gratis dating sexdating

Johannes 20 – Anne Marit

ung pige sutter pik sexnovellerHun lot tungen gli langsomt og nytende rundt og rundt det svulmende pikkhodet, før hun tok det inn i munnen

ADVARSEL: Mindreårig

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.

Johannes-serien er egentlig skrevet to ganger, bortsett fra de seks siste kapitlene – om Ruth og Rannveig, som er helt nyskrevet. Men da jeg omarbeidet den for å publisere den her på TS, så utelot jeg kapitlet om Anne Marit – og nå har jeg glemt hvorfor!  Men nylig tenkte jeg at, kanskje vil – ihvertfall noen av – leserne ha glede av et lite gjensyn med Johannes, så dermed hentet jeg det frem fra glemselen igjen. Da måtte det naturligvis omarbeides litt, det også.

Historien om Anne Marit KAN godt stå for seg selv, som en egen fortelling, men det er selvsagt en fordel å ha lest Johannes-serien på forhånd. De spesielle tegningene som sjokkerer barnehjemsbestyreren, henspiller på den historien Karin fortalte i kapittel 7 – og som fikk en oppfølger i det åttende kapitlet.

Kapittel 19 foregikk i 1968, så her må vi altså seksten år tilbake i tiden igjen.

1952

Det var søndag, det var blitt oktober, og akkurat den dagen hang det tunge, truende uværsskyer over dalen. Så det var kanskje ikke så rart han ikke så noe til jentene sine, tenkte Johannes, da han kom tilbake fra en lang rusletur rundt i den øvre delen av grenda. Slike lange, ensomme vandreturer var nesten eneste mulighet til å få være alene med seg selv og sine egne tanker. På barnehjemmet var det alltid noen som hadde noe de bare MÅTTE spørre ham om, betro seg om, gråte på skulderen hans for, kose med ham, bli kjærtegnet – eller, i relativt få tilfeller, heldigvis, overnatte i sengen hans. Han hadde anstrengt seg for å holde antallet «elskerinner» så lavt som mulig.

Ragnhild hadde forlatt ham året før. Han hadde kanskje ikke hatt fullt så mange elskovsstunder med henne som med et par av de andre, men det hadde vært noe spesielt med hver av dem, noe nært, intimt og varmt som han fremdeles savnet Da det ble klart at hun skulle få lov til å bo sammen med søsteren sin og hjelpe til med å pleie den vennlige, gamle damen, , hadde hun kommet til ham hver eneste kveld, og vært mer lidenskapelig enn hun hadde vært noen gang tidligere. – Gi meg et barn, PaJo! hadde hun hikstet i øret hans, gang etter gang. – Jeg vil ha barn med deg – sånn som Karin og Angelika! Da kommer jeg til å tenke på deg hver gang jeg ser ham – eller henne!

Faktisk hadde hun utsatt avreisen til hun var fire måneder på vei. I mellomtiden hadde Ruth, søsteren hennes, avklart situasjonen med sin arbeidsgiver. Johannes hadde blitt høylig forbauset da den gamle damen hadde ønsket både Ragnhild og babyen hennes hjertelig velkommen. Han hadde kjørt den gravide jenta og alle tingene hennes til hennes nye hjem, der han hadde blitt sittende lenge og snakke med den storsinnede og varmhjertede frøken Richter – det var slik han alltid senere tenkte på henne. – Jeg ligger jo bare her og leser om igjen bøker jeg har elsket, mens jeg venter på døden! Smilet hennes var vemodig, men både varmt og inntagende. – Rundt meg er det bare stillhet. Det skal faktisk bli godt å få ungt liv innenfor disse veggene igjen – selv om det blir bare barnegråt til å begynne med!

Han hadde hoppet over lunsjen, så han stakk innom kjøkkenet. Det fantes sikkert noe godt i kjøleskapet, kokkepikene var flinke sånn. Da han gikk gjennom spisesalen, la han merke til tre jenter som satt ved et bord lengst borte, knisende konsentrert om det som så ut som en ganske omfattende skoleoppgave. Ihvertfall var det mange papirer spredt utover bordet. Han smilte for seg selv, arbeidet med å få jentene til å jobbe selvstendig, og i grupper, så ut til å ha båret frukt, Det hadde han begynt med like etter at han overtok ansvaret for undervisningen for tre år siden.

De tre var så opptatt at de ikke la merke til ham før han sto like bak Merete med de lange, mørkebrune flettene. – Hei, jenter, hva er det dere er så opptatt med da? spurte han vennlig og la hånden lett på skulderen hennes. Reaksjonen han ble møtt med, fikk bokstavelig talt hjertet til å hoppe over et slag.

Alle tre gispet av forskrekkelse og spratt opp, så flere av papirene falt på gulvet og spredte seg utover. – Så, så, jenter, jeg er lei for at jeg skremte dere. Nå skal jeg hjelpe dere å plukke opp – –

– NEIIIIII, hylte alle i kor, men Johannes sto allerede med et par-tre av arkene i hånden. Dermed ble det plutselig dødsstille, bortsett fra et fortvilet hikst fra – Anne, var det vel.

Det øverste arket viste en naken og smilende Bente, en av de yngre jentene, såvidt Johannes husket, var hun ca. tolv år. Hun holdt den ene hånden blygt foran musa si, som Johannes visste var helt glatt og hårløs – og de små brystene struttet friskt. Knoppene var litt overdrevent store, syntes han, som om hun var seksuelt opphisset.

Han løftet blikket og så på de tre forskremte jentene. – Anne Marits tegninger, ikke sant? De nikket, og Anne sutret: – Hun kommer til å bli SÅÅÅÅÅÅÅÅ sinna på oss, altså! Vi – vi fikk låne dem mot å love å IKKE vise dem til noen!

