Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.

Dette er en oppfølger til novellen «Come into my parlor», som ble publisert i november 2017. Det er altså nesten seks år siden, men i fortellingen har det gått bare ett. Riktignok har det skjedd en del i løpet av det året ………

Det norske ordet «flink» betyr for øvrig «dygtig» eller «påpasselig».
* * *

En sjokkartet overraskelse!

Det blåste utenfor, så det rent knaket i hele huset. Regnet pisket mot rutene, akkurat slik det hadde gjort den minneverdige høstdagen for – – sannelig var det gått et helt år, tenkte jeg, der jeg satt med min kalde øl – og filosoferte. «Filosof» er ellers ikke akkurat det ordet folk pleier å forbinde med meg, men det hender jo at jeg bare sitter og tenker over ting, jeg også. Ikke noe dypsindig, selvsagt, bare sånt som har skjedd i det siste, og som det er verdt å tenke over. Det som er mitt problem, det er at jeg gjerne tenker over ting ETTERPÅ – og da er det nesten alltid for sent!

Det jeg tenkte på akkurat nå, det var at – nettopp i dag var det faktisk gått nøyaktig ett år siden jeg hadde hatt to – TO! – deilige ungjenter på besøk. Det hadde regnet og blåst den dagen også, så de søte små kyllingene hadde vært både kalde og gjennomvåte, stakkar. Men heldigvis hadde jeg hatt både en varm dusj, store myke håndklær – og ikke minst en varm – for ikke å si het! – favn å by på! Riktig – omtenksom – hadde jeg vært! Det hadde de begge satt stor pris på – ja, jeg også, selvfølgelig! Begge de to deilighetene hadde også vært jomfruer da de kom, men ingen av dem hadde vært det da de gikk! Men de nydelige og blide ungjentene hadde vært svært så fornøyde likevel – eller kanskje nettopp derfor? – og de hadde fortsatt å besøke meg – riktignok med høyst ujevne mellomrom – gjennom de neste ukene og de par månedene det tok før det ble vinter. Da hadde jeg stengt av huset, satt skodder for vinduene, tatt et hastig farvel med min søte niese, og dratt hjem til leiligheten min i hovedstaden.

Den lidenskapelige prestedatteren – som jeg hadde trodd var så dydig – hadde jeg ikke sett noe til før jeg dro. Når jeg nå tenkte meg om, så hadde hun antagelig vært svært så dydig før jeg begynte å legge mine frekke fingre på henne.

Når jeg tenkte meg videre om, hadde jeg ikke sett henne de siste få ukene heller, men heldigvis hadde Anne-Britt, min kåte, varme og villige unge niese, vært flink til å – «komme» – både for å besøke meg og mens hun satt og red på meg med halvt lukkede øyne og en halvåpen, stønnende munn. Jeg hadde forresten vært ganske flink til å «komme» i henne, jeg også – når jeg tenkte nærmere over det. Og «tenke over det» gjorde jeg egentlig ganske ofte gjennom den lange og ensomme vinteren inne i hovedstaden.

Egentlig kan jeg være både ettertenksom – og omtenksom – når jeg tenker over det, iallfall! Men jeg må nok – litt motvillig – innrømme at jeg altfor ofte har vært – heller u-betenksom – i stedet! Selv om jeg liker å tenke på meg selv som «om-tenksom», så er det kanskje «etter-tenksom» som er det riktige ordet – når jeg tenker meg om!

I fjor hadde jeg oppholdt meg her en god del av sommeren, men i år hadde jeg ikke kommet før utpå høsten. Jeg hadde ikke tenkt å bli så lenge, heller, faktisk hadde jeg vært litt i tvil om jeg skulle bry meg med å skru skoddene fra vinduene engang. Det hadde jeg nå likevel gjort, men nå, etter bare to-tre dager, hadde jeg allerede begynt å forberede hjemturen. Men jeg fikk vel avlegge et besøk hos Inger, søsteren min, før jeg dro, iallfall. Tenkte jeg. Og Anne-Britt, min kåte niese! Men jeg regnet ikke med at det ville «bli noe på meg» denne gangen. Ganske sikkert hadde hun fått seg kjæreste – eller iallfall guttefølge – i mellomtiden.

