bibelskole, der hun gikk bare tre ganger i uken. – Vi lærer BARE om Gud og Jesus og bibelen og katekismen og sånn! betrodde hun Arne, – og jeg HATER det! brast det plutselig ut av henne, og hun slo hånden for munnen og stirret forskrekket på ham. Men han bare smilte og la hånden over hennes. – Det skjønner jeg så godt, jenta mi. Det er så mye annet i verden som er fantastisk interessant, så vi må prøve å finne ut hva DU er mest opptatt av, og hva du vil bruke livet ditt til! Jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan. Dessuten – når jeg leser med deg, så kan jeg samtidig forberede meg på å ta den artiumen som jeg aldri ble helt ferdig med. Det ville være stor stas for en aldrende arbeidsmann å gå med svart duskelue på 17. mai, tenkte han, og selv om han nok aldri kom til å immatrikulere seg, kunne han ihvertfall INNBILLE seg at han var akademiker.

Dermed ble den nærmeste tiden fremover den lykkeligste i den unge jentas liv. Det betrodde hun Toril en dag hun satt og snakket med henne i den «gule salongen». Da var det gått nesten åtte uker, og Arne hadde lest skolefag med henne hver eneste dag etter skoletid, fordi hun lå så langt etter de andre. I tillegg hadde de gått turer sammen, besøkt muséer og gallerier og interessante landemerker i byen, og Arne hadde fortalt så levende om både hovedstadens og landets historie.

Dette fortalte hun Toril med stor innlevelse og begeistring, men plutselig en dag brast hun ut i hulkende gråt. Toril undret seg litt, men la en trøstende hånd på skulderen hennes, og Astrid la seg hikstende inn til brystet hennes. Etter en stund løftet hun ansiktet og så på Toril med tårevåte øyne. – Han er – kjæresten DIN, ikke sant? snufset hun. – Jeg vet at han er pappaen til Anita. Og – og – nå begynte hun å hulke sårt – alt er så håpløst, altså, for – for jeg ELSKER ham såååååååå mye! Og så er han DIN kjæreste! Unnskyld, Toril, men jeg kan ikke noe for det, altså!

Toril visste ikke riktig hva hun skulle si – i løpet av de årene som var gått, hadde hun nok av og til håpet på at Arne skulle gifte seg med henne, men så hadde hun oppdaget at han lå med begge døtrene sine også, og hadde innsett at han nok aldri kom til å gifte seg igjen. Minnet om hans avdøde kone var også fremdeles levende i ham, visste hun. Men hva skulle hun si til den stakkars jenta?

– Du skjønner, Astrid, begynte hun forsiktig. – Arne opplevde noe svært trist da han var ung. Han hadde en kone som han var veldig, veldig glad i, og da hun døde så altfor tidlig, var det som om verden raste sammen rundt ham. Han kommer nok aldri til å glemme henne, og jeg tror aldri han kommer til å gifte seg igjen heller. Og han og jeg – altså, vi er nok en slags kjærester, kanskje, jeg er glad i ham, jeg også – og vi koser oss sammen i sengen – nå lød det et forlegent knis fra Astrid, – men – fortsatte Toril, – han er ikke den ENESTE for meg, for jeg har ligget med – ihvertfall én annen mann, det vet han, og jeg vet at han ligger med andre kvinner også. Hun unnlot å si at de andre kvinnene var hans egne døtre!

Astrid satt og så stumt på henne, og Toril trakk pusten dypt. Dette var vanskelig, og kanskje hadde hun allerede sagt for mye. – Han er veldig glad i deg, Astrid, det kan jeg se – og selv om det var Ruth og Ragnhild som kom og hentet deg, så var det han som satte det hele i gang, det var hans forslag at du skulle komme hit, for han ville så veldig gjerne ha deg her. Han tenker på deg som en datter, tror jeg, og – nå smilte hun – du er et fullverdig medlem av A-laget, du også nå!