Johannes smilte beroligende. – Dere har jo ikke vist dem til meg, heller. Jeg kom brått på dere, og så skremte jeg dere slik at tegningene falt på gulvet. Det kan jo ikke dere noe for. Dessuten skal jeg snakke med Anne Marit selv, jeg. Men først vil jeg se alle tegningene.

Merete åpnet munnen, og han skjønte at hun ville protestere, men hun torde ikke riktig. Han begynte å samle dem sammen – de hadde ligget i en mappe, så han, så han la dem tilbake der, og tok den under armen.

Han stakk innom kjøkkenet, fant noe kaldt, stekt flesk og noen kalde, stekte poteter i kjøleskapet. Det tok han med seg, sammen med et par egg. Alt dette kunne han varme i sitt eget lille kjøkken i privaten.

Da han hadde spist ferdig, vasket han hendene omhyggelig før han åpnet mappen. Tegningene var, etter hva han kunne bedømme, usedvanlig gode. Alle var nakentegninger – kanskje «akt» var det rette uttrykket, smilte Johannes for seg selv. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen noen av jentene heller. Han mistenkte at Anne Marit rett og slett hadde brukt dem som modeller, for de aller fleste hadde samme bakgrunn, og den var bare løst skissert.

Nesten alle jentene hadde latt seg tegne, men Karin og Angelika var blant de få som manglet. De yngste virket litt sky, der de lå på sengen med lett sprikende lår. Et par av dem dekket over den lille sprekken sin med hånden. Noen av de eldre poserte tydelig, Anne smilte yndig, mens hun holdt hånden under det ene brystet og den andre over musa, men sprikte med fingrene, slik at sprekken syntes.

Han bladde langsomt gjennom bunken, og måtte innrømme at det kriblet litt nederst i maveregionen. Ingen av tegningene kunne kalles pornografiske – erotiske, kanskje – selv om noen få av dem nok var på grensen. Men omtrent midt i bunken – –

Johannes følte selv at munnen hans falt åpen. Tegningen han satt med i hånden, var et regelrett samleiebilde – mellom en eldre, tykkfallen mann og en jente som så ut til å være tolv eller tretten. Han kjente ikke igjen noen av dem. Jenta var åpenbart ingen av «hans» jenter, og mannen – – kanskje femti år eller så – – ingen av bøndene eller gårdsguttene i grenda, ihvertfall.

Jenta lå på rygg med sprikende ben og et smil om munnen. Hun hadde faste bryster som pekte rett opp, og en ørliten hårdusk mellom bena. Mannen hadde både en særdeles frodig hårbuske og – ikke minst – særdeles grovt utviklet utstyr! Johannes var fristet til å kalle det overdimensjonert. Han knullet den unge jenta med et merkelig uttrykk i ansiktet, som antagelig skulle forestille vellyst. Rimeligvis hadde Anne Marit ingen erfaring med hvordan en kåt eller lysten mann så ut i ansiktet, tenkte han og bladde videre.

På den neste tegningen satt den samme jenta på kne og hadde det digre lemmet i munnen. Kinnene bulte ut, noe som ikke var det minste rart, tenkte Johannes. I virkelighetens verden ville hun ikke ha fått den innenfor leppene engang. Og på den siste tegningen var det mannen som lå på rygg, med den hårete magen i været, mens den unge jenta red lykkelig på redskapen hans, som trolig måtte befinne seg oppe i nærheten av mellomgulvet et sted.

Hvordan hadde Anne Marit kunnet fremstille slike tegninger? Selvsagt KUNNE hun ha lusket på noen der nede i bygda hun kom fra – hun hadde tross alt vært nesten tolv da hun kom til barnehjemmet, og naturlig nysgjerrig. Særdeles observant også, med det naturtalentet. Herregud! – slo det ham, – kanskje hun var blitt misbrukt? Selvsagt – det måtte være svaret! Og så hadde hun brukt utseendet til en helt annen jente, fordi hun følte seg – skitten? – eller skamfull? – eller begge deler! Stakkars jente!

Han la de spesielle tegningene til side og bladde videre. Noen av de eldre jentene poserte med vilje på en litt provoserende måte – de sprikte litt mere med bena, en av dem holdt hendene foran brystene, men la fingrene i vifteform, slik at knoppene tittet frem på en pirrende måte. Noen viste villig frem de små fittene sine, en av de yngre skilte de slanke bena sine litt ekstra og smilte over hele ansiktet. Ikke alle var like jomfruelige, visste han – Marit, for eksempel – men Karin og Angelika var blant dem som manglet.

Han lente seg tilbake i sofaen og lot tankene gå tre år tilbake i tiden – til en Oslotur han hadde tatt, sammen med Karin og Angelika. De hadde stanset ved en liten bensinstasjon, som ble drevet av et eldre ektepar. Mannen hadde blitt imponert over den store Mercedesen, og Johannes hadde forklart at det var noe som var blitt stående igjen etter tyskerne på det barnehjemmet han var bestyrer for. Og da Johannes hadde betalt for alt sammen og var klar til å kjøre, kom mannen bort til bilen. Han tok av seg luen, men ikke for å klø seg i hodet.

– Hmmm, du bestyrer, kremtet han. – Har du plass til – en jente til – der oppe?

Johannes tenkte seg om, dette kom litt uventet. – Jada, vi har god plass, vi! kvitret Angelika, som hadde satt seg i baksetet for å spise sjokolade og drikke brus – og hviske litt – sammen med bestevenninnen.

Han kunne ikke annet enn å si seg enig. – Ja, det stemmer, det. Vi kan nok få plass til et par til.

