Etter regn kommer solskinn 1

Lille Veronica lot den store hånden hans få fri adgang til de struttende brystene sine..

Forfatter: OnkelWaldo

“Il pleut sur la ville comme il pleure dans mon coeur” – eller – det var visst forresten omvendt, tenkte han mistrøstig, der han sto ved det regnvåte vinduet og stirret ut over de nærliggende, våtblanke hustakene. Fra sjette etasje hadde han fri utsikt over det meste av den omkringliggende bebyggelsen. Noen kvartaler bortenfor ruvet den kombinerte barne- og ungdomsskolen, men ingen av bygningene der var på mer enn tre etasjer.
Akkurat nå var skolegården tom, men han visste at det var bare få minutter til skoleklokken ville gi signal om at dagen var slutt. Da ville glade og lettede barn i alle aldre strømme ut av skoleporten, kaste seg på syklene, sette seg inn i et baksete eller rett og slett ta bena fatt, en og en, to og to eller i små grupper av leende og skravlende barn og – ungdommer, gutter og — unge jenter – – –

Ja, for det var særlig de sistnevnte han tenkte på mens tankene tok dyster og trøstesløs farve av det silende, sildrende og dryppende regnværet, – eller rettere sagt, EN av de sistnevnte – – Veronica – –

Bare tanken på navnet fremkalte en smertelig sødme i sinnet – eller kanskje sødmefylt smerte var et mer passende uttrykk? Nå var det over to måneder siden han hadde sett henne – ikke siden den fatale dagen da han hadde dummet seg ut så til de grader og ødelagt et vidunderlig vennskapsforhold. Han hadde sparket seg selv bak – rent mentalt – flere ganger. At han kunne ha vært så dum – og ubetenksom!

Langsomt ruslet han bort til barskapet og skjenket seg en dobbel whisky, men var fornuftig nok til å blande den med vann. Han bare nippet til den mens han lot tankene vandre – igjen – – –

Han hadde kjent henne lenge, først som datteren til en tidligere venn og arbeidskamerat. Kameratens kone, Erika, hadde vært en god venninne av Mette, hun som nå var eks-en hans, og barna deres hadde gått godt sammen også.

Så hadde Mette funnet ut at gresset var grønnere på hjemstedet nordpå, og ikke minst hadde hun funnet igjen ungdomskjæresten. Hun hadde tatt med seg de to barna deres også, og nå var det sjelden han så noe til dem. Martin og Erika hadde ønsket ham velkommen i hjemmet sitt, selv etter den vonde skilsmissen. En liten trøst var det at han fremdeles var velkommen, både hos dem og – dengang lille – – Veronica, som likte å sitte på fanget hans når han kom, selv om hun etter hvert begynte å nærme seg ti år.

Året etter var det Martins tur til å finne seg grønnere gressganger, og Erika ble sittende alene igjen med Veronica, som nå var blitt elleve år. Fremdeles stakk han innom nå og da, men følte – kanskje helt umotivert, – at Erika forventet – eller fryktet? – at han skulle komme med tilnærmelser, nå som de begge var skilt. Derfor kviet han seg for å besøke henne for ofte, og etter hvert som ukene og månedene gikk, ble det såpass lenge mellom hver gang at jentungen begynte å klage:

– Hvorfor besøker du oss aldri lenger, onkel John?

– «Aldri» er vel sterkt sagt, Vero, jeg er her nå, ikke sant?

– Men det er LENGE siden du var her sist! – hun satte trutmunn idet hun smøg seg opp på fanget hans.

Antagelig hadde hun rett, for – hun hadde fylt tolv år i mellomtiden, og denne gangen la han – faktisk for første gang – merke til den begynnende kvinnelige tyngden hennes. Hendene hans, som helt naturlig la seg rundt henne, merket seg at hoftene, enden og lårene ikke lenger var – vel, ihvertfall ikke BARE – som på et barn. Og T-skjorten hadde begynt å stramme seg over bryst-ene på en pirrende måte også. Han følte en – jada, behagelig, måtte han skamfull innrømme for seg selv – kribling og pirring da en hårlokk streifet ansiktet hans, og kunne bare håpe at fornemmelsen ikke ville føre med seg merkbare endringer i visse – nei, i EN viss kroppsdel. Iallfall ikke VESENTLIGE endringer!

Om så skjedde, lot hun ikke til å legge merke til det. Han trykket et lett kyss på det lyslokkede hodet hennes.