Til hennes lettelse smilte Astrid også. – Tror du han – elsker meg, Toril? – at han er ordentlig glad i meg? Toril nikket bestemt, her følte hun seg på trygg grunn, iallfall. – Helt sikkert, Astrid, det kan jeg garantere! Du skjønner, en mann – ja, en kvinne også – kan godt elske flere samtidig! Du har truffet Johannes, ikke sant? Astrid nikket. – Ja, han har vært her på besøk flere ganger etter at jeg kom hit. Han ser veldig snill ut.

– Det er han også, Astrid, og vet du – jeg elsker ham like mye som jeg elsker Arne! Og jeg vet at han elsker meg også, men han har flere andre kjærester som han elsker like mye!

– Flere kjærester? – ikke bare én til, altså? Astrids øyne var store og undrende. Toril ristet smilende på hodet. – Neida, Johannes har – ihvertfall syv-åtte kjærester, og han er like glad i dem alle sammen.

Astrid gispet av overraskelse, så kniste hun forskrekket: – Syv-åtte kjærester! – men så ble det stille lenge i den lille salongen. Så møttes blikkene deres igjen. – Ville du bli – veldig sjalu – hvis jeg også ble kjæreste med Arne – Toril? Og tror du at HAN ville det – altså bli kjæresten min, mener jeg?

Toril åpnet armene og omfavnet den unge jenta. – Jeg ville ikke bli sjalu på noen måte, Astrid, forsikret hun, – vi ville bare bli enda nærmere venninner. Men – nå så hun alvorlig på den yngre, – selv om Arne er svært glad i deg, det vet jeg, så synes han nok du er veldig ung – kanskje litt FOR ung. Han er jo gammel nok til å være bestefaren din, vet du!

Astrid nikket. – Det vet jeg, og det bryr jeg meg ikke det minste om! Jeg vil være sammen med ham så lenge han lever, og – nå var det hun som trakk pusten dypt, – jeg vil sååååååå gjerne ha barn med ham – sånn som du! Så kniste hun igjen, litt uskikkelig – litt modigere nå som Toril hadde vært så vennlig mot henne. – Du – du er vel bare ti år eldre enn meg, ikke sant? – så han kunne godt ha vært pappaen din også? Tori lo og nikket enig. – Jada, Astrid – og jeg bryr meg ikke det spor om aldersforskjellen, jeg heller!

Igjen ble det stille. Toril var en ivrig leser av filmmagasiner og en stor beundrer av Charlie Chaplin, som hun visste hadde hatt en lang rekke kvinnehistorier i livet sitt, men som til slutt ble lykkelig gift med sin Oona. Da var hun 18 år, visste Toril, og Chaplin 54, og det ekteskapet hadde nå vart i 25 år! Og de hadde – var det ikke åtte barn, tro? Hun trakk pusten dypt igjen og tok en rask avgjørelse.

– Astrid, hvis du vil ha ham – som elsker, som kjæreste og som pappa til barnet ditt – eller barna dine, da synes jeg at du skal gå inn for det. Og jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan!

Den unge jenta gispet høyt av overraskelse, så brast hun i gråt igjen, og de to falt hverandre om halsen.

I løpet av de neste ukene ble det nye medlemmet av A-laget stadig mere tiltrekkende og inntagende, syntes Arne. Toril hadde fått omtrent frie tøyler når det gjaldt pengebruk – noe som hun svært sjelden benyttet seg av, men nå dro hun og Astrid på innkjøpsrunde sammen. Astrid elsket duften av liljekonvaller, og de fant en parfyme som lignet, og som ikke var altfor overveldende. Toril ga henne noen smykker fra den rikholdige samlingen sin, og Arne oppdaget snart at hans unge «medstudent» både kledde, oppførte seg – og ikke minst duftet – som en dame – en FIN dame! Han ble rent forlegen der han satt over bøkene, med henne tett inntil seg. En svært diskret leppestift hadde hun også begynt å bruke, og en dag, etter at de var ferdige med å lese, la hun armene om halsen hans og kysset ham varmt og inderlig på munnen. – Jeg elsker deg, Arne! hvisket hun. – Det var helt sant, det jeg sa på sykehuset! – Jeg elsker deg også, jenta mi! mumlet han forlegent og klemte henne inn til seg. – Bare så synd at jeg ikke er tredve år yngre!