– Du skjønner det, fortsatte mannen, – at der borte, – han pekte på et lite, grått hus skrått over veien, – der ligger hu gamle Martha så å si for døden – hu er veldig sjuk, veldig gammal og veldig skrøpelig. Og hu er oldemor til en jente på – sånn elleve-tolv år, og når Martha er borte, så har ikke jentungen noen til å ta seg av ‘a.

Johannes nikket medfølende. Det var en uvant følelse for ham å faktisk ha myndighet – og mulighet – til å gripe inn i livet til et lite menneske. – Ja, det var jo trist, det, så – jeg får vel prøve å finne plass til henne, da.

Mannen smilte lettet. – Det var fint, bestyrer, takk skal du ha. Kjører du tilbake igjen i kveld?

Johannes ristet på hodet. – Nei, vi har såpass mye å gjøre i byen, og det er ganske langt å kjøre, så vi kommer nok til å overnatte der til i morgen.

– Kunne du være så snill å stoppe her da, så skal jeg snakke litt med hu Martha og jentungen i mellomtida?

Det lovet Johannes, og dermed kjørte de videre.

På tilbakeveien hadde han fått snakke med den gamle oldemoren, som var svak og sengeliggende, og han hadde lovet å ta seg av jenta når det ble nødvendig. Noen dager senere fikk han beskjed om at det var slutt, og så hadde han kjørt ned og hentet en trist og tårevåt Anne Marit til barnehjemmet. Oldemoren hadde fortalt at hun var usedvanlig flink til å tegne, og det hadde Johannes kunnet konstatere ved selvsyn også. Den spinkle jentungen hadde nærmest klynget seg til ham den første tiden, stadig oppsøkt ham, både på kontoret og i leiligheten, sittet på fanget hans og grått inn mot halsen hans. Men etter hvert klarte han å få penset oppmerksomheten hennes over på noe annet – ved å plassere henne ved spisebordet sitt, sammen med en stor tegneblokk og et rikt utvalg av blyanter.

Da det var gått noen måneder, hadde hun fått seg noen venninner, hun også, og var snart blitt en del av den store jenteflokken. Men av og til savnet han å ha henne på fanget, med de spinkle armene om nakken hans, og med de fuktige kinnene begravd i halsgropen. Det hadde aldri vært en eneste erotisk tanke i hodet hans i forbindelse med Anne Marit – senere tenkte han at – slik må det være å ha et barn, for det hadde han jo aldri opplevd – ennå!

Han ble brått revet ut av dagdrømmen sin da det banket forsiktig på døren, og det ante ham nesten hvem det var. – Kom inn! ropte Johannes med vennlig stemme. Det var ganske riktig Anne Marit, rød i ansiktet og med nedslått blikk. – Bare kom inn, Anne Marit, smilte Johannes. – Kom og sett deg her! Du verden så flink du er! Jeg tror sannelig du har blitt svært mye flinkere på den tiden du har vært her også!

Johannes satt i sofaen med tegningene spredt utover salongbordet. Anne Marit satte seg ytterst på kanten i en av lenestolene tvers overfor ham. – Femten år! slo det ham plutselig. Hun hadde sannelig ikke gjort mye vesen av seg i disse – tre årene, tenkte han, – men hun var blitt tydelig mere voksen, både i ansikt og væremåte. Etter at hun sluttet med å henge i hælene på ham støtt og stadig, var hun glidd inn som en naturlig del av jenteflokken. Han møtte blikket hennes og smilte beroligende. Hun så ut som om hun ønsket seg et helt annet sted.

– Jeg ser at du har hatt mange villige modeller, jenta mi, smilte han. – For du HAR tegnet etter levende modell, ikke sant? Hun nikket, rød i ansiktet. – Og såvidt jeg kan se, har du fått det riktig bra til også. Jeg kjenner igjen alle sammen uten problemer. Bortsett fra – han tok opp de tre tegningene han hadde lagt til side – disse her. Han så på henne, men hun ville ikke møte blikket hans.

– Er dette – en mann du kjenner, Anne Marit? spurte han forsiktig. Hun ristet bestemt på hodet. – Å nei. Ikke i det hele tatt.

– Og – jenta, da? Ny hoderisting. – Ikke henne heller. Fremdeles rørte mistanken seg i bakhodet hans om at hun hadde blitt utsatt for noe ubehagelig før hun kom til barnehjemmet.

– Kanskje du vil – fortelle meg om det? prøvde han, like forsiktig. Nå møtte hun blikket hans. – Du – du er ikke sinna, altså? Han smilte beroligende. – Neida, vennen min –absolutt ikke.

Hun pustet dypt og lettet ut. – Altså, det var en historie som – Karin fortalte – om noe hun hadde opplevd før hun kom hit.

Han satte seg opp, plutselig sjokkert. – Karin? Men hun var jo bare – åtte år da hun kom hit?

Anne Marit smilte. – Jada, det er riktig. Dette hadde ikke hendt med Karin, men det var noen som hun og venninnen hennes – lusket på, altså – kikket på uten at de visste noe.

Johannes var lettet. – Og så – så tegnet du det hun fortalte, var det sånn?

Hun nikket og rødmet litt. – Mmmmm, det var – ganske spennende, det – det kriblet sånn i maven da hun fortalte hva de hadde sett, og så – ja, så tegnet jeg det sånn som – som jeg tenkte meg det. Karin sa det var bra. Hun smilte litt forlegent.

Johannes smilte også og smålo litt. – Jada, Anne Marit, det er riktig bra. Men du har nok utstyrt denne karen med – mmmmm – en ganske drøy redskap, tror jeg. Den stakkars jenta – – hun – hun – plutselig brast han i latter, hikstet og hev etter pusten, så han måtte tørke tårene. – Hehehehh – du – du har nok litt for store forventninger til – til – – hahahah – – – – Han ga seg over igjen.

