Hun illskrek da han trengte inn, selv om han var så forsiktig og hensynsfull han kunne. – AIIIIIII – DU – DU SPRENGER MEG! hulket hun

Forfatter: OnkelWaldo

Selv om det var lenge siden de hadde sett ham, var han fremdeles samtaleemne i Brødremenigheten. Alle kjente ham – han hadde kommet og gått der i mange år, riktignok med lange mellomrom – særlig etter at hans kone og lille datter var omkommet i en tragisk bilulykke for syv – eller var det åtte? – år siden. Men det var også da han for alvor begynte å drikke – og skråle uanstendige viser, som fikk Menighetens dydige, anstendige fruer – og frøkner – til å rødme av forlegenhet.

Ja, egentlig var han en skam, både for Menigheten og bygden forøvrig. Den eneste grunnen til at han fremdeles ble sluppet innenfor deres pietistiske dører, var at hans avdøde hustru hadde vært slik et lysende eksempel for dem alle. Dessuten mistenkte mange at den kaffekoppen og de par stykkene med julekake som ble servert på møtene, kanskje var den eneste faste føden han fikk i seg. «Flytende føde» fikk han såvisst nok av, så det ut til. «Det er mye mat i godt drikke!» brølte han ofte når han var i godt humør. Mange var redde for ham, mange ville nekte ham adgang, men noen mente også at det ville være uforenlig med kristelig ånd og nestekjærlighet.

Denne kvelden hadde han ikke vært å se, og det var alle egentlig lettet over. Møtet hadde gått helt uten bekymringer, fire stykker hadde avgitt følelsesladde vitnesbyrd om hvordan de hadde funnet frelsen etter å ha vandret i mørket i alle år, koret hadde sunget oppbyggelige sanger, og avsluttet med «Hvilken venn vi har i Jesus». Forstanderen, som også var dirigent, hadde hvilt sine grådige øyne på den unge, kvinnelige solisten – uten at noen hadde lagt merke til det, håpet han – tross alt var han lykkelig gift! Det duftet kaffe fra kjøkkenet, bordene var pent dekket, og alt lå til rette for hyggelig og anstendig sosialt samvær i oppbyggelsens navn.

De hadde benket seg rundt bordene, det sto bugnende kakefat på alle bord, og praten gikk livlig mellom alle de frelste. Forstanderen, som naturligvis satt ved siden av sin prektige hustru, kunne også nå hvile sitt nådige – men fremdeles lystne – blikk på Magdalena, den kvinnelige solisten, som nå satt i livlig samtale med noen av sine korvenninner ved et annet bord. Hun var blåøyd, lys og fager som en solfylt sommerdag, alltid med et vennlig smil og en hjelpsom hånd til alle. Foreldrene var begge reist på misjonsoppdrag, så enogtyve år gamle Magdalena bodde alene i huset.

Mange var de som undret seg, men ingen hadde skumle mistanker, for det var velkjent at flere unge menn i Menigheten var blitt vennlig, men bestemt avvist og måtte gå skuffet hjem. Det var også alminnelig enighet om at unge Magdalena var et mønster på dyd og anstendighet – en engel i menneskeskikkelse, var det noen som kalte henne. Mennene ville ha veket forferdet tilbake hvis de hadde blitt bedt om å beskrive kroppen hennes – men i all hemmelighet – i nattens mulm og mørke – og uten å betro seg til noen, selv ikke til sin beste venn, fantaserte de om hvordan den unge, yppige kroppen mon tro ville se ut uten klær på! Og med sine dydige hustruer snorkende ved siden av seg, hendte det nok at de – i Onans ånd – lot sin sæd flyte ut, om ikke på jorden, så ihvertfall på det ekteskapelige lakenet. Vel vitende om at også dette var «ondt i Herrens øyne», smøg de seg skamfulle ut av ektesengen, knelte ned på gulvmatten og ba inderlig Vårherre om tilgivelse.