– Du er akkurat passe gammel for meg! kniste Astrid, stadig med armene om nakken hans. – Akkurat passe for Toril også, det har hun fortalt meg!

Arne ble enda mere forlegen da han hørte det, men det var vel ikke til å unngå at hun hadde fått vite om forholdet deres, tenkte han. Han visste at de to tilbrakte mye tid sammen – og i et uskikkelig øyeblikk slo det ham – av meg lærer hun skolefag – jeg lurer på hva den lidenskapelige Toril lærer henne? Han merket seg også at hun klemte ham oftere, og når hun la den slanke kroppen sin inn mot hans, var det ikke til å unngå at han la merke til at brystene hennes hadde vokst merkbart i den tiden hun hadde bodd sammen med dem. Men så hadde hun jo også vært svært underernært da han brakte henne til sykehuset.

Da han kjøpte nabohuset, hadde han lekt med tanken på å invitere Toril til å bo der, men han hadde fått inntrykk av at hun trivdes så godt der hun var. Men Astrid hadde fått et stort og deilig værelse der – riktignok i motsatt ende av der hans eget rom var. Det var sjelden han besøkte Toril nå, og i det siste, etter at hun hadde vært i det selskapet hos Rannveig, var det blitt enda sjeldnere. Og en gang han hadde gått forbi døren hennes, hadde han hørt – ikke mannsstemmer, men guttestemmer! – der inne fra, blandet med Torils fnisende, kjælne latterhyl, og det kriblet i ham da han skjønte hva som foregikk. Det var visst ikke bare han og Johannes som likte yngre «lekekamerater», nå visste han at Toril gjorde det også. En av dem – sønnen til Rannveig – hadde vært der flere ganger, til og med spist kveldsmat sammen med hele familien. Tydeligvis var han svært god venn med «A-laget» også, for han hadde regelrett flørtet med begge jentungene, mens han hadde oppført seg svært så voksent sammen med de tre kvinnene. Arne mistenkte at unggutten hadde et godt øye til begge de VOKSNE døtrene hans også! Han måtte huske på å erte dem litt med det når han ble alene med dem.

Kanskje den staute unggutten hadde et godt øye til Astrid også? tenkte han. Hun fortsatte å kle seg pent når hun møtte opp hos ham til «hjemmeskolen» deres, kyssene ble også både flere og varmere, og da han fikk sitt første tungekyss, ble han både sjokkert og opphisset. – Hadde hun lært det av Toril? undret han – eller av en av de ungguttene som kom på besøk av og til?

Disse besøkene hadde begynt omtrent en uke etter det som etter hvert hadde blitt et mye omtalt «barneselskap». Ihvertfall de tre medlemmene av A-laget hadde tisket og hvisket og knist sammen og vært mye mere oppspilt enn tidligere, syntes han. Og et par uker etter at han hadde hørt gjennom døren hennes at Toril hadde guttebesøk, opplevde han et virkelig sjokk!

Det var bare han og Astrid som bodde fast i det nyoppussede huset. Hele annen etasje sto tom, for de hadde begge valgt seg store, pene værelser i første. Men en sen ettermiddag, da Astrid hadde dratt på besøk til en skolevenninne, hadde han hørt noen underlige lyder fra annen etasje, fra den fløyen som lå lengst borte fra hovedinngangen. Han gikk stille opp – heldigvis var både trappene og den lange gangen dekket av tepper, så det var ikke vanskelig å bevege seg lydløst.

Da han stanset utenfor den stengte døren til det ytterste soverommet i vestfløyen, hørte han tydelig latter og gisp og små utrop der inne fra. Ganske sikkert hele A-laget, tenkte han, sammen med unge Einar og – var ikke det en kvinnestemme? – Toril, selvsagt!