– Du får komme og besøke meg av og til, du også, da, vet du.

– Kan jeg det, da?

– Selvfølgelig kan du det. Du vet jo hvor jeg bor. Og jeg jobber en god del hjemmefra, så jeg kan nesten se deg når du kommer ut av skoleporten. Iallfall om jeg bruker kikkert, smilte han og tenkte i sitt stille sinn at dit var han dog ikke kommet ennå, at han spionerte på skolejenter gjennom kikkert!

Hun smilte mot ham mens det inntagende lyseblå blikket møtte hans.

– Fint. Mamma kommer gjerne sent hjem fra jobb, og jeg kjeder meg ofte etter at jeg har gjort leksene.

Bare noen dager senere gledet hun ham med det første besøket. Hun kom rett fra skolen, og slengte fra seg skolevesken i gangen samme med skoene. Så kastet hun seg om halsen hans og ga ham en god klem.

– Så fint at jeg fikk komme! Mamma jobber til klokken åtte i kveld, og venninnen min skal på trening, så det er fint å ha en god venn jeg kan besøke.

– Du vet jo at du kan besøke meg når som helst, englejenta min! Jeg er alltid glad for å se deg.

Det steg en fin rødme opp i kinnene hennes. – Jeg også, mumlet hun halvhøyt og litt forlegent. Så var det strålende smilet på plass igjen. – Kan jeg få se hvordan du har det her?

– Selvsagt kan du det, smilte han, og moret seg over hennes typisk kvinnelige kommentarer mens de gikk gjennom de forskjellige rommene i leiligheten.

– Gjør du aldri rent? spurte hun da de var tilbake i stuen. – Mmm, vel, jooo, litt så, – og så er det en dame som gjør det for meg hver fjortende dag.

– Hun er ikke noe flink! bemerket hun tørt. – Tørker ikke støv, for eksempel!

– Du får overta jobben hennes, du, da, vet du. Så kan jeg betale deg det samme som hun får.

Hun ble plutselig ivrig. – Kan jeg det? Mener du det? Hvor mye får hun, da?

Han måtte smile av iveren hennes. – Barnearbeid er ulovlig her i landet, vet du.

Hun fnyste indignert. – Det kan du si til mamma! Hvem tror du gjør rent hjemme hos oss? Hvem har maten klar når mamma kommer hjem fra jobb? Hvem tror du gjør innkjøp, så vi har noe å sette på bordet i det hele tatt? Og hun betaler dårlig også!

Det blussende ansiktet og det blå blikket fikk et forventningsfullt uttrykk. – Hvor mye betaler du henne, sa du?

Han måtte småhumre litt for seg selv og tenkte at lillejenta sannelig var i ferd med å utvikle seg til – om ikke akkurat kvinne, så iallfall ungdom.

– Vel, det kommer litt an på – hvor lenge hun holder på, – noen ganger har det hopet seg opp med klesvask, stryking, kanskje også, så – fra 500 til 8-900, det varierer, som sagt. Men du kan vel ikke stryke klær?

Veronica blåste forarget i nesa, og satte opp en viktig mine. – Kan jeg vel! Det har bestemor lært meg, for mamma kan det ihvertfall ikke, – dessuten har hun aldri tid – sier hun. Så – når kan jeg begynne?

Han betraktet henne ømt. Hun var så forbasket nydelig når hun ble ivrig. Lenge var det helt stille i rommet, inntil hun plutselig rødmet og slo blikket ned.

– Ikke le av meg, mumlet hun. – Jeg KAN klare det, det vet jeg. Dessuten – dessuten trenger jeg pengene.

Hun rødmet igjen, og noe rørte seg i ham, – han bare elsket jentunger som rødmet og blusset i kinnene. Til sin forskrekkelse merket han at han ble påvirket av det. Liksom tilfeldig lot han hånden gli ned i lommen for å skjule den voksende(!) forlegenheten og håpet at hun ikke la merke til det. Antagelig gjorde hun ikke det, for nå var det blå blikket festet på hans eget igjen.

– Hva er det du trenger penger til, da? Får du ikke ukepenger av mamma?

– Joda, men ikke nok, på langt nær. Det er så masse jeg trenger, som vi ikke har råd til.

– Som for eksempel?

– Åh, en masse – en skikkelig mobil, for eksempel, en iPad, kanskje, – – en ny laptop, den jeg har, den – den kan de stille ut på Teknisk museum, – hun kniste litt, – – noen kule bukser, topper – – masse – forskjellig.

