Klosterbrevene – 6

Hun VISSTE at onkel Albert snart kom til å gjøre noe med den pirrende kriblingen hun følte mellom lårene sine


Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne:

Tittelen på den boken som stakkars Madeleine blir pålagt å lese: «De Imitatione Christi et Contemptu Mundi Omniumque Ejus Vanitatum» av Thomas à Kempis, betyr – i litt fri oversettelse: «Om å etterligne Kristus og forakte all verdens tomhet og meningsløshet».

En svært oppbyggelig bok – som alle våre lesere burde skaffe seg!

Også – eller kanskje særlig – denne forfatteren!

* * *

Randi våknet ganske sent neste morgen. Det føltes ganske ømt mellom bena hennes – onkel Albert hadde vært ekstra tent og opplagt denne natten – og hun var ganske søvndrukken da hun slo opp øynene. Onkel Albert hadde allerede stått opp, hun luktet kaffe og stekt bacon, og Randi følte at hun var ganske sulten.

– I dag skal det ihvertfall ikke bli noe knulling! tenkte hun – uansett hvor mange bønnfallende blikk han sender meg!

Han hadde pult henne til sammen fire ganger i løpet av natten, fant hun ut – i tillegg til det «pausenummeret» han hadde fått da de avbrøt lesingen.

Derfor – ingen «konfirmasjonskappe» i dag, heller – hun bestemte seg for å ta på seg sine vanlige klær. Og like etter at hun hadde gjort det – før frokost, til og med, ringte det i Alberts telefon. Det var han selv som tok den også.

– God morgen, Ingebjørg, hilste han vennlig – jada, hun er her – hva? Han lyttet i noen lange sekunder, så lo han forlegent.

– Nei, hvordan kan du tenke noe slikt, da? Her er hun.

Randi tok telefonrøret og lyttet. – Hei, mamma – – – sier du det, ja – – aha – – stakkars unge – – ja, OK, mamma, jeg skal prøve å skynde meg.

Hun la på og festet blikket på onkelen.

– Vil du kjøre meg hjem, er du snill? – vesla gråter og sutrer, vil ikke sove, har bare spist ganske lite – hun savner meg, sier mamma.

Albert nikket velvillig.

– Selvfølgelig, jenta mi – men – du vil vel ha frokost først? – og kanskje et lite – ehhh – morgennummer? blunket han og gned seg i skrittet.

Randi lo høyt og ristet bestemt på hodet.

– «Morgennummer», du – det blir det ihvertfall ikke snakk om, så kåt som du var i natt! Og nei takk, jeg kan spise når jeg kommer hjem. Ungen – VÅR – sutrer og lengter etter mamma’n sin!

Albert sukket – litt overdrevent dramatisk, men han hadde ikke regnet med noe annet svar, heller. Han smilte så innsmigrende han kunne.

– Bare husk at jeg savner deg, jeg også, da, hva?

Hans niese lo ertende.

– Jeg vet nok hva du savner, så! Men det er lørdag i dag, så Åshild er sikkert hjemme. Kanskje Astrid også. Du kan helt sikkert få en av dem til å lese videre. La henne bare få se igjennom det jeg leste i går – først, hva?

Hun lo ertende.

– Du får sikkert et «morgennummer» av en av dem – hvis du spør pent!

Albert nikket.

– Jeg kan jo spørre om Åshild er – villig! blunket han og smilte bredt gjenom skjegget.

Randi lo klingende.

– Det er hun sikkert! Hun er den yngste av oss, men jeg tror hun er den kåteste også.

Albert kløp henne kjærlig i det venstre brystet.

– Å nei, vennen min – det er det nok DU som er! erklærte han. – Deilig kåt! – han senket stemmen fortrolig. – Tusen takk for en aldeles herlig elskovsnatt! Den håper jeg vi kan gjenta snart!

Randi rakte tunge til ham, men smilte også. Hun visste at hun var onkelens yndlingselskerinne – men Åshild kom nok inn som en god nummer to. Sikkert fordi hun er så ung og yndig, og ser så uskyldig ut, tenkte Randi. For etter hennes mening var Astrid mye penere – riktig vakker var hun.

På veien kjørte de forbi huset der Åshild og moren hennes bodde. Åshild sto og kikket ut av vinduet, og Albert saktnet farten. Han tutet i hornet, gjorde et tegn med hånden og pekte bakover med tommelen. Randi rakk å se at Åshild nikket da han kjørte videre. Hun la sin venstre hånd på låret hans og klemte til – øverst oppe.