Anne Marit så på ham og smilet var litt tynt – kanskje litt fornærmet også, tenkte han. – Jeg har jo aldri sett en naken mann, så! forsvarte hun seg. – Jeg tok mange skisser da vi var i – Frognerparken, noen bilder har jeg også, men – men de mennene der, de har jo ikke – ikke en sånn – – Hun satte pekefingeren på skrå oppover for å vise hva hun mente, samtidig som hun rødmet og kniste forlegent.

Johannes smilte unnskyldende og tok seg sammen. – Nei, du har selvsagt rett i det, jenta mi – og jeg beklager at jeg lo. Tegningene er jo ellers riktig gode, de. Han kikket enda en gang på de tre arkene. – Den jenta – er det en som Karin kjenner, da – eller kjente før?

Hun nikket. – Det er den eldre søsteren til Karins venninne. Venninnen var også eldre enn Karin, hun var elleve – og søsteren var tretten. Anne Marit kniste. – Karin sa at hun var VELDIG opptatt av det som – som søsteren hennes gjorde – med den mannen!

Johannes nikket ettertenksomt. – Det kan jeg nok tenke meg, ja.

Igjen kikket han ned på tegningene som lå på bordet foran ham. Han hadde holdt henne med både brevkurs og kunstbøker og magasiner siden hun kom, og hun hadde vært svært så ivrig og flittig, husket han. Men selvsagt – visse ting trengte hun å oppleve – så å si in natura – helst under veiledning av en profesjonell kunstner. Det var igrunnen på høy tid å finne noen som kunne ta seg av hennes videre utvikling.

Tankerekken hans ble avbrutt av at Anne Marit flyttet litt på seg i stolen og svelget nervøst.

– PaJo, begynte hun, så stanset hun, rødmet, men møtte det spørrende blikket hans. – Kunne ikke du – sitte modell for meg – vær så snill? Som du vet, så – jeg har aldri sett en – ordentlig mann – naken – bare de skulpturene du vet.

– Men du har jo mange skisser og bilder av dem, sier du? Anne Marit nikket. – Ja, men – som jeg sa, de har ikke en sånn en – – hun reiste pekefingeren igjen og lot den peke skrått oppover. Så kniste hun og slo blikket ned.

Johannes ble litt forlegen, han også. – Men – jeg er slett ikke sikker på at min – vil peke oppover heller – hvis jeg kler meg naken – – De fleste mannlige modeller vil nok si det samme, tror jeg.

Han trakk pusten dypt. – Du skjønner det, Anne Marit, at vi menn – vi får gjerne – ehmmm – ereksjon, som det heter – når vi er sammen med – noen som – som vi gjerne vil ha sex med. Og – det er jo ikke det du er ute etter – jeg mener – du vil jo ikke – ha sex med meg – du vil bare TEGNE meg, ikke sant? Nå var det plutselig han som rødmet og følte seg særdeles forlegen.

Anne Marit møtte blikket hans, og han så at hun hadde fått hektiske, røde flekker i kinnene. Hun fuktet leppene nervøst, så hvisket hun noe som han ikke oppfattet helt – – – – – gjerne, hørte han at hun sa. – Unnskyld, jenta mi, jeg hørte ikke helt hva du sa? smilte Johannes så vennlig han kunne.

– Det – det vil jeg gjerne – det også! mumlet hun litt høyere Blikkene deres møttes igjen, begge var forlegne, og Anne Marit ble litt modigere. Hun smilte det sky smilet sitt, som han husket så godt. – Det – jeg har hatt lyst til det – lenge, men – – du liker jo så godt de – de andre jentene, så – – Marit er – bestevenninnen min og – hun har fortalt hvor – hvor deilig du gjør det med henne, så – –

Plutselig så hun rett på ham. – Og jeg har likt deg veldig, veldig godt helt siden du – tok meg med hit, men du har – du har bare sett på meg som en liten jente – hele tiden, – altså – mmm – du har vært en veldig god pappa og sånn, men – –

Hun kniste og så ned i bordplaten. Stemmen ble lavere, og han måtte anstrenge seg for å høre. – Etter – legeundersøkelsene – når jeg har vært helt naken og du – du har tatt på meg, da – da har jeg ligget og – og tatt på meg – der – og tenkt på de gode, varme hendene dine – og da har jeg blitt så – så varm og deilig. Hun kniste og møtte blikket hans igjen. Så trakk hun pusten dypt og tok mot til seg. – Vil du – ligge med meg, PaJo? – værsåsnill?

Johannes så på henne – lettere sjokkert. Det var nesten som om han så henne for første gang. Hun var blitt høy og slank nå, det halvlange, mørkebrune håret falt fritt rundt skuldrene hennes. Det var fire måneder siden den siste undersøkelsen, og han husket de små, struttende brystene hennes og den søte, lille dusken mellom bena, de runde hoftene og de lange bena. Det hadde kriblet litt i ham også den gangen, han husket han hadde skammet seg litt – kanskje fordi han fremdeles så henne somt den ulykkelige jentungen han hadde holdt i armene og trøstet.

Han nølte litt og så på henne. Sannelig hadde hun vokst, ja! Så strakte han ut armene og smilte. – Det er lenge siden du satt på fanget mitt nå, Anne Marit. Hun strålte opp, kom rundt bordet og satte seg på det venstre låret hans. Han merket en tydelig kvinnelig tyngde i den vesle faste rumpa. Det smilende ansiktet hennes var tett ved hans da hun la armene om halsen hans. – Sist du satt her, gråt du ofte, mumlet han lavt og strøk henne over kinnet. – Og nå er jeg bare glad, kniste hun – for at du ikke har glemt meg!

