Jeg vet at dette blir litt uvant for deg, lille venn, mumlet han, da fingrene hans hvilte mot de – ja, nå VAR de litt hovne! – små skamleppene hennes

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit

Forord til kap. 3

For sikkerhets skyld tar jeg med forklaring på noen ord og uttrykk som kan være ukjent for enkelte:

Speculum (eller spekulum) betyr opprinnelig «speil», men er et instrument for å undersøke diverse kroppsåpninger. Det finnes forskjellige typer for å undersøke henholdsvis vagina, analåpningen, øre- eller neseåpninger.
Oftalmoskop – instrument for å lyse inn i og undersøke øyet
Otoskop – det samme for å undersøke øret
Stetoskop –et redskap for å lytte etter kroppslyder – fra lunger eller hjerte, buken eller blodårene.

Kapittel 3 – Spennende oppdagelser

DA JOHANNES KOM PÅ KONTORET neste dag, satt søster Amelia allerede der, med yttertøyet på og en liten reiseveske ved siden av seg på gulvet.

– Jeg reiser nå! forkynte hun. – Klosteret venter på meg.

Johannes spilte forskrekket. – Allerede, søster? Det – jeg tenkte De ville bli en stund for å sette meg inn i driften her?

Hun ristet bestemt på hodet. – Alt står i papirene. Hun viftet litt ubestemt mot et par kartotekskap. – Dessuten har kokkepiken vært her i femten år og vet alt om stedet. Hun har hjulpet litt til med – – med papirene av og til også. De øvrige tjenestepikene har også vært her i flere år. Og De kan gjerne konsultere banksjefen, han har ofte vært til stor hjelp. Han er medlem av Menigheten.

Den undersetsige, svartkledde nonnen reiste seg og Johannes rakte henne hånden til avskjed. Hun tok den, men slapp den raskt. – Da må jeg bare si tusen takk for mange års trofast tjeneste, søster. De kommer til å bli dypt savnet, det er jeg sikker på.

Hun kikket litt mistroisk opp på ham, men Johannes hadde tatt på seg sitt aller mest oppriktige ansiktsuttrykk.

– Takk for de ordene, bestyrer, men min tid er forbi. Det som stedet trenger nu, er en fast, mannlig hånd. Og jeg må si at jeg lengter tilbake til klostertilværelsen.

Akkurat der kunne ikke Johannes helt følge henne, men han sa ingenting.

– Hvordan kommer De Dem til jernbanestasjonen?

– Bonden Jakob har lovet å skysse meg.

– Jaja, da får jeg bare ønske Dem en god reise, søster. Hvor ligger klosteret Deres?

– Det ligger i Tyskland – helt i sør. Hun pustet litt, så ble hun nesten menneskelig en liten stund. – Krigen har selvsagt rammet området hårdt, men klosteret er blitt spart. Gud har holdt sin hånd over det.

Johannes nikket forståelsesfullt. Deretter fulgte han henne ut på tunet, der hesteskyssen sto klar. Det var den samme, fåmælte bonden som hadde brakt ham hit for bare noen dager siden. Han hilste kort på ham, deretter smattet Jakob på den flegmatiske hesten, som satte seg i bevegelse.

Mange av jentene var møtt frem, men søster Amelia så ikke på noen av dem. Det var heller ikke noen av dem som ropte adjø, noe som gjorde Johannes litt trist til sinns.

Vognen forsvant ut den store porten, og en av tjenestejentene lukket og låste den.

Et nytt kapittel i barnehjemmets historie kunne begynne.

Da Johannes var tilbake på kontoret, kikket han bort på de to kartotekskapene og på stabelen med esker som sto i kroken bak dem. Han sukket tungt. Det var vel like godt å komme i gang med arbeidet. Han trengte å skaffe seg oversikt.

Skoleprotokollen var det første han grep fatt i. Der burde det stå både navn og alder på alle jentene. Blikket hans falt på – Angelika Nielsen, født 14. mars 1935. Ca. 14 ½ år, altså.

Den strenge nonnen hadde benyttet tallkarakterer – fra 1 – 5, men han var ikke sikker på hva som var best – 1 – eller 5? Han fikk spørre en av jentene.

Da banket det forsiktig på døren. – Kom inn! Han håpet stemmen lød vennlig, men bestemt.

Angelika smøg seg beskjedent inn, lukket døren og neide. – Bes- mmm – Pappa Johannes sa at – at jeg kunne komme tilbake – i dag?

Johannes smilte beroligende til henne. – Rumpa di gjør fremdeles vondt?

Jenta nikket, mens hun rødmet helt til hårroten, antagelig fordi han brukte et «forbudt» ord.

Han fikk en plutselig innskytelse. – Er det lenge siden du var til legeundersøkelse, Angelika?

– Ikke siden – jeg var liten. Det kom en og – så på tungene våre.

– Tungene?

Hun ble litt modigere. – Ja, vi ble stilt opp på rekke, så måtte vi komme frem en og en og åpne munnen, – og rekke ut tungen, og så stakk han en – – en pinne inn i munnen min.

– Og så?

– Så måtte jeg gå.

Johannes smilte. – Javel, jeg skjønner. Nå har jeg tenkt å gi dere alle en grundig undersøkelse, en etter en. Og – siden du likevel skal ta av deg for å få – – behandling for den såre rumpa di – hun rødmet igjen, – så vil jeg be deg ta av deg ALLE klærne.

Hun gispet, kniste litt forskrekket og rødmen ble om mulig enda dypere. Johannes strøk henne mykt over kinnet.

