– Åpne munnen, er du snill! – og da hun adlød, følte hun den glatte tuppen gli inn mellom leppene sine.

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
I løpet av denne fortellingen blir det nevnt NOEN av de katolske tidebønnene. Det er i alt syv av dem:
* matutin – ved 2–tiden om natten
* prim – kl. 7 om morgenen
* ters – kl. 9
* sekst – kl. 12
* non – kl. 15
* vesper – ved 17 – 18-tiden
* completorium – kl. 19
I tillegg kommer «laudes» = lovsang – eller «ottesang», som gjerne synges i forlengelse av matutin

Kapittel 5

– Ikke vær redd, OK? lød stemmen hans igjen. og Adeline ristet svakt på hodet. Hun var ikke redd, bare spent som en dirrende fiolinstreng, så hørte hun kameraet klikke da han trykket inn snorutløseren. – Bare stå HELT stille! formante han igjen, så fjernet han seg – bare litt – for å skru frem filmen, deretter pekte det pulserende lemmet på henne igjen. Det var helt blankt og oppsvulmet, og det var som om en tåre piplet ut av det lille «øyet» helt foran. Adeline var helt fascinert av dette nye og spennende!

– Åpne munnen, er du snill! – stemmen hans lød som langt borte fra, og da hun adlød, følte hun den glatte tuppen gli inn mellom leppene sine. – Åpne HELT, er du snill! lød stemmen hans igjen, og munnen hennes ble fylt av dette fremmede. Selv om hun godt visste hva det var, så FØLTES det fremmed! – men ikke skremmende. Kameraet klikket igjen – denne gangen strakte han seg over og skrudde frem filmen, uten å bryte kontakten med den varme pikemunnen. Bevegelsen førte til at dette tykke, varme og levende gled to-tre centimeter forbi leppene hennes. Så trakk han seg litt tilbake – det kriblet søtt i hele henne, og helt ufrivillig lukket hun leppene om dette nye, uvante – men så inderlig, kriblende spennende! Hun hørte ham trekke pusten i et kort gisp, visste i samme øyeblikk at hun gjorde ham fornøyd, så lot han pikken gli enda litt dypere inn i munnen hennes igjen. Tre – fire – fem ganger gled den frem og tilbake, og det falt henne plutselig inn å kile den forsiktig med tungespissen. Hun hørte at han stønnet hest, og lurte på om han hadde vondt? – men det ante henne samtidig at han bare nøt følelsen av de varme, fuktige ungpikeleppene hennes.

Det føltes altså sååååå rart å ha en manns – «pikk» – i munnen! – hun måtte knise bare hun tenkte på det ordet, og da hun trakk leppene ut i begynnelsen til et smil, hørte hun kameraet klikke igjen. – Aaaahhhh, du er så FLINK, skjønne, vakre Adeline! hørte hun over hodet sitt, stemmen hans lød med ett så hes og fremmedartet, syntes hun – så et nytt klikk! – deretter neste ordre: – Kom med den lille hånden din, er du snill – og så lukker du de små fingrene dine rundt pikken! – – aaahhhh, nettopp slik, ja! stønnet han – nok et klikk – beveg hodet bare litt frem og tilbake – ahhhhh, helt perfekt! – enda et – nei to! – klikk fra kameraet, og bare noen sekunder senere trakk han det våtglinsende lemmet ut av munnen hennes med et lite gisp og en ploppende lyd!

Andrew pustet lettet ut – han hadde fryktet at han ville komme til å sprute munnen hennes full om han lot henne suge bare noen få sekunder lenger! Han fryktet også at han ikke ville kunne holde seg fra å sprenge jomfrudommen hennes om hun ble hos ham bare to minutter til! Følelsen av å ha en varm, fuktig – og uerfaren pikemunn rundt pikken – igjen! – hadde vært helt ubeskrivelig! Det var altså sååååå lenge siden! – og han hadde forlengst gitt opp håpet om å oppleve noe slikt i hans alder! Og selv om han så inderlig ønsket å – enda en gang! – oppleve HELE det eventyret det var å innvie en kåt, ivrig og nysgjerrig jomfru, så hadde han fremdeles visse reservasjoner. HVIS hun virkelig var så kåt og villig som det så ut til, så ville han selv føle seg tryggere om han ventet litt – en dag eller to, kanskje. Enten ville hun da være sjokkert – etter å ha tenkt seg om – over både ham og seg selv – og forferdet over det hun NESTEN hadde gjort! – og da ville hun nok ikke «leke» mere – eller hun ville være desto mere lidenskapelig og ivrig etter å være alene – og naken! – sammen med ham. Selv om lystene rev og slet i ham, ville han føle seg mye mere sikker på at hemmeligheten deres da ville forbli bevart! – og at hun ikke ville angre seg – dersom han selv ikke var altfor pågående.

