Som regel «innviet» han henne – eller dem – bakfra. Men det hendte også at jentene ønsket å ligge på rygget…

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne:
Dette er en – selvstendig – oppfølger til novellen «En fortapt sjel». Det er en fordel, men ikke HELT nødvendig, å ha lest den på forhånd.
— —

Vintermørket hadde for alvor senket seg over den lille bygden. Det var bare fem uker igjen til julaften, men fremdeles hadde det ikke kommet snø, så julestemningen lot vente på seg. Men det var ihvertfall snart adventstid, tenkte forstander Petrus Johannesen da han låste seg inn i det mørklagte huset. Klærne hans var fuktige, men ikke gjennomvåte av det lette duskregnet som hadde fulgt ham hele veien fra forsamlingshuset og hjem. En ensom hjemtur denne gangen, for Judith, hans prektige hustru, var ute på et av sine mange veldedige oppdrag – det var så mange at han hadde gitt opp å holde rede på dem. Det kunne være alt fra møte i Misjonsforeningen til å holde en syk, sengeliggende – og pratsom! – kvinne i hånden mens hun – etter eget utsagn – «lå på det siste». Slik hadde hun ligget i snart tre måneder nå, mens de pliktoppfyllende menighetskvinnene ilte til og fra med kaffe, smørbrød, ferdiglagede middagsretter, mere kaffe, smultringer – og utallige trøstens ord.

Selv om forstander Petrus var aldri så from, var han nå blitt smått irritert på disse «hjelpeløse og dødssyke» kvinnemenneskene – det var nemlig to til av dem – som etter hans mening bare var dovne og selskapssyke. Han kastet et fort blikk opp mot taket og ba Herren kort om tilgivelse for sine syndige tanker. Ikke sjelden måtte den oppofrende Judith overnatte – både to og tre netter. Likevel var forstanderen overhodet ikke mistenksom, for hans dydige hustru hadde sine helt bestemte oppfatninger om seksuallivet – som i mange år hadde vært ikke-eksisterende for deres vedkommende!

Han gikk ut på badet og vasket ansikt og hender grundig. Forstanderen var en storvokst mann, nesten en meter og nitti høy, med brede skuldre og store, kraftige hender. Han kikket seg i speilet og strøk en hånd gjennom den fyldige, mørkebrune hårmanken, som såvidt begynte å bli litt grå ved tinningene. I speilet så han et ovalt, vennlig ansikt med buskede øyebryn, som nok kunne rynke seg morskt av og til hvis det var noe han var misfornøyd med. Som ung predikant var han fryktet for sin strenghet og sine høye moralske krav – for han var selv ytterst strengt og religiøst oppdratt – men han hadde mildnet betraktelig med årene. Akkurat det hadde nok sine helt spesielle årsaker! Fremdeles var han respektert, men ikke fryktet, og absolutt avholdt, til og med elsket – særlig av kvinnene! – for han var alltid rede med et vennlig trøstens ord – eller skulder å gråte på. Mennene satte også pris på ham, for han strakte gjerne ut en hjelpende hånd, også i fysisk forstand. Forstanderen var på ingen måte redd for å ta i bruk sine praktiske kunnskaper, enten det gjaldt å reparere et tak som var begynt å lekke, et kloakkrør som hadde fått forstoppelse, eller en vrangvillig bilmotor.

Klokken var bare seks, men nå i november var det allerede stupmørkt. Forstander Petrus slo seg ned ved kjøkkenbordet med en halvlunken kopp kaffe og stirret tankefullt ut i vintermørket. Han hadde nettopp tilbrakt en times tid sammen med Menighetens konfirmanter. Det var ikke så mange av dem, og konfirmasjonen var frivillig, for de fleste var konfirmert i kirken tidligere, men Brødremenigheten satte sin ære i at de unge skulle være bortimot voksne når de bekreftet sitt dåpsløfte. Femtenåringer var altfor unge til å ta en slik viktig avgjørelse, var deres oppfatning – dette var vedtatt på et styremøte for fjorten år siden – to år før forstanderen hadde tiltrådt sitt verv. Derfor var fem av hans aspiranter – som han kalte dem – atten år gamle nå, de tre andre var godt over sytten. Av en eller annen grunn var de fleste av dem – hele syv – jenter. Eller rettere sagt unge kvinner! tenkte forstanderen, for det gikk godt an å tenke på dem som «attråverdige» uten å få dårlig samvittighet, ihvertfall ikke på grunn av alderen. Men siden forstanderen var gift, var slike tanker selvsagt strengt forbudt! Heldigvis fantes det ikke noe som het «tankepoliti», heller ikke i Brødremenigheten. Det var ikke bare forstanderen som var glad for det!