– Ikke vær redd, vesle Angelika – en doktor har sett MANGE nakne mennesker, vet du, – både store og små – og etterpå kan du fortelle alle de andre at det ikke er NOE farlig. Du blir den første, men jeg skal undersøke alle de andre også. Dessuten – i går så jeg jo – halvparten av deg – naken – husker du?

Hun smilte litt nervøst, kniste igjen, svelget, så nikket hun.

– Flink jente. Du kan legge klærne dine pent på stolen der borte.

For å vise en smule diskresjon, snudde Johannes seg mot skrivebordet og bladde i noen papirer, mens han kastet noen raske blikk over skulderen. Angelika, på sin side, snudde blygt ryggen til, mens hun med skjelvende fingre knappet opp blusen, smøg den av, brettet den pent sammen og la den på stolen. Under hadde hun et livstykke som hun trakk over hodet og la det ovenpå blusen. Nå var hun naken fra livet og opp, og hun kastet et raskt blikk på bestyreren, som tydeligvis var opptatt med papirene sine.

Hjertet banket litt fortere da hun knappet opp skjørtet og la det over stolryggen. For å utsette det uunngåelige – litt – løftet hun, først den ene foten, så den andre, for å smette av seg de hvite knestrømpene. Til slutt var det bare de lyseblå underbuksene igjen, men dem hadde hun jo tatt av dagen før, – nei, forresten, det var de hvite – så det gikk litt lettere. Hun trakk pusten dypt i et par sekunder, så snudde hun seg – helt naken nå – og møtte Pappa Johannes’ vennlige blikk.

Legen – som var den rollen han spilte nå – plasserte en taburett tett inntil sin egen stol og klappet på den.

– Sett deg her, jenta mi, så skal doktor Johannes kikke litt nærmere på deg. Hans erfarne blikk hadde allerede registrert at de – middels store – brystene var faste og struttende, de rosa knoppene – – var de litt harde, mon tro? – kanskje var det litt kjølig i rommet? Hun var slank, hoftene var mykt avrundet, men slanke, de også, og på det hvelvede venusberget så han en ganske liten dusk av gyllenblondt hår, bare litt mørkere enn det hun hadde på hodet. Under den fikk han et lite glimt av den forlokkende, vesle spalten hennes. Den aktet han naturligvis å undersøke mere nøyaktig senere.

Angelika kniste og rødmet igjen, så tok hun tre nølende skritt mot ham og satte seg forsiktig ned. De få skrittene fikk det til å krible søtt i mageregionen til den unge bestyreren, og han bestemte seg for at dette skulle fra nå av bli en del av legeundersøkelsen – det måtte jo være rimelig å undersøke hvordan pikebarna plasserte de yndige, små føttene sine – samt studere deres hoftebevegelser.

Forutseende nok hadde Johannes tatt med seg både synstavle og oftalmoskop. Nå pekte han på veggen. – Kan du lese de bokstavene som står der, vennen min?

Angelika ble helt overveldet av de vennlige ordene – «jenta mi», «vennen min» – slik hadde ingen snakket til henne før. – E – C – B – D – L – F – stammet hun frem.

– Veldig bra, Angelika. Kan du lese de bokstavene som står helt nederst også?

– Z – O – G – C – F – L – D – F – B – T – leste hun, mere flytende og sikkert nå som hun hadde fått ros.

– Du verden! utbrøt Johannes, – du har jo bedre syn enn det jeg har!

Angelika smilte, forlegen, men litt stolt også. Nå tok Johannes frem oftalmoskopet og slo på lyset.

– Nå vil jeg gjerne se litt INN i øynene dine, Angelika. Det gjør ikke vondt, det lover jeg, men det lille lyset er nok uvant for deg, så det vil føles litt ubehagelig. Er det greit? Angelika nikket.

Lyset føltes ganske riktig LITT ubehagelig, øyespeilet var litt skremmende også, men det som fikk pulsen hennes til å banke heftigere, var hvor nær han kom henne med ansiktet. Den varme pusten hans føltes nesten som et kjærtegn, og hun følte med ett noe av den samme kriblingen som hun hadde følt de gangene hun og bestevenninnen Karin hadde – sett på hverandre – der! – og – tatt på hverandre og – sammenlignet hverandres spirende bryster.

– Du har jo riktig vakre øyne, hørte hun han mumle, – hørte hun riktig? Så tok han bort instrumentet og smilte til henne igjen. De store hendene hans grep varsomt om det blussende ansiktet, og han så henne dypt inn i øynene, uten noe skremmende apparat imellom. – Riktig sunn og frisk ser du ut.

Han tok otoskopet og kikket inn i de yndige, små, lyserøde ørene hennes. – Mmm, flink til å vaske deg i ørene er du også, roste han og ble belønnet med et forlegent lite knis. – Men nå får jeg vel lytte litt på lungene dine, tenker jeg.

Nå tok han på seg det han hadde hengende rundt halsen, og som hun senere skulle lære het stetoskop. – Snu deg rundt litt, er du snill, ba ham, og da hun vendte ryggen mot ham, kjente hun noe kjølig mot huden. – Pust rolig og dypt nå, jenta mi, hørte hun – «jenta mi» enda en gang! – det var sikkert slikt han sa til alle barn, men det kriblet litt ekstra i henne hver gang hun hørte det. – Riktig bra, hørtes den varme stemmen hans igjen. – Og så snur du deg mot meg igjen.

Nå plasserte han instrumentet, først under det ene brystet hennes, deretter mellom dem, og hun pustet så jevnt og dypt hun kunne. Det kilte veldig hver gang en av fingrene hans streifet de struttende halvkulene, og hun følte hvordan hjertet hamret fortere.

Akkurat det merket naturligvis Johannes særdeles godt også, og nå var han rimelig sikker på at de strittende brystvortene ikke skyldtes temperaturen i rommet – ihvertfall ikke bare! Selv om ansiktet hennes var yndig, nesten litt – engleaktig barnslig, så var kroppen hennes godt utviklet for alderen.