Men under dette møtet hadde alt vært bare idyll. Ingen hadde hatt skamfylte eller tårevåte vitnesbyrd å komme med, selv om forstanderen i sin lange og omstendelige preken hadde fremhevet at Herren i sin umåtelige godhet og visdom alltid tilgir en angrende synder, og at det da er vår hellige plikt å motta ham med åpne armer. Kollektbøssen hadde gått rundt, den var blitt fylt med sedler – for det aller meste – og forstanderen hadde forsikret at alle de innsamlede midler ville gå – ubeskåret – til de fattige og ufrelste på misjonsmarken – der blant andre Magdalenas foreldre utførte sitt oppofrende virke. Bare noen få forvorpne og skeptiske sjeler hadde sine egne tanker om akkurat det, men de mistankene ble aldri ytret høyt.

Bordbønnen – «O du som metter liten fugl» – var avsunget, kaffen var skjenket og noen hadde såvidt løftet koppene da den brede døren ble slått opp på vid vegg, og et skremmende syn viste seg i døråpningen. – Uff! – der er han sannelig igjen! – fór som én tanke gjennom de aller fleste. En storvokst, skjegget og uflidd mann, med håret strittende til alle kanter, ravet inn og stilte seg opp midt på gulvet. Alle kunne se at han var drivende full, for han hadde vanskeligheter med å stå støtt.

Med blodskutte øyne så han seg om i forsamlingen, men blikket festet seg ikke ved noen av dem. Alle kjente ham – eller visste hvem han var – de fleste var redde for ham og noen foraktet ham – selv om de visste at slikt var høyst ukristelige tanker. Det ble hvisket om ham bak ryggen hans, selv om heller ikke det var god og menneskekjærlig oppførsel. Helst ville de ha nektet ham adgang til sin gudfryktige forsamling, men han hadde i sin tid vært gift med en god og høyt respektert kvinne, som trofast hadde møtt opp på alle møtene, som pliktoppfyllende hadde deltatt i alle deres gode gjerninger og som alltid hadde hatt et vennlig ord til alle.

Det var lenge siden han hadde vært innenfor dørene i Menigheten, og ingen hadde egentlig savnet ham, men nå sto han altså her, på ustøe ben og pustet tungt. Plutselig åpnet han munnen og brølte hest: – Jeg er fortapt! Djevelen har tatt bolig i meg!

Mange korset seg og grøsset, troen på Den Ondes krefter var dypt rotfestet i forsamlingen. Flere foldet hendene og begynte å be med senkede blikk. Det var dødsstille i det store rommet – alle satt som lamslått.

– Han har herjet og slitt i meg lenge! lød den hese stemmen igjen. – Nå må jeg følge hans bud! Jeg har gjort klar et tau ute ved Galgetreet! Så dette blir siste gang dere ser meg i live! – OG DET ER DERE SIKKERT GLADE FOR! brølte han med sin grove fyllerøst, så høyt at til og med forstanderen hoppet på stolen.

Mannen snudde seg på vaklende føtter, døren bak ham sto fremdeles vidåpen, så forsvant han ut i høstmørket og ble borte. Alle pustet lettet ut. At han hadde sagt han ville henge seg, var det ingen som tok noen notis av – eller trodde på. Det var jo sånt som slike fyllesabber sa når de hadde drukket for mye. Ingen tok det alvorlig.

Bortsett fra én. Den skjønne og fromme Magdalena reiste seg så brått at stolen hennes veltet – og styrtet mot døren. – NEIIIIII! hylte hun. – Du må ikke, onkel Thomas! Din sjel vil gå fortapt!

Hun løp ut døren, uten å lukke den, og forsvant. De hørte at hun ropte på «onkel Thomas», men ingen gikk etter henne. Magdalena var selvstendig, selv om hun var ung, men hun var kanskje litt naiv, var det mange som mente. Hun trodde fremdeles på det gode i mennesket.