I kveld hadde det for såvidt vært et riktig hyggelig samvær med de vordende konfirmantene. Det var nest siste gang, for seremonien skulle foregå allerede om to uker – like innunder jul. Den høytidelige seremonien satte liksom en ekstra og gledelig spiss på julens forventningsfulle tid.

Hjertet hans banket litt fortere da han tenkte på det som hadde skjedd like etter at timen var slutt. Da hadde to av jentene kommet til ham med røde kinn og blyge blikk og betrodd ham at de gjerne ville døpes påny i forkant av selve konfirmasjonen! Voksendåp var en tradisjon som hans forgjenger hadde innført, og ritualet fulgte noenlunde det som baptister og andre praktiserte, men Brødremenigheten hadde utarbeidet sitt eget opplegg.

Konfirmantene – eller «dåpsbarna» i dette tilfelle – kom marsjerende inn, pent og stillferdig, kledd i sin fineste stas, som regel nystrøkne hvite kjoler. To utvalgte medarbeidere – alltid kvinner – hjalp dem så av med ALT tøyet og kledde på dem tynne, nystrøkne hvite dåpskapper som nådde dem helt til anklene. Det skulle symbolisere at de nå begynte på et helt nytt liv, og at de trådte frem for Vårherre slik Han hadde skapt dem. Men før de fikk på seg de kappene, sto de i stram givakt med full front mot menigheten, mens forstanderen holdt en liten tale, kort nok til at konfirmantene ikke følte seg ALTFOR forlegne – og lang nok til at Brødrene – som akkurat denne dagen møtte nesten fulltallig frem – kunne nyte synet av frisk og sunn ungdom. Det var nesten alltid bare unge jenter – eller kvinner – som ba om å bli voksendøpt! Deretter ble de dukket helt under – av forstanderen selv – som så reiste dem opp igjen og tegnet et fuktig kors på pannene deres, før de kvinnelige medarbeiderne tok av dem de klissvåte dåpskappene, tørret de våte kroppene omhyggelig med store, hvite og myke håndklær, hvoretter de fikk iføre seg de hvite, og ikke fullt så gjennomsiktige konfirmantkappene. Samtidig kom de andre konfirmantene togende inn, allerede kledd i konfirmantkappene sine og stilte seg opp fremme ved talerstolen. Under kappene var alle nakne, det var ikke så godt synlig, men særlig de mannlige Brødrene hadde ingen vanskeligheter med å forestille seg det!

Forstanderen hadde forøvrig i sine prekener gjentatte ganger fremholdt at det slett ikke var noe syndig i nakenhet for Herrens åsyn. – «Honi soit qui mal y pense» var et av hans ofte gjentatte sitater. De aller fleste menighetslemmene ante ikke hva det betød, selv om de nikket megetsigende, men de mest oppvakte hadde slått det opp og kunne dermed forklare det dypsindige innholdet i det franske uttrykket for de mer uvitende.

De kvinnelige «Dåpsbarna» hadde forresten selv – i hemmelighet – innført en egen – svært dristig og overraskende – «innvielsesseremoni» da forstander Petrus hadde virket i sin stilling i bare to år. Han var litt forlegen over å tenke på den, men det var Eva, den fire år eldre søsteren til Anne Linda, som i dypeste fortrolighet hadde fortalt ham om den. Sammen med en venninne som het Henriette var det hun som hadde kommet på idéen med «Innvielsen», og hun hadde også overtalt ham – nærmest forført ham! – til å gå med på den. Senere hadde han tenkt på henne som «fristerinnen Eva» – for i likhet med sin bibelske navnesøster – og med god hjelp fra Henriette – hadde hun lokket ham inn på en vei han inntil da ikke hadde hatt NOEN tanke om å gå! Fire år senere hadde forstanderen imidlertid vært mer enn villig – nærmest ivrig – til å «innvie» Anne Linda, søsteren hennes, to år før Magdalena sto til konfirmasjon.