Raskt tenkte han seg om. Det ene karnappet lå slik til at det burde være mulig å kikke inn av soveromsvinduet, hvis de der inne ikke hadde trukket for gardinene.

Han skammet seg litt da han listet seg inn i karnappet. Det var første gang i sitt liv at han tyvtittet på noen som hadde sex! Men ungene hans var mindreårige – kanskje han kunne unnskylde seg med at han ville holde et øye med dem for å passe på at de ikke led overlast?

Gardinene var ikke trukket for i det store soverommet. Han hadde i stor grad beholdt møblene som fulgte med huset, pusset opp noen av dem og bare kjøpt nye – i samme stil – dersom de ikke lot seg reparere. I dette soverommet sto det en diger himmelseng, der det nå var full og hektisk og ivrig aktivitet blant – han telte til seks mennesker: Toril, pluss hele A-laget – Arvid, Arnbjørg og Anita, foruten to unge gutter, Einar og – – han trodde den andre het Kjell, han hadde vært på besøk et par ganger sammen med Einar.

Alle var splitter nakne, og Toril satt i ridestilling over Einar, som klemte og kjælte med de fulle brystene, som duvet rytmisk opp og ned i takt med hoftebevegelsene hennes. Plutselig slo det ham at – var ikke de brystene LITT fullere enn de pleide å være? – kunne hun være gravid, tro? I så fall var det jo slett ikke sikkert at det var han selv som var faren! Det var svært tydelig at hun hadde stor glede av det hun holdt på med – hun smilte ned i det røde, anstrengte gutteansiktet, der øynene var halvt lukket og munnen hang pesende halvåpen. Den glinsende, slanke guttepikken kom og gikk under de stramme rumpeballene til barnepiken hans. Arne kjente at han fikk reisning – nå var det faktisk en god stund siden han hadde hatt kvinnebesøk – eller VÆRT på kvinnebesøk! Ruth og Ragnhild var jo alltid villige, men etter at Astrid hadde flyttet inn, hadde han vært ekstra forsiktig med å besøke dem, han følte at det ville være ytterst pinlig hvis den unge jenta fikk vite at han lå med døtrene sine!

Arne kjente opphisselsen stige i seg da han flyttet blikket til sin yngste datter, Anita, som var ivrig opptatt med å suge og slikke pikken til den andre gutten – Kjell var det han het, ja. Det så ut til at begge hadde stor glede av det, Anita kikket opp på ham og smilte ertende, mens det rykket i de stramme guttehoftene og han strøk henne ømt over det lyse håret. Det så ikke ut til at HUN led noen overlast, nei!

De to andre barna hans så også ut til å kose seg skikkelig, de lå i en 69-stilling med Arnbjørg øverst, men bare et halvt minutt senere byttet de plass – Arnbjørg la seg på ryggen, smilte forventningsfullt og Arvid tok plass mellom de sprikende lårene hennes. De omfavnet og kysset hverandre, og da pikken til Arvid begynte å gli frem og tilbake i halvsøsterens glatte, hårløse spalte, var det tydelig for Arne at dette hadde de gjort før! – åpenbart mange ganger. Herregud! – tenkte han – de har ikke nådd puberteten ennå, og de knuller som om de har flere års erfaring!

Fascinert sto han og betraktet den lille orgien i enda noen minutter. Einar og Kjell byttet partner, og begge parene valgte «doggy style» – mor og datter knelte ved siden av hverandre, og Arne la merke til at Einar hadde pikk nesten som en voksen mann! Men Anita strakte hånden bak seg og førte ham inn med den største selvfølgelighet, mens hun vrikket vellystig på den søte stumpen sin. Tett ved siden av dem hadde Kjell et godt grep om de runde kvinnehoftene da han trengte inn i Toril bakfra, og hun bøyde seg over mot datteren sin og kysset henne varmt på munnen. De fulle brystene duvet mykt frem og tilbake, og Arne lurte nok en gang på om den unge, kåte kvinnen var gravid – og i tilfelle – hvem av de to ungguttene som var faren?