Hun gjemte ansiktet i halsgropen hans og trykket seg inntil ham, så de faste unge brystene gned seg mot brystkassen hans, fortalte ham at «her er vi – ta på oss – klem på oss – gjør brystvortene stive».

– Selvsagt har jeg ikke glemt deg, Anne Marit – veslejenta mi! hvisket han i øret hennes Tanken på det hun hadde bedt ham om, gjorde at pikken hans vokste og ble hard og stiv under den runde, velskapte rumpa hennes, – og det merket hun, for hun kniste, og vrikket lystent med hoftene.

Anne Marit løftet det rødmende ansiktet og så ham smilende inn i øynene. – Hvis du bare VISSTE hvor misunnelig jeg har vært! hvisket hun. – Misunnelig? – på hvem da? undret han.

– På Marit – bestevenninnen min – når hun har kommet tilbake herfra hver eneste tirsdag! Johannes rykket til. Selvsagt var han klar over at han knullet Marit av og til, men var det virkelig SÅ regelmessig?

– Vi bor på samme rom, som du vet, og – – åhhh! – alt det hun har fortalt, altså! fortsatte Anne Marit med skinnende øyne. Plutselig hermet hun etter Marits litt hese, lyse jentestemme: – «Ååååå, vet du – i dag kysset han meg over HELE kroppen altså» «Åååååå, du skulle bare kjent hvordan det er å få den store, varme, tykke pikken hans opp i deg, Anne Marit – laaaaaangsomt, laaaaaaangsomt! – og noen ganger fort-fort-fort og noen ganger hardt-hardt-hardt!» – «Åååååå, i dag gikk det for meg TRE ganger, Anne Marit! – og det var FØR jeg ENDELIG fikk lov å ri på pikken hans!»

Johannes kjente at han ble voldsomt opphisset av sitatene hennes, og det ble tydeligvis hun også, for plutselig ble grepet om nakken hans fastere og hun kysset ham, grådig, sultent og krevende. – Ta meg, PaJo, værsåsnill! mumlet hun inn i munnen hans. – Ta meg, sånn som du tar Marit – og Karin – og Angelika! – – og Rannv- – – mmmmm – –

Hun slapp ikke munnen hans mens han famlet med knappene i blusen hennes – hun hadde ingenting under, og da de unge brystene gled helt naturlig inn i det kjælende grepet hans, hikstet hun – åååå jaaaa, endeliiiiiiig! inn i munnen hans.

Han skjøv henne fra seg, og hun klynket skuffet da han satte henne ned på gulvet. – Kle av deg, Anne Marit! ba han. – Gjør det langsomt, så jeg får se hvor deilig du er! Hun strålte opp da hun forsto at han ikke hadde avvist henne. Så kniste hun. – Du – du har jo sett meg naken før, PaJo!

– Mmmmm, men da har du liksom vært – pasient eller – elev, det blir noe annet, smilte Johannes, og betraktet lystent den slanke kroppen, og de smekre fingrene som åpnet resten av knappene i blusen, slik at de små, faste brystene struttet ut gjennom åpningen. Johannes slikket seg vellystig om munnen og blunket til henne, og hun kniste – skjøt brystene frem, la hendene under og liksom inviterte ham til å kysse dem.

«Strip tease» visste hun selvsagt ikke hva var, tenkte Johannes, men hun var litt av et – naturtalent – der også, da hun lot blusen gli av – først den ene glatte skulderen, så den andre, hele tida mens hun så ham i øynene og ga ham dette lille, lovende smilet sitt.

Nå var hun bar på overkroppen, knoppene struttet stive, så han, og han regnet med at det var begynt å piple fuktig i den lille uåpnede sprekken hennes også. Da hun begynte å knappe opp skjørtet, la han merke til at blikket hennes falt på den svulmende bulen i buksene hans, som han ikke gjorde noe for å skjule. Smilet ble litt nervøst, og hun fuktet leppene, han nøt den lille lyserøde tungespissen som bare såvidt smatt ut og forsvant igjen. Han regnet med at Marit hadde hvisket henne et og annet i øret om – den – også!

De enkle, hvite bomullstrusene kom til syne, og det var en tydelig, våt flekk i skrittet. Det var tydelig at den langsomme avkledningsprosessen hisset opp henne også. Og overraskende nok – uten at han ba henne om det, snudde hun seg langsomt med enden mot ham, vrikket eggende på hoftene og trakk trusa sakte ned, så den hvite, stramme baken kom til syne, med den fuktige, svakt oppsvulmede fittesprekken tittende frem mellom lårene hennes. Hele tiden så hun seg over skulderen, stadig med et lite ertende halvsmil på leppene. Var slikt medfødt? undret Johannes. Hvor tok hun det fra?

Mens han bar den slanke kroppen inn i soverommet, vrikket hun av seg det siste plagget, og da han la henne forsiktig ned på sengen, var det som om han så henne naken for første gang.

Da han smøg av seg de stramtsittende underbuksene, reiste hun seg på albuen og stirret lystent og fascinert på det struttende lemmet hans. – Åååååå, PaJo, så flott den er! hvisket hun, nesten andektig. – Det er første gang jeg ser en – sånn en! Så kniste hun, mens hun strakte hånden frem og la fingrene rundt den. – Men Marit har fortalt så mye om den, så det er nesten sånn at jeg kjenner den igjen!

Ansiktet hennes var så nær at han kjente den hete pusten hennes mot lårene. De nyfikne fingrene utforsket dette spennende nye, og opphissende. Men det gikk et støkk igjennom ham da han plutselig kjente den varme, våte tungen hennes. – Hhh – hv- h- har Marit – lært deg dette også? stammet hen. – Mmmm, kniste hun, mens tungespissen fortsatte å rotere og kile den følsomme tuppen. Hun lot tungen gli langsomt og nytende rundt og rundt det svulmende pikkhodet, før hun tok det inn i munnen, mens Johannes gispet av overraskelse og nytelse.