Astrid, som hadde ansvaret for kaffekokingen, og som satt nærmest døren, reiste seg og lukket den. Praten kom etter hvert i gang igjen. Selv Magdalena ville nok snart innse at dette var en håpløs oppgave, og at Thomas’ sjel allerede var redningsløst fortapt. – Er han virkelig onkelen hennes? var det noen som mumlet – og det var flere som visste, og som kunne forklare. – Søsteren til moren hennes var gift med ham i mange år, kunne fru Eliassen fortelle, hun visste alltid alt om alle i bygden. – Det var hun som omkom i den tragiske bilulykken – sammen med sin seks år gamle datter. Magdalena pleide å passe den lille kusinen sin, og sørget fryktelig da hun ble borte.

– Ja, hun har virkelig et hjerte av gull, den jenta! ble det sukket, mens sladderen fortsatte og kakefatene etter hvert ble tomme. Ingen spurte egentlig hvorfor den yndige engelen ikke kom tilbake – men hun var jo både voksen og ansvarlig nå, så – tenkte de fleste.

— —

Magdalena var litt andpusten da hun nådde igjen den sjanglende, halvfulle mannen, som var på vei inn i skogen. – Stans, onkel! ba hun – for det lå ikke i hennes natur å gi ordrer. – Det du tenker på, er en synd både mot Gud og deg selv! Kom, så skal jeg følge deg hjem!

Mannen brast ut i hulkende gråt. – Jeg har ikke noe hjem, Magdalena! hikstet han. – Jeg har ingenting – ingen familie, ingen venner, og Djevelen har lenge hatt bolig i meg! For meg finnes det bare én vei – like inn i fortapelsen!

Det ømme hjertet hennes verket av medlidenhet med den stakkars mannen. Hun følte at det nå var hennes oppgave, ja – hennes kall – å bringe ham bort fra de ødeleggende tankene og gi ham livslysten – og livet – tilbake. Foreldrene hennes var i Afrika for å bringe Lyset til de stakkars negrene – hennes oppgave måtte være å bringe frelse til de fortapte her hjemme – det forsto hun nå. Og da måtte hun begynne med ham som tross alt hadde vært gift med søsteren til hennes fromme misjonærmor – nå hadde også Magdalena fått en misjon å oppfylle!

– Kom, bli med meg hjem! oppfordret hun, litt mere bestemt denne gang. – Du ser jo – helt forferdelig ut!

– Fordi Djevelen bor i meg! mumlet han sløvt. – Fordi jeg egentlig ikke lever lenger! Fordi jeg er fortapt! Min sjel er fortapt også!

– Det tror jeg ikke noe på! erklærte Magdalena med overbevisning. – Vårherre vil alltid tilgi en angrende synder. Kom nå! Hun tok et fast grep om armen hans og halte ham med seg. Til hennes lettelse gjorde han ikke motstand, fulgte bare sløvt med. Magdalena måtte nesten knise for seg selv da hun merket at de brukte hele veibredden, fordi han sjanglet fra den ene veikanten til den andre. Dermed ble hjemveien nesten dobbelt så lang som ellers.

Vel hjemme skjøv hun ham inn i entréen og låste døren forsvarlig bak seg. Det var en vane hun hadde lagt seg til helt siden foreldrene reiste til misjonsmarken. Det hendte stadig – men ikke så ofte nå lenger – at halvfulle – eller håpefulle – mannfolk banket på døren hennes og rusket i dørhåndtaket. Selvsagt lukket hun aldri opp.

Magdalena hadde absolutt ingen erfaring med mannfolk – seksuelt sett. Hun var snart ferdig utdannet sykepleierske og visste selvfølgelig fra lærebøkene hva «forplantning» var for noe, men for henne var det bare teori. Riktignok hadde hun også sett nakne mannskropper, for hun tok vakter på sykehjemmet av og til, og da hendte det at hun måtte vaske dem, fordi de ikke klarte det selv.