Så derfor – mens det lengtende lemmet hans fremdeles struttet ut av buksene, omfavnet han henne varmt og kysset henne så ømt og «faderlig» han kunne – til tross for at hun slo armene om halsen hans, trykket den nakne kroppen inntil ham og hvisket hett: – jeg behøver ikke å gå ennå, altså! Det fuktige penishodet kilte den silkeglatte maven hennes, han hørte henne knise – visste at hun følte det – mens han strøk henne varmt over ryggen og kysset henne på det glødende kinnet. – Du må få deg noen timers søvn, jenta mi – jeg vet at dere må stå tidlig opp for å være opplagt til prim. Det er jo allerede klokken syv, ikke sant?

Hun nikket og satte en liten furtemunn. – Mmmm, men det er mange som gjesper under prim, altså! Han lo og kysset henne på nesetippen. – Men sikkert ikke fordi de har suget på pikken til vaktmesteren om natten – og fått slikket den lille sprekken sin flere ganger!

Hun lo og blunket til ham. – Og kanskje – – ? – hun gjorde en meningsfylt pause og slikket seg langsomt om munnen. – Du mener – – ? – han lot en av sine kraftige fingre gli – langsomt og ertende –inn mellom lårene hennes bakfra, helt til den møtte en fuktig og lengtende spalte. Adeline rykket til og gispet, men smilte likevel – og nikket. – Åhhhh, jaaaaa! sukket hun henført.

– Akkurat det trenger vi god tid på, vesle deiligheten min! hvisket han hett. – Men hvis du har like mye lyst neste gang vi møtes, så – – Fingeren hans beveget seg et par centimeter inn, så ut igjen, så inn igjen – og hun stønnet. – Åhhh, jaaaa, jaaaa – JAAAAA – d– det har jeg heeeeelt sikkert! hikstet hun igjen.

– Da er det en avtale! erklærte han. – Men nå må du skynde deg!

– Kan du ikke følge meg til rommet, da? ba hun. – Alle sover nå, og det er ingen nonner som går inspeksjon midt på natten – jeg tror ikke de har lov til det engang!

Vaktmesteren var enig – det var ikke bare prester og munker som var plaget av «syndige lyster», visste han, så det var nok strenge regler for nonnene også. Adeline la sin varme, lille hånd i hans da de listet seg opp trappen og han låste opp den lille, grønne døren. Rommet hennes lå nesten midtveis borte i den lange korridoren. Hun kniste henrykt da de stanset utenfor hennes dør.

– Jeg sover alene – som jeg sa! hvisket hun. – Kan du ikke komme inn og si godnatt til meg, da?

Det var fristende, det også, faktisk ville det være første gang han gjorde noe slikt – etter seksogtredve år! Det ville bli stor skandale om det ble oppdaget, selvsagt, men det var høyst usannsynlig – og han hadde jo ikke tenkt å gjøre annet enn å kysse henne godnatt!

Adeline smatt inn under teppet, og han knelte på gulvet ved siden av sengen. – Sov godt, da, vesle engelen min! hvisket han, og hun kniste henrykt igjen. – Kyss meg! forlangte hun, og nok en gang møttes leppene deres i et hett, sugende, lekent kyss. Han tillot seg å smyge en hånd inn under teppet og lukket den ømt om hennes ene, faste og struttende bryst. Hun kniste inn i munnen hans. Den lille brystvorten reiste seg og ble hard innenfor nattkjolen. Det samme skjedde med det uregjerlige, opphissede lemmet hans. Han ønsket at han kunne smette innunder teppet sammen med henne!