– Både hjerte og lunger høres veldig bra ut, Angelika, forsikret Johannes. – Her kan du høre selv. Så fint banker hjertet ditt.

Han tok og flyttet ørepluggene fra sine egne ører til hennes. Så plasserte han hodet forsiktig mot brystet hennes, og så at hun smilte henrykt over de forsterkede lydene.

– Og slik høres mitt ut, fortsatte Johannes, mens han åpnet to knapper i sin egen skjorte og førte stetoskophodet innenfor.

Hun gjorde store øyne. – Åhh, det er helt annerledes. Mye – kraftigere!

Johannes smilte inn i de vakre, blå, uskyldige øynene. – Ja, jeg er jo voksen, vet du. Og dessuten– en mann, så – det blir nok noe forskjellig, ja.

Han ønsket at hun skulle være helt rolig og tillitsfull før den siste delen av undersøkelsen – Vil du reise deg opp, er du snill.

Hun adlød, det var som om hun helt hadde glemt at hun var naken nå. – Og så snur du ryggen mot meg.

Fra sin betydelig større høyde kunne nå Johannes se ned på en blond, glatt hårmanke som delte seg i to fyldige fletter som fløt halvveis nedover den slanke ryggen. Noen få uregjerlige, viltre hårstrå nektet å innordne seg. Han la hendene på de smale skuldrene, merket at hun rykket litt til og kniste litt nervøst, men ble stående stille. Varsomt begynte han å massere de noe anspente nakkemusklene, mens han snakket beroligende til henne.

– Du må lære deg å slappe av i skuldrene, vennen min – slapp av nå – sånn, ja. Bøy hodet litt fremover, bra, – se opp igjen – mmmm, slapp riktig godt av.

Massasjen hans var myk, nesten kjærtegnende, og han kjente at musklene ble mindre stramme. . Nå kommer jeg til å undersøke brystene dine, Angelika, kanskje du er litt kilen, men det kommer ikke til å gjøre vondt. Legg hendene bak hodet, jenta mi.

Angelika flettet fingrene sammen og la dem bak den lyse, stramme hårfylden. Hun gispet litt da de store, varme mannshendene gled langsomt ned fra skuldrene, rundt til forsiden og la seg ømt rundt de struttende ungpikebrystene. Det kriblet i hele henne da fingrene hans gled søkende over de silkeglatte halvkulene.

– Legg merke til hvordan jeg gjør dette, Angelika, for dette er en undersøkelse som du kan gjøre på deg selv. Det er særlig viktig når du blir voksen dame, skjønner du.

Hun svelget og nikket, hjertet hamret i brystet hennes, og kriblingen – der nede – ble enda sterkere enn før. Den varme, beroligende mannsstemmen fortsatte:

– Nå kan du kjenne etter selv, – brystene dine er fine og faste, myke og helt uten kuler eller klumper, OK?

Han tok den ene hånden hennes og viste henne hvordan hun skulle føre fingrene. – Sannsynligvis vil du IKKE komme til å kjenne at noe er galt, ihvertfall ikke før du er godt voksen, men denne undersøkelsen kan du gjøre på deg selv et par ganger i året eller så. Og – HVIS du kjenner en liten kul noen gang, så må du gå til doktor med en gang – forstår du det?

Angelika hørte nesten ikke hva han sa, slik kriblet det i kroppen, men hun nikket at hun forsto. Før han slapp henne, klemte han varsomt de strittende brystvortene mellom tommel og pekefinger, og hørte hvordan hun trakk pusten i et fort gisp. Da hendene hans forsvant fra brystene hennes, følte hun et lite stikk av skuffelse.

– Gå bort til veggen rett foran deg, hørte hun – og adlød.

Johannes betraktet de smidige hoftene og den stramme, nakne enden bevege seg, helt ufrivillig eggende. Johannes lot den ene hånden gli ned i bukselommen for å skjule den stigende opphisselsen. Skjønt – kanskje hun ikke ante hva en ereksjon var? Johann Caspar hadde stadig kommet med små, vågale hentydninger i løpet av den lille rangelen de hadde hatt etter møtet på Theatercaféen:

«De søte småenglene har knapt nok SETT et mannfolk så lenge de har vært på det gudsforlatte stedet, Johannes! Tenk hvordan det kommer til å piple fuktig i de små, uåpnede jomfrufittene når de får se deg! Tenk hvordan de kommer til å jamre seg søtt når de får kjenne den digre staken din!»

Naturligvis hadde ikke vennen noe førstehånds kjennskap til kaliberet på utstyret hans, tenkte Johannes, mens hans lystne blikk hvilte på Angelikas vuggende rumpeballer.

– Snu deg og kom mot meg igjen. Pass på å rette ryggen!

Hun hadde et blygt smil om leppene da hun tok de fem skrittene tilbake. Det var ikke fritt for at det kriblet hett i den unge bestyreren også nå, og han nøt synet av de slanke lårene, den ørvesle dusken og de stolt struttende brystene.

– Du har en fin holdning, vennen min, og du plasserer føttene helt riktig. Nå er vi snart ferdige med undersøkelsen. Legg deg på den benken der borte, er du snill. Nei, på ryggen denne gangen, tilføyde han da hun gjorde mine til å legge seg slik hun hadde gjort dagen før.

Hun skottet litt fryktsomt opp på ham da han nærmet seg.

– Bare én liten ting igjen, så er vi ferdige, beroliget han. – Det skal ikke gjøre vondt, det heller, og du trenger ikke å føle deg flau eller forlegen. Tenk på meg som doktor, OK?

