Den gamle vaktmesteren 1

Den begynnende puberteten var tydelig hos dem alle tre , men Adeline var den som var mest utviklet ..

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne:
Vi er på den samme skolen som i novellen «Vaktmesteren», men FØR krigen, ca. 1935. Vaktmesteren på dette tidspunktet er i begynnelsen av sekstiårene, middels høy, kraftig – kanskje LITT tykkfallen – men stadig like viril, stadig med denne påtrengende «sulten» i kroppen.! Hobbyen hans er å fotografere – naturen, fuglelivet – og søte, unge skolepiker!

– – –

Trærne i den enorme skoleparken – selv likte han å kalle den «slottsparken» – var begynt å kaste lange skygger. Fremdeles var det litt over en uke igjen av sommerferien, men noen av jentene var begynt å komme tilbake allerede. Han visste at mange foreldre rett og slett var blitt vant til at ungene bodde og gikk på skole et annet sted enn hjemme, at de faktisk var glade for å være kvitt dem på sommerstid – også! – og at de gjerne så at de holdt seg borte – eller her på internatskolen – så lenge som mulig. Ofte syntes han synd på dem, for mange av dem hadde vist seg ganske kontaktsøkende opp gjennom årene.

Flere av nonnene var både lyttende og forståelsesfulle, visste han – han visste også at noen av dem – noen ganske få – ga de unge jentene – ikke bare omsorg og kjærlighet – men ganske intime kjærtegn i tillegg! Han hadde fått noen hviskende, knisende betroelser om det opp gjennom årene! Men de som søkte mannlig kontakt, hadde ikke så mange muligheter. Og selv om de fleste var strengt oppdratt, selv om de jevnlig mottok strenge formaninger, både hjemmefra, fra priorinnen og de eldre nonnene, hendte det at noen av dem lot ham forstå – ved hjelp av øyekast og forsiktige smil – at mannlig oppmerksomhet var ytterst velkommen!

Historien fortsætter under reklamen
DILDO MASTURBATOR SEXMASKINE

I løpet av de seksogtredve årene han hadde hatt denne jobben, hadde han høstet mye glede av det – selv om både jentene og han selv visste utmerket godt at slikt var strengt forbudt! Men selv om de kanskje ikke kjente uttrykket, følte nok også de unge at «forbuden frukt smaker best!» De lokkende og inviterende øyekastene var riktignok blitt færre med årene, men det var jo også ganske naturlig, nå som han nærmet seg pensjonsalderen.

Vaktmester Andrew – det var nesten bare nonnene som visste hva han het – gransket med et kritisk blikk det lille arbeidsstykket han nylig hadde avsluttet. En vindusrute i annen etasje hadde fått en sprekk, så han hadde skiftet den ut, festet den med små, tynne spiker, og deretter smurt kitt rundt hele det relativt store kvadratet. Nå måtte kittet få tid til å tørke før han malte det. Foreløpig sto rommet tomt, men når skoleåret hadde begynt, måtte han gi beskjed til jentene som hadde flyttet inn der, for han ville ikke bli anklaget for kikking, heller. Han var alltid nøye med slikt, for det var stadig behov for små og store reparasjonsarbeider – eller utvendig rengjøring – på den store, ruvende skolebygningen, som i sin tid hadde vært et staselig slott, bygget tidlig på 1600-tallet en gang. To hundre år senere var bygningene – for det var flere av dem – blitt overtatt av en katolsk menighet, og ble deretter benyttet som internatskole for unge piker fra 10 – 15 år. Da var den blitt døpt «The Academy of All The Holy Virgins», men på folkemunne og blant elevene selv ble navnet forkortet til «All Virgins-skolen». Forøvrig behøvde han slett ikke «kikke» inn gjennom soveromsvinduene deres, for han hadde selv skaffet seg sin egen mulighet for «kikking» – og den var det ingen som visste om!