Mens tungene deres lekte med hverandre, tillot han seg å la den frekke hånden vandre langsomt nedover den slanke kroppen, fra det opphovnede, vesle struttebrystet, over maven, ned dit hvor han visste at den kløvne, hissende forhøyningen befant seg. Gjennom to lag med tøy strøk han fingeren varsomt og ertende opp og ned, frem og tilbake, og hørte henne puste fort og hikstende. Dette hadde hun nok ofte gjort med seg selv! tenkte han, men da UTEN tøy imellom! Adeline kniste inn i munnen hans og spente hoftene i en villig bue mot de kilende fingrene hans.

Men plutselig rykket hun til. – Hør! hvisket hun. Andrew lyttet, og faktisk kunne de begge høre en dempet stemme fra rommet ved siden av – en kvinnestemme, om han ikke tok feil! – nei, stemmen måtte selvsagt tilhøre en jente, men han kunne ikke skjelne ordene. Like etter hørtes en lav, liten – helt åpenbar jentelatter, og så ble det stille. Andrew reiste seg. – Det var ikke kommet NOEN på det rommet i går! hvisket Adeline febrilsk. – Jeg er helt sikker! – de jentene som bodde der før, var ferdige på skolen nå i vår!

– Da er det et par nye elever som har kommet nå i ettermiddag, tenker jeg, hvisket han. – Men det er nok best jeg kommer meg av gårde – fort!. Han kysset henne nok en gang – bare på pannen denne gangen – og listet seg bort til døren. Han åpnet den forsiktig, vinket kort til Adeline, som lå under teppet sitt og smilte til ham, og smatt ut. Da han vendte seg for å lukke den så lydløst han kunne, hørtes en lyd fra døren til rommet ved siden av. Og da han snudde hodet for å se, dukket det frem – til hans store overraskelse – en slank skikkelse i nonnedrakt! Også hun vendte hodet – og gispet høyt da hun fikk øye på ham.

– Søster Arianna! utbrøt han halvhøyt. – Hva i all verden gjør du her midt på natten?

Den unge nonnen rykket til, men møtte så blikket hans, fast og bestemt: – Det samme kunne vel jeg spørre DEG om, ikke sant, vaktmester?

Han nikket, som om han var skyldbevisst. – Du har så rett i det, søster! Men jeg fant altså unge Adeline vandrende – barføtt, til og med – på vei mot den store, mørke parken. Han beveget seg nærmere henne mens han snakket, fordi han ville dempe stemmen så mye som mulig. – Det var ingen tvil om at hun gikk i søvne, fortsatte han lavmælt, – så jeg tok henne i armen og leide henne tilbake. Men så våknet hun akkurat idet jeg åpnet døren, og da ble hun så lettet at hun ba meg legge dynen rundt henne. Det har jeg nettopp gjort, og jeg tilstår at jeg kysset henne på pannen til godnatt! Du verden! – er jeg virkelig så flink til å improvisere! tenkte han.

Han smilte, og til hans lettelse smilte hun tilbake. – Men du, søster Arianna – du har ikke besvart spørsmålet mitt? Jeg mener bestemt å huske at det er svært strenge regler for dere nonner når det gjelder besøk på rommene midt på natten? Faktisk tror jeg det er forbudt også!

Plutselig var den påtatte selvsikkerheten hennes som blåst bort. Hun grep ham i armen og så på ham med et intenst blikk. (Nydelige øyne! tenkte han). – Vi kan ikke snakke sammen her i korridoren! hvisket hun. Han merket at hun så seg om, som om hun var rådvill.

– Da foreslår jeg at vi går ned på mitt kontor, hvisket han tilbake. – Det er kanskje litt rotete der, men – der er det ingen som kan høre oss, iallfall!

Han så at hun nølte litt – nede i kjelleretasjen hadde hun nok aldri vært, men etter noen sekunder nikket hun og fulgte med ham.

Den grønne døren sto fremdeles ulåst, for han hadde jo bare tenkt å si godnatt til Adeline, men nå låste han den etter dem. Så tok han hånden hennes. – Denne trappen er både litt smal og litt bratt, advarte han. – Det er nok best at du holder opp det lange skjørtet ditt med den ene hånden, så skal jeg støtte deg.