– Se der, ja! utbrøt hun. – Du lengter allerede etter den lille, hårløse sprekken til Åshild, gjør du ikke?

Onkelen humret til svar.

– Nå har hun jo begynt å få LITT hår der, iallfall, opplyste han. – Og hun liker godt å bli slikket på den søte, lille deiligheten sin også.

– Og å få knullet den grundig etterpå! tilføyde Randi og smilte ertende.

Albert hadde ikke noe svar på det, men da han stanset utenfor søsterens hus, gikk han ikke ut av bilen.

– Hils Ingebjørg så mye da, og ta deg godt av vesla.

– Vil du ikke bli med inn en tur, da – og hilse på den lille datteren din?

Onkelen ristet på hodet. – Nei, vesla trenger nok tid alene sammen med mamma’n sin, tenker jeg. Og jeg har ting å ta meg av hjemme.

Randi lo. – Kaller du vesle, kåte Åshild for en «ting», onkel? Albert rødmet litt, og Randi tilføyde:

– Du får ta deg riktig godt av henne, da. Og hils henne så mye fra meg.

Dermed forsvant hun inn i huset, og Albert snudde bilen for å kjøre hjemover igjen.

Bare ti minutter etter at han var kommet hjem, banket det forsiktig på døren.

– Bare kom inn, Åshild! ropte han lavt.

Døren ble åpnet, og et smilende pikeansikt tittet inn.

– Hvordan visste du at det var meg? kniste hun. Han strakte armene ut etter henne.

– Jeg kjenner igjen den faste, lille hånden din nå, skjønner du, humret han fornøyd og trakk henne inntil seg.

– Fordi den er så flink til å runke pikken din, mener du? kniste Åshild ertende, mens det kriblet søtt i den lille sprekken hennes, som allerede var begynt å bli fuktig. Åshild var slank, nesten spinkel, men den vesle enden hennes var rund og kjælevennlig. Albert la sin store, varme hånd på den og strøk, ømt og langsomt, oppover og nedover. Så kysset han henne, sultent og grådig. Den frekke hånden hans krøp opp under det lange skjørtet, som rakk henne til midt på leggen.

Han kjente at hun hadde strømpebukser på seg under skjørtet, men hadde hun truser også, tro? Fingrene hans ble enda dristigere, og Åshild vrikket urolig på seg.

– F- fikk du ikke nok av Randi i natt, kanskje? mumlet hun mot det skjeggete kinnet hans.

– M- hmmm, mumlet han tilbake, idet den ene fingeren hans nådde frem og hun rykket til. Som han hadde håpet – jentungen hadde ingen truser på seg, og den lille kløften han følte gjennom den lette strømpebuksen, fikk pikken hans til å svulme og bli hard. Riktig stor og hard!

Det merket Åshild godt, og hjertet hennes begynte å hamre fortere. Hun visste hva hun snart kunne vente seg – det hadde hun forresten visst allerede da hun så at han kjørte forbi huset hennes med Randi ved siden av seg i forsetet.

– Men jeg savnet jo min lille Åshild, vet du, mumlet han i øret hennes, mens tommelen hans strøk lett og langsomt over den stadig fuktigere kløften hennes.

– Jeg har jo ikke sett deg på mange dager!

Åshild klynket mot kinnet hans, hun var urolig med hoftene nå, og fuktigheten hadde trengt like igjennom stoffet i strømpebuksen.

– N- nei, jeg – jeg var – jeg måtte reise og besøke den andre b- bestemoren min, jo! klynket hun, og Albert diskuterte med seg selv om han skulle ta henne nå, eller vente til de hadde lest en stund.

Han bestemte seg for å vente, ihvertfall til hun hadde lest – stille og for seg selv – det avsnittet som Randi hadde lest høyt kvelden før.

Så han fjernet den frekke hånden sin og tok et skritt bakover.

– Vil du ha frokost, jenta mi? spurte han. – Randi måtte hjem så fort, så hun rakk ikke å spise noe.

Åshild ristet på hodet. – Takk, men jeg har allerede spist, jeg, opplyste hun. Albert nikket.

– Da kan du jo lese igjennom det som Randi leste høyt for meg i går, foreslo han. – Men kle av deg først, er du snill, hva?. Jeg må jo se om puppene dine har vokst siden sist, spøkte han.

Åshild blåste i nesen, litt skuffet over at han ikke fortsatte å kjæle med henne.