Han kikket ned og så det mørklokkede hodet gli kjærtegnende frem og tilbake, frem og tilbake – i ti-femten lange, kilende sekunder. Så slapp leppene hennes det fuktige grepet, hun la kinnet inntil det årete, hamrende harde lemmet og gned ansiktet frem og tilbake. – Så varm og glatt den er, hvisket hun henført. Deretter kikket hun bedende opp på Johannes. – Vil du – pule meg nå, PaJo? – værsåsnill?

For en gangs skyld hoppet Johannes over et langt og kjælende forspill, han så at hun var like opphisset som han selv var, og hun ynket seg bare litt da han gled langsomt til bunns i henne. Hoftene hennes svarte ivrig og villig på de rytmiske støtene. – Så deilig trang du er, stønnet han, for hun strammet nesten smertefullt rundt pikkroten hans, og sånn hadde det ikke engang føltes den første gangen med tolvårige Marit i himmelsengen til Johann Caspar. – Ååååhhh, hvorfor har du ventet så lenge! hikstet hun og spente hoftene opp mot ham i enda heftigere motstøt.

Han løftet seg på armene og nøt synet av det fuktig glinsende lemmet som gled langsomt og rytmisk frem og tilbake i den vidt utspilte musa hennes, De lyserøde, indre skamleppene sluttet så fast omkring pikken hans at han kunne se at de ble strukket, han sluttet aldri å bli fascinert over hvor mye en liten jentefitte kunne tøyes. Marit hadde vært den første – og hittil den eneste – tolvåringen han hadde knullet med, og hun hadde nytt det fra første stund, husket han. Men Anne Marit var altså fylt femten og var minst like trang!

Han trakk de lange, slanke bena hennes opp og la dem rundt hoftene sine. Anne Marit klamret seg øyeblikkelig til ham og hikstet ekstatisk: – Ååååhhh, du – kommer så laaaaaangt inn i meg! – akkurat sånn som Marit sa! Hun smilte frydefullt opp mot ham, pustet med åpen munn, og den smidige kroppen levde under ham, han visste at den grove krøllhårsveksten kilte den vesle klitorisknoppen hennes, og hun var glatt og våt og stram og deilig rundt den glidende pikken hans.

Det tok ikke lang tid før han følte at orgasmen hennes var nær forestående, hun sperret øynene vidt åpne, som i forskrekkelse, så skylte spasmene gjennom den unge kroppen, hun gispet, skaket og hikstet, armene hennes strammet seg rundt halsen hans og han følte den støtvise, varme pusten mot halsen: – nå – nå – nååååååå – åhhhh- JAAAAAAA-ahhhhh! kom det som et dempet skrik, og det stramme, melkende grepet rundt lemmet hans fikk ham til å stønne ned i håret hennes da han ikke lenger kunne holde tilbake og sprøytet inn i henne i fire-fem befriende, forløsende rykk, og deretter falt de begge slapt og stønnende sammen på lakenet, med armene om hverandre, mens bena hennes gled ned fra ryggen hans, og de andpustne hikstene i øret hans var alt som kunne høres.

Johannes ble liggende over henne, tungt pustende, mens tankene hvirvlet rundt i hodet hans. I løpet av disse tre årene hadde han sett absolutt alle jentene nakne – flere ganger, og i kåte og uskikkelig stunder hadde han i sitt indre satt opp en slags «ønskeliste» – for det sto ikke til å nekte at mange av dem – også de som var ALTFOR unge – var både søte, tiltrekkende og uhyre fristende. Anne Marit hadde nok hatt en spesiell plass i tankene hans, men hun sto langt nede på listen over mulige og ønskelige sengekamerater. Nå viste hun seg som en både villig, ivrig og pirrende deilig elskerinne, og han visste at denne første gangen ikke ville bli den siste.

Det kom en knisende lyd under brystkassen hans. – Du – knuser meg! lo Anne Marit og tittet opp på ham med et tilfreds, skøyeraktig blikk. – Åhh, unnskyld! stammet Johannes, reiste seg på underarmene og oppdaget at pikken hans fremdeles var dypt begravd i den våte varmen hennes. Litt motvillig trakk han seg ut av henne, mens han kikket ned og så den hvite, tyktflytende væsken piple ut av den svulne spalten, – Ååååå, kan vi gjøre det mere, PaJooooo? pustet hun ekstatisk. – Selvsagt kan vi det, jenta mi – mange ganger – så ofte du vil! (Pass deg nå, Johannes! kimte en liten alarmklokke i bakhodet hans – så du ikke lover for mye!)

– Men nå skal vi først ta oss en tur på badet, fortsatte han, – og ta et deilig, varmt bad sammen. – Ååååå, jaaaa, kniste hun – kan jeg få være sånn – badetjener for deg, kanskje?

Han kysset henne, varmt og ømt. – Det kan du, og så skal jeg være DIN badetjener etterpå! Anne Marit kniste henrykt og småløp inn på badet, mens Johannes beundret den vrikkende, velskapte rumpa hennes.

Etter et kvarter med såpevask og små hyl, gjensidig kiling og kyss – på diverse følsomme steder – kom begge leende ut av badet – Anne Marit først og Johannes etter, nå igjen med en pulserende ereksjon. Da hørte han et forskrekket hyl fra Anne Marit, og dermed forsvant den nyvaskede enden hennes inn på soverommet i en viss fart. Johannes ble også en smule forlegen da han oppdaget Karin og Angelika, som satt i sofaen og så igjennom tegningene til Anne Marit,

– Ehhh – bare et øyeblikk, stammet han, så fulgte han etter sin nye elskerinne, – Dere må bare gjøre dere ferdig, ropte Karin lattermildt etter ham. – Ja, og gi dere riktig goooooood tid! supplerte Angelika. Johannes hørte begge fnise der ute, og blikket hans falt på en ildrød og ytterst forlegen Anne Marit, som strevde med å få på seg trusene. Hun kikket seg forgjeves rundt etter de andre klesplaggene, mens Johannes kledde på seg de tre plaggene han hadde kastet på gulvet.