Da han hadde klatret ned den lange stigen – fremdeles var han ganske sprek og lett til bens – ble han stående og kikke opp mot de tomme vinduene. «All Virgins-skolen», tenkte han med et indre smil. I løpet av disse – nesten førti årene hadde han da selv sørget for at navnet ble stadig mindre passende! Han merket at lemmet hans reiste seg innenfor de løstsittende arbeidsbuksene bare han tenkte på det. Selv om han alltid ga forhåndsvarsel, var det ikke sjelden at jentene som bodde på rommet innenfor vinduet, lot som om de ikke så ham, der de svinset rundt i bare undertøyet og utførte sine daglige gjøremål. Ja, noen få ganger hadde det faktisk hendt at en som var alene i rommet, rett og slett hadde stilt seg opp og smilt ertende til ham – splitter naken! Det hadde til og med hendt – hele fem ganger! – at begge romvenninnene hadde danset for ham – leende og knisende – innenfor det nyvaskede – eller nylig reparerte vinduet – i Evas drakt! Ganske ofte, men slett ikke alltid! – hadde det ført til både nærmere og svært intim kontakt! Nå var han en eldre mann – han likte ikke å tenke på seg selv som «gammel» – og det undret ham litt at det fremdeles var noen som rett og slett LIKTE å vise frem det de hadde å by på. Skjønt – han hadde naturligvis lært seg ordet «ekshibisjonisme». Den fantes også blant SVÆRT unge piker, hadde han funnet ut! Og av og til hendte det – riktignok ikke så ofte nå lenger – at de fant en anledning til å oppsøke ham, enten på hans faste, daglige tilholdssted i kjelleren, eller – etter at han var blitt enkemann for ti år siden – i den lille privatboligen hans – da naturligvis i ly av mørket.

Kapittel 1 – Adeline

Dengang han var ung og viril, hadde slike ting skjedd oftere – og som regel hadde han hatt SVÆRT vanskelig for å si nei takk – også i de første årene, da han var relativt lykkelig gift. Den nagende sulten og den uregjerlige reisningen hans hadde ridd ham som en mare allerede da – og selv om hans ektevidde hustru aldri hadde sagt nei til å tilfredsstille hans lyster, hadde han aldri klart å forbli «tilfredsstilt» særlig lenge av gangen! Og selv nå – etter at han hadde passert de seksti og hadde vært enkemann lenge – hadde hverken viriliteten eller de forbudte lystene fortatt seg i nevneverdig grad. Fremdeles følte han en pirrende spenning ved begynnelsen av et nytt skoleår – og akkurat nå var det bare ti dager til. Han kunne nok ikke regne med noen nye elskerinner – eller modeller – i hans alder, men heldigvis hadde han da én – så å si «i bakhånd», en som nå skulle gå det siste året: – Adeline, femten blonde, lyslokkede år, med gråblå øyne og løfterike, fyldige sugelepper. Hun hadde oppdaget ham da hun var bare tretten år gammel.

Der han gikk med den sammenfoldede stigen over skulderen, på vei tilbake til kjellerkontoret sitt, tenkte han på forføreriske, lille Adeline, som var ventet tilbake fra sommerferien om bare noen få dager.

Og det VAR faktisk hun som hadde oppdaget ham den gangen for to år siden, en søndag han var ute i den store parken og ruslet rolig rundt blant de ruvende asketrærne med sin nyinnkjøpte Leica i hånden. Det hadde vært tidlig på ettermiddagen, og lyset som sildret ned gjennom det frodige løvverket, skapte en helt egen stemning og var perfekt for slike bilder han var ute etter: – en liten fugl som pusset fjærene sine, et nysgjerrig ekorn som tittet ned på ham fra en lavthengende gren – eller en vakker liten samling med blå anemoner. Naturfotografering hadde vært hans kjæreste hobby – inntil han fikk denne vaktmesterstillingen. Deretter skaffet han seg gradvis andre yndlingsmotiver – eller altså – det hendte at «motivene» oppdaget ham! – eller kameraet hans.