Nå sto han like ved siden av henne, hun smilte tappert og nikket. Så la han den store, varme hånden på magen hennes, hun rykket litt til og gispet, men han smilte beroligende og klappet henne på kinnet med den andre hånden.

– Trekk bena opp, Angelika, og la knærne peke ut til hver sin side, vil du det?

Hun rødmet fra halsen til hårroten, men gjorde som han sa. Kriblingen i magen og – der nede – ble enda sterkere.

Johannes hadde aldri undersøkt en kvinne – «nedentil» – som det het i dannet språkbruk. Han visste at han hadde gjennomført en heller overfladisk undersøkelse, og det han nå hadde tenkt å gjøre, hadde absolutt ingenting med en legeundersøkelse å gjøre. Han ville rett og slett finne ut hvor – seksuelt opphisset hun – allerede var – eller kom til å bli i løpet av de neste par minuttene.

Han strøk henne blidt over den glatte, svakt buede magen, nøt den myke huden og merket seg at hun svelget og fuktet de tørre leppene. – Bare slapp helt av, Angelika, han senket stemmen mens hånden gled lengre ned. – Kanskje det blir lettere hvis du lukker øynene – sånn, ja! Og så sier du klart fra hvis du synes noe er VELDIG ubehagelig, ikke sant?

Øynene hennes gled igjen, og hun nikket svakt. Hendene hans flyttet seg ned til innsiden av lårene hennes. – Nå vil jeg bare se hvor myk og smidig du er, Angelika. Bare slapp helt av – sååååånn ja!

Han tok tak rundt den fyldigste delen av de slanke, glatte lårene og bøyde dem opp mot overkroppen hennes. Slik hadde flere jenter – og kvinner – ligget under ham – og slik hadde også Helle ligget mens han knullet henne den aller første gangen! tenkte han med ett. Den svulne, vesle musa hennes ble presset opp mellom baksidene av lårene hennes, som en loddrett munn – en som Johannes mer enn gjerne ville kysse – og slikke.

– Riktig bra, vennen min! roste han og slapp bena hennes tilbake slik at knærne igjen dannet en åpen V. Så lot han tomlene gli kjærtegnene og mykt opp langs barnehuden på innsiden av lårene, – helt opp dit de møttes, og hørte henne trekke pusten i et raskt gisp. – Jeg vet at dette blir litt uvant for deg, lille venn, mumlet han, da fingrene hans hvilte mot de – ja, nå VAR de litt hovne! – små skamleppene hennes, mens han kjente hvordan pikken spente i buksene. – Men det skal være fort gjort, – og det gjør ikke vondt – gjør det vel?

Hun svarte ikke, og da han kikket opp mot ansiktet hennes, merket han seg at munnen sto halvåpen, øynene var lukket, og hun trakk pusten fort og heftig. Nå føltes det akkurat som når hun – og Karin – lekte med seg selv om nettene – bare enda sterkere – MYE sterkere! Fingrene hans var så – så – – nå ønsket hun slett ikke at det skulle være «fort gjort» heller!

Selvsagt burde han tatt med seg et speculum, men nå var han nesten glad for at han ikke hadde gjort det. Han brettet skamleppene hennes forsiktig til side – joda, det glinset virkelig fuktig like innenfor. – Nydelig lita fitte! mumlet han for seg selv, uten å være klar over det. Heldigvis var Angelika for opphisset til å oppfatte de mumlende ordene. Så beveget han ytterst varsomt fingertuppen innenfor, bare en centimeter eller to, merket seg at det rykket svakt i hoftene og at pusten hennes gikk støtvis og enda raskere. – Vi er straks ferdige, jenta mi! hørte hun den beroligende stemmen, – men det var jo slett ikke det hun ønsket. – Bare – gjør – – det – det gjør ikke – vondt! pustet hun, da de erfarne fingrene fant punktet der det kjentes aller sterkest og deiligst, og hun kunne ikke la være å klynke kjælent.

Hun var klissvåt nå, og doktor Johannes kunne ikke la være å smyge fingeren enda litt dypere, såvidt innenfor den stramme, ytre ringmuskelen, kjente hvordan den klemte til, som om den ville holde fingeren fast, han trakk den litt ut, så inn igjen, nå var nesten halve fingeren inni henne, og at hun nøt det, var det ingen tvil om. Hodet hennes, og det yndige, blussende ansiktet, beveget seg rykkvis frem og tilbake og hun stønnet høyt for første gang.

Det verket i ham etter å erstatte fingeren med noe større, lengre og tykkere, og han visste at nå ville kroppen hennes ønske pikken hans velkommen, selv om hun sikkert ikke hadde en anelse om hva sex var for noe engang. Men han nøyde seg med å fingerknulle henne, det var en fryd å betrakte minespillet i ansiktet hennes og de ufrivillige hoftebevegelsene, og han visste at utløsningen hennes ikke var langt unna. Nå vred han fingeren slik at fingerputen vendte oppover og søkte etter et punkt som Helle hadde vist ham – der inne i den våte, villige og klamrende spalten sin, og som hadde utløst en jamrende, hulkende og ekstatisk eksplosjon i henne hver gang.

Angelika stønnet igjen: – – ååååhhhhh, åh-åh-ååååååååååhhhh, jamret hun, klynket høyt, hoftene spente seg i bue, slik at den store fingeren trengte enda dypere inn – det sved litt, hun utstøtte et lite skrik, mer av overraskelse enn av smerte, så bølget det skarpt og hett gjennom henne, og hun skrek ut igjen, hikstet, vred seg og kastet på kroppen, mens Johannes gned flittig på den strittende klitorisen hennes i tillegg – og brakte henne over toppen. Så ble hun liggende stille, stadig med lukkede øyne, mens pusten gikk i heftige, hikstende drag.