Eva hadde satt opp et reglement i noen ganske få punkter, som både forstander og «aspiranter» måtte lære seg utenat. Forslaget hadde fått ivrig tilslutning av alle «dåpsbarna», for det var selvsagt basert på absolutt frivillighet. Av diskresjonshensyn hadde – det håndskrevne – utkastet blitt tilintetgjort så snart det var gjennomlest og godkjent – av forstanderen.

«Innvielsen» gikk ut på at den – eller de, det hadde aldri vært flere enn to – som ønsket å bli «spesielt innviet», som Eva hadde uttrykt det med et ertende smil, overrakte ham en sirlig håndskrevet lapp, der det sto «F-J». Bare to bokstaver, som ingen utenom de betrodde forsto betydningen av. Reglementet foreskrev nå at han skulle nikke – som tegn på at han aksepterte, deretter rive lappen i stykker og legge bitene likegyldig på talerstolen – eller i papirkurven, hvis den sto i nærheten. Hvis noen nysgjerrige utenforstående skulle komme til å plukke dem opp, ville de naturligvis ikke forstå noenting. På et bestemt, avtalt klokkeslett dagen etter, ville så alle – de kvinnelige! – dåpsbarna møte frem ved forsamlingshuset, som naturligvis da var låst og stengt, og der alle lys var slukket. Forstanderen lukket dem inn, låste døren forsvarlig etter seg, mens jentene så etter at alle gardiner var trukket for. Deretter kledde alle av seg – også de som ikke skulle «innvies» – og den eller de som hadde overrakt ham lappen, knelte ned fremme ved talerstolen, der det alltid sto polstrede bedeskamler.

Alle sto med tente lys i hendene da forstanderen knelte bak den eller de jomfruene som skulle innvies. Bokstavene på lappen betød nemlig «Fremdeles Jomfru» – og den lappen var revet i stykker. Nå skulle det samme skje med jomfruhinnen!

To av hennes nakne venninner sørget nå for å gjøre henne klar ved å kile og kjærtegne den fuktige, følsomme åpningen hennes til hun vred på seg og jamret av lyst. Forstanderen hadde også skaffet til veie en liten flaske med velduftende olje, og det var en fryd å se hvordan de oljeglinsende fingrene gled langsomt og ertende ut og inn i den fremdeles uåpnede spalten. Den søte jamringen fortsatte, noe som bidro sterkt til å «forberede» også ham! En av de andre – som selvsagt hadde meldt seg frivillig! – knelte nå ærbødig foran den nakne forstanderen, tok penisen hans i munnen og slikket og sugde på den til den ikke kunne bli hardere. Deretter rettet hun den inn mot de rosa skamleppene til sin venninne, og han sørget for at den gled langsomt og forsiktig inn – helt til roten. SVÆRT forsiktig – fordi den storvokste forstanderen var ganske storvokst – også der nede! Denne pirrende kjensgjerning hadde gjennom årene blitt hviskende videreformidlet fra tidligere «innviede». Noen som senere hadde utvidet sitt erfaringsområde, hadde knisende tilføyd – «men Thomas har en som er ENDA større!»

De omkringstående kniste også – både forskrekket og forventningsfullt – for noen gav dem gikk med hemmelige planer om å prøve det senere – altså anmode om en privat «Innvielse» – da de engstelige små lydene økte i styrke etter hvert som det tykke lemmet gradvis utvidet den trange åpningen – inntil den oppsvulmede glansen endelig glapp innenfor. Dette utløste gjerne et overrasket – og kanskje LITT smertefylt – hyl fra henne som nå lå på alle fire og ikke kunne se det kneisende våpenet som nettopp hadde åpnet – og «innviet» henne.

Reglementet inneholdt åtte punkter, og i det sjette sto det at han nå skulle «føre lemmet langsomt frem og tilbake i henne» – eller dem, hvis det var to –«inntil salighetens fryd og ekstase er oppnådd». De to venninnene hadde knist hjertelig sammen da de formulerte det punktet, hadde Eva betrodd ham senere. Han hadde aldri noen vanskeligheter med å oppfylle det, og hvis det var bare én jomfru han hadde foran seg – eller under seg, sørget han alltid for at både hun og han selv fikk oppleve «salighetens fryd og ekstase» minst to ganger. Det utløste jublende skrik fra den utvalgte – og entusiastisk applaus fra de omkringstående. Lysene hadde som regel brent ned før de nådde så langt, slik at da hun hylte ut sine siste ekstatiske stønn og den pustende og pesende forstanderen sprøytet i henne for siste gang, var det ofte allerede halvmørkt utenfor.

