Den fine hvite kjolen hang rundt hoftene hennes, og hun så utrolig sexy ut. Brystene hennes var litt mere enn middels store

Forfatter: OnkelWaldo
Automatisk Google-oversættelse:

Tone – etter første dag i arbeidsuka.

Altså, det var Regine og meg, vi skulle jobbe ei uke hos en gammel fotograf, vel, kanskje ikke SÅ gammel, da, litt over femti, kanskje. Han hadde ei lita sjappe – ok, det heter butikk, seff – der han solgte film og forskjellige slags kameraer og sånn, med et hvilerom bak disken, innafor et forheng, der vi kunne drikke kaffe når det ikke var noe særlig å gjøre.

Innafor der igjen var det dusj og toalett og et lite kjøkken, med et stort kjøleskap, der det sto øl og Cola og sånn. OK, vi fikk ikke øl, da, Regine og meg, men vi kunne drikke cola, nesten så mye vi ville.

Vi skulle ekspedere i butikken, det var ei enkel kasse, som vi lærte fort, og det sto små prislapper på alle varene, så det var også greit. Jeg hadde kanskje LITT mere greie på foto enn Regine, så jeg ble plassert i butikken først. Jeg kunne bare rope opp trappa hvis jeg trengte hjelp fra han fotogubben, han heter forresten Rasmus, Rasmus Eriksen.

Senere har jeg tenkt på at det kanskje ikke BARE var fordi jeg kunne litt mer om kameraer og film og sånn at jeg ble plassert i butikken. Kanskje det var fordi Regine er penere enn meg, og at han heller ville ha henne der oppe i atelieret, tenkte jeg. Det var jo der han tok bilder av folk, av søte, nyfødte babyer som skulle døpes, av konfirmanter i hvite kjoler og med sjenerte smil – eller av stramme guttehvalper i sin første mørke dress, av nygifte brudepar eller av besteforeldre som hadde vært gift i femti år og holdt hverandre så varmt i hendene.

Kanskje han ville bruke henne som model også?, tenkte jeg, når det var lite å gjøre med dåpsbarn og brudepar og slikt. Regine har lyst hår og blå øyne, nemlig, og et vakkert smil.

Større pupper har hun også – mens jeg har nesten svart hår og mørke øyne, og jeg er kanskje litt mer sky og sjenert av meg. Litt, i hvert fall – men det kan jeg skrive mer om senere. Nå kan godt Regine skrive litt, for jeg er litt sliten i høyrehånda.

Regine – også etter første dag i arbeidsuka.

Altså, at jeg er så mye penere enn Tone, det er i hvert fall ikke sant! For hun kan kanskje virke litt sjenert når du ikke kjenner henne, men hun er skikkelig pen, med det lange, mørke håret sitt, som dekker puppene hennes helt når hun er naken. Uff! det skulle jeg visst ikke skrive i denne rapporten, men vi kan jo stryke det senere – redigere, som det heter, ikke sant, Tone?

Og det sky smilet hennes, det får henne til å virke litt sånn – mystisk, liksom, og – hva heter det? – uutgrunnelig, det er et fint ord jeg har lest. Men det får vi nok ikke med i denne rapporten, for den skal selvsagt være sånn «nøktern og saklig», heter det visst.

Tone er slank, nesten spinkel av kroppsbygning, så vi er litt motsetninger der. Altså, jeg er ikke SÅ kraftig, da men jeg har litt bredere hofter og litt større rumpe. Den er jeg forresten litt flau over. Og for å gjøre denne intime beskrivelsen helt ferdig, så har vi barbert musa vår, begge to, i likhet med de fleste andre jentene i klassen.

Så Tone ser nesten ut som om hun er tolv år når hun er naken. Det er mange mannfolk som setter pris på slikt – har jeg skjønt etter hvert, hihihi!

(Tone – dette kan vi heller ikke ha med i den endelige rapporten, OK? LOL)

Men det er sant at, altså, den første dagen, da var det lite å gjøre, både nede i butikken og oppe i annen etasje, der fotoatelieret er. Og jeg skulle altså «hjelpe til» der oppe, sammen med Rasmus. Det var å flytte på noen fotolamper og skjermer og sånn, for det kom jo gjerne folk innom som enten skulle ha tatt bilde av seg selv, eller særlig av babyene sine og sånn. De hadde ofte avtale på forhånd, men slett ikke alltid,

Akkurat i dag hadde han visst bare én avtale. Derfor, da vi var ferdige med det lille som var, spurte Rasmus om jeg ville være prøvemodell – «for å prøve lyssettingen», kalte han det. Og han skrøt av hvor pen jeg var og sånn, men det hørte jeg ikke noe særlig på, for sånt har jeg hørt før, og det var sikkert bare for å smigre.