Etter å ha tatt av ham yttertøyet ute i gangen – «det må i søppelkassen, alt sammen!» tenkte hun – skysset hun ham inn på badet. Igjen vaklet han, ristet på hodet og mumlet frem noe hun ikke oppfattet. Han støttet seg med begge hender til dørkarmen, og hun ble engstelig for at han ville gli på de glatte flisene og slå seg fordervet. I tillegg sto han og svaiet frem og tilbake med lukkede øyne. – Du må hjelpe meg! snøvlet han, og det gikk opp for henne at det hadde han sagt også den første gangen.

Hun nølte bare et øyeblikk, så knappet hun omhyggelig opp den skitne og krøllete skjorten, selv om hun samtidig tenkte: – «den skal i søppelkassen, den også!» For Magdalena var strengt oppdratt – alt skulle gjøres skikkelig og ordentlig. Også buksene og undertøyet kom av – selv om hun lukket øynene bluferdig da hun trakk av ham det siste plagget.

Men hun kunne ikke la ham stå alene i dusjen! Igjen nølte hun i to-tre sekunder, så åpnet hun knappene øverst i den pene, hvite kjolen som hun alltid hadde på seg når hun var solist i koret. Den ønsket hun ikke å skitne til – eller gjøre den klissvåt. Under hadde hun bare et livstykke og dydige, hvite og ugjennsomsiktige truser. Hun kikket fort på ham med et forlegent blikk – joda, fremdeles sto han med lukkede øyne og hang med hodet. Hun hadde aldri vært så mye som halvnaken sammen med en mann før – men nå var han en pasient! avgjorde hun. Så skrudde hun på dusjen og regulerte vannet til passende temperatur. Hun unngikk omhyggelig å se ned da hun skjøv ham inn under vannspruten, men nå var hun sykepleierske! minnet hun seg selv om. Hun hadde vasket nakne menn før, men de hadde vært skrøpelige og hjelpeløse og ligget til sengs. Onkel Thomas var bare – – omtrent førti år, trodde hun.

Vannet var litt i kaldeste laget, syntes Thomas, der han sto under dusjen, stadig med lukkede øyne. Men antagelig kunne det hjelpe til for å få bort alkoholtåken som fremdeles lå som en kappe rundt hjernevirksomheten hans. Han følte de myke hendene il Magdalena mot ryggen sin, der hun såpevasket ham, både grundig og effektivt. Til og med rumpeballene hans fikk seg en omgang med vaskekluten.

– Snu deg! hørte han, og da han adlød, fremdeles med lukkede øyne, hørte han et lite gisp, deretter vasket hun det skjeggete ansiktet hans grundig. Han visste ikke at det lille gispet kom av at hun nå hadde åpnet øynene og – helt uforvarende og uforberedt – fått et glimt av det som hang nedenfor den hårete maven hans, riktignok i slapp tilstand. Straks knep hun imidlertid øynene fast igjen og konsentrerte seg om oppgaven med å vaske forsiden av den overraskende muskuløse kroppen hans. Men Thomas hadde arbeidet hardt helt siden han var guttunge, og selv om han nå hadde gitt seg alkoholen i vold, var ikke musklene forsvunnet helt. Fremdeles tok han seg arbeid når han var klar i hodet og sorgen over det trøstesløse livet hans ikke helt tok overhånd.

Akkurat nå VAR faktisk hodet i ferd med å klarne, på grunn av det ikke helt varme vannet og de myke, flinke kvinnehendene som hadde fri adgang til kroppen hans. Hun var ferdig med å vaske ansiktet hans, og nå våget han å åpne øynene og se den han hadde foran seg.

Han hadde kjent Magdalena helt siden hun ble født. Dengang var han selv ganske nygift – med søsteren til hennes mor, dermed ble han hennes onkel, om enn ikke «kjødelig» onkel. Da lille Maria ble født, var hun åtte år, og hun bare elsket å sitte barnevakt, passe på den lille og leke med henne. Magdalena hadde sittet på fanget hans helt til hun begynte å få kvinnelige former, deretter ble hun ytterst sky og sjenert og trakk seg tilbake fra all kontakt med menn. Han gjettet at det var på grunn av innflytelsen fra sin særdeles «gudelige» mor, som også var den som hadde presset på og mast på mannen sin om at de skulle bli misjonærer.