Plutselig kom han til å tenke på at det bare var noen få måneder igjen til trettenårsdagen hennes, herregud! – den lille kosejenta hans var snart tenåring, og da fikk han nok ikke se mye til henne.

Han tok en rask beslutning. – Vel, OK, du får prøve, da. Kan du komme hit i overmorgen, for eksempel?

Igjen kastet hun seg om halsen hans og ga ham en entusiastisk klem. Det var på ingen måte den første han hadde fått, men denne var så spontan og varm, og det var første gang han for alvor la skikkelig merke til de unge, kvinnelige formene hennes. Det var vanskelig å unngå også, for de små, spisse brystene var utrolig faste og formelig boret seg inn i brystkassen hans, der hun hang rundt halsen hans, så han måtte holde rundt henne – eller rettere sagt, rundt enden hennes, for hun hadde hoppet opp i favnen hans i ren begeistring.

– Jeg kan komme i morgen, jeg! sprudlet hun, kinnet hennes glødet mot hans.

Han nøt tyngden hennes, ikke at hun var tung, akkurat, men det var så merkbar forskjell fra den heller spinkle jentungen som første gang hadde klatret opp på ham, som han hadde lekt med og som han hadde hysset hvinende opp i været og tatt imot igjen.

– Nei, i morgen er jeg ikke hjemme før sent. Leiligheten tåler nok å vente enda en dag, tenker jeg.

Hun laget en søt liten trutmunn nok en gang, men han så at smilet ikke var langt unna. – Da får jeg ikke se deg i morgen, da? – hun la hodet på skakke og prøvde seg på et flørtende blikk – ihvertfall så det slik ut.

– Nei, i morgen får du bare hvile godt ut, for på fredag er det bare hardt arbeid som står på timeplanen! smilte han.

– På fredag komme en blond tornado til å feie over leiligheten din! spøkte hun tilbake.

— —

Det kom et plutselig, skarpt lynglimt, og like etterpå braket et kraftig tordenskrall over himmelen. Nå pøste regnet ned og pisket i bakken. Sannelig var det et skikkelig drittvær, ja! Det matchet det elendige humøret hans, og han nippet til whiskyglasset. Godt at han hadde DET å trøste seg med, iallfall!

— —

Hun hadde holdt ord også. Like etter skoletid sto hun i døren, blussende av iver og glød.

– Hvor har du rengjøringssakene? var hennes første ord – og omtrent de eneste han hørte på de neste to timene. I begynnelsen fulgte han etter henne og den dansende, blonde manken hennes og prøvde seg på en hyggelig og oppmuntrende kommentar nå og da. – Ikke forstyrr meg! var det eneste svaret han fikk tilbake. Så han resignerte og slo seg ned i sofaen med en bok, etter å ha funnet frem litt god og behagelig musikk, – noe mer avdempet enn han pleide, for å «ikke forstyrre» henne.

Etter snaut to timer sto hun foran ham, blussende, litt stakkåndet og med det lyse, viltre håret enda litt viltrere enn ellers.

– Nå kan du komme og – og inspisere! forkynte hun, med tydelig stolthet i stemmen. Han så opp og smilte, og merket seg enda en gang hvor søt og tiltrekkende og – ja, nesten sexy – hun var når hun ble ivrig. Pliktskyldigst gikk han gjennom rommene sammen med henne, men selve «inspeksjonen» tok han ikke så nøye.

– Riktig bra! roste han da de var tilbake i sofaen, – tusen takk for hjelpen!

Så kikket han på klokken. – Du er vel sulten nå, tenker jeg. Hva vil du ha å spise? – skal jeg ringe etter pizza eller se hva jeg har i kjøleskapet? – Pizza er OK, mumlet hun, tydelig betuttet der hun satt.

Mens de ventet på pizzaene, småpratet han vennlig med henne og spøkte litt, slik han pleide og som hun vanligvis satte stor pris på. Men nå var det liten respons å få, det var som om hun satt og verket med noe. Til slutt kikket han undersøkende på henne.

– Du ser sliten ut, jenta min. Var jobben for hard for deg likevel? Kanskje du vil legge deg ned og hvile litt?

Da kunne hun ikke holde seg lenger. – D- du sa at du ville – – ehhhmmm – – at – at jeg skulle få – lønn? Ordene kom med et litt usikkert, spørrende tonefall, og han hadde ikke hjerte til å holde henne på pinebenken lenger.