«Lys og fager» kalte han meg, og snart sto jeg og poserte, mens forskjellige skjermede fotolamper var rettet mot meg. Beskjedene nesten haglet over meg, mens han hadde øyet klistret til kameraet.

«Vri ansiktet litt til venstre» – «ikke fullt så mye – sånn ja» – «se rett på kamera og smil – ahhh, nydelig» – «du kan bli proffmodell, du» – «snu deg hundreogåtti grader og smil bakover over skulderen – akkurat sånn, ja».

Puuuhhh! – jeg ante ikke at det var så slitsomt å være modell, altså! Rasmus kom flere ganger bort til meg og rettet på måten jeg poserte på. Altså, han var ikke frekk eller dristig eller noe – ikke da, ihvertfall, hihi – men det hendte at han la hendene på hoftene mine og vred ørlite grann på dem, før han sa «sånn» og gikk tilbake til kameraet sitt.

Kanskje litt dumt å si det, men jeg følte liksom at jeg ble varmere for hver gang han tok på meg, enda han slett ikke var nærgående. Men et par ganger sto han så nær at jeg følte varmen fra den store kroppen hans og – jeg kan vel skrive det her i kladden, ikke sant, Tone? – han la ikke skjul på at han hadde ståpikk innenfor den blå lagerfrakken sin, heller! Den kunne jeg av og til se omrisset av når han sto bak kameraet også. Så han er nok en skikkelig kåtgubbe, ja! Men han prøvde seg ikke på noe – ikke egentlig.

Ikke da, i hvert fall! LOL. Sikkert bare fordi det var første dagen.

Men han hadde nok lagt merke til at jeg var varm, for etter en stund smilte han, sånn lurt, liksom, og sa akkurat det som jeg for lengst hadde lagt merke til:

– Ja, det kan bli ganske varmt med disse fotolampene, så derfor går jeg kledd slik som jeg gjør også.

Han hadde altså på seg en sånn lagerfrakk som jeg har sett på så mange arbeidsplasser – ok, jeg har ikke sett SÅ mange, da, men jeg vet at mange folk går med slike på jobben, for ikke å slite på sine egne klær.

Men Rasmus overrasket meg ved å åpne et par knapper aller øverst og vise fram litt av det hårete brystet sitt.

– Du skjønner, Regine, jeg har nesten ingenting under denne frakken, smilte han, kanskje med et litt spesielt glimt i øyet – men det kan jo ingen vite, ikke sant? Jeg har ikke sagt det til dere før, for jeg ville ikke sjokkere dere eller gjøre dere forlegne. Men her skal du se – –

Han gikk bakover i atelieret, og der, like ved inngangen til mørkerommet, var det en rekke med knagger og der hang det to – tre hvite – ikke akkurat lagerfrakker, men – kitler, heter det visst, sånne som du kan se på legekontorer og sånn.

– Disse her kan dere bruke, hvis dere vil, forklarte han. – Hvitt passer liksom bedre for kvinner – eller vakre jenter, blunket han, sånn liksom-spøkefullt.

– Helt frivillig, selvfølgelig, og da kan dere klare dere med bare truser og bh under også, for de er jo ikke det spor gjennomsiktige, som du ser.

Så lo han sånn lurt og underfundig igjen.

– For min del behøver dere ikke ha noe som helst under, men det ville antagelig kundene synes var litt rart, tror du ikke?

– VI ville ihvertfall synes det var VELDIG rart! svarte jeg raskt, og følte at det liksom brant i kinnene mine.

– Ja, unnskyld, det var selvsagt ment som en spøk, forsikret han, og la en beroligende hånd på skulderen min.

I hvert fall hadde han nok tenkt at den skulle virke beroligende. Men altså, han sto så nær, og jeg ble enda varmere enn jeg var fra før, for det sto fremdeles to fotolamper på. Og nå visste jeg at han bare hadde på seg et par – – shorts eller noe – under den lagerfrakken sin – sånne boksershorts, antagelig, og så visste jeg at han hadde ståpikk under den igjen!

Herregud! – og dette var bare den første dagen!

Kanskje han er en sånn mann som liker unge jenter? Jeg får passe på å advare Tone – åja, hun kommer selvsagt til å lese dette her ganske snart, så.

Men iallfall – jeg tok ned en kittel fra knaggen og holdt den opp foran meg. Det så ut til at den passet meg ganske bra, for den nådde omtrent ned til knærne, så jeg.