Han var litt forlegen da han snek seg ut av det lille karnappet og lukket døren stillferdig bak seg. Det falt ham ikke engang inn å gripe inn i det som åpenbart var en idyllisk scene – barna hans hadde debutert uvanlig tidlig, men det hadde iallfall ikke skjedd i dag! I noen få, flimrende sekunder forestilte han seg hvordan det måtte føles å være i Einars sted akkurat nå! – holde de slanke jentehoftene til sin yngste datter mellom de store nevene sine og la det grove lemmet tvinge de små, stramme skamleppene til side – gli langsomt og nytende inn i det som MÅTTE være en pinetrang ungjentefitte og høre henne jamre seg, både av smerte og vellyst.

Skamfølelsen bølget gjennom ham da han beveget seg lydløst bortover den teppebelagte gangen og ned trappen til første etasje. Den følelsen fortok seg ikke da han oppdaget at han hadde en hamrende, verkende ereksjon – og ingen til å ta seg av den. Skulle han oppsøke Ruth eller Ragnhild likevel? – det VAR lenge siden sist nå.

Han gikk forbi den lille salongen der han og Astrid pleide å ha «skoletimene» sine, stanset i noen sekunder utenfor hennes dør og lyttet – der inne var det helt stille – og fortsatte bort til sitt eget værelse. Fremdeles raste begjæret i ham, blandet med sjokket over det han nettopp hadde oppdaget – og skammen over sine egne, frekke og uanstendige tanker! Tenk! – i det hele tatt å FORESTILLE seg – og fantasere om sin egen, mindreårige datter! – eller døtre, for Arnbjørg hadde også gjort et ytterst opphissende inntrykk, der hun lå med det lille smilet om munnen, med sprikende ben og ventet på å bli knullet – av sin egen bror! – selv om hun selvsagt ikke visste om akkurat det. Hva var det som gikk av ham? – han hadde da sannelig dårlig nok samvittighet fra før – på grunn av det han foretok seg med sine to VOKSNE døtre!

Arne nærmest løp inn på badet og sto i flere minutter under den iskalde dusjen. Deretter frotterte han seg grundig, ereksjonen var heldigvis skrumpet inn nå, og iført en varm myk slåbrok slo han seg ned i godstolen. For første gang siden han slapp ut av fengselet – nei, siden han ble satt INN i fengselet! – ønsket han seg en stiv konjakk. Men det gjorde litt godt å holde fast ved ETT av prinsippene sine, iallfall – aldri mere brennevin!

Tankene vendte tilbake til scenen i det bortgjemte soverommet. Tenk om Astrid hadde oppdaget dem! – dydige, snille, anstendige – og betagende vakre – Astrid – nå nesten fullt utsprungen kvinne! Hun ville ha fått sitt livs sjokk – kanskje hun ikke ville ha våget å bo her lenger! Den tanken sendte kuldegysninger gjennom ham. Eller – kanskje hun ville bli fristet til å delta? – kanskje en av de kjekke ungguttene – eller begge to – ville lykkes med å forføre henne? Det var en skremmende og ubehagelig tanke, det også, og han kjente sjalusien boble opp i seg.

Han lente seg tilbake i sofaen, lukket øynene og lot tankene vandre. Det sto ikke til å nekte at det staselige hjemmet hans nærmest vibrerte av seksualitet – til og med incestuøs seksualitet! Selv hadde han altså ligget med – og besvangret! begge de voksne døtrene sine – pluss barnepiken Toril mens hun fremdeles var bare femten år, og nå hadde de tre yngste barna hans fulgt i hans fotspor, så å si! Det var ikke urimelig å tenke seg at – før eller siden – ville også Astrid bli trukket med i den lille sirkelen av løsslupne og frigjorte ungdommer. Han prøvde å riste de pirrende, men smått ubehagelige tankene av seg og gled etter hvert inn i en litt urolig halvdøs.