Jeg hadde såvidt begynt å rydde litt rundt huset da jeg kom, da hadde det vært ganske bra vær også. Men nå begynte å bli ganske så ufyselig igjen, akkurat som i fjor på denne tiden. Så jeg tenkte at det godt kunne vente. «Gjør ikke i dag hva du kan utsette til i morgen – eller senere!» hadde vært en av mine spøkefulle leveregler da jeg var yngre – og mindre ansvarsbevisst. Når jeg tenkte meg om, så var ikke det så lenge siden, heller – det med den manglende ansvarsbevisstheten, mener jeg. Men – skyndte jeg meg å overbevise meg selv – du har klart å unngå de aller største tabbene, iallfall! Du er ganske god på bunnen, Johan! – prøvde jeg å klappe meg selv på skulderen. Men min indre, oppmuntrende stemme lød ikke helt overbevisende, selv ikke for meg selv.

Plutselig spisset jeg ører – nei, forresten – det er det visst bare dyrene som gjør – men jeg lyttet ihvertfall oppmerksomt til en uvant lyd som nærmet seg huset. En motorsykkel? – eller moped, kanskje? Det betydde antagelig besøk – og så i dette været! Det kunne vel ikke være de samme hyggelige overraskelsene som for et år siden?

Motorlyden døde bort utenfor døren, og jeg gikk ut og åpnet. Det var ganske riktig en moped – med en plastovertrukket tilhenger, ført av min kjære niese. Jeg kjente henne straks igjen, selv om hun sto med ryggen til meg og var kledd i en slags vanntett kjøredress.

Da jeg kom ut, sto hun bøyd over tilhengeren, så rettet hun seg opp, snudde seg mot meg og smilte. Jeg fikk nesten panikk, for i armene holdt hun en godt tildekket bylt som lignet betenkelig på – – Det begynte å gå kaldt nedover ryggen på meg!

Jeg åpnet munnen, men fikk ikke frem et eneste ord. Det må ha sett aldeles tåpelig ut, for det første Anne-Britt gjorde, var å le av meg. Og hun fulgte opp med å si: – Jeg tenkte du gjerne ville hilse på den lille sønnen din, onkel Johan!

Mens hjertet mitt hamret, vilt og forskrekket, klarte jeg såvidt å kvekke frem: – M- men Anne-Britt, jeg – jeg – – Helt stum av forferdelse stirret jeg på den sovende bylten i armene hennes.

Egentlig så vi sikkert ganske tåpelige ut, begge to, der vi sto på trappen foran huset med regnet silende nedover hodene våre. Det var jo ikke så plagsomt for Anne-Britt, da – eller den lille babyen, for begge var godt påkledd og tildekket. Men jeg – –

Det var min kjære niese som var mest fattet av oss. – Vil du ikke invitere oss inn, da, onkel? smilte hun ertende. – Hva var det du sa for et år siden? – «Come into my parlor, said the spider to the fly» – og du ser jo hvordan dét gikk! Hun nikket ned mot det sovende barnet, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å gå til side og slippe henne forbi meg.

Fremdeles hadde jeg vanskelig for å få frem et eneste ord – og det er ganske uvant for meg! Anne-Britt rakte den sovende bylten til meg mens hun rolig tok av seg kjøredressen og hengte den opp i den lille gangen. Under den hadde hun bare en lett genser, der kraven på en rød og hvit bluse stakk frem, slitte, falmede jeans, og da hun hadde kippet av seg støvlene, viste hun frem et par hvite ankelsokker med røde striper.

Deretter tok hun barnet fra meg igjen og tok av det – ham? – henne? – åja – «sønnen din» hadde hun sagt – den vanntette, beskyttende dressen. Også den hengte hun opp, deretter gikk hun inn i stuen med meg i hælene. Jeg betraktet den stramme, formfullendte enden hennes – den hadde da ikke forandret seg noe særlig? – fremdeles var den like velskapt og – fristende! Jeg ville ha ventet meg at den var blitt bredere – for jeg mente å huske at jenter som hadde født barn, som regel fikk en noe fyldigere – men stadig like kjælevennlig! – rumpe.

Da hun la barnet forsiktig fra seg – på den sofaen der han kanskje hadde blitt unnfanget! – fikk jeg heldigvis talens bruk igjen. – Hvordan – ehhh – kunne dette skje, da, Anne-Britt? spurte jeg og pekte usikkert på den sovende babyen. – Jeg trodde at – at du brukte pillen, jeg?