– Pøh! – de har ikke vokst noe på bare fire dager, skjønner du vel! Hun visste at han bare spøkte, men satte en liten trutmunn likevel.

Mens Albert drakk sin frokostkaffe, holdt han blikket stivt festet på sin pur unge nabojente, som lydig begynte å kle av seg. Det kriblet noe innmari i tissen hennes, og hun smilte kokett og ertende til ham. Hun bare VISSTE at onkel Albert snart kom til å gjøre noe med den pirrende kriblingen hun følte mellom lårene sine – ganske snart også. Hun hadde lagt merke til den store utposningen i buksene hans. Der drakk han ut kaffen og reiste seg.

– Skal jeg hjelpe deg, kanskje? Han smilte ertende gjennom skjegget. – Du vet jo at jeg elsker å kle av jenter, ikke sant?

Åshild lo, de små, hvite tennene hennes glitret også – Solidox-tenner, tenkte Albert.

– Nei takk, jeg tok ikke på meg truser i dag, så nå har jeg bare strømpebuksene igjen, opplyste hun. Det ertende lille smilet lekte rundt den myke munnen.

– Sånne strømpebukser kan være vanskelige å få både av og på seg, de, humret den eldre mannen. Men Åshild hadde allerede trukket dem halvveis ned på lårene. Den glatte sprekken hennes kom til syne, den som Albert hadde slikket så ofte. Han fortsatte, mens pikken strammet nesten smertefullt innenfor buksene:

– Jeg har et ganske langt avsnitt her, som du må lese igjennom før du kan lese høyt, erklærte han. – Det var det som Randi leste i går. Jeg har satt et lite merke der hun sluttet å lese. Vet du om Astrid er hjemme, forresten?

Åshild ristet på hodet og grep papirbunken.

– Tror ikke det, nei. Da går jeg inn i stuen så lenge, jeg.

– Og jeg rydder og vasker opp, smilte Albert. – Du leser ganske fort, du, ikke sant?

Åshild kniste og nikket, mens hun gikk inn i den varme stuen. Der fant hun frem den hjemmelagede hvite «konfirmantkappen. Når hun hadde den på seg, kunne onkel Albert pule henne i omtrent hvilken stilling han ønsket! Og hun visste godt at nå satt han der ute i kjøkkenet – med full reisning! Hun var spent på hvor lenge hun kunne holde ham – så å si «i sjakk» ved å lese høyt for ham. Selv om han naturligvis kjente innholdet fra før – ja, hun mistenkte at det var han selv som hadde skrevet alle disse fortellingene! Og at han ble ekstra kåt ved å høre en jentestemme lese dem.

Hun forsikret seg om at vinduene var forsvarlig lukket, og at gardinene var trukket for.

Den onkel Albert, altså! tenkte hun, mens hun satte seg ned i sofaen. Randi hadde ligget med ham hele natten, og han hadde helt sikkert pult henne minst tre ganger! Likevel hadde han altså allerede en stor ståpikk innenfor buksene!

Hun begynte å lese. Du verden – dette var en lang fortelling! tenkte hun. – Nesten en liten bok, jo!

En uventet og sjokkerende utvikling

Da Albert kom inn fra kjøkkenet, hadde Åshild fremdeles litt igjen å lese, så hun løftet ikke engang blikket opp fra papirbunken hun satt med. Albert satte seg i en behagelig lenestol og beundret den slanke og smidige jenteskikkelsen foran seg. Hun hadde trukket bena opp under seg i sofaen, slik at bare de små føttene stakk frem under enden hennes. Men han så, til sin store tilfredshet, at hun hadde tatt på seg den hvite kappen – som var helt åpen i ryggen – og han visste også at under den var hun helt naken.

Pulsen hans økte, han ble tørr i munnen, men heldigvis hadde han skjenket seg en ny kopp kaffe, som han hadde tatt med seg. Pikken hans var forlengst fullt erigert, og han skjønte på det vesle smilet og de ertende øyekastene hennes at det var hun fullt klar over!

Etter et par minutters tid så hun opp fra teksten og møtte blikket hans.

– Dette er nesten en hel roman, jo! utbrøt hun. – Tenk at den kåte presten ville gifte seg med stakkars Madeleine! Det har han jo ikke lov til engang! Han bare lurer henne for å – for å – – Hun stanset, knist og rødmet.

– For å få lurt pikken sin inn mellom de nydelige, slanke lårene hennes, ja! fullførte Albert og humret lett.