For plutselig – like etter at han hadde knipset noen yndige, små blåklokker med det nye kameraet sitt, hørte han en munter pikestemme like bak seg: – Hei, vaktmester! Så flink du er! Vil du ikke ta et bilde av meg også, da?

Selvfølgelig ville han gjerne det, det var såvisst ikke første gang han fikk et slikt spørsmål, heller, for hans erfaring var at de aller fleste jenter likte å bli fotografert. De fleste i all uskyldighet, selvsagt, poserende i de nette skoleuniformene sine. Av og til satte de seg forsiktig ned på gressplenen med de slanke bena trukket pent opp under det mørkeblå foldeskjørtet og smilte pent – eller flørtende – til kameraet. Noen ganger ble det flere fotoseanser også, i begynnelsen ofte to eller flere jenter sammen, men han lærte seg fort å tolke de små, nesten umerkelige signalene som fortalte ham at noen av dem gjerne ville posere for ham alene også. Og siden de var ved skolen i flere år, og de slanke, yndige kroppene deres stadig utviklet seg, ble de gradvis bedre kjent med ham – og trygge på ham. Da hendte det at de – noen utvalgte få av dem! – poserte for ham nede i kjellerstudioet hans – og ettersom tiden gikk – med stadig mindre klær på seg! Der hadde han et lite mørkerom, der hadde han fotolamper og skjermer, slik at han raskt kunne gjøre kontoret om til et atelier – og ikke minst – der hadde han en bred skinnsofa som de kunne strekke seg ut på. Den kunne anvendes til mye, den sofaen!

Adeline hadde vært den siste i det som etter hvert hadde blitt en ganske lang rekke av villige – noen ganger SVÆRT villige! – modeller. Som oftest gikk det en stund før han visste HVOR villige de var, men med Adeline ante det ham, allerede da blikkene deres møttes for første gang, at hun ville komme til å tilhøre de «svært villige»!

– Selvsagt vil jeg gjerne ta bilde av deg, hadde han smilt til henne. – Kan jeg få vite hva du heter også?

– Jeg heter Adeline, og jeg er tretten år! fortalte hun, åpent og frimodig. Hun var hverken sjenert eller tilbakeholden, hun møtte blikket hans, og smilet hennes var yndig og inntagende, merket han seg. Den yndige ungjenta gjorde heller ingen hemmelighet av at den unge kroppen hennes holdt på å utvikle seg. De små brystene spente freidig mot den nystrøkne skoleblusen – for priorinnen var streng, og forlangte at alle pikene hennes alltid gikk med rene, nystrøkne klær. Det ante ham – nei, han visste – til og med av egen erfaring! – at hun hadde en tynn chemise under den hvite blusen. I årenes løp hadde han ofte nok sett et par slanke armer strekke seg opp i luften mens han forsiktig hjalp en knisende ungpike av med det lette plagget. Som regel hadde han fått henne til å stå slik en stund, mens han ivrig og grådig slikket og sugde på de strittende, rosa knoppene. Det var lenge siden han hadde hørt de små, ekstatiske og knisende hylene nå.

Han så seg om – de befant seg ganske langt nede i parken, og han så faktisk ingen andre elever i nærheten, for det var søndag, og mange hadde fått lov å reise på helgebesøk til familien. – Se der, Adeline, pekte han, – still deg opp foran det vakre magnoliatreet der – sånn, ja!

Hun poserte både villig og ivrig for ham, smilte skjelmsk med de blå øynene sine, la hodet med det viltre, lyse håret kokett på skakke, snudde seg halvt, smilte over skulderen, la hånden på trestammen og pekte opp, som om hun så en bedårende, liten fugl høyt der oppe. Han hadde seksogtredve mulige eksponeringer på filmen, og da det nærmet seg slutten, senket han kameraet og smilte takknemlig til henne.

– Tusen takk skal du ha, Adeline, nå går jeg og fremkaller filmen, jeg. Takk for at du ville være modell for meg!