Helt usjenert og uforferdet lo hun en høy, klingende latter, så kom hun bort til meg, strakte seg opp og la armene om halsen min. Det unge, smilende ansiktet var tett ved mitt eget. – Det gjorde jeg også! erklærte hun – og det gjør jeg fremdeles! nesten hvisket hun. Så kysset hun meg hett, mens hun trykket sin slanke ungpikekropp mot min – og vrikket provoserende med hoftene. Det tok ikke mange sekundene før det gjorde sin virkning, og da hun slapp leppene mine, pustet vi allerede merkbart tyngre, begge to. Jeg sank ned på sofaen – ved siden av den sovende babyen – hun fulgte med, og snart satt hun på fanget mitt – som så ofte før – stadig smilende, og den velkjente tyngden mot mitt høyre lår virket avgjort mere kvinnelig enn jeg husket den. Selvfølgelig – hun var jo blitt et helt år eldre i mellomtiden også.

– Trodde du at det var MIN baby? mumlet hun mot munnen min, og det skyllet en bølge av lettelse gjennom meg da jeg svarte: – Ja, selvsagt – er det ikke det, da?

Hun ristet smilende på hodet, og jeg pustet lettet ut. – Jeg visste vel at du bare spøkte da du sa at det var min sønn, smilte jeg og klemte henne varmt. – Så du er barnevakt for noen, altså?

Hun nikket, men jeg undret meg litt over det lure smilet hennes. – Godt å høre, Anne-Britt, smilte jeg fornøyd. – Du var altså riktig flink til å ta pillene dine i fjor. Tenk! – er det virkelig nesten et år siden vi så hverandre? Hvem passer du ungen for, forresten?

Jeg kjente jo de fleste i bygden, ihvertfall ved navn, men jeg kunne ikke komme på noe yngre ektepar i passende alder, heller.

Anne-Britt hadde fått et underfundig glimt i øyet. – Moren hans er litt nedfor for tiden, og hun hadde ikke lyst til å gå tur med ungen i dag. Så da tok jeg ham med – – hun gjorde en liten, betydningsfull pause.

– Det var jo snilt av deg, Anne-Britt, begynte jeg, men hun avbrøt meg, for hun hadde ikke snakket helt ferdig: – slik at han kunne få hilse på pappaen sin! fullførte hun, og ventet tydeligvis spent på min reaksjon.

Men det kom ingen, ihvertfall ikke den hun hadde ventet. Jeg bare overhørte hennes åpenbare spøk og fortsatte samtalen, helt ubekymret. – Så foreldrene hennes er skilt, kanskje – og ikke helt på talefot lenger?

Nå knakk min yndige niese sammen i hjelpeløs latter! Hun lo så tårene trillet, så prøvde hun å beherske seg, grep en Kleenex fra esken på bordet og tørket øynene, helt til latterhikstene ga seg.

– Hihi, pustet hun – jeg burde jo ikke le, for det er sannelig alvorlig nok. Du tror ikke på meg, hva? Skjønner du ikke at – det er DU som er pappaen til lille Hans Olav her?

Jeg stirret på henne, helt målløs. – M- men, stammet jeg – du sa jo nettopp at det ikke var du som – som – –

– som er mammaen, nei, fullførte Anne-Britt smilende. – Det er det ikke, heller! Hun gjorde en liten pause og så forventningsfullt på meg. Jeg var imidlertid helt i villrede. Men plutselig slo en fryktelig mistanke ned i meg. – Du – du mener vel ikke at – – ???

Nå lo min unge niese høyt, selv om ansiktsuttrykket hennes stadig var forholdsvis alvorlig. – Lunten er kanskje ikke så lang, kniste hun – men den brenner utrolig sakte! Joda, nettopp det mener jeg! Du var jo like – aktiv – med min kjære venninne i fjor, som du var med meg! Kanskje enda mere! tilføyde hun ettertenksomt.

Jeg tenkte på Cathrines deilige kropp som vred seg i ekstase under min – Cathrines SLANKE kropp! – men den måtte altså ha vokst ganske betraktelig i månedene etter at jeg hadde reist hjem igjen!

Følelsen av sjokk traff meg som et knyttneveslag sekundet etter den vellystige tanken, og jeg stønnet: – Herregud! – prestens datter – gravid!

Anne-Britt vred kniven rundt i det verkende såret: – Med DITT barn! understreket hun. – Prestens – for ikke å snakke om prestefruens – mindreårige datter – har nettopp fått barn med deg, for et par måneder siden!