– Å ja, det er sant, det hadde jeg nesten glemt! Men han blunket lurt til henne, så hun forsto at han spøkte.

Han reiste seg for å hente lommeboken, og da han kom tilbake, satt hun spent og rødkinnet i sofaen, rett i ryggen og med hendene pent foldet i fanget. Før han åpnet den, tok han en kulepenn og lot som om han regnet ut noe på baksiden av en konvolutt. Till slutt telte han opp noen sedler og rakte henne. – Værsågod. Jeg håper du synes det er passe?

Hun telte sedlene, det var fire av dem, så telte hun dem en gang til før hun så uforstående opp på ham. – Åtte hundre kroner? For to timers jobb? Er det dét du betaler denne damen?

– Nei, hun ville nok ha vært fornøyd med fem hundre, smilte han. – Men hun er ikke så pent og hyggelig selskap som du er.

Plutselig hadde han henne om halsen. Det skjedde så brått at han tippet bakover i sofaen, med henne halvt over seg. Hun kysset ham, vilt og begeistret og stormende, midt på munnen.

– Tusen, tusen takk! jublet hun. – Nå kan jeg virkelig begynne å spare til alt jeg ønsker meg! Sa du hver fjortende dag? Eller hver uke? Synes du virkelig at jeg er pen og hyggelig? Hvor ofte kan jeg komme?

Det viltre, litt klossete kysset sjokkerte ham – og opphisset ham, i den grad at han håpet hun ikke la merke til det, slik hun lå halvt oppå ham. Igjen la han litt beskjemmet merke til de små, struttende og faste brystene, denne gangen også hvordan det hvelvede venusberget presset mot hoften hans, og hendene hans befant seg plutselig, rent automatisk, på en fast, rund, fristende, men åh! så forbudt – jenterumpe. Forvirrende, halvt glemte følelser hvirvlet gjennom hodet hans, han hadde ikke hatt en kvinne- eller jentekropp i armene siden skilsmissen, ja, lenge før det også!

Tanke- og følelsesstormen tok bare noen få sekunder, og før han rakk å reagere på de heseblesende spørsmålene hennes, kysset hun ham igjen, denne gangen litt mer undrende, søkende, som om hun plutselig tenkte: hmmmm . er det slik det føles? Langsomt lot han hendene gli bort fra enden hennes og oppover den smale ryggen, helt opp til de viltre hårlokkene. Så strøk han langsomt nedover igjen, samtidig som han forsiktig prøvde seg med tungespissen. Det rykket til i den slanke, lille kroppen, men hun møtte ham straks – og ivrig! – med sin egen, lille, varme tunge. – Herregud, mann! – hun er bare tolv år! kimte det i hodet hans – samtidig visste han at hun MÅTTE føle hans bankende ereksjon mot magen sin. Litt motvillig frigjorde han seg fra de ivrige leppene og strøk henne kjærlig over hodet.

– Det – det var da voldsomt! mumlet han mot kinnet hennes. – Bare det kysset er jo verdt mer enn det jeg allerede har gitt deg! Hun kniste mot halsen hans.

– Det skal du slippe å betale for! smilte hun, – han så ikke smilet, men følte det mot huden.

– Og så husker jeg at du stilte en masse spørsmål, men jeg har helt glemt hva de var!

Hun løftet hodet, og smilet og de blå øynene var bare en tomme fra nesetippen hans.

– Jeg også! mumlet hun lavt, så rødmet hun. – Dette – mmm – dette var mitt første kyss – det første ordentlige, altså!

Hun gjemte det blussende ansiktet ved halsen hans igjen, mens den venstre hånden kjærtegnet bakhodet hennes.

– Mitt også! hvisket han mot kinnet hennes. Veronica løftet ansiktet og så spørrende på ham.

– Mitt første – med deg – han kysset henne lett på nesetippen – og nå har jeg glemt alle de andre! Dermed ble han belønnet med enda et langt og sugende kyss, og denne gangen virket det som om hun gned den lille magen sin over den svulmende bulen i buksen hans. Men – det var kanskje bare ønsketenkning.

— —

Det kysset hadde vært begynnelsen til flere intime hyggestunder i sofakroken, men de gangene hun kom for å jobbe, var hun nøye med at det ikke ble mer enn et raskt kyss på kinnet før arbeidet var unnagjort. Når det ikke var rengjøringsdag, gjorde hun gjerne fra seg hjemmearbeidet ved skrivebordet hans, og det var heller sjelden hun ba om hjelp.