Hun tok takknemlig imot rådet hans, og hånd i hånd gikk de forsiktig ned trappen og gjennom de tre nesten overfylte lagerrommene hans. Han fikk et lite glimt av de slanke anklene hennes, de var dekket av sorte strømper, slik han hadde forventet. Plutselig kjente han et blaff av forbudt lyst – jeg har jo faktisk sett de slanke bena UTEN strømper! – fór det gjennom ham. Samtidig husket han at han jo ikke hadde «kommet», hverken i Adelines – sikkert trange, men også ganske sikkert villige kjønn – eller i hennes sugende munn!

Søster Arianna så seg rundt da de kom til det kombinerte kontoret, oppholdsrommet og arbeidsværelset hans. Kameraet sto fremdeles på stativet sitt, rettet mot den brede skinnsofaen, som den unge nonnen nå satte seg i. – Her var det jo – riktig trivelig! kommenterte hun og tittet nysgjerrig på de mange natur- og dyrebildene som hang på veggene. – Hva har du der inne? undret hun og pekte på det tunge, sorte forhenget. – Det er mørkerommet mitt, opplyste han. – Det er der jeg fremkaller filmene og lager bildene mine.

Blikket hennes falt på de avslåtte fotolampene og de hvite skjermene. Alt var helt tydelig arrangert for å fotografere et motiv som befant seg i nettopp den sofaen hun hadde satt seg i – og Andrew kunne tydelig se at det plutselig gikk et lys opp for henne. Hun kniste – for første gang – og rettet et par funklende øyne mot ham. – Den forvirrede søvngjengersken hadde kanskje – forvillet seg – helt ned hit? smilte hun, og det lå noe avgjort ertende, snarere enn moralsk fordømmende, i ansiktet hennes.

Andrew syntes hun var aldeles henrivende da han sank ned ved siden av henne og grep begge de slanke hendene. – Iallfall har jeg nå et aldeles enestående motiv foran meg! hvisket han. – Et motiv jeg ALDRI har hatt før! Får jeg lov?

Uten å vente på svar, reiste han seg, slo på de to fotolampene og stilte seg bak kameraet. Hun satt helt stille i sofaen med et uutgrunnelig lite smil om munnen. – Fantastisk! Helt perfekt! utbrøt han, grep snorutløseren, som fremdeles var festet til kameraet, og knipset. Det tok bare to sekunder å skru frem til neste bilde. – Se rett på meg nå! ba han. – Nydelig, helt nydelig! Han knipset igjen.

Han satte seg ved siden av henne og grep hånden hennes igjen. – Du er den aller første nonnen jeg har hatt som modell! smilte han. – Opp gjennom årene har jeg tatt mange bilder av klasser og grupper, der det også har vært nonner med, men jeg har aldri hatt bare EN nonne – alene – foran kameraet! Han dristet seg til å kysse det ytterste av fingertuppene hennes. – Og så den aller nydeligste nonnen på hele skolen i tillegg! mumlet han.

Søster Arianna rødmet og så ned. – Du må ikke si slikt til en from kvinne! mumlet hun lavt, men han syntes han så et lite smil i den ene munnviken også. – Fromme kvinner kan også være svært tiltrekkende! blunket han. Han oppdaget plutselig at hun ikke hadde trukket hånden til seg, så han løftet den og trykket et lett kyss på de to midterste fingertuppene igjen.

Først nå rykket hun hånden til seg. Men så gjorde hun noe som faktisk sjokkerte ham! Hun falt på kne foran ham og grep hans ene hånd med begge sine. Så boret hun det nøttebrune blikket sitt inn i hans – øynene var blanke, men hun gråt ikke. Du verden! – så nydelig hun er! tenkte han for – – var det fjerde eller femte gang? Nå som hun lå på kne, var det som om de fulle brystene spente litt ekstra mot det hvite brystlinet. Han visste jo allerede hvordan de så ut når de var nakne, og igjen kriblet det i buksene hans. Kanskje burde han ha latt det gå i munnen til Adeline mens han hadde sjansen til det! tenkte han.

Men så begynte hun å snakke – lavt, men febrilsk. – Vaktmester – Andrew, begynte hun. – Kall meg bare Andrew! innskjøt han raskt. – Eller Andy. Så kaller jeg deg bare Arianna!