– Akkurat sånn som en annen kåting jeg kjenner! lo Åshild og så megetsigende på den store bulen i buksene hans. – Skal du ikke ta på deg prestekjolen din i dag?

– Akkurat sånn som de fleste mannfolk drømmer om når de ser noe nydelig som de har lyst på! blunket «onkel» Albert, og de to lo godt sammen.

Åshild tok en liten slurk av vannglasset hun hadde stående foran seg, så fortsatte hun å lese fra der Randi hadde sluttet dagen før:

«Etter vesper ble den unge novisen kalt inn på priorinnens kontor. Det var ikke noe stort rom, så det var helt umulig å unngå den eldre kvinnens strenge, granskende blikk.

– Du var sent ute til vesper i dag! lød det fra den myndige priorinnen.

Madeleine svelget nervøst og stammet.

– J- ja, unnskyld, Hellige Moder – j- jeg var til skriftemål hos – hos Fader Ambrosius.

Priorinnen nikket forstående.

– Og du ble lenge borte – hadde du meget å bekjenne, kanskje?

Den unge novisen rødmet og slo blikket ned.

– J- ja, Moder, jeg – jeg er nok en stor synderinne. M- men Fader Am- – hun stanset brått.

– Men hva? insisterte den strenge priorinnen. Nå begynte hun å ane uråd. Hun kjente godt den lystne presten. Han var bare fire – fem år eldre enn henne selv, og han hadde til og med prøvd seg på henne da hun var ganske ung. Og nå kunne hun tydelig se at unge Madeleine prøvde å holde noe hemmelig for henne.

– Hva var det du skulle si om Fader Ambrosius? spurte hun strengt. – Husk, Magdalena, det er JEG som er din overordnede og ikke han! Du tilhører klosteret nå, og her er det jeg som bestemmer – også over deg!

Madeleine vred hendene nervøst.

– Han – han bød meg på middag, stammet hun – og jeg var sulten, så – – vi var begge sultne, kom det, svakt og nølende.

– Så dere forflyttet dere fra skriftestolen og over til presteboligen, da? Madeleine nikket.

– J- ja, Hellige Moder.

– Du vet at det ikke er lov for en nonne å besøke en mann i hans bolig?

– Ja, Moder.

Priorinnen gjorde en illevarslende pause, syntes Madeleine.

– Hva skjedde etter dette måltidet? forlangte hun å få vite. – Du er pliktig til å fortelle ALT, vet du!.

Madeleine nølte, ildrød i toppen nå.

– Men den hellige pastoren påla meg – – begynte hun. Priorinnen avbrøt henne brutalt.

– Ambrosius er ikke mere hellig enn de kuene som går og beiter der ute! bjeffet hennes overordnede og viftet med hånden mot de grønne gressgangene som så vidt kunne skimtes gjennom det lille klostervinduet.

– Vår Herre er hellig – Maria, vår Moder og jomfru er hellig – og kanskje paven, tilføyde hun, med tvil i stemmen.

– For øvrig har han ikke rett til å pålegge deg noe som helst! slo hun fast – men det har jeg!

Hun satte et par mørke, bestemte øyne i den unge, nervøse novisen.

– Så fortell! befalte hun.

Og stakkars Madeleine torde ikke annet enn å legge alle kort på bordet, og så levende hun kunne, skildret hun hva som hadde skjedd etter måltidet.

Tårene rant fra de skjønne øynene hennes – måtte priorinnen motvillig innrømme – mens hun fortalte – «skammens tårer» tenkte priorinnen, som lyttet oppmerksomt med en bister mine i ansiktet. Da hun var ferdig, ble hun sittende med bøyd hode og våte kinn, som hun av og til tørret av med en flik av hodelinet.

Priorinnen ble sittende og tenke seg om en stund, illevarslende taus, syntes Madeleine. Så reiste hun seg brått og fant frem en bok fra en liten bokhylle som sto bak henne. Hun satte seg igjen og la boken på bordet foran seg.

– Du har husarrest fra nå av og inntil jeg bestemmer noe annet! erklærte hun. – Du kan fritt bevege deg rundt i klosteret, men ikke utenfor murene! Foreløpig har du ikke gjort noe som er direkte galt – bortsett fra det besøket hos presten – så jeg skal la være å straffe deg. Men du kan hjelpe til på kjøkkenet, du skal lese flittig i Bibelen, der du allerede har fått oppgitt flere utvalgte skriftsteder, og så kan du begynne å lese – denne her. Søster Catharina forteller at du er flink i latin, stemmer ikke det?