– Åh, skal du til landsbyen? utbrøt hun spontant. – Til fotografen? Kan jeg få være med?

Han smilte og ristet på hodet. – Nei, jeg fremkaller filmene mine selv, jeg. Forøvrig ville du nok ikke fått lov av nonnene heller, tenker jeg. De er strenge sånn.

– Men – kan jeg få være med og se på at du fremkaller, da? fortsatte hun ivrig. – Er det vanskelig? Kan du lære meg det?

Iveren hennes både moret ham og oppmuntret ham. Året før hadde han ikke skaffet seg noen ny modell, etter at Margaret Rose hadde sluttet – dermed ingen ny elskerinne heller. Men han ante at sprudlende, lille Adeline– kanskje – var innenfor rekkevidde? Selv om han nå var blitt over seksti år! Ved tanken på den lidenskapelige, langbente, nesten seksten år gamle Margaret kjente han at lemmet ble tykkere og stivere innenfor de slitte arbeidsbuksene. Den siste kvelden før hun skulle reise, hadde hun ridd oppover og nedover den grovkalibrede staven hans, hikstende, jamrende og stønnende, mens hun gjentok, igjen og igjen: – Ååååhhh, An-drew – dar-ling – jeg kommer altså til å savne – både deg og – denne her – denne her – denne HEEEEER – sååååååå lenge! Og da han sprøytet den lenge tilbakeholdte ladningen opp i den pinetrange kanalen hennes – og følte at den strammet seg ytterligere rundt ham – måtte han holde hånden for den gispende munnen hennes for å dempe de ekstatiske hylene hennes. Det var gått nesten halvannet år siden dengang.

Han lot som han tenkte seg om. – Det er nok best at ingen ser at vi går sammen ned på kontoret mitt, sa han. – Men – helt innerst i klasseromsfløyen i første etasje er det en liten dør som alltid er låst. Bak den er det en trapp som fører ned til kjelleretasjen. Nå skal jeg gå og låse opp, og når korridoren er tom og ingen kan se deg, kan du smette inn gjennom den døren og ned trappen. Høres det greit ut?

Adeline nikket ivrig med det lyslokkede lille hodet sitt. – Det høres spennende ut! kniste hun. – Som om vi gjør noe ulovlig, liksom! Men jeg skal jo bare se på at du fremkaller filmen, ikke sant?

Han nikket og la en vennskapelig hånd på den spinkle skulderen hennes. – Nettopp! Men det er nok best at det forblir vår lille hemmelighet, tror du ikke? Hun smilte og blunket konspiratorisk. – Å jaaaa, selvfølgelig! Så spennende!

De avtalte at hun skulle gå i forveien, og at hun skulle stå utenfor den litt bortgjemte døren om en halv time. I mellomtiden planla han å ta en dusj og skifte klær. Det var tidlig i deres bekjentskap, men han bestemte seg likevel for ikke å ta på seg undertøy. I det lille mørkerommet kom de til å stå ganske tett inntil hverandre! Han passet på å vaske pikken og den tunge, hårete pungen særdeles grundig! Samtidig skjente han litt på seg selv: – Herregud, mann! – du har nettopp truffet jentungen! Men hans lange erfaring med nysgjerrige, frimodige – og ikke minst kåte! – skolepiker – fortalte ham at Adeline absolutt var en MULIGHET – allerede nå! Derfor gjaldt det å være forberedt på alle eventualiteter! – også på de overraskende, uventede – og de som kunne virke både usannsynlige og – bent frem umulige! Det var de som var MEST spennende! Han hadde da vært speider i sin ungdom! – og det velkjente mottoet «Alltid beredt!» lå stadig i bakhodet hans. Han smilte for seg selv da han tok et par dråper etterbarberingsvann på halsen.