De traff hverandre stadig oftere i tiden som fulgte, og slett ikke bare hjemme hos ham, heller. Av og til gikk de på kino sammen, noen ganger tok han henne med på en hyggelig, liten restaurant, faktisk et par klassiske konserter også, for hun VAR musikalsk, og hadde heldigvis få fordommer mot musikk som ikke var helt «inne» eller «kul» eller «digg» blant hennes jevnaldrende. Dessuten hadde hun de siste to – tre årene tatt pianotimer, i perioder litt uregelmessig, men etter at hun fant ut at hun mestret det, ble hun både ivrigere og flinkere. – Og så har jeg begynt å spille sammen med en venninne av meg, fortalte hun ivrig, – hun spiller fløyte og er såååå flink til å øve – så da må jo jeg øve litt oftere, jeg også!

Men kosestundene i sofakroken hadde utviklet seg i en farlig retning. Stadig oftere måtte han minne seg selv på at hun var ALTFOR ung – særlig etter at han hadde fått lov til å skyve T-skjorten ovenfor de små, faste brystene. Allerede etter de to-tre første hete kyssene hadde hun begynt med bh, hadde han merket seg. og til å begynne med fikk han bare lov å kjæle med de stive knoppene UTENPÅ det stramtsittende, vesle plagget. Så det var et stort øyeblikk for Erlend den ettermiddagen hun lot ham føre de store, varme nevene sine bak den smale jenteryggen – og åpne den lille hempen, uten at hun hindret ham. Men han ville alltid komme til å huske det blå, spente, spørrende blikket hennes, da han forsiktig løftet bort det diminutive plagget, slik at de små struttepuppene lå der foran de grådige øynene hans – så nakne, så – forsvarsløse, rent til å spise opp. Brystvortene var – små, men rosa og svulne, og munnen hennes var vidåpen og hadde et skremt – eller han håpet det var spent – uttrykk.

Det var altså såååååå fristende å legge en øm, varm mannshånd rundt de følsomme fruktene, men det unngikk han omhyggelig. Isteden bøyde han seg over henne og lot leppene nærme seg hennes – langsomt, uendelig langsomt, slik at det til slutt var HUN som strakte hals og presset de varme leppene mot hans, slik hun hadde gjort så ofte før. Nå ble de unge brystene presset mot skjortebrystet hans, og hun klynket litt da det grove stoffet kilte de følsomme knoppene.

Nå først våget han å la den ene hånden gli sakte oppover langs den slanke, silkeglatte kroppen – helt til tommelen møtte den hissende forhøyningen, og hun skrek inn i munnen hans da han lukket to fingre om den sterkt erigerte brystvorten.

Det VAR vanskelig å beherske seg, men han lot de smilende øynene drukne seg i hennes da han tok den ene, lille hånden hennes og førte den mot kanten på trusene hennes. Noen sekunder senere hørte han den lyse, andpustne stemmen hennes: – åååhh – nnggghhh – åååhh -nnggghhh- åååhh – hhh- hhh-hhh-hhh- aaaahhhhhh – – så ristet og skalv det i den vesle kroppen, og hun falt sammen som en våt klut.

Da han løftet ansiktet for å se på henne, klynget hun seg til ham, boret de glødende kinnene inn i halsgropen hans og kniste forlegent.

En ettermiddag, mens de satt og koste seg i sofaen – noen ville kanskje kalle det «råklinte», for igjen hadde Veronica latt ham slippe til under T-skjorten sin, og han satt med en knallhard ereksjon under den faste, lille sprettrumpa hennes, mens han knadde og kilte de sprengstive brystvortene.

Plutselig gjorde hun seg fri fra de stadig mere krevende kyssene hans, kniste, hev etter pusten og så på ham med de nydelige, blå øynene sine.

– Altså, mmmm – vet du at du har en beundrer TIL, eller? – utenom meg, altså?

John rynket brynene. – Mener du – en jente? – dame?

Hun nikket ivrig. – Jente – bare LITT eldre enn meg.

Han ristet på hodet og trakk henne inntil seg. – Tøysekopp! For det første kjenner jeg ingen andre jenter på din alder, og for det andre så er jeg ikke interessert i andre enn deg. For å bruke ditt eget uttrykk: Så DET, så!

Han kysset henne på nesetippen, men hun skjøv ham bort. – Vent nå. Du husker min bestevenninne, Linda? – det er henne jeg øver sammen med.

Nå var det hans tur til å riste på hodet. – Nei, det kan jeg ikke si at jeg gjør.