Angelika banket lett på den halvåpne døren, og det smilende ansiktet hennes dukket frem i døråpningen. – Er dette dine klær, tro? spurte hun og holdt frem et skjørt og en bluse. Anne Marit nappet dem fort til seg, og Angelika forsvant fnisende ut i stua igjen.

Da de to – anstendig påkledd – kom ut i stua, reiste Karin og Angelika seg, klappet i hendene og strakte hendene ut mot Anne Marit. – Hjertelig velkommen i klubben, Anne Marit! messet de i kor mens de grep hendene hennes og kysset henne på hvert sitt kinn. – H- hvilken klubb? stammet den rødmende jenta. Angelika smilte og blunket lurt. – Vi vet ikke helt hva vi skal kalle den ennå, for vi har ikke hatt – hva heter det, Karin?

– Stiftelsesmøte, erklærte venninnen. – Akkurat. Vi har ikke hatt stiftelsesmøte ennå, vi ville vente til vi var syv – og nå er vi det.

Anne Marit så forvirret ut. – Sett deg ned, så kan vi snakke om det, smilte Angelika. Johannes skjønte heller ingenting, men satte seg ned, han også. Dette var tydeligvis noen jentegreier, tenkte han.

Karin tok frem et papirark. – Altså, vi er nå syv medlemmer i den klubben som foreløpig ikke har noe navn, – det er – i alfabetisk rekkefølge: Angelika, Anne Cecilie, Anne Marit, Karin, Marit, Ragnhild og Rannveig.

– Både Cecilia og Ragnhild har jo reist, da, innvendte Johannes. – Det er riktig, det, smilte Angelika, – men de beholder både medlemsnummer og navn, selv om de forlater barnehjemmet. Karin fortsatte: – Vi har satt opp noen foreløpige forslag: – Amadeus – det er navnet på barnehjemmet, altså – Amadeus Knulleforening, KnulleKlubben, PaJos KnulleJenter – undertrykte knis fra Angelika og også Anne Marit slo hendene for munnen i et forsøk på å undertrykke latteren. Karin fortsatte: – PaJos PuleJenter, KnulleKameratene – –

– Hva med bare PJ? innskjøt Anne Marit. – Bare bokstavene altså – P J. De andre så på henne: – Da kan det stå for både PaJo og PuleJenter, fortsatte hun – og da kan vi si klubbens navn uten at noen aner hva det betyr. Hun så på Johannes. – Men da må ALLE holde det hemmelig, altså – du også, PaJo.

– Min munn er lukket med syv segl, forsikret Johannes høytidelig. Han ønsket på ingen måte at dette påfunnet skulle bli kjent blant de andre jentene.

– Ikke når du slikker oss, håper jeg! fniste Angelika, og alle tre jentene brast ut i en hjertelig latter.

Men Karin noterte. – Godt forslag, Anne Marit. Jeg skriver det ned. Da inviterer vi de andre til stiftelsesmøte, så kan de også komme med forslag. Kan vi ha møtene her, PaJo?

– Det er vel best, det, hvis dere skal holde det hemmelig, brummet Johannes. – Men – hva skal dere foreta dere i denne – klubben, da?

– Det er selvsagt hemmelig for alle andre enn medlemmene, PaJo, kniste Angelika. – Og – det er bare JENTER som kan bli medlemmer.

– Jenter som har – pult – med PaJo, kniste Anne Marit, rød i kinnene av forlegenhet, men med på spøken likevel.

– Nettopp, fastslo Angelika. – Det kan jo bli ganske mange etter hvert – de andre to undertrykte latterhikst, – så vi må antagelig sette opp en KnulleKalender. Slik at ingen får mer enn hun har krav på, mener jeg.

– Burde ikke jeg ha et ord med i laget der, synes dere? innvendte Johannes med rynkede bryn. Både Karin og Angelika ristet bestemt på hodet, – Du – og bare du – får lov å bestemme HVEM som kvalifiserer til medlemskap, erklærte Angelika. – Når hun så er – innviet, får hun fulle rettigheter i klubben. – Men, tilføyde Karin, – du kan muligens få status som – – vent litt. Hun bladde i papirene sine – ja, her er det fine ordet vi fant, Angelika – konsultativt medlem.

– Nettopp, smilte Angelika. – Konsultativt medlem – uten møte- og stemmerett. Hun kniste. – Nå er vi bare spent på hvem som blir medlem nummer åtte. Kan vi få et lite tips her, PaJo?

Johannes gjorde seg streng og avvisende i ansiktet. – Nei – NOEN hemmeligheter må da JEG få ha for meg selv også! brummet han.

Angelika smilte lurt. – Ikke vær så sikker på det, du, PaJo. Kan jeg få et stykke papir, Karin?

Hun lånte blyanten også, og dekket over hva hun skrev. Så brettet hun papiret omhyggelig sammen. – Har du en konvolutt, PaJo? Johannes reiste seg og hentet en, og Angelika la det sammenbrettede papiret nedi. Så slikket hun på konvolutten og limte den godt igjen.

– PaJo, skriv navnet ditt over baksiden, er du snill. OK, takk. Her står navnet på den jeg TROR blir vårt neste medlem Nå gjemmer jeg denne konvolutten – på et hemmelig sted, smilte Angelika ertende, – og når – ehmmmm – når den tiden kommer, så tar jeg den frem igjen. Så får vi se om jeg har rett.