Da hun til slutt åpnet øynene, sto «doktor Johannes» borte ved vasken med oppbrettede skjorteermer. Det hun ikke visste, var naturligvis at han i det stille prøvde å kommandere den verkende reisningen til å gi seg. Nå snudde han på hodet og smilte vennlig til henne. Så tok han et lite håndkle og tørket såpevannet av hendene.

– Vi er ferdige nå, jenta mi. Hvis du nå snur deg om på magen, så skal jeg smøre den såre rumpa di.

Men til hans store overraskelse svingte hun isteden bena ned fra benken og reiste seg. Splitter naken, helt uten sjenanse og med skinnende øyne kom den vakre, fristende ungjenta mot ham. Tett inntil ham strakte hun seg på tå og la armene om halsen hans. – Du – du er så veldig, veldig snill, altså! nesten hvisket hun, rød i kinnene av opphisselse – og kanskje litt forlegenhet også. Så trakk hun hodet hans ned, så han måtte bøye seg, deretter kysset hun ham, klosset, men inderlig, på munnen – lenge, så lenge at reisningen hans meldte seg med ny kraft.

Om hun kjente det – ja, det MÅTTE hun nesten, slik hun klistret seg inntil ham – så lot hun seg ikke merke med det. Han la armene om den glatte, nakne ryggen hennes, hun avbrøt ikke kysset, selv da han løftet henne halvt opp, slik at ståpikken presset hardt mot kroppen hennes, like nedenfor brystene.

Johannes var en høy mann, og da de store nevene hans lukket seg rundt den faste, struttende rumpa hennes, la han virkelig merke til hvor slank hun var, nesten spebygd. Hun nærmest sugde seg fast til leppene hans, han måtte legge kraftig bånd på seg da hun skjøv hoftene mot ham i små rykk, og da han endelig fikk frigjort seg, måtte han hive etter pusten et par ganger før han fikk frem et eneste ord.

– Du verden, Angelika! mumlet han ned i håret hennes, -hvor har du lært å kysse på den måten?

Hun kniste inn mot brystet hans. – Karin og jeg, vi – vi ligger på samme rom. Vi er – mmmm – bestevenninner.

Han kjælte litt med den faste, glatte enden hennes. – Jeg hadde jo tenkt å – smøre denne her før du gikk, da, vet du. Det var derfor du kom, ikke sant?

Nå lo hun lavt, men gjemte fremdeles ansiktet. – Det er ikke – nødvendig lenger! Så kniste hun, rødmet og løftet ansiktet mot ham. – Det var forresten ikke så veldig vondt da jeg kom, heller!

Han satte henne ned på føttene og ga henne et mildt klaps på den nakne, men ikke lenger så ømme enden.

– Såååå, du var litt – uskikkelig da, kanskje, hmmmm? Hun la hodet på skakke og smilte skjelmsk til ham. (Hvor fikk de slikt fra? undret han seg. Lå det i genene?)

– Må jeg straffes da – Pappa Johannes? kniste hun, og han fikk et glimt av en rask liten tungespiss før den forsvant igjen.

Han prøvde å gjøre seg alvorlig, men lyktes bare delvis. – Hmmm, det er jo fristende, siden rumpa di allerede er bar! brummet han. – Men så må jeg vel bare smøre den i morgen igjen!

Hun kniste, nølte litt og skulle til å si noe, men doktoren løftet hånden bydende. – Nå må du kle på deg, Angelika. Undersøkelsen er over, og jeg har mye arbeid å gjøre.

Uten å se på henne, gikk han bort og satte seg ved skrivebordet. Der bladde han i papirene sine, mens han tvang seg til ikke å følge med på hvordan den unge fristerinnen langsomt dekket til yndighetene sine. Han følte at hun rent instinktivt gjennomskuet ham, for da hun sto ved døren, fullt påkledd, lekte det et lite, ertende smil om den uskyldige munnen – som nylig hadde kysset ham så ivrig.

– Adjø, da, Pappa Johannes, kvitret hun – og neide pent. – Og – tusen, tusen takk for – undersøkelsen!

Plutselig kom han på noe. – Å ja, Angelika – jeg ser at søster Amelia bruker tallkarakterer. Er det 1 eller 5 som er beste karakter?

Hun smilte litt forlegent. – Det er 5 som er best. Men det er det nesten bare Anne Cecilie som får – og av og til Cathrine.

Da døren lukket seg bak henne, var han pinlig klar over at det han nettopp hadde foretatt seg, ikke var mye verdt som legeundersøkelse betraktet. – Jeg får nok skaffe meg et speculum! mumlet han for seg selv, – jeg kan jo ikke fortsette å kåte opp både meg selv og jentungene på denne måten!

Men – deretter var det særdeles vanskelig for bestyreren å konsentrere seg om det kjedelige, men nødvendige papirarbeidet. Hva var det Johann Caspar hadde sagt på Theatercaféen? – «Hvis du nøyer deg med å ta én møydom i måneden, Johannes, så har du nok til ca. to år!»

Nå visste han ihvertfall hvem som kom til å bli den første.

KARIN LYTTET ÅNDELØST mens Angelika med hviskende stemme fortalte, ivrig og levende, om det hun hadde opplevd. – Det var så – så mye, mye – sterkere og – og deiligere enn noe jeg har kjent før! hun smilte drømmende for seg selv, og Karin ble helt misunnelig. – Åååååhhh, Karin, du skulle kjent – fingrene hans – de – de gjorde liksom alt – riktig – og – og han hadde en finger så langt oppi meg at – at du vil ikke tro det!

– Gjorde det ikke vondt, da?