Nå sto hun like foran ham, kledd i høyst anstendige, hvite og dydige – han fant det ikke naturlig å kalle dem «truser» engang, snarere «underbukser». Hverken de eller den lange undertrøyen hun hadde på seg, var gjennomsiktige på noen måte, men akkurat nå som det var umulig å unngå vannsprut fra dusjen, klistret de seg til den yppige unge kroppen og fremhevet formene hennes på en så eggende måte at hun sikkert ville ha rødmet dypt om hun hadde vært klar over det. Det så ut som om brystvortene prøvde å bore seg gjennom det våte tøyet, og der nede – «nedentil», som anstendige fruer kalte det, der avtegnet den lubne kløften seg tydelig gjennom det tynne tøyet i «underbenklærne» hennes. I Menigheten førte man et sobert og propert språk, som utenforstående nok ville karakterisere som håpløst gammeldags. Thomas var selv oppdratt i Menighetens ånd, og selv om han forlengst hadde forlatt «den smale sti», så kviet han seg fremdeles for å tenke ordet «fitte» om det som presset så forlokkende på innenfor de våte trusene til hans dydige og nå voksne niese.

Thomas hadde ofte forlystet seg med villige og kåte kvinner – og det lokkende organet til Magdalena, som fremdeles var skjult for hans lystne åsyn, fikk det uskikkelige organet HANS til å reise seg i all sin velde. I oppreist tilstand nådde det nesten bort til målet – det pekte iallfall i riktig retning!

Alkoholtåken hadde nå nesten forsvunnet – men den var blitt erstattet av et nesten ustyrlig begjær! Han hadde erfart det tidligere også – når den ene rusen ble borte, steg en annen og enda mere påtrengende rusfølelse opp i ham – og de siste månedene hadde han alltid våknet til en tom seng – ingen var der for å tilfredsstille den dunkende, pulserende opphisselsen.

Men nå sto Menighetens, ja – bygdens mest attråverdige unge kvinne foran ham, bare kledd i to små plagg – to VÅTE, nesten gjennomsiktige plagg! Han visste at hun var jomfru – det visste alle, selv om hun forlengst var voksen.

Plutselig kjente Magdalena noe fuktig og pulserende mot maven sin og to kraftige hender som la seg rundt hoftene hennes. – Onkel – gi deg! gispet hun da han trakk henne tettere inntil seg, og hun hørte den raspende pusten i øret. – Magdalena! lød den hese, opphissede røsten hans, – du er den eneste som kan frelse meg fra fortapelsen! Uten at du hjelper meg, går veien ubønnhørlig til Galgetreet!

– Ja, selvfølgelig skal jeg hjelpe deg, onkel! pustet hun. – Men du må – – Hun klynket forskrekket da han begynte å ta av henne undertrøyen. – Neiiiii, du må ikke – – – !!

– Vi må begge fri oss fra disse jordiske plaggene! insisterte han. – Det er bare den Allmektige som kan hjelpe – og da må vi stå helt nakne for Hans åsyn!

Naken! – sammen med en mann! Å neiiii! All hennes oppdragelse protesterte vilt – samtidig var det noe som våknet i henne, noe hun ikke hadde opplevd før, noe pirrende, noe som føltes forbudt – men også sååååå lokkende – – ! – Det du føler mot kroppen din, er beviset på at Den Onde har tatt bolig i meg! peste han – stemmen hans var sløret av utilfredsstilt begjær, men det visste selvfølgelig ikke hun. – Du – og bare du – kan hjelpe meg å drive ham ut!