Som regel «innviet» han henne – eller dem – bakfra, da kunne han nyte synet av de svungne hoftene – som av og til var runde og fullmodne, noen ganger slanke, smidige – og ungpikeaktige, og som vrikket seg mot det støtende, glidende lemmet hans, mens hun utstøtte små, gispende, klynkende – og hissende – lyder. Men det hendte også at jentene ønsket å ligge på rygget – da satte de gjerne to av de polstrede benkene inntil hverandre – og da kunne han fryde seg over det blanke, forventningsfulle blikket hennes, det hikstende, lille stønnet – åååå JAAA!! – og smilet som bredte seg over det unge ansiktet da hun oppdaget at – det ikke var så smertefullt allikevel! Dette var til stor glede for den potente forstanderen, for også da kunne han fylle hendene med unge, faste og glatte bryster, som pekte like til værs på grunn av hennes ungdom, oppleve at de danset rytmisk i takt med støtene hans, og glede seg over at den anspente kroppen snart slappet av og møtte ham med stadig stigende entusiasme – helt til det nyåpnede kjønnet strammet seg nesten smertefullt rundt hans svulmende organ, mens hun mottok en rikelig forsyning av hans kjærlighetssaft, og han fikk to armer slynget om nakken, og leppene deres møttes i et sugende – og gjensidig takknemlig – kyss.

Bare to ganger hadde eks-jomfruer kommet rødmende til ham og bekjent at den spesielle seremonien hadde fått følger. Riktignok hadde de da som regel – i all hemmelighet – besøkt ham flere ganger for å få reprise på «Innvielsen» – på tomannshånd, uten tilskuere! Menighetens tradisjon krevde nå at hun skulle stå frem for forsamlingen og bekjenne sin synd, og forstanderen la da i sin tale vekt på at – «det er alltid en berikelse og en velsignelse når et nytt liv blir satt til verden». Aldri kom han med et ord til fordømmelse, alltid understreket han ordet «tilgivelse», og ofte fikk han da også sin belønning når «synderinnene» – ikke bare dem han selv hadde besvangret, heller! – banket forsiktig på døren hans for å vise sin takknemlighet – en kveld som de visste at Judith ikke var hjemme! For det var naturligvis ikke alltid det var forstanderen som var ansvarlig for de lykkelige omstendighetene – men merkelig nok var det aldri noen av barnefedrene som sto frem og bekjente SINE synder! Akkurat DEN tradisjonen hadde ikke forstanderen til hensikt å endre på, heller! Men han hadde iallfall fått bekreftet at det ikke var HANS skyld at Judith var forblitt barnløs – slik hun var overbevist om. Derfor falt det henne aldri inn å mistenke HAM når de angrende «synderinnene» sto frem for Menigheten – og fikk sin tilgivelse av en forståelsesfull forstander!

Nå var det faktisk fire år siden noen hadde bedt om å bli voksendøpt – eller «innviet» – og forstanderen kjente et lite støt i mavegropen da han husket at Magdalena hadde vært en av de – bare to – som hadde bedt om en slik dåp den gangen. Atten deilige år hadde hun vært, Menighetens og bygdens vakreste unge – kvinne – skjønn som en engel, velskapt og formfullendt som ingen annen – og det var den eneste gangen han hadde sett henne splitter naken. Dessverre hadde hverken hun eller det andre «dåpsbarnet» bedt om å bli «spesielt innviet» den gangen!

Alle de mannlige medlemmene av Menigheten – alle Brødrene – var møtt frem – som vanlig ved slike anledninger – og forstanderen hadde sendt strenge blikk mot dem mens han holdt sin korte tale, vel vitende om at bak ham sto to nakne og forventningsfulle konfirmanter – Magdalena og – var det ikke Rebecca, tro? – og ventet på at han skulle gi dem sin velsignelse. Rebecca var riktig søt, hun også, med glinsende, mørkebrunt hår, som sto i vakker kontrast til Magdalenas blonde skjønnhet. Egentlig sto hun ikke så mye tilbake for sin lyshårede venninne, for hun hadde et sjarmerende, litt ertende smil, kroppen var slank og smekker, og selv om hun var atten år, var det bare en ørliten vifte av mykt hår på det SVÆRT fremtredende venusberget, slik at den loddrette spalten like under, trådte ekstra tydelig frem. Menn som var mindre fintfølende enn forstanderen, ville nok kalle den for «ei nydelig lita bollefitte». Men brystene var som på en tretten-fjortenåring, og han visste at karene i bygda siklet mest etter yppige former – gjerne så yppige som mulig!