Johannes møtte det muntre, blå blikket hennes med rynkede bryn. – Sååå – du tror du vet mer enn meg, du, altså, hva?

Angelika smilte strålende til ham. – Jeg kjenner ihvertfall de aller fleste jentene her – ganske godt, PaJo. Og – ja, noen av dem kjenner jeg nok bedre enn du gjør! Vi får se. Så blunket hun og smilte lurt igjen. – Og så kjenner jeg jo DEG ganske godt også, da, vet du!

Johannes følte seg litt hjelpeløs da alle de tre jentene lo hjertelig sammen. Så reiste Angelika seg plutselig og rakte hånden ut mot Karin. – Kom, Karin, PaJo og Anne Marit var ikke helt ferdige med – det de holdt på med!

Den ertende latteren fra de to venninnene hørtes godt da de forsvant nedover trappen. Anne Marit var blussende rød i ansiktet, men smilte forventningsfullt da blikket hennes møtte hans.

– – –

Anne Marit ble en av hans yndlinger i tiden fremover, og slett ikke bare fordi det var så deilig å pule med henne, heller. Tvertimot – og av og til lå de nakne i sengen, uten å ha sex – mens de kjælte mykt med hverandre og snakket dempet sammen. Hun betrodde ham drømmene og tankene sine, de snakket om kunst og til slutt sovnet de i armene til hverandre. Det var slett ikke alltid de endte opp i soverommet hans heller. Når hun kom på besøk, satt de gjerne i sofaen og bladde i kunstbøker, og da hendte det svært ofte at den langbente jenta smøg seg opp på fanget hans, slik at de ble sittende kinn mot kinn og bare føle nærheten og varmen. Da var det måten hun kysset ham på som fortalte ham om hun ønsket seg noe mere.

– – –

To år senere, på vei til et barneselskap i Oslo, med Karin, Angelika og barna deres i bilen, stanset de ved det lille huset, som nå var rødmalt, og som Anne Marit hadde arvet etter oldemoren sin. Det var nå leiet ut til en kvinnelig «multikunstner», som hun kalte seg – Cathrine Martensen. Hun ble svært interessert da hun fikk høre om den talentfulle Anne Marit, og de avtalte å plukke henne opp på tilbakeveien, slik at hun kunne få treffe henne. – Faktisk er det jo henne jeg betaler den beskjedne husleien til også, smilte Cathrine. – Det skal bli hyggelig å møte husverten min!

Dagen etter, da de stanset ved det lille huset, var Cathrine klar. Det ble en del strev med å pakke om bilen for å få plass til alle sakene hennes, men da de fikk bundet fast staffeliet hennes på taket, gikk det bedre. Trangt ble det riktignok, men Anna satte seg villig i baksetet sammen med Karin og Angelika og de to små. Cathrine spurte så pent om hun ikke kunne få ha en av dem på fanget, og det ble lille Hanne, som var Angelikas datter, og den som var mest tillitsfull. Det viste seg at Cathrine hadde svært godt lag med barn, selv om hun ikke hadde noen selv. Hun sang for vesla, fortalte små, enkle dyrehistorier, og Hanne frydet seg. Cathrine smilte og så bort på Johannes.

– Jeg elsker barn, forklarte hun. – Dessverre fikk jeg ikke noen med mannen min, men jeg har alltid ønsket meg – ihvertfall to – helst jenter.

Johannes kommenterte ikke akkurat det – akkurat da. Han tenkte på alle ungene – sine! – som han hadde møtt i barneselskapet – et par av dem for aller første gang, blant dem Anna, som nå satt i baksetet.

Cathrine ble hos dem i fjorten dager, og hun fant tonen med sytten år gamle Anne Marit med det samme. Også Johannes syntes hun var en både varm og kunnskapsrik dame, så han hadde ingen innvendinger da Anne Marit kom og ba om å få flytte tilbake til barndomshjemmet sitt, slik at hun kunne bo og arbeide sammen med Cathrine.

De tok en øm og langvarig avskjed med hverandre. Da de lå og hvilte etterpå, kjærtegnet han den unge, slanke kroppen og mumlet i øret hennes: – Som jeg kommer til å savne deg, Anne Marit!

Hun kniste og klemte pikken hans megetsigende. – Du – og han der! – kan jo komme og besøke oss da, vet du! Cathrine synes forresten at du er veldig – sympatisk – hun også.

Selvsagt besøkte han dem av og til, når han likevel skulle til byen. Og halvannet år etter fikk Cathrine oppfylt ønsket sitt om to små jenter. Riktignok var det Anne Marit som fødte den ene!

Giv feedback:

Giv stjerner: - Skriv en kommentar
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (17har stemt 4,35 af 5)
Loading...

3 kommentarer

  1. Den Liderlige Bedstefar

    22. juni 2018 kl 5:55

    Det var et godt “ekstra kapitel” du her fik tryllet frem. Jeg savner Johannes – og ikke mindst alle hans elskerinder.

    Og så går jeg ud fra, at Cathrine nu også bliver medlem af klubben “P J”.

    Hvis du kommer i tanke om andre værdige medlemmer af klubben “P J” hører vi gladeligt om dem ….

    0
  2. Trønder

    30. maj 2018 kl 16:44

    Et fint kapitel og gjensyn med Johannes igjen.
    Nå skjønte jeg det brevet, som Angelika kom med etter at Johannes hadde pult med Ellen på kontoret sitt.

    2+
    • OnkelWaldo

      30. maj 2018 kl 17:05 - som svar på Trønder

      😁 Hyggelig at du husker så godt, Trønder!

      1+

Send kommentar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.

sexlegetøj til mænd diskret fisse vagina fleshlight