Hun vrikket ertende på endestumpen sin igjen. – Og nå har du ståpikk igjen, merker jeg! Har du tenkt å gjøre MEG gravid også, eller?

Men jeg hadde merket meg ett spesielt av ordene hennes. – «Mindreårig»? stammet jeg. – Hv- hvor gammel er hun, da?

Anne-Britt smilte skjelmsk igjen. – Akkurat NÅ er hun forlengst seksten år, erklærte hun. – Seksten år og ni måneder, for å være nøyaktig. Hun rakk såvidt å bli gravid litt før hun ble – «lovlig», for vesle Hans Olav ble født for knapt to måneder siden.

«Hans» tenkte jeg – en avledning av Johannes, akkurat som mitt eget navn var. Jeg lurte på om presten hadde merket seg den sammenhengen? – Hva sier presten, da? spurte jeg nervøst. – Og den – tilknappede kona hans?

Jeg husket plutselig med gru hva Cathrine hadde fortalt året før – at hun ble pisket så ubønnhørlig bare fordi hun hadde tilfredsstilt seg selv. Hvordan hadde det – kvinnemennesket – reagert da hun fant ut at datteren hennes var blitt gravid? Jeg grøsset bare ved tanken!

– Han kastet henne ut! svarte Anne-Britt kontant. Samtidig trakk hun ned glidelåsen i sin slitte jeans og begynte å trekke den av seg. Antagelig hadde hun tenkt å bli en stund, og det VAR ganske behagelig varmt i den lille stuen min. så det var jo lett forståelig.

– Det vil si, tilføyde hun – det var nok den tispen av en mor hun har som forlangte henne ut av huset, særlig da hun ikke ville fortelle hvem som var barnefaren.

Hun fortsatte å fortelle mens hun kledde av seg – jeg fulgte så intenst med på hva hun sa at det gikk en stund før jeg riktig oppfattet hva hun holdt på med. – Anne-Britt! utbrøt jeg forskrekket – du har vel ikke tenkt å – – ??

Akkurat da hadde hun ført hendene bak på ryggen, og idet hun smilte skjelmsk og blunket, fikk hun åpnet den lille hempen, og frem sprang de spenstige, faste tenåringsbrystene hennes. – Selvsagt har jeg det! smilte hun. – Det er nesten et år siden sist, og jeg har ikke hatt NOEN mann – eller gutt – i mellomtiden! Skjønt jeg går ut fra at DU har – – ?

Jeg ristet bestemt på hodet. – Jeg har ikke det, jeg heller – hverken en mann eller en gutt! forsikret jeg med et alvorlig ansiktsuttrykk. Anne-Britt lo muntert mens hun skjøv trusene nedover hoftene. – Men kvinner – eller jenter – det vil du nok ikke si noe om, tenker jeg, kniste hun. – Så løp hun mot døren til soveværelset. – Førstemann til sengen! ropte hun over skulderen.

Selvsagt hadde hun altfor stort forsprang på meg, og det visste hun naturligvis. Da jeg kom naken inn i soverommet, lå hun allerede under dynen med et forventningsfullt lite smil om munnen. – Mmmmmm, den der kjenner jeg igjen! lo hun. – Like frekk og freidig – og oppadstrebende – som for et år siden!

Hun slo den lette dynen til side og avslørte at hun lå på ryggen med lett sprikende lår. – De er visst like – oppadstrebende – de to tvillingene jeg ser der oppe! smilte jeg og smøg meg ned ved siden av henne. De rosa brystvortene svulmet så eggende, og jeg sugde hver av dem inn i munnen etter tur, mens Anne-Britt kniste og hylte litt – sånn kokett og ungpikeaktig. Hun krafset meg i håret og hikstet: – Bare ta meg, onkel Johan – kjenn! – jeg er klissvåt allerede! Og – det er så leeeeenge siden! – kom inn i meg – kom!

Jeg gled over henne, vi kysset hverandre sultent, jeg følte den ivrige hånden hennes lukke seg om det hamrende stive lemmet mitt, og hun styrte meg på plass – joda, hun VAR dryppende våt, slik hun hadde sagt. Og like trang og deilig som jeg husket henne. Jeg ville til å si noe, men hun la to fingre på leppene mine og hvisket andpustent: – Vent, er du snill! Så spente hun hoftene opp mot meg og stønnet: – Cathrine sa at – når dere elsket, så – så ventet dere til etterpå – med å snakke sammen!