– Neiiii, – vel det – det sved kanskje litt da han stakk den helt inn, – det var min skyld, altså, for jeg klarte ikke å ligge stille – men så – så ble det bare mer og mer deilig. Han gned meg så fint – der du vet – –

– På kileknoppen, kniste Karin henrykt.

– Ja, akkurat. Jentene lo og omfavnet hverandre.

Karin var ett år eldre enn Angelika, hun var forlengst fylt femten, og hun husket litt av livet før barnehjemmet. Hun var høy og slank, med mørkebrunt, langt hår, brune øyne, og hun hadde et litt roligere gemytt enn sin lyshårede venninne. Angelika var impulsiv, ble lett begeistret, hun var nesten alltid glad, munter og livlig, mens Karin var mer ettertenksom. De to hadde nok hatt litt jentekos av og til, men ingen av dem hadde hatt en skikkelig orgasme, de visste ikke engang at det var nettopp det Angelika hadde opplevd på bestyrerens kontor, og det var noe helt nytt for dem begge.

– Søren også! surmulte Karin. – Hvis han går etter klasselisten, så blir det lenge til det er min tur!

DET VAR SØNDAG, ingen undervisning, og den tradisjonelle andakten i kapellet var unnagjort. Søster Amelia hadde reist, og det virket ikke som om noen av jentene savnet henne ihvertfall. På en måte var Johannes også glad for å bli kvitt den strenge nonnen. Selv aktet han å føre et helt annet regime overfor de søte små – vel, de fleste var søte, men slett ikke alle var små, hadde han kunnet konstatere i løpet av de få dagene han hadde vært der. Særlig Angelika hadde funnet flere påskudd til å komme i snakk med ham, og dermed hadde han også blitt litt kjent med Karin, bestevenninnen hennes.

Litt motvillig måtte han innrømme for seg selv at han hadde blitt fascinert av henne også, selv om hun var en helt annen type enn sin livlige, lyshårede venninne. Høy og slank, det mørke håret var til og med lengre enn Angelikas, små struttebryster og mørke, intelligente øyne, som ofte fikk et litt ertende uttrykk når de møtte hans. Han gikk ut fra at venninnen hadde gitt et både utførlig og detaljert referat fra «legeundersøkelsen» hun hadde opplevd.

Før han satte seg til med papirarbeidet på kontoret, som nå var blitt LITT mindre rotete, aktet han å ta seg en runde til de mange forskjellige og høyst ulike bygningene som utgjorde Amadeus Oppbyggelige Barnehjem for Unge Piker. Engang hadde det åpenbart vært en gård av betydelig størrelse. «De stakkars småpikene» var innlosjert i to ekstra oppførte bygninger, begge på to etasjer, der den ene hadde kjøkken og en romslig spisesal i første etasje. Dessuten var det også rom for betjeningen i begge internatbygningene, foruten diverse lagerrom

Han hadde tatt med seg et digert nøkkelknippe som hang på kontoret. Johannes kikket innom verksted og systue, som var i rimelig bra orden, videre stabburet, som virket fullstendig fullstappet av alt annet enn det opprinnelig var bygd for. Låvebygningen var kjempestor, her fant han fjøs og stall, foruten vognskjul, vedskjul, kullager, diverse andre lagerrom, den spartansk innredede “klostercellen” til søster Amelia, pluss en garasje. Til hans skuffelse rommet den sistnevnte bare en aldersstegen karjol og en annen vogn, beregnet på hest. Noen hest fantes imidlertid ikke, heller ikke andre husdyr, bortsett fra et par katter, som mjauet tillitsfullt og sikkert ble bortskjemt av jentene.

Selve låvedøren var stengt med en kraftig bom og en diger, rusten hengelås. På nøkkelknippet fant han ingen som passet, så han gikk ned av låvebrua og søkte seg frem til trappen som måtte finnes innvendig. Det var ikke noe lys der, han måtte feie vekk noe spindelvev, og det var åpenbart at her hadde det ikke vært folk på lang tid. Døren på toppen av trappen var også låst, men her fant han, langt om lenge, en nøkkel som passet til den rustne låsen.

Døren skrek på hengslene da han skjøv den opp. Innestengt luft slo imot ham, men det var ikke lukten av gammelt høy og halm som var mest fremtredende, det var lukten av – bil! Bil var mangelvare i etterkrigstidens Norge, biler var strengt rasjonert, – og bil var en av Johannes’ store lidenskaper.

Som den «evige studenten» han hadde vært, hadde han ofte tatt seg ekstrajobb på et bilverksted, og selv om han ikke var fullt utlært bilmekaniker, så sørget hans entusiasme for at han etterhvert lærte seg såpass at han ofte ble overlatt ansvaret for relativt kompliserte reparasjoner. Lukten av bensin, gammel olje og gammelt lær fikk neseborene hans til å vibrere som om de kjente duften av fin, gammel konjakk – eller ung fitte! – han smilte for seg selv. (Huff, Johannes, nå tenker du med pikken igjen!)

Låven var nesten fullstablet med diverse gammelt maskineri, med møbler, kasser, kister, kofferter og gamle presenninger. Presenninger! tenkte Johannes, – brukes gjerne til å dekke til noe som en vil ta vare på!

Han begynte å rydde seg vei i kaoset, – men så stanset han og lyttet. Var det – rotter? Slett ikke utenkelig, han fikk vel sende kattene på patruljetjeneste på låven også. Der var det igjen! – akkurat som – et undertrykt hikst? – en menneskelig lyd, iallfall. – Er det noen her? ropte han med sin strengeste bestyrerstemme. Et nytt hikst hørtes, han skrittet over et par overfylte kasser, løftet opp en tung presenning – og avdekket først en støtfanger, så en radiator, med et velkjent merke på toppen. – En Mercedes! hvisket Johannes andektig for seg selv. Han avdekket mer og mer av den staselige bilen.