Til sin store forbauselse løftet hun armene og lot ham trekke det våte plagget over hodet. Det gikk en søt, men forskrekket ilning gjennom kroppen hennes da de fulle, struttende brystene hennes streifet hårveksten på brystet hans. Hun klynket hjelpeløst, men kunne ikke hindre at en kriblende varme begynte å bre seg i henne. Det store lemmet – organet hans – pulserte mot maven hennes, og den uforklarlig varmen ble bare sterkere. – Neiiiiiii! sutret hun – men protesten hennes var svak da det siste lille plagget ble trukket nedover hoftene hennes og hun måtte løfte føttene for å tre ut av det.

– Husk hva det står skrevet: «for den rene er allting rent!» – den anstrengte pusten hans var tett ved øret hennes og de store hendene vandret langsomt over den våte kroppen hennes. – Brevet til Titus! åndet hun, helt automatisk – samtidig undret det henne at han kjente Den Hellige Skrift såpass godt. Og det pulserende organet – hun torde ikke se på det engang – som sykepleierske visste hun hva det var, men det var jo så STORT!

– Nettopp! hvisket han, den hete pusten hans mot kinnet hennes var nesten like opphissende som det struttende lemmet hans. – Bare DIN jomfruelige renhet kan befri meg fra den onde lyst som bor i min sjel, Magdalena! Allerede nå kjenner jeg at han presser på og vil ut – forlate meg – for han tåler ikke renhet og uskyld! Kjenn bare her!

– Åååå NEIIIIIII! klynket hun da han førte hånden hennes til det oppsvulmede – nei! – det opphovnede! – organet. Det MÅTTE da være smertefullt for ham! – H- hvordan kan jeg hjelpe? hikstet hun – og følte til sin skam hvordan hennes eget organ ble stadig fuktigere – det var liksom noe som pulserte også der! – Bare hold fast ved den! lød den hese, grøtete stemmen. – Bare din rene kraft kan tøyle de onde lystene i ham! Ufrivillig klemte hun de slanke fingrene rundt det skremmende organet – men det var jo en del av Guds skaperverk, det også! – selv om det akkurat nå var besatt av Den Onde! Hun klemte litt fastere om det og håpet at hun kunne hjelpe ham. Ukjente følelser boblet opp i henne – hva VAR det som skjedde med henne?

Thomas visste at hun snart var klar nå! Han tok seg tid til å skru av dusjen, grep et håndkle og tørret av henne ihvertfall NOE av vannet. – Bare husk – «for den rene er allting rent», gjentok han. – Og det står også skrevet: «ved Jomfruens blod skal du oppnå evig salighet».

Det skriftstedet husket ikke Magdalena, men nå var tankene hennes så forvirret at hun knapt nok husket sitt Fadervår!

Først nå våget han å kysse henne – først ømt og forsiktig, men insisterende – deretter med stadig større lidenskap. Samtidig lukket han den ene hånden kjærlig om det fulle, venstre brystet hennes – og kjente til sin fryd at brystvorten sto struttende stiv mot håndflaten hans. Uten å kjenne etter, visste han også at fitta hennes var klissvåt og i ferd med å åpne seg. «Den evige salighet» var snart bare noen minutter borte – for dem begge to!

Uten å avbryte kysset, løftet han henne opp og bar henne de få skrittene inn i soverommet – du verden, så sterk han er! fór det gjennom den opphissede hjernen hennes da han la henne forsiktig ned på det hvite lakenet. Thomas ante at det ikke ville være fullt så jomfruelig hvitt om – – kanskje en halvtimes tid?

Han ga motvillig slipp på den hikstende munnen hennes og merket seg med glede at hun klynket litt sultent da han avsluttet kysset. Men så hylte hun forskrekket da hun følte leppene hans suge seg fast til de følsomme brystvortene – først den venstre, så den høyre. Samtidig følte hun den varme mannshånden – tenk! – en manns hånd! – vandre langsomt nedover maven sin og – – neiiiiii, ikke DIT! – men protesten nådde aldri frem til leppene hennes, og da en nysgjerrig finger åpnet hennes aller intimeste hemmelighet – og smøg seg innenfor! – svimlet det rent for henne, slik at hun ikke fikk frem en lyd! Til og med tok kroppen hennes over! – den spente seg opp mot den frekke, glidende fingeren, hun hørte seg selv stønne og at pusten gikk i hivende hikst – kunne det virkelig være syndig lyst hun følte? – helt uten at hun hadde kontroll over det! Var det kanskje det han mente? – at bare hun kunne trekke de onde lystene ut av hans syndige kropp – men hva skjedde da med hennes? «For den rene er allting rent!» minnet hun seg selv om.