Så jeg kikket sånn – megetsigende – på ham.

– OK, da tar jeg på meg denne her, da.

Deretter gjorde jeg ikke noe mere, bare så taust på ham til han skjønte tegningen. Da flirte han og lot som om det plutselig gikk opp et lys for ham.

– Åja, du vil kle deg om, hva?

Dumt spørsmål, men det var jo ikke egentlig et spørsmål, da.

– Da skal jeg trekke meg diskret tilbake, jeg, blunket han, og så forsvant han ut i atelieret.

Jeg lukket døra forsvarlig etter ham, men det var ikke noen nøkkel på innsida, så jeg tok bare sjansen. Hvis han var frekk nok til å buse inn mens jeg sto der halvnaken, så skulle han nok få høre det. «Jeg skal ta deg med i rapporten min til læreren!» hadde jeg planlagt å si, men det slapp jeg heldigvis.

Men han smilte bredt og gjorde tommel opp da jeg kom ut i atelieret igjen. Jeg hadde sett meg i speilet der inne på bakrommet, og den hvite kittelen var ganske riktig ikke gjennomsiktig, heldigvis. Men jeg kunne tydelig se omrisset av bh-en og trusene mine gjennom stoffet. Jeg håpet at de ikke virket altfor sexy.

– Nå ser vi skikkelig profesjonelle ut, begge to, smilte han. – Det passer bra, for jeg venter et brudepar om en liten stund. De skal gifte seg nå på lørdag.

– Du skal vel ta bilder i kirken også, da? spurte jeg.

Han nikket.

– Jada, det er jo slikt jeg lever av – å ta bilder. Den butikken jeg har i første etasje, den betaler bare så vidt for strøm og husleie. Jeg har også en del oppdrag for – –

Han avbrøt seg selv og så granskende og ettertenksomt på meg.

– Hmm, kanskje du – – men akkurat da ble han avbrutt av Tone, som ropte nede fra første etasje:

– Rasmus, det brudeparet er kommet.

– Fint, Tone, bare send dem opp,du, ropte han tilbake.

Deretter så han på meg.

– Du kan jo bli her og hjelpe til med lyssettingen, du. Riktignok har vi allerede stilt opp utstyret, men det hender at det blir noen små justeringer underveis.

Det hadde jeg ikke noe imot, for jeg syntes det var spennende å være sånn – fotografassistent, eller hva det nå heter.

Det var et svært ungt par som kom, og jeg kjente dem igjen, for byen er jo ikke så stor. Men jeg visste ikke at Alice skulle gifte seg med Tommy Olavesen, så det var en stor overraskelse, egentlig. Men «alle» kjente jo Alice, for hun ble valgt til byprinsesse ­– i fjor, faktisk, bare så vidt fylt atten år, Nå var hun nitten og skulle altså gifte seg. Det var tidlig, syntes jeg.

I et uskikkelig øyeblikk lurte jeg på om hun var gravid? Hun hadde iallfall alltid vært omsvermet nok, visste jeg – lys, helt naturlig blond, store, blå og strålende øyne, alltid like vennlig mot alle.

Og Alice hilste helt overstrømmende, både på Tone og meg og – særlig, syntes nå jeg – på fotografen. Vi fikk klemmer, alle sammen, og Rasmus fikk til og med kyss – SVÆRT nær munnen – syntes nå jeg, men kanskje jeg er spesielt mistenksom av meg? Men det er jo noe som heter «å få bekreftet sin mistanke», og det skal jeg komme tilbake til senere!

Bruden hadde den fine kjolen med seg i en stor plastbag.

– Kan jeg skifte på bakrommet, Rasmus? spurte hun, og for meg hørtes det ut som om dette var noe hun hadde gjort før. Det hadde hun også, skulle det vise seg, men det skal jeg også komme tilbake til.

– Ja, bare gjør det, du, Alice, smilte han. – Si fra hvis du trenger hjelp.

Jeg hørte en ertende latter fra Alice da hun smatt inn på bakrommet.

– Ja, du ville nok like det, tenker jeg, kastet hun over skulderen idet hun lukket døra etter seg.

– Jeg mente selvfølgelig at Regine kunne hjelpe deg, ropte han mot den lukkede døra.

Et tvilrådig – «hmmm, javisst, ja!» var det eneste svaret. Men Tommy smilte og nikket forstående, som om han selvsagt hadde skjønt at det var akkurat det den middelaldrende fotografen hadde ment.

Men jeg var nå ikke helt sikker på det, nei, og det var nok ikke Alice, heller.