– Du store – – utbrøt han forbløffet. – Kunne det virkelig være en – – 770?– bare noen få år gammel, anslo han, 1942 eller 1943. Han hadde aldri sett en slik bil i virkeligheten, bare på bilder – i magasiner på verkstedet der han hadde jobbet.

Der kom den hikstende lyden igjen! Han åpnet døren og kikket inn. Sammenkrøpet i baksetet så han to bustete hoder og to fortvilede, tårevåte ansikter. – Kom ut her med en gang! forlangte han strengt.

Den yngste skar i å gråte sårt, mens den eldste svelget og så skyldbevisst ut. – Vi – vi kan ikke, innvendte hun. – Vi er ikke – ordentlig påkledd – ennå.

– Så ta på dere og kom ut! kommanderte Johannes morskt. Det var åpenbart hva de to jentungene hadde holdt på med, men han var mest opptatt av den flotte bilen. Åpenbart måtte den ha blitt gjemt bort her av en høytstående, tysk offiser, sannsynligvis mot slutten av krigen. Søster Amelia var jo tysk, husket han, og hadde sikkert hatt tillit hos tyskerne – uten at det nødvendigvis gjorde henne til nazist.

Etter en liten stund åpnet den ene bakdøren seg, og to skjelvende jentunger – eller ungjenter – smøg seg ut. De hadde fått på seg alle klærne, men de var i sørgelig uorden, og de var tydelig engstelige.

– Hva heter dere? ville Johannes vite.

– Ragnhild, kom det svakt fra den eldste. – Rannveig, fra den andre.

– Og hvordan kom dere opp hit?

Ragnhild pekte fryktsomt bort mot det tomme høyloftet. – Det går an å – klatre opp der borte.

– Vel, nå kan dere gå ut igjen den døren der isteden. Johannes pekte med en bestemt og streng finger. – Og jeg vil ikke se dere her oppe noe mere – ikke før jeg har fått ryddet og sett over alt sammen, ihvertfall. Det er mange farlige ting her. Så – kom dere av gårde nå!

Han så ikke etter dem engang da de forsvant, han var bare opptatt av det glinsende blanke kjøretøyet. Han åpnet alle dørene og kikket inn, – i baksetet syntes han at han kjente duften av nettopp det som han i sitt stille sinn hadde fleipet med seg selv om for litt siden! Bilen var i meget god stand, og speedometeret fortalte at den var lite kjørt. Hvis det var en 1943 modell, slik han mistenkte, så måtte den ha blitt satt her, enten det året eller senest året etter.

De neste dagene var han bare opptatt av å få bilen i stand. Han gjorde pliktskyldigst unna undervisningstimene, papirarbeidet fikk ligge, legeundersøkelsene ble utsatt, ja, det var faktisk en lettelse å kunne skyve tankene på Angelika i bakgrunnen også. Den som hadde plassert bilen på låven, hadde visst hva han gjorde, han hadde satt bilen på blokker for å avlaste hjulene, det var godt med olje på motoren, men bensintanken var så å si helt tom. Ikke så rart, etter kanskje seks års stillstand, tenkte Johannes.

Han fikk brutt opp den rustne hengelåsen på låvedøren og satte i gang med å rydde vei i alle de tingene som var hensatt på låven. Sannsynligvis var det ikke skrot, alt sammen, så foreløpig satte han alle kistene, kassene og koffertene til side for å undersøke dem nærmere når han fikk tid.

Mange av jentene, – også noen av de mindre – meldte seg frivillig til å hjelpe ham, og selv om han naturligvis måtte ta seg av det tyngste selv, gikk ryddearbeidet forbausende fort unna. Også Angelika og Karin var med, og gjorde god nytte for seg, ettersom de var blant de eldste.

Han fikk bonden Jakob til å hente noen kanner med bensin og noen liter med olje, og da det var ryddet noenlunde plass på låven, kunne han endelig jekke bilen klar av blokkene den sto på, slik at Mercedesen til slutt sto der på egne hjul. For sikkerhets skyld hadde han kjøpt et par nye batterier også, og etter å ha stått på hodet i motoren et par dager og delvis skrudd den fra hverandre, var han spent som en unge da han endelig kunne sette seg i førersetet og skru på tenningen.

Alle jentene var skysset ut av låven, slik at ingen skulle oppleve hans raseriutbrudd hvis bilen ikke startet. Men det viste seg at Johannes hadde gjort et godt forarbeid – senere tenkte han med et smil: «jeg har vært flink med forspillet», for motoren startet så å si med det samme og brummet jevnt, fornøyd og velsmurt.

Jentene jublet og klappet da den skinnende bilen kom rullende langsomt ned låvebrua. Full av lettelse og som en takk for hjelpen, stablet Johannes dem inn i kupéen, så mange det var plass til, og tok dem med på en liten kjøretur. Han fikk vite at mange av dem ikke engang hadde vært utenfor porten siden de kom til hjemmet, og de var fulle av begeistring da de kjørte langsomt forbi de nærmest liggende gårdene og jordene, som på denne årstiden lå svarte og nakne.

Han måtte ta flere turer før alle jentene hadde fått oppleve å sitte i en bil, mange av dem for aller første gang også. Og Mercedesen oppførte seg helt upåklagelig hele tida, så Johannes unnet seg selv en liten mental klapp på skulderen for godt utført jobb. Men han var fullstendig klar over at den høyst sannsynlig hadde vært i prima stand da den ble gjemt bort her også.