– Joda, insisterte hun. – husker du ikke da vi traff hverandre i kjøpesenteret den gangen, da? Du spanderte en cola og en burger på oss hver. Det var Linda – hun pene.

Han strøk henne ømt over kinnet. – Den pene som jeg husker, hun hadde lyst hår og blå øyne.

Hun blåste i nesen, liksom forarget, men litt smigret også. – Nå er det du som tuller – og smigrer. Linda har langt, vakkert, mørkebrunt hår og nydelige, brune øyne. Hun har litt større pupper enn meg, ikke sånne digre, altså, bare sånne pene og runde, og så – hun kniste igjen og drakk av det tomme glasset før hun oppdaget at det var tomt, – og så har hun skikkelig hår – ikke så mye, altså, bare litt – på – på tissen – jeg mener, på musa! – eller kan jeg si – fitta?

Nå lo han høyt. – Du kan si akkurat hva du vil, den er like deilig og fristende, uansett hvilket navn du bruker på den. For å sitere Shakespeare – jeg må jo lære deg LITT annet enn sex også: «A rose – by any other name – would smell as sweet.»

Hun lo en liten, knisende latter, så bet hun ham i nesetippen og nikket ettertenksomt. – Det var fint. Det må jeg huske.

– Men – hvorfor nevner du henne nå?

Plutselig lo hun høyt og spratt opp fra sofaen, løp ut i entreen og kom tilbake med mobiltelefonen sin. Denne gangen satte hun seg ikke tett inntil ham, men et lite stykke fra.

– Altså, begynte hun, slik han hadde hørt så mange ungdommer begynne utallige ganger, – mmmm, du vet – en dag da jeg var her og gjorde rent for deg, da sovnet du her på sofaen. Du hadde på deg en sånn lett treningsbukse – joggebukse, hun kniste igjen og ble rød, – og – og jeg tror ikke du hadde på deg truse under engang! Ihvertfall så sovnet du, og drømte sikkert noe deilig, for – nå lo hun litt forlegent, – for da jeg slo av støvsugeren og kikket på deg, da – da – – hun lo igjen, kniste litt, greide ikke å stanse, greide heller ikke å fullføre setningen. Isteden rakte hun ham telefonen.

Det han fikk se, ga ham et støkk. Han så seg selv, liggende på rygg med halvåpen munn og lukkede øyne – han håpet han ikke snorket også – men det hun åpenbart hadde fokusert på, var den veldige reisningen som laget en teltlignende bule i joggebuksa!

Han bladde til neste bilde, og – ganske riktig! der var det et tilnærmet nærbilde av tilstanden hans. I alt hadde hun tatt fire bilder, fra ulike vinkler, men bare det første viste ansiktet.

Han stirret stumt på henne, i noen få, lange sekunder, mens hun vred på seg, rødmet igjen og kniste nervøst.

– Er – er du sur på meg, eller?

Han lot det gå enda noen sekunder før han svarte: – Jeg håper du ikke har lagt dette ut på Internett?

Det ble liv i øynene hennes igjen, og hun lo lettet, da hun skjønte at han ikke var sint.

– Nei, å nei – det er bare Linda og jeg om har sett disse bildene – kors på halsen og æresord, altså! Og Linda, hun ble helt oppspilt og – og KÅT – av å se på dem! Hun har fått kopi, og – og –

Veronica trakk pusten dypt, – jeg tror – jeg vet – helt sikkert at – at hun ser på dem når hun har lagt seg om kvelden, og – og – du vet – – – ?

Han forsto – eller trodde han forsto. Han husket henne nå, og det dukket opp et bilde for hans indre blikk, «hun pene» med langt, mørkt hår, – og i et uskikkelig øyeblikk lurte han på hvordan hun ville se ut – naken, med sprikende ben og en finger som ivrig masserte en dryppende våt – og jomfruelig spalte.Så kom han på – til sin store forlegenhet – at nå satt han selv med en verkende reisning – opphisselsen som han hadde prøvd å undertrykke, blusset opp igjen.

– Neida, jeg er ikke sur på deg, forsikret han. – Særlig ikke hvis jeg får et par deilige kyss igjen!

Hun kniste lettet og slo de slanke armene om halsen hans – nok en gang.