Det var riktig som hun sa. Cathrine hadde besøkt meg flere ganger uten at Anne-Britt var med, og jeg hadde en mistanke om at de to venninnene hadde avtalt dette seg imellom. Og selv om det var hektisk og lidenskapelig og uhyre opphissende å ha TO deilige, kåte jenter – enten liggende tett sammen på sengen min – eller knelende foran meg på gulvteppet – gli inn i den våte trangheten deres – og bytte fra den ene til den andre – så var det noe annet å ligge med bare en av dem – slik som nå – se henne dypt inn i øynene, kjæle med de glatte, varme brystene, føle hvordan den hete, unge kroppen bølget under meg – for så å se de blå øynene langsomt lukke seg og føle at hun ristet i hele kroppen av en intens, men stum orgasme.

Nå var det altså Anne-Britt jeg opplevde dette med, for det var sjelden hun tidde helt stille når vi lå sammen. Slik jeg husket henne fra i fjor, pleide hun å beskrive hvordan det føltes når – «den deilige, tykke, store, lange pikken din!» – hun hadde det med å overdrive, min kåte, lille niese! – gled frem og tilbake i henne – hun stønnet – igjen og igjen – «pul meg litt fortere, onkel Johan!» – «jaaaa, hardere!» – «neiiii, ikke såååå hardt!» – «åååhhh – NÅ er det deilig – deilig for meeeeeg!» – «er det godt for deeeeeg, onkel?» – og så videre.

Men denne gangen var det som om hun var blitt inspirert av det Cathrine hadde betrodd henne – hun var like ivrig, like kåt og lidenskapelig, like intens med hoftene og kroppen, men fra den halvåpne, gispende munnen kom det nå bare kjælne, små lyder – det var bare hendene og kroppene våre som «snakket sammen». Vi kysset hverandre over hele ansiktet – og halsen – hun strøk de glatte, varme lårene opp langs hoftene mine, hun sakset leggene bak ryggen min, spente seg i bue gang på gang – faktisk gikk det for henne to ganger før hun sa et eneste ord, stønnet bare ekstatisk, og da jeg til slutt måtte gi etter og la de støtende rykningene i meg sprøyte henne full av – herregud! – det slo en fryktelig tanke ned i meg, og da ekstasen hadde ebbet ut, hikstet jeg ned i det blussende unge ansiktet: – Anne-Britt, jeg – jeg håper du bruker pillen fremdeles?

Hun smilte dovent opp mot meg – fremdeles var jeg dypt og deilig inni henne – og ristet lett på hodet, samtidig som det rykket svakt i de indre musklene som omsluttet lemmet mitt. Det rislet kaldt nedover ryggen min da jeg så den bevegelsen! – Nei, dem har jeg tatt en lang pause fra, men jeg har tenkt å begynne med dem – igjen – snart – hvis du har tenkt å bli her en stund?

Hun lo da hun så mitt forskrekkede ansiktsuttrykk. – Ta det med ro, onkel, smilte hun – jeg var ferdig med mensen for bare to dager siden, så jeg er inne i en sikker periode nå. Hun kysset meg dvelende på munnen og strammet det sugende, vesle kjønnet sitt rundt den frekke inntrengeren – oppmuntrende – oppfordrende.

Men jeg trakk meg langsomt og motvillig ut av henne, og hun tittet ned mellom de glinsende lårene sine. – Mmmmm, du ga meg en masse babyfløte, iallfall! kniste hun. – Vent litt, jeg MÅ altså en tur på badet!

Da hun kom tilbake, fremdeles naken og duftende deilig, satt jeg påkledd i sofaen – og tenkte. Anne-Britt slo seg ned på fanget mitt igjen og kysset meg – med tunge, lenge nok til at det begynte å krible i meg igjen. – Hvorfor har du kledd på deg allerede? mumlet hun mot kinnet mitt. – Jeg er kåt fremdeles, jeg – og så kjenner jeg at – han der – ikke har sovnet helt, han heller!

Hun vrikket den nakne enden sin mot den voksende bulen i buksene mine, og vi kysset igjen. Men da leppene våre skiltes, fikk jeg stammet frem: – Anne-Britt, jeg må tenke – tenke på hva jeg skal gjøre – med Cathrine! Siden foreldrene hennes har kastet henne ut, går jeg ut fra at hun bor hjemme hos dere?