Den ble han brått revet ut av da det banket forsiktig på døren, og han rykket til. Det var absolutt første gang noen kom på besøk – på rommet hans. Før han rakk å svare, åpnet døren seg forsiktig. Hjertet hans gjorde et ufrivillig byks – det var faktisk – HENNE – kledd i en morgenkjole som lignet den Toril pleide å bruke. Hun hadde aldri noen ting under den – og det hadde ikke Astrid heller! – hadde hun vel? – Kan jeg komme inn? smilte hun – men hun var jo allerede inne!

— — —

Den lille orgien i det borteste soveværelset hadde tatt en pause. Arvid slikket på det høyre, svulmende brystet til Toril, og Arnbjørg lekte litt med det fuktige, halvstive lemmet til Kjell. Anita var våt på maven etter den siste utløsningen til Einar. Plutselig kikket hun på ham og kniste ertelystent. – Astrid har blitt stadig penere etter at hun ble frisk, ikke sant, Einar?

Han nikket. – Nydelig jente, ja – men hun vil jo ikke gi meg et kyss engang!

Toril blunket ertende til ham. – Du er nok litt for ung for henne, er jeg redd. Hun kysset Arvid, som nå hadde beveget hånden sin ned til den klissvåte musa hennes. – Jeg tror hun er forelsket i pappa! innskjøt Anita, som var den mest observante av de tre. Kjell så forundret på henne.

– Faren din? – han er jo gammel nok til å være bestefaren hennes!

Toril lo høyt. – Alder spiller ingen rolle – jeg så nok hvordan du kikket på den venninnen til Einars mor, hun som hjalp til med selskapet.

– Å ja, Randi er en skikkelig lekker dame! brast det ut av Einar. – Det er forresten mamma også! tenkte han, men sa det ikke høyt. Han kikket ned på Anita, som vispet pikken hans frem og tilbake i klisset på maven sin. – Sannelig godt at jeg ikke kan få barn ennå! kniste hun. – Skal du ha barn snart, mamma?

Toril rykket til og gispet. – Hvordan – jeg mener – hvorfor tror du det? stammet hun.

Anita lo triumferende. – For det første røpet du deg akkurat nå, for det andre har de nydelige puppene dine vokst litt i det siste, og for det tredje løp du fra frokostbordet for å kaste opp for noen dager siden. Tante Ragnhild fortalte meg at gravide kvinner ofte blir kvalme om morgenen.

Alle kikket nysgjerrig på den rødmende barnepiken. – Hvem er pappaen til barnet, da? spurte Arnbjørg nysgjerrig. Toril visste ikke riktig hva hun skulle svare, men Anita innskjøt: – Det er sikkert pappa – enda en gang! lo hun. – Mamma ELSKER den digre pikken hans – dere husker at jeg fortalte om det, ikke sant?

Arvid og Arnbjørg var de eneste som nikket, mens de andre så forvirret ut. – Har – har DU sett pikken til faren din? stammet Kjell forundret. Anita nikket smilende. – Mmmmm – men da var det mamma som fikk glede av den – jeg bare tyvkikket på dem, tilsto hun.

– Skal vedde på at du var misunnelig på henne! ertet Arvid. Anita nikket ettertenksomt da hun la seg over Einar og førte pikken hans opp i seg. – Mmmmm – – åååhhh – – jaaa- aaaahhhhhhh! hikstet hun da hun begynte å ri ham. – Jeg tenkte på – hvordan det – ville være – ah-ah-aaaahhhh – å ri på – DEN digre pikken! Hvordan – føles det – Toril? Nå klasket den vesle rumpa hennes rytmisk mot de glatte guttelårene til Einar.