Og kosestundene deres hadde langsomt, men sikkert, blitt mer intime. Etter et par måneder med kyss, latter og gjensidig småfrekk og nærgående kiling og lett protesterende hyl, hadde han fått lov til å smyge hånden opp under T-skjorten hennes, der den la seg ømt rundt et nakent jentebryst med en svulmende hard knopp. Da hadde han rent følt seg som en tenåring igjen. Varsomt lot han tommelen gli over den stive brystvorten mens hun så på ham med store, spente og kanskje litt forskremte øyne. Det var da han plutselig kom på at hun bare var tolv år!

– Unnskyld, men du er så utrolig deilig og fristende! mumlet han forlegent og trakk hånden til seg. Hun var sprut rød i ansiktet og pusten gikk hektisk og heftig. – D- det er OK . d- du har gode hender! kniste hun.

– Du må ikke si sånt – da frister du meg! hvisket han mot kinnet hennes. Pusten fra knisingen hennes kilte halsen hans. – Jeg liker å – friste deg! kom det ertende.

Han klemte ømt om den struttende rumpa hennes. – Og så får du meg til å glemme hvor – UNG du er!

Han følte henne le lavt. Så følte han at hun presset magen ned mot den bankende ståpikken hans. – Og når jeg kjenner – den DER, ertet hun, – så glemmer jeg hvor GAMMEL du er!

John kløp den lille sprettrumpa hennes litt ekstra hardt, så hun hvinte av henrykt forskrekkelse. – Du skal være litt forsiktig, du, din lille frekkas! brummet han. – Har ikke du lært at barn ikke skal leke med ilden?

Hun lot som hun var fornærmet. – Jeg ER ikke noe barn, så det så!
Nei, – hun var kanskje ikke det – ikke HELT, ihvertfall. – Vil du leke litt mer, kanskje? mumlet han mot øret hennes. – Mmmmm, kniste hun lavt, og munnen hans fant hennes igjen. De hadde kysset så ofte nå at det var som om tungene deres var gamle kjente, for de kilte hverandre, ertet hverandre og danset rundt hverandre, inntil kroppene deres dirret av lyst. Lille Veronica lot den store hånden hans få fri adgang til de struttende brystene sine, og denne gangen skjøv han opp T-skjorten hennes så de lå helt nakne. Hun hikstet lavt da de grådige leppene hans lukket seg rundt – først den venstre, og noen lange, kildrende sekunder senere – også den høyre. De små, lyserøde brystvortene var minst dobbelt så store som ellers og struttet friskt opp i luften, eller inn i den sultne munnen til «onkel John». Hun hylte da han kilte den følsomme navlegropen hennes med tungen, og holdt pusten da både munnen og fingrene hans var like ved bukselinningen hennes. Hvert øyeblikk ventet hun å høre lyden fra en glidelås som langsomt ble trukket ned. Men det skjedde ikke, og Veronica visste ikke helt om hun var lettet – eller litt skuffet.

— — —

Regnet bare tiltok i styrke. Borte i skolegården så han at enkeltelever begynte å løpe over skoleplassen. Han snudde seg bort, gikk bort til barskapet og skjenket seg en bar whisky mens han i tankene spolte frem til deres siste møte, som hadde skjedd for over to måneder siden nå, da han gjorde det alvorlige feilgrepet som han hadde angret så bittert på siden, og de tankene hadde fullstendig ødelagt sommerferien for ham – – –

— — —

Etter den vanlige runden med rengjøring. og etter at han hadde gitt henne noen hundrelapper ekstra, fordi det straks var sommerferie, hadde de hatt sin vanlige hyggestund i sofaen. Hun hadde hatt på seg en lett topp med stropper og et vidt sommerskjørt med strikk i livet. Ingen bh – så de små, spente brystene struttet ekstra friskt under den tynne toppen. Han hadde nusset dem gjennom stoffet, og hun hadde knist og hvint frydefullt: – – ååååååhhh, det KIIIIILER sånn! – men ikke gjort motstand da han langsomt blottet dem, slikket dem langsomt og ømt, koste med dem og småbet litt i de intenst følsomme knoppene. Hun protesterte ikke engang da hånden hans la seg lekende like over kneet og kilte innsiden av lårene. Det var første gang han kjærtegnet den silkemyke huden hennes så høyt oppe – så nær den vesle – hemmeligheten hennes, og munnen hennes hadde vært åpen, våt og villig da leppene hans søkte hennes. Begge hendene hans var under skjørtet hennes, som var skjøvet langt opp, uten at hun protesterte, – tvertimot, hun hadde bare gispet og knist enda mere, og han var helt sikker på att bena hadde glidd merkbart fra hverandre, noe som ikke gjorde ham mindre dristig. Selvsagt var det helt hinsides all fornuft å la fingrene gli stadig lengre oppover – mot det forbudte – mot det aller helligste. men lårene hennes var så innbydende, så glatte og myke – særlig innsidene – helt der oppe – – –