Så gikk det et par minutter, der Rasmus småpratet litt med en litt forlegen Tommy og skrøt av hvor heldig han hadde vært, som hadde fått tak i sånn ei «knakende kjekk jente», som han uttrykte det.

– Ganske pen er ‘a jo også, flirte den gamle vellystingen og blunket megetsigende.

Og Tommy var naturligvis rørende enig. Han strålte rent og nikket ivrig med det velfriserte hodet sitt.

– Å jaaa, sprudlet han. – Hun har til og med fått flere modelloppdrag, visste du det, eller?

Rasmus nikket bekreftende med sitt grånende hode.

– Mmm, jada, jeg har lagt merke til det. Hun kan nok tjene seg en pen ekstraskilling på slikt, hun, erklærte han, og Tommy var bare sååå enig og sååå fornøyd.

Det Rasmus ikke sa, og som jeg fikk vite senere, det var det var han som hadde tatt de fleste modellbildene!

– Ja, det passer jo sååå bra, fortsatte den ivrige brudgommen – for like etter bryllupet må jeg ut i det militære, og etterpå skal jeg kanskje studere. Og da tjener jeg jo ikke noe, så hun må klare seg selv.

Den lille småpraten ble avbrutt av en lys stemme fra bakrommet:

– Regine! – vil du komme inn hit litt, er du snill?

Jeg begynte straks å bevege seg mot den lukkede døra. Det så ut som om Rasmus hadde lyst til å slå følge, for han gjorde en litt sånn halvveis spøkefull bevegelse i den retningen, han også. Men jeg hyttet advarende til ham med pekefingeren, og han satte seg smilende ned igjen, mens jeg hørte at Tommy lo litt smånervøst i bakgrunnen.

Som om han selvfølgelig skjønte at fotografen bare hadde spøkt – men jeg var nå ikke helt sikker på det, da! Han ville sikkert gjerne se byprinsessen naken – eller halvnaken, hvis han fikk sjansen.

Hvis han da ikke allerede hadde det! var en frekk tanke som bare plutselig slo ned i meg!

Jeg åpnet forsiktig døra til bakrommet og smatt inn. Alice var ganske riktig halvnaken, til og med sto hun der med bare bryster. Hun prøvde ikke å skjule dem engang, men smilte litt uskikkelig da hun så at jeg skyndte meg å lukke døra bak meg.

Den fine hvite kjolen hang rundt hoftene hennes, og hun så utrolig sexy ut. Brystene hennes var litt mere enn middels store og sto rett ut. De rosa knoppene var litt strittende og stive også – herregud! – det ser nesten ut som hun er kåt! – slo det meg i de få sekundene det tok for meg å lukke døra, og for henne å snu seg rundt med ryggen mot meg.

Hun snakket til meg over skulderen.

– Den er så innmari trang øverst, denne kjolen, skjønner du, Regine, at det er vanskelig å få festet den der bak. Vil du trekke opp glidelåsen ganske langsomt, er du snill, og så feste den med den hempen øverst.

Jeg hjalp henne, selvsagt, og det var ikke så veldig vanskelig, heller. Overdelen var elastisk, og hun pustet godt ut da jeg trakk opp glidelåsen.

Da kjolen var på plass, bare glapp det ut av meg:

– Du har altså sååå nydelige pupper, Alice! Ikke rart at Rasmus hadde lyst til å kikke på dem?

Hun snudde seg mot meg, og det var et lurt smil i munnvikene hennes. Så bøyde hun seg mot meg og mumlet, så lavt at jeg nesten ikke kunne høre det:

– Han har allerede sett dem, så – mange ganger!

Jeg fikk nesten sjokk, men før jeg rakk å reagere eller si noe, hørte vi stemmen hans ute fra atelieret:

– Er dere snart ferdige der inne, eller skal jeg kanskje sende inn brudgommen også?

Det var latter i stemmen hans, men fra Tommy hørte jeg bare et svakt og beskjedent– åhhh, neii!

Like etter åpnet Alice døra, og vi gikk ut i atelieret, begge to. Den kåte fotografen – som jeg nå skjønte at han var – plystret og blunket anerkjennende med det ene øyet, mens den beundrende brudgommen bare strålte over hele ansiktet over det skjønne synet.

Men i bakhodet mitt spant hele tiden den hviskede betroelsen fra Alice: «Han har allerede sett dem, så – flere ganger!»

Jeg var spent på om jeg ville få vite mer om hva som lå bak de ordene!
Historien fortsætter under reklamen

Puuuhhh! – snakk om å få vondt i høyrehånda! Håper ikke det blir like mye å snakke om de neste dagene!