Da han ruslet rolig fra privatboligen med kurs for kjellerkontoret sitt, tenkte han tilbake til fjoråret. Da hadde han allerede i mange år hatt glede av det enveisvinduet som han selv hadde fått bygget inn i veggen toogtyve år tidligere – i all hemmelighet, det også – med mye strev, mye nattarbeid, og pinlig nøyaktighet. Han hadde faktisk lagt merke til vesle Adeline også, hun hadde stått foran det store «speilet» og pratet livlig med et par jevnaldrende venninner. Alle ca. elleve–tolv år, splitter nakne og litt fuktige i håret etter dusjen. De var så søte der de sto og tørket seg med hvert sitt håndkle, mens de skravlet muntert med hverandre. Den begynnende puberteten var tydelig hos dem alle tre, men Adeline var den som var mest utviklet. Den gangen visste han selvsagt ikke hva hun het, men han husket henne igjen, for han hadde merket seg at hun var den eneste av de tre som hadde noen ganske få, mørkeblonde hår, fuktig klistret til det lubne, lille venusberget sitt. Den hårløse, lett svulmende kløften hadde trukket blikket hans som en magnet, og han husket – en smule skamfull – at han bare MÅTTE lirke det sprengharde lemmet fri fra arbeidsbuksene.

Det forekom ham at de to andre hadde tittet litt misunnelig på de spisse brystene til Adeline, som nok var den eldste, antok han – og da en av dem kløp ertende i en av de rosa knoppene hennes, kunne han ikke holde seg lenger. Mens Adeline hylte og kniste – sånn liksom-forskrekket – lot han, med et halvkvalt, undertrykt stønn, tre–fire ladninger sprøyte utover den glatte glassflaten foran seg. I sitt stille sinn unnskyldte han seg med at nå var det SVÆRT lenge siden han hadde hatt anledning til å deponere slike ladninger der de egentlig hørte hjemme! Samtidig frydet han seg over at det sannelig ikke var noe i veien med potensen, nei! Dersom det bød seg en anledning, skulle han nok klare å tilfredsstille både de tre knisende små nymfene – OG de andre elleve som han så i bakgrunnen – om et par års tid! Samtidig visste han selvsagt at slike tanker var bare drømmer og ønsketenkning. Om han fikk «nærkontakt» med bare én av dem, ville jo det også være langt mer enn han kunne håpe på!

Dette var altså nesten et år siden, og det var gått ganske lang tid siden han hadde benyttet seg av det hemmelige enveisvinduet nå. Men bak den lille døren på toppen av den bratte trappen sto en av de tre knisende yndighetene – nesten ett år eldre – og ventet på at han skulle låse opp for henne. Da han gjorde det, smatt hun fort inn gjennom døren og smilte til ham – glad og forventningsfull, så det ut til. – Så hyggelig at du ville komme og besøke meg, Adeline! mumlet han lavt da han låste døren bak henne og tok den lille hånden hennes for å føre henne ned de bratte trinnene. – Takk for at jeg fikk lov å komme! hvisket hun tilbake. Du skal sannelig få lov å «komme» mange ganger, du! tenkte han med seg selv mens de gikk forsiktig, hånd i hånd, ned til hans faste tilholdssted i kjelleren. Det var iallfall lov å håpe! tenkte han, mens den velkjente kriblingen steg i ham. Selv om hun nå var fullt påkledd, visste han at de små, faste brystene hadde vokst betydelig på dette snaue året.

Han hadde flere lagerrom til disposisjon i den romslige kjelleretasjen, og de gikk gjennom tre av dem før de nådde frem til det som var det egentlige kontoret hans. – Så koselig du har det her! utbrøt hun og så seg rundt. Han hadde innredet det, delvis som kontor, delvis som oppholdsrom, ved den ene veggen sto det en stor og bred sofa, et lite bord og to stoler. Det hendte han inntok et og annet måltid her, når han ikke gadd å gå hjem til privatboligen.