– Jeg kan trygt anbefale det, iallfall! lo Toril. – Og han har ganske stor pikk, ja, så du ville nok jamre deg litt – til å begynne med. Men det spørs om du får lov av Astrid! Hun spente hoftene opp mot det rødmende gutteansiktet til Arvid, som nå hadde begynt å slikke henne så deilig mellom bena. Kjell bøyde seg frem og kløp lett i de små, struttende puppene til Anita, som stadig danset på pikken til kameraten hans. – Kunne du virkelig tenke deg å knulle med FAREN din? spurte han vantro. – Mmmm, ååååååhhhh jaaaa! hikstet Anita, og ansiktet hennes var kledelig rødt, både av anstrengelse og den hissende tanken. – Jeg blir sånn – ekstra kåt – når jeg tenker på det!

Hun tittet smilende ned på Einar, som lå under henne med halvt lukkede øyne. – Skal vedde på at du – godt kunne tenke deg å – pule med – den nydelige mammaen din også! peste hun. – Åååå ja, det kunne IHVERTFALL jeg! brast det ut av Kjell, som strøk Arnbjørg over håret mens hun slikket rundt og rundt på pikken hans.

Einar svarte ikke, for det at han pulte med Rannveig tre-fire netter i uken, var det bare én som visste, nemlig Randi, og hun hadde nylig betrodd ham at hun var gravid – med HANS barn! Han håpet at ikke det samme var tilfellet med mamma! Men at Toril var gravid – kanskje – kom som et sjokk. Var det ham, det også, mon tro? – eller Kjell? – eller Patrick? – eller kanskje denne gamlingen som var pappa’n til Anita? Sannelig var han glad for at HUN ikke var kjønnsmoden ennå, ihvertfall! – for den vesle, trange fitta hennes masserte alltid pikken hans så deilig – og nå kjente han at det kriblet faretruende i den og at – snart – snart – – kom han til å – – åååå – – -jaaaa – – – nååååå-ååååhhhhh – – – !!

— — —

«Gamlingen» følte det som om han steg langsomt til overflaten etter å ha druknet i et hav av salighet. Fremdeles pulserte vellysten gjennom ham, blandet med en verkende ømhet for – og kjærlighet til – det vidunderlige vesenet som lå oppå ham – og som fremdeles omsluttet ham. Det tok en stund før han ble seg bevisst at Astrid lå naken i favnen hans og hulket, mens tårene silte nedover kinnene hennes – og samtidig fuktet hans egne. Arne strøk henne kjærlig over håret og nedover den utrolig slanke, glatte ryggen, de store, grove arbeidsnevene hans kjærtegnet den struttende jentekroppen, de små, spente jentebrystene presset mot brystkassen hans. Han kysset henne på pannen og håpet at det var gledestårer han følte mot ansiktet. Pikken hans var fremdeles hamrende stiv inni henne – den bare nektet å legge seg til ro. Han håpet at den ikke hadde gjort altfor vondt for henne, for de hadde nylig hatt en både hektisk, heftig – og langvarig elskovsstund, der begge endelig hadde fått utløsning for den spenningen som hadde bygget seg opp gjennom måneder.

Han hadde nok ANT at det var ham hun hadde pyntet seg for de siste ukene, da hun begynte med sminke og smykke og pene klær, men hadde ikke helt våget å tro det. Det var jo så mange kjekke ungdommer som hadde kommet på besøk i det siste. Gradvis hadde det blitt mer og mer pinefullt – en bittersøt smerte – å sitte ved siden av henne hver dag og «leke skole». Men kyssene og klemmene hennes var blitt stadig varmere og inderligere – og da hun – nettopp i dag – sto i døren hans for første gang, unnselig smilende, og spurte om hun kunne komme inn, oppdaget han at hun var helt naken under den hvite morgenkjolen! Og bare noen sekunder senere lå hun i armene hans.

Nå tittet han ømt ned på det tårevåte ansiktet. – Gråter du, vesla mi? mumlet han bekymret. – Var jeg for – voldsom mot deg? Jeg har lengtet så lenge, skjønner du.