Nå bare MÅTTE han ha henne – helt! Men han visste at han måtte åpne henne forsiktig, for under et viltert kalas for mange år siden, der de hadde vært fire karer til stede og en haug med kåte kvinnfolk, der var det en av kvinnene – hun var til og med gift! – som hadde ynket og jamret seg hele tiden mens han knullet henne – og etterpå hadde hun insistert på å måle utstyret hans. Hun hadde kommet til toogtyve centimeter, og hun påsto at det var den største hun noen gang hadde hatt – eller sett. Og hun hadde sett en god del, hun hadde ikke vært jomfru siden hun sto til konfirmasjon, visste han!

Men Magdalena – som vel knapt hadde kysset en mann noen gang! Nå strevde han med å holde de «syndige lystene» sine i tømme – men fingeren hans gled ihvertfall stadig lettere og glattere inn og ut av den trange, våte sprekken, og snart kunne han erstatte den med den ertende, flinke tungen sin. Da hylte hun – ekstra forskrekket – og prøvde å skyve ham bort. – NEIIIII – det er – det er – skittent! hulket hun.

Han søkte de hikstende leppene hennes igjen. – For den rene er allting rent! mumlet han mot munnen hennes. Nå skalv og dirret hun over hele kroppen, og pusten gikk i støtvise gisp – ja, hun MÅTTE være klar nå. Det mektige organet hans fant – nesten av seg selv – riktig vei, og det gikk et rislende, frydende grøss gjennom hele kroppen hans da han fikk kontakt med den uåpnede spalten.

Hun illskrek da han trengte inn, selv om han var så forsiktig og hensynsfull han kunne. – AIIIIIII – DU – DU SPRENGER MEG! hulket hun, tårene vellet opp i de vakre, blå øynene, men han prøvde å trøste henne mens han langsomt gled stadig dypere. – «Ved Jomfruens blod skal du oppnå evig salighet», siterte han seg selv, for heller ikke han kunne huske noe slikt bibelord.

– Du sprenger meg – i stykker! jamret hun igjen, mens han pløyde henne stadig dypere, og den hårete pungen begynte å klaske rytmisk mot den faste, runde enden hennes. Langsomt ble hikstene hennes stadig svakere, den forbudte kriblende – og helt nye følelsen! – bare steg og steg i henne – til sin forskrekkelse merket hun at kroppen hennes svarte på de støtende bevegelsene hans – helt av seg selv! – med ett visste hun at – nå ble hun knullet! – tenk! – hun ble KNULLET! Det var et ord som aldri hadde kommet over leppene hennes, knapt nok vært i tankene hennes, men nå levde hoftene hennes under – under han som hadde vært gift med tanten hennes – hun PULTE med ham! – det var nok et forbudt ord! – kanskje han laget et barn i henne? – en ny, liten Maria – og tanken slo ned i henne – kanskje det var DET som skulle til for å bringe ham tilbake fra Dødsskyggens Dal? – og da var hun klar til å hjelpe!

De rytmiske rykningene i hoftene hennes ble ivrigere og mere intense – nå hadde hun en oppgave – en misjon hun skulle fullføre – og det var jo en helt berusende lykkefølelse å gi seg over til den! – hun måtte pule med ham oftere – til hun var sikker på at hun var gravid! Kanskje senere også?