– Ja, her sitter jeg, både når jeg arbeider og når jeg slapper av, smilte han. – Er det du som har tatt alle de fine bildene? spurte hun og studerte ivrig bildene på veggene. Han nikket bekreftende, det var så å si bare natur- og dyrebilder, for han hadde voktet seg vel for å henge opp bilder av elever han hadde vært intim med, selv om han naturligvis hadde mange som var høyst anstendige også. Men selv om det var ytterst få som besøkte kontoret hans, ville han for all del unngå å gi inntrykk av at han hadde NOEN som helst personlig forbindelse med de unge jentene!

Helt innerst i rommet, der det ikke var noe vindu, hadde han laget seg et lite mørkerom, atskilt fra resten av kontoret med et sort, ugjennomsiktig forheng som gikk fra gulv til tak, og som ikke slapp inn så mye som en liten strime av lys engang. Dit gikk han nå, og løftet forhenget til side, slik at Adeline kunne gå først inn. – Oi – her er det jo helt bekmørkt! kniste hun, kanskje litt forskrekket. – Ja, det er derfor vi kaller det for «mørkerom», humret han, mens han lot det tunge kledet falle på plass. Så tente han det svake, røde mørkeromslyset. – Filmen blir ødelagt hvis vi utsetter den for lys, forklarte han – så derfor må vi gjøre den første delen av arbeidet i mørke.

Mens kameraet fremdeles var lukket, spolte han filmen tilbake i kassetten. Deretter åpnet han baklokket og tok den ut.– Så du vil lære å fremkalle film, altså? Adeline nikket entusiastisk. – Mmmm, det vil jeg altså SÅ gjerne! Han dristet seg til å gi henne en fort klem. – Fint, Adeline! Se her – tuppen av filmen kan vi klippe bort nå mens vi har lyset på. Den har jo vært utsatt for lys før, vet du, og der er det ingen bilder, heller. Sånn! Nå må vi bare passe på at alt ligger klart før vi slukker lyset igjen. Fremkallingstank har vi – der, og de store flaskene her, pekte han – de inneholder fremkallervæske – stoppbad – og fikserbad – sånn, alt klart. Nå slukker vi lyset igjen. Gi meg hendene dine, er du snill, så skal jeg vise deg.

Hun sto ganske nær ham i det lille rommet, kroppene deres berørte ham såvidt, og han lurte på om hun la merke til den begynnende ereksjonen hans. Og om hun gjorde det – visste hun hva det var, mon tro? Han gledet seg til å lære henne det også! I det stummende mørket fulgte hun godt med på det han gjorde. Mens han forklarte, førte han fingrene hennes til den lille kassetten, som han hadde tatt ut av kameraet. – Nå åpner vi den også, og tar ut den lille spolen som er inni, forklarte han, – som filmen er viklet opp på – og her er den lille tanken som jeg viste deg. Den bruker vi til å fremkalle filmen.

Adeline frydet seg over at han sa «vi». Da var hun liksom med på arbeidet med fremkallingen, hun også. Selv om det var helt mørkt i det lille rommet, følte hun seg trygg og varm og god, så tett innpå den store, sterke kroppen hans. Samtidig kriblet det litt i kroppen hennes – hun hadde aldri stått SÅ nær innpå en voksen mann før! Den – mannlige kroppsdelen – som liksom dyttet henne litt i ryggen – hun visste hva den var for noe også!

Han viste henne med hendene hvordan han tredde den smale, men lange filmstrimmelen inn på den spesielle spolen – den har et eget spor som filmen skal gli inn i, kjenner du det? lød den varme stemmen hans, og han følte at hun nikket. Han plasserte den i tanken, deretter lukket han den og tente det lille mørkeromslyset igjen, slik at de kunne se hverandre.
Historien fortsætter under reklamen
julekalender for voksne med sexlegetøj
Hun smilte tillitsfullt opp mot ham. – Nå fyller vi på fremkallervæske – sånn, forklarte han videre – og så stiller vi inn dette lille tidsuret på – ni minutter, tenker jeg. Der, ja! smilte han, – nå er det bare å vente til uret plinger. Kom! – så går vi og setter oss i sofaen så lenge.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (85 har stemt, 4,38 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.