Den unge jenta løftet et tårevått ansikt mot ham og smilte drømmende. – Jeg gråter av glede, skjønner du vel! For jeg har lengtet sååååå lenge, jeg også! Det var akkurat sånn som – – nei, det var enda mye bedre enn det Toril hadde beskrevet for meg! Og jeg har ikke NOE imot at du beholder henne – nei, oss begge to! – som kjærester, heller!

Hun kniste forlegent. – Toril og jeg – vi har hatt det SÅÅÅÅ deilig sammen noen ganger – og hun har lært meg SÅÅÅÅ mye! I dag ville jeg at vi skulle besøke deg – sammen! – men så sa hun at hun var opptatt. Og – og jeg klarte ikke å vente! kniste hun forlegent og gjemte ansiktet ved brystet hans.

Arne nikket og kysset henne varmt. Han visste godt hva Toril var opptatt med akkurat nå også – og hvem hun var opptatt med! VAR hun gravid, tro? – og med hvem, i så fall?

Som om hun hadde lest tankene hans, strakte Astrid seg opp og kysset ham så lidenskapelig hun kunne. Det nyåpnede kjønnet hennes klemte varmt og innbydende rundt ham. – Kan vi – gjøre det igjen – nå? hvisket hun. – Jeg vil såååå gjerne ha barn med deg, jeg også, skjønner du!

Giv feedback:

Giv stjerner: - Skriv en kommentar
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (20har stemt 4,55 af 5)
Loading...

8 kommentarer

  1. Den gamle jumfru

    2. november 2018 kl 23:21

    Igen et meget godt kapitel, fra vores onkel.

    Kærligheden har ingen alder. 🙂 Bare ærgerligt at historien sluttede lidt for hurtigt for Arne og Astrid. Men man kan bruge sin fantasi… 🙂

    Glæder mig til næste historie.

    1+
  2. Leif

    2. november 2018 kl 9:21

    Nå har jeg lest alle kapitlene. Utrolig deilig å lese. Tusen takk. Ser fram til nye historier.

    1+
  3. JanMax

    24. oktober 2018 kl 17:46

    Stor koste meg som vanlig med dine noveller. Sitter bare å venter på fortsettelsen, og nye noveller fra deg.

    1+
    • OnkelWaldo

      25. oktober 2018 kl 16:03 - som svar på JanMax

      Takk skal du ha, JanMax – nå blir det nok ingen fortsettelse på akkurat DENNE novellen, men den neste er – ihvertfall nesten – klar! 🙂

      0
  4. Den Liderlige Bedstefar ?????

    24. oktober 2018 kl 2:17

    Man bliver aldrig skuffet når der står: “Forfatter: OnkelWaldo” – endnu en gang er jeg helt bjergtaget af at læse om alle de unge og særdeles smukke piger i dine fortællinger.

    Og altid forstår du på smukkeste vis (her Astrid) at føje nye skønne piger til. Selv om du skuffede med at fortælle om kærligheds akten mellem Astrid og Arne.

    Men du pønser måske på en del 3, hvor du fortæller om et samvær mellem Astrid, Tori og Arne til at begynde med, og senere et samvær mellem A-teamet og Arne. For ikke at nævne et forhold mellem Astrid og hendes veninder Ellen og Tulla – og Arne ????

    1+
    • OnkelWaldo

      24. oktober 2018 kl 4:50 - som svar på Den Liderlige Bedstefar ?????

      Beklager at jeg skuffet deg, Bedstefar, men – det var liksom noe som holdt meg tilbake fra å utlevere altfor intime detaljer fra kjærlighetsmøtet mellom Astrid og Arne. Slik er det iblant – men da får jo også lesernes livlige fantasi lov å overta! ?

      1+
  5. Trønder

    23. oktober 2018 kl 22:48

    En helt topp novelle igjen.

    1+
    • OnkelWaldo

      24. oktober 2018 kl 4:54 - som svar på Trønder

      Du skal ha så mange tusen takk, du Trofaste Trønder! Heia RBK – nå er det bare oppløpssiden igjen! ?

      1+

Send kommentar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.

sexlegetøj til mænd diskret fisse vagina fleshlight