Det bekymret henne litt at hun hadde slik glede av det – det var ikke en snev av oppofrelse i det hun opplevde nå – den digre pikken hans, som gled inn og ut av henne, den gjorde riktignok LITT vondt – sikkert fordi hun var – eller nylig hadde vært – jomfru! – den hårete pungen hans klasket mot rumpa hennes – nå torde hun å tenke det ordet også! – hun nøt faktisk å bli knullet av ham! – å knulle MED ham! – nå vellet den forbudte følelsen så sterkt opp i henne at hun måtte skrike høyt, og det rykket konvulsivisk i hoftene hennes – gang på gang. Hun husket vagt noe fra læreboken i forplantningslære – det het visst «orgasme» – men slikt måtte da være forbudt for en from kvinne? – for det var jo så ubeskrivelig deilig!

Bare sekunder senere følte hun at de kraftige støtene hans ble enda sterkere og mere rykkvise, den store, sterke kroppen hans spente seg – han stønnet hest over hodet hennes, og hun forsto at nå fikk også han «orgasme»! Med ekstatisk fryd følte hun at sæden hans pulserte ut i henne dypt der inne, så rikelig at den flommet ut av henne og ned på lakenet – men hun visste også at – akkurat i dag kunne hun ikke bli gravid, så da måtte de nok prøve flere ganger!

Lenge lå de, tett inntil hverandre, og pustet ut. Lemmet hans, som nå bare var halvveis stivt, hvilte hodet sitt mot Magdalenas fremdeles flate mave. Hun kikket ned på det, fniste og møtte det tilfredse blikket til onkelen sin. – Tror du at – Den Onde – har dratt sin vei nå? smilte hun.

Det lekte et litt underfundig smil i det skjeggete ansiktet. Jeg må se til å få barbert ham skikkelig! tenkte hun. – Du kan jo kjenne etter! foreslo han.

Magdalena – Menighetens aller dydigste unge kvinne – lot en undersøkende finger gli kjærtegnende langs den halvslappe pikken. Så lukket hun hånden forsiktig om den og kjente at den reiste hodet og begynte å vokse. – Jeg tror han bare sover! hvisket hun. Og ganske riktig – i løpet av det neste halvminuttet, mens hun strøk de slanke fingrene kjærtegnende oppover og nedover hans imponerende manndom, vokste den til full størrelse igjen!

– Jeg tror han må jages på flukt enda en gang! mumlet han mot munnen hennes mens han la seg over henne. Magdalena lot lårene gli fra hverandre og følte at hun ble kraftig utvidet enda en gang mens han gled langsomt og nytende opp i den trange kanalen hennes. – Kanskje det ikke er nok med bare én gang til, heller! hvisket han. Leppene hans fant den halvåpne munnen hennes, opphisselsen steg i henne, og han begynte å bevege seg fortere. – Det kan ta lang tid å fordrive Djevelen når han har tatt bolig i kjødet! mumlet han hest.
Historien fortsætter under reklamen

Det gledet hun seg til – selv om det verket i den nyåpnede fitta hennes. Hun hadde frelst et menneske som var i nød – og hun hadde hatt stor glede av det! Hun gledet seg også til å fortelle Menigheten at hun hadde reddet en fortapt sjel – men hun burde kanskje ikke si noe om den store, deilige pikken hans?

Den ville hun beholde for seg selv!

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   04/09/2020 kl 1:01

   Endnu en dejlig historie fra onkel.

   Her hvor man kan vende de skrevne tekster til sin egen fordel. 🙂

   Glæder mig til næste historie.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     16/03/2021 kl 19:26 - som svar på Den gamle jumfru

     Det er nok MANGE predikanter, prester og prelater som i årenes løp har «vendt de skrevne tekster til sin egen fordel», jumfru!😜

     2+

     Besvar kommentar
2. Reha

   23/08/2020 kl 12:33

   Tja, hvordan er det man siger Onkel Waldo: Troen kan flytte bjerge, ellers er det da god undskyldning 😂

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     23/08/2020 kl 15:41 - som svar på Reha

     Så sant, så sant! 😜

     2+

     Besvar kommentar