Hun nikket og smilte – nesten – men ansiktsuttrykket forøvrig var helt alvorlig. – Andrew – jeg – jeg har vært katolikk helt ifra barndommen, og jeg føler slik trang til å skrifte! Det er så veldig, veldig lenge siden, forstår du, fordi – hun gjorde en pause og trakk pusten – jeg har forlengst mistet tiltroen til prester som skriftefedre – av forskjellige grunner! OG biskoper! tilføyde hun ettertenksomt. – Kan jeg få lov å skrifte for deg, er du snill? – for jeg har på følelsen at du er et varmt og forståelsesfullt menneske!

– Bevares! tenkte han – dette ville være en helt ny opplevelse for ham – som det helt åpenbart var for henne også! Hånden hans lå fortsatt i hennes – nå klemte han fingrene hennes, lett, men ømt. – Arianna, han stammet nesten – jeg føler meg ytterst beæret og – og privilegert – fordi du viser meg en slik tillit. Jeg skal prøve å leve opp til den!

Den unge nonnen smilte lettet og åpnet munnen, men han innskjøt fort: – Ta av deg det hodelinet, er du snill! ba han. – Da er du liksom LITT mindre nonne, da er vi nærmere å være – bare to medmennesker!

Nå dukket det plutselig opp en liten tåre i hvert av de nydelige øynene. – «Medmennesker» hvisket hun – det er et ord jeg liker! Hun slapp hånden hans, men han fulgte fingrene hennes helt bort til haken. – La meg hjelpe deg litt! mumlet han, og de store fingrene åpnet knuten som holdt det hvite tøystykket på plass. Det mere enn skulderlange håret flommet utover skuldrene hennes. – Aldeles nydelig hår også! hvisket han og strøk sin store hånd over det. – Unnskyld at jeg sier det igjen, Arianna, men – du ER altså en riktig vakker kvinne! Han holdt opp en hånd og smilte. – Og nå lover jeg å ikke si det mere! La oss bare begynne. Jeg er spent på å høre hva du har på hjertet!

Hun lå fremdeles på kne foran ham og så opp på ham med de skjønne øynene sine. – Jeg foreslår at du setter deg i sofaen, Arianna, smilte han. – Ellers kommer du til å få vondt i knærne, særlig hvis du har mye å bekjenne! Så setter jeg meg – her.

Hun nølte litt, men innså nok at det var fornuftig, så hun satte seg pent til rette i sofaen med en alvorlig mine. Han merket seg at hun ikke foldet hendene, men la dem pent over hverandre.

I tillegg til sofaen, var det to behagelige stoler rundt det lille salongbordet, og han satte seg i den ene – rett overfor henne. – Andrew – – begynte hun nølende, og han holdt straks opp en bydende hånd. – Det er ikke slik du begynner et skriftemål, Arianna! erklærte han med et skøyeraktig, lite blunk. – Slik skal du begynne: – «Tilgi meg, Fader, for jeg har syndet!»

Til hans forbauselse – og lettelse – knakk hun sammen i latter og slo hendene for ansiktet. Så tørket hun øynene og prøvde å være alvorlig. – Du har selvfølgelig helt rett – Fader Andrew! kniste hun. Og kanskje du vil bekjenne DINE synder for meg etterpå? Jeg er tross alt nonne og har naturligvis taushetsplikt!

Han grep hånden hennes igjen og kysset den varmt. – Da ville vi nok bruke resten av natten! smilte han, – og du ville komme for sent til prim!

Hun kniste med røde kinn. – Det lyder spennende! smilte hun. – Det vil jeg absolutt høre – en annen gang! Men – kanskje vi skulle nøye oss med mitt skriftemål denne gangen, da?

«Denne gangen» tenkte Andrew « – kanskje betyr det at jeg får være på tomannshånd med henne senere også?» Han prøvde å gjøre seg alvorlig, slapp hånden hennes og lente seg tilbake i stolen. – Du kan trygt fortelle ALT til onkel Andrew! erklærte han med overbevisning.

Arianna trakk litt på smilebåndet igjen, men klarte å holde seg alvorlig, hun også. – «Onkel» – det passer i grunnen godt å begynne med det ordet – fordi – MIN onkel har vært både min aller største glede – og samtidig forårsaket min aller største bekymring!

Han nikket forståelsesfullt og klemte hånden hennes lett. Hun fortsatte. – Du har helt rett i at jeg er en – synderinne – nå rødmet hun litt, så han – og det har jeg vært siden jeg var – tolv år eller så!