Mens hun snakket, rakte hun boken til Madeleine, som tok imot den med undring i blikket.

– «De Imitatione Christi et Contemptu Mundi Omniumque Ejus Vanitatum» leste hun halvhøyt for seg selv. Så tittet hun opp på den strenge priorinnen.

– Den ser – vanskelig ut, Moder, men jeg skal gjøre så godt jeg kan, lovet hun. Så svelget hun og fuktet leppene med tungen.

– Og – takk for at du ikke straffer meg – Moder, la hun til.

Priorinnen nikket nådig og viftet med hånden at hun kunne gå. Madeleine reiste seg, bøyde seg dypt og forlot det lille kontoret, mens hun knuget den hellige boken i de små hendene sine».

Åshild tittet opp fra papirbunken hun holdt i hånden og smilte skøyeraktig til sin eldre nabo, som slukte den slanke, hvitkledde skikkelsen hennes med øynene.

– Tror du det sto samme slags historier i den boken som det jeg har her? spurte hun.

Albert lo høyt og ristet på hodet.

– Nei, det kan du være sikker på at det ikke gjorde, humret han. – Jeg har ikke lest den boken selv, men den var sikkert full av advarsler mot nettopp slike ting, tenker jeg – blant annet.

Så slikket han seg langsomt om munnen og la hånden på utposningen i buksene sine.

– Vil du kanskje ta en pause og – – ? spurte han håpefullt. Åshild ristet bestemt på hodet.

– Nei, du får prøve å styre deg en stund til! smilte hun ertende. – Jeg er spent på hvordan det går med stakkars Madeleine – innesperret i det dystre klosteret. Kanskje den priorinnen har en pisk hengende klar bak døren også – eller hva tror du?

Albert nikket. – Sånt vet jeg for lite om, jenta mi, men det skulle slett ikke forundre meg. Selv er jeg ikke noen tilhenger av å se røde, blodige striper på stramme, hvite jenterumper, men jeg vet jo godt at det er mange som har glede av slikt! Bare fortsett å lese, du!

Åshild konsentrerte seg om papirbunken igjen. Idet hun gjorde det, kastet hun et raskt blikk bort på den store bulen i skrittet hans. Hun syntes det hadde rykket mistenkelig i den da han nevnte «stramme, hvite jenterumper», men hun kunne selvsagt ta feil.

«De neste dagene. var Madeleine så flink og flittig og pliktoppfyllende hun klarte Hun påtok seg ekstra kjøkkentjeneste, hun sto ekstra tidlig opp for å forberede morgenmåltidene, og hun var gjerne litt for tidlig ute til alle tidebønnene, også til matutin, som ble holdt midt på natten. Etter bare en uke begynte priorinnen igjen å smile vennlig til henne og nikke oppmuntrende når hun gikk forbi der hun arbeidet, enten hun lå på kne og skuret gulv, svettet over grytene eller var travelt opptatt med å sy eller reparere klær. På cellen sin satt hun ofte bøyd over den oppbyggelige boken, med en latinsk ordbok ved siden av seg, for sikkerhets skyld.

Madeleine var lykkelig fordi hun tydeligvis var tatt til nåde igjen, arbeidet og pliktene gikk også mye lettere nå enn før, syntes hun.

Derfor ble hun litt engstelig da hun en dag ble innkalt til priorinnens kontor like etter prim.

– Hva i all verden har jeg gjort for noe galt nå? undret hun da hun sto foran den myndige nonnens dør og banket forsiktig på,

Litt mere lettet følte hun seg da hun hørte et vennlig – Bare kom inn, søster Magdalena. Det var den latinske versjonen av hennes døpenavn, visste hun, noe som tydet på at priorinnen var i godt humør.

Derfor ble hun igjen engstelig da hun så den eldre kvinnens alvorlige ansikt og møtte hennes sørgmodige blikk. Litt mere lettet ble hun da priorinnen med vennlig røst ba henne sette seg, men det neste hun sa, fikk henne til å rykke til og sperre øynene forferdet opp.

– Du har vært svært flittig og pliktoppfyllende de siste ukene, søster Magdalena, så det fortjener du ros for, erklærte priorinnen.
Historien fortsætter under reklamen

– Derfor er det med oppriktig sorg og stort vemod at jeg dessverre må be deg forlate klosteret!

Det gikk tre – fire forferdede sekunder, så brast Madeleine ut i fortvilet gråt».

Læs næste afsnit

Skriv en kommentar - KLIK HER