Men plutselig hadde hun satt seg opp i sofaen, med blussende røde kinn og et — forskremt? – ihvertfall forlegent – blikk og stammet: – Åhhhh – mmmm – unnskyld, altså, men – men jeg glemte helt at – at – jeg må gjøre noe for mamma! Og i løpet av få sekunder hadde hun trukket ned toppen og gjemt de yndige ungjentebrystene, fått på seg skoene, grepet skolevesken og var — borte – ute av døren. Det siste han hørte var et svakt – ser deg senere! – før døren klikket i lås.

— — —

Han sukket og tok en skikkelig slurk av whiskyglasset. – Din gamle grabukk! skjente han på seg selv for n’te gang, – du behøvde vel ikke ta på fitta hennes, heller! Det hjalp ikke at han unnskyldte seg med at det ikke var kommet så langt – at det hadde han ikke gjort! – han visste – og han visste at HUN visste – at de lekende, nyfikne, frekke fingrene hadde vært på vei – nettopp dit!

Og for gud vet hvilken gang lovet han seg selv at HVIS han fikk se henne igjen, om hun bare kunne komme på et LITE besøk, så skulle han være verdens hyggeligste, vennligste og mest skikkelige onkel, – en trygg havn, en lyttende og forståelsesfull voksen venn, – og ikke en som stadig befølte henne, grafset på henne og prøvde å komme innenfor trusene hennes. Ikke denne gutten, nei! Bedre å se henne av og til, se det lyse smilet, høre den glade latteren, snakke sammen fortrolig og avslappet – og holde fingrene strengt fra fatet!

Han visste at hun hadde hatt bursdag i sommerferien – så nå var hun altså BLITT tretten år – kanskje hadde hun guttefølge – kjæreste? – de begynte tidlig nå for tiden, og det var vel ikke mer enn rett og rimelig at en som var – yngre – i mer passende alder – fikk lov til – til det som HAN slett ikke hadde lov til.

Borte ved vinduet igjen så han at skolegården var i ferd med å tømmes – nå var det bare etternølerne igjen, og også de løp som besatt for å komme fortest mulig i ly for striregnet. Det så sannelig ut til å bli en våt høst, ja.

På tide med litt lunsj, kanskje? Han hadde ikke særlig matlyst, men kunne ikke godt bare drikke hele dagen, heller. Litt motvillig satte han fra seg glasset på salongbordet og ruslet mot kjøkkenet.

Mens han var på vei dit, ringte det på døren. Sikkert en selger, eller en mormoner, eller en annen som ville få ham til å Se Lyset. Helt unødvendig å lukke opp – han ventet ingen, og ikke var han i humør til å snakke med noen heller, selv om det skulle være en av kameratene hans.

Da ringte det på igjen. Fremdeles gikk det et par sekunder før det gikk opp for ham at det var et signal – ta-ta-ta-TAAAAA- ta-ta-ta-TAAAAA– det var – det var HENNES signal! – tre korte og en lang – morsetegnet for V!

Før de var begynt å bli – ordentlig intime – hadde de sittet i sofaen og han hadde satt på noe klassisk musikk – hun gikk tross alt og tok pianotimer – og denne gangen hadde han fortalt henne om Beethovens femte symfoni – den såkalte Skjebnesymfonien, der komponisten selv hadde uttalt om åpningstaktene: – Slik banker skjebnen på døren! Og V-tegnet i symfonien var jo nettopp HENNES bokstav – Veronica. Siden den gang hadde hun brukt det hver gang hun kom og ringte på.

Han snublet nesten over sine egne føtter mens han småløp mot inngangsdøren.

Giv feedback:

Giv stjerner: - Skriv en kommentar
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (20har stemt 4,55 af 5)
Loading...

2 kommentarer

  1. Stjert

    17. april 2019 kl 17:45

    Meget lækkert og følsomt skrevet og en dag bliver hun jo gammel nok og måske endnu mere følsom over for onkel.

    1+
    • OnkelWaldo

      18. april 2019 kl 3:31 - som svar på Stjert

      Tusen takk for hyggelige ord, Stjert! 😁

      0

Send kommentar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.

sexlegetøj til mænd diskret fisse vagina fleshlight