Andrew holdt opp en hånd. – Timeout, Arianna! smilte han. – Jeg tror du – kanskje jeg også – trenger en kopp te! Du kan samle tankene litt mens jeg lager den i stand – OK? Den unge nonnen nikket samtykkende.

Han satte over tekjelen, deretter fant han frem to rene krus, som han satte på bordet, sammen med asjetter. Så la han noen servietter ved siden av og fant frem noen søte kjeks og tørre småkaker han hadde liggende i en boks. Deretter satte han seg overfor henne igjen, møtte blikket hennes – og ventet.

Det tok enda noen sekunder før hun begynte – eller fortsatte: – Jeg er halvt italiensk, for mamma kommer fra en FIN italiensk familie – rik også – og pappa kommer fra en tilsvarende engelsk familie. Min engelske pappa er til og med viscount, og det var nok grunnen til at han i det hele tatt fikk lov å gifte seg med mamma, for den italienske delen av familien min er SVÆRT konservativ og SVÆRT streng! Og mamma er SVÆRT stolt av at hun kan kalle seg «viscountess».

Tekjelen hans pep at vannet var varmt nok, så Andrew reiste seg og helte det over i tekannen, der tebladene lå klare. – Vi får la den trekke litt, tenker jeg, smilte han og satte seg ned igjen. Arianna nikket og fortsatte.

– Som barn tilbrakte jeg nesten like mye tid i Italia som i England, fortsatte hun. – Og mamma snakket alltid italiensk med meg – hun gjorde en liten pause og så på ham med et trassig blikk – ihvertfall inntil hun sluttet HELT å snakke med meg! – men jeg er iallfall blitt tospråklig.

Hun gjorde en pause igjen, det var tydelig at det var noen triste minner som strømmet på, og Andrew la sin store hånd trøstende på armen hennes. Arianna smilte takknemlig mot ham og fortsatte. – Men – jeg har liksom aldri følt noen skikkelig samhørighet med den delen av familien – jeg synes de er altfor snobbete, de ser ned på nesten alle andre mennesker, jeg følte aldri noen varme – ikke fra noen av dem, og de eneste «kjærtegn» jeg har fått fra dem – hvis jeg kan kalle det det – er noen flyktige kyss på kinnet – eller pannen – eller noen klapp på hodet da jeg var barn.

Andrew reiste seg og skjenket te i krusene. Arianna slapp to sukkerbiter oppi sitt krus, Han gjorde det samme i sitt eget, og de rørte om i taushet – helt åpenbart mens hun tenkte seg om – eller tenkte tilbake.

Andrew stirret fascinert på hvordan de fulle leppene la seg over kanten på tekruset – det var noe sensuelt – nesten erotisk i den bevegelsen, følte han, og igjen ble han minnet om hvor nær han hadde vært en sødmefylt utløsning i den søte lille munnen til Adeline. Var det virkelig bare en snau time siden? Den erotiske spenningen steg i ham igjen – blikket til Arianna fascinerte ham, selv om hun hittil bare hadde fortalt ham helt nøkterne ting.

– Det var ikke så mye bedre hjemme i England, fortsatte hun – så lo hun unnskyldende. – Ja, jeg kaller England «hjemme», selv om jeg har oppholdt meg nesten like mye i Italia. Og selv om den eneste – ja, faktisk, den eneste! – som har vist meg skikkelig varme og vennlighet, det var en italiensk onkel – altså han var gift med en tante til min mor, så han var ikke min kjødelige onkel, men – han var den eneste jeg – nå stammet hun litt – den eneste som jeg følte noe for, som jeg følte var min – venn, på en måte!
Historien fortsætter under reklamen

Hun stanset, nølte, rødmet og slo blikket ned. Andrew følte at det lå mere bak – mye mere – noe som hun kanskje helst ikke ville ut med? tenkte han. Pulsen hans begynte å banke fortere.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Reha

   28/09/2021 kl 10:47

   Det er egentlig en spændende udvikling af historien, fortsæt endelig. 👍

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     28/09/2021 kl 11:33 - som svar på Reha

     Takk igjen, Reha – joda, jeg har tenkt å fortsette – litt til, ihvertfall! 😁👍

     1+

     Besvar kommentar