Hun nikket. – Mamma tok imot henne med åpne armer, selvfølgelig, men jeg hørte at hun kranglet med pappa på soverommet. Men selv om han er formann i menighetsrådet aldri så mye, så er det mamma som er den sterkeste av de to! Akkurat som den – tispen – der borte i prestegården er den sterkeste der! fnyste hun, og det dukket opp to indignerte, røde flekker i de myke, runde kinnene hennes.

Jeg nikket, det var også mitt inntrykk – både av min søster og av prestefruen. Så tok jeg en rask avgjørelse. – Anne-Britt, jeg har en plan, men jeg må snakke med Cathrine først! Kle på deg, er du snill!

Min yndige – og kåte! – niese slikket seg langsomt om munnen. Glimtet i øyet hennes fortalte meg at også HUN hadde en plan, og da hun stakk hånden ned mellom lårene sine, fikk jeg min mistanke bekreftet. Like etter lød den rrrritsjende lyden av en glidelås som ble trukket langsomt nedover.

– Du kan jo ikke dukke opp hjemme hos mamma med den store ståpikken! kniste hun ertende. – Selv om Cathrine sikkert ville sette pris på den! Jeg vil ha en ridetur først – bare fem minutter!

Hun reiste seg halvveis opp, sprikte med lårene og gled sakte ned på det strittende lemmet mitt. Kjønnet hennes omsluttet meg, og det føltes som å gli inn i en trang, våt og såpeglatt silkehanske. – Det er visst du som er den sterkeste her, iallfall! mumlet jeg mot munnen hennes, og hun lo, lavt og triumferende, langt nede i halsen. Vi smilte til hverandre mens hun red meg – opp og ned – langsomt, nytende og rytmisk, og jeg omsluttet begge de nakne brystene hennes med mannfolknevene mine, kjælte og knadde dem så hun sukket fornøyd. Naturligvis klarte jeg heller ikke å holde mine kjærtegnende hender borte fra de runde, faste, glatte – og fremdeles ungdommelige – endestykkene hennes.

– Mmmm, onkel Johan – øynene hennes var halvveis lukket og kinnene blusset – du gjør meg såååååå kåt, altså! De rykkende hoftebevegelsene bare understreket ordene hennes.

Rideturen tok ikke bare fem, men tolv minutter, og sannelig klarte hun å nå toppen to ganger! Da kunne jeg ikke holde igjen lenger, og sprøytet henne full for annen gang. Anne-Britt ristet og skalv i orgasmens salige etterdønninger og sank sammen over meg, mens den anstrengte pusten som kilte halsgropen min, langsomt stilnet av. I to-tre lange, men likevel så altfor korte minutter nøt jeg følelsen av å ha en naken, varm og langstrakt jentekropp liggende oppå meg, mens jeg fremdeles var herlig begravd i det klemmende, klissvåte kjønnet hennes – så vått at det snart begynte å piple ut av henne og gjorde lårene hennes klebrige.

– Nå må jeg på badet ENDA en gang! klaget hun, men det tilfredse smilet var ikke langt unna. – Kan du kle på din lille sønn så lenge, kanskje? – helst uten å vekke ham!
Historien fortsætter under reklamen

Det klarte jeg – iallfall nesten. Lille Hans sutret litt, men han roet seg da Anne-Britt ga ham litt melk fra en liten termo-tåteflaske hun hadde med. Hun sprutet et par dråper på fingeren sin og stakk den i munnen min. – Cathrines egen morsmelk! lo hun. – Synes du den smaker godt?

Jeg nikket, stum og forlegen.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Reha

   22/07/2023 kl 15:00

   En overraskende pragtfuld opfølgning af historien, det kan kun blive spændende at læse hvad du finder på i næste del 👍. Jeg er allerede begyndt at glæde mig.

   8+

   Besvar kommentar
2. Ok

   22/07/2023 kl 14:19

   Glæder mig til flere afsnit

   8+

   Besvar kommentar
   • Anonym

     14/02/2026 kl 22:12 - som svar på Ok

     Synd att Anne-Britt planerar att börja knapra piller igen. Johan sår ju gärna sin potenta sperma 🍆💦 🍑 i de unga kåta tonårstjejerna. Hade inte varit fel med en uppsvälld tonårsmage🤰 på systerdottern och så småningom ett lillasyskon till Hans Olav.

     3+

     Besvar kommentar