Rebecca husket han med spesiell fryd, for hun var – faktisk den eneste det året som hadde kommet til ham – en uke etter voksendåpen og blygt bekjent for ham at hun gjerne ville bli «spesielt innviet», hun også – men at hun var altfor sjenert til å la de andre jentene se på! Blyge, sjenerte Rebecca med de slanke formene, de små, spisse brystene og de hikstende, lidenskapelige klynkene når hun lå sprellende under ham, hadde vært en av hans yndlinger gjennom de påfølgende to år, og han hadde fått nyte godt av hennes trange, våte og villige lille «bollemus» helt til hun giftet seg og flyttet fra bygden.

Han lurte på om de unge jentene var klar over hvilke vellystige fantasibilder de lystne Brødrene satt med nede i salen! – Anne Linda hadde ihvertfall vært klar over det, visste han, Eva og Rebecca også – men hva tenkte – for eksempel den dydige og fromme Magdalena om at grådige mannfolkøyne slikket seg langsomt over de formfullendte kroppene deres? – til tross for at de fleste av dem hadde vaktsomme og moralsk høytstående hustruer som overvåket dem med falkeblikk. Mange Brødre fikk ikke engang lov av sine livsledsagere å møte frem når det var voksendåp!

«Brødremenigheten» var kanskje et litt malplassert navn, filosoferte han videre, for de aller fleste medlemmene var kvinner, flere av dem sågar både unge – og attråverdige – kvinner. De fleste av dem – men slett ikke alle – var gift. Han husket med både glede – og en smule frustrasjon – at den skjønne Magdalena hadde vært hans aspirant den gangen for fire år siden. Nå var hun blitt toogtyve, og forstanderen hadde med forferdelse merket seg at hun var begynt å legge seg ut rundt livet, og at de spente brystene, som var fullmodne fra før, nå hadde begynt å svulme ytterligere! Og det uten at hun hadde stått frem for forsamlingen og bekjent sine synder med gråtkvalt stemme, slik fire-fem andre hadde gjort de siste årene – og fått en nådig tilgivelse. Tvertimot hadde hun de siste månedene virket enda blidere og gladere enn før! Og stemmen hennes, når hun sang i koret, hadde hørtes mere jublende, nesten overjordisk vakker, og forsamlingen hadde klappet mer entusiastisk enn noen gang tidligere!

Han lurte på hvem som hadde ansvaret for tilstanden hennes, skjønt – mistanken gikk i en ganske bestemt retning! Selv om akkurat det egentlig var en helt umulig tanke! Men bildet av en naken, yppig og stønnende Magdalena, som lå og sprellet under et kraftig, skjeggete og brunstig – hanndyr! – nektet å forlate fantasiverdenen hans. Det var som om en film – en forbudt, pornografisk film! – ble spilt av i underbevisstheten – om og om igjen – med stadig nye, pirrende og opphissende detaljer!

Forstanderen ble avbrutt i sine liflige dagdrømmer av en – usedvanlig bestemt! – banking på døren. Hvem kunne nå DET være? – og på kveldstid? Riktignok var det ikke så sent, men – medlemmene av hans «hjord», som han av og til tenkte på dem, men ikke sa høyt! – pleide gjerne å banke ytterst forsiktig og respektfullt når det var noe de ville bekjenne – eller betro seg om – eller sladre om. Forstanderen lyttet alltid med interesse til alt de hadde å komme med – riktignok med visse unntak.
Historien fortsætter under reklamen

— Kom inn! Røsten var vennlig, men avmålt. Døren ble åpnet på vid vegg, ikke forsiktig og beskjedent, som var det vanlige når noen besøkte forstanderens residens. Et smilende ansikt viste seg i døråpningen, et svært VELKJENT ansikt, som han ikke hadde sett på flere år!

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   22/09/2020 kl 8:04

   Endnu engang kommer onkel med en dejlig historie.
   Spændende bliver det at læse fortsættelsen, og høre hvem der dukker op…

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/09/2020 kl 15:15 - som svar på Den gamle jumfru

     Ja, det blir ikke lenge før DET blir avslørt, jumfru! 😜

     1+

     Besvar kommentar