De gamle hestevognene hadde han fjernet fra garasjen, og han var svært fornøyd med seg selv da han kunne rygge bilen forsiktig inn der og lukke dørene.

ET PAR DAGER SENERE banket det forsiktig på kontordøren. Inn kom, nærmest skjelvende av frykt, de to jentene han kjente igjen fra den dagen han oppdaget bilen. Hva var det nå de het? – jo, nå husket han det.

– Hei, Rannveig og Ragnhild, smilte han. – Hva kan jeg gjøre for dere da?

Den ene – Rannveig? – hikstet litt. – Vi – vi kommer for å få – straffen vår!

– Sååååå? Johannes rynket pannen. –Hva har dere gjort for noe galt, da?

De så på hverandre, og Ragnhild tok mot til seg: – Du vet, Pappa Johannes – da – da du fant oss i bilen, da –

– da syndet vi! fullførte Rannveig. Hun hikstet, og tårene begynte å renne igjen.

– Kom og sett dere her i sofaen, jenter. Johannes tok en stol rett overfor dem, så smilte han beroligende. – Fortell meg nå hva dere gjorde.

Begge jentene rødmet og så ned. Det ble stille en liten stund, så tilsto Ragnhild med spak stemme: – Vi – vi var nakne – –

– ihvertfall nesten, innskjøt venninnen,

– og – og så tok vi på – på hverandre, fullførte Ragnhild. Hun løftet hodet og så fortvilet på Johannes.

– Og – og det er stor synd – imot Gud, det har søster Umu- mmmm – Amelia sagt. – For – tre år siden, da var jeg bare elleve, da pisket hun to jenter noe forferdelig! De er ikke her lenger, da.

– Jo, Anne C- Rannveig brøt av og slo hånden for munnen.

Johannes strakte hånden over det lille bordet og la den beroligende på armen hennes.

– Ta det helt med ro, jentene mine, jeg kommer ikke til å straffe dere. Og – deler dere rom, forresten? Begge nikket.

– Heretter kan dere være på rommet når dere vil – mmm – stelle litt pent med hverandre. Ragnhild kniste. – Og ikke tenk på det som synd, heller. Svært mange jenter og de aller fleste gutter leker med seg selv – og mange gjør det sammen med bestevennen – eller venninnen sin – når de er i deres alder. Hvor gamle er dere blitt nå?

– Tretten, kom det fra Rannveig.

– Og jeg er – nesten femten, svarte Ragnhild.

– Har dere vært borti – gutter noen gang? Begge ristet på hodet. – Vi var – små da vi kom hit, fortalte Ragnhild. – Jeg var fem og Rannveig var – – ?

– Tre år – tror jeg.

– OK, så dere vet egentlig ikke om dere liker gutter eller jenter best? Jeg mener – for å leke med hverandre uten klær på?

Begge kniste, rødmet og ristet på hodet. – Så dere har aldri kysset en gutt – eller en mann? Ny hoderisting.

Johannes reiste seg. – Greit, jenter. Vi kan snakke mye mer om dette senere, hvis dere vil. Dere er i en alder hvor dere prøver å finne ut av ting, og jeg er her for å hjelpe dere med det. Før dere går – og dette er helt frivillig – dere kan si nei takk – men jeg kunne tenke meg å gi dere ETT kyss hver.

Begge kniste og rødmet nok en gang. De så på hverandre, så tilbake på Johannes og nikket igjen.

– Godt, smilte bestyreren. – Og når dere kommer tilbake på rommet, så kan dere kysse hverandre, og så kan dere tenke på hva dere liker best – å kysse en mann – å kysse en jente – eller begge deler. Vi sier – ti sekunder, er det greit? Begge smilte og var enig.

Ragnhild – den eldste – tok et nølende skritt mot ham. Johannes smilte til den rødmende ungjenta, strøk henne ømt over kinnet, så tok han henne i armene.

Kysset ble dvelende, ikke hett og krevende, og han prøvde seg heller ikke med tungespissen. Men etter fire-fem sekunder gjorde HUN det, til hans store overraskelse, og pikken hans var begynt å bli hard før han avbrøt. Da pustet hun litt tyngre og var enda rødere i kinnene. Hun smilte forlegent og hvisket: – Takk, Pappa Johannes!

Rannveig var litt mindre, ikke mye, men hun var også slankere. Han bøyde seg litt ned, hun la armene om halsen hans, og han visste at nå MÅTTE hun kjenne pikken hans mot seg. Dette kysset varte litt lenger, men hun brukte ikke tungen, la han merke til. Men hun rødmet dypere da de ti-tolv sekundene var gått. Og også hun kniste forlegent, gjorde et lite kniks og stammet: – T- tusen takk, Pappa Johannes!

Johannes smilte varmt til dem begge. – Det er jeg som skal takke, jenter. Hvis dere fremdeles er i tvil, så er det bare å komme tilbake. Jeg har flere kyss på lager, jeg!

Han så ettertenksomt etter dem da de forsvant ut døren. Egentlig trodde han ikke at de var lesbiske, noen av dem – begge var blitt tydelig opphisset, men han visste for lite om homoseksualitet til å være helt sikker. Ragnhild var KANSKJE biseksuell? – det søkende tungekysset kunne tyde på at hun ikke var HELT uinteressert i mannfolk, iallfall – men han var rimelig sikker på at hvis BARE den ene av dem ønsket seg – pikk – så ville det være den yngste. Rannveig hadde trykket den trettenårige kroppen sin inntil ham svært så ivrig og villig. Jaja, det fikk tiden vise. Det kriblet forventningsfullt i ham også. Her var åpenbart flere spennende ting å oppdage enn sjeldne biler!

Han kikket på klokka, joda, han kunne ta kvelden med god samvittighet.

Læs næste afsnit