– Mannen hennes har kastet henne ut! erklærte hun. –Han vil ikke ha noe mere med henne å gjøre!

Forfatter: OnkelWaldo
Automatisk Google-oversættelse:

Dette er en oppfølger til novellen «Oppdrag utført», som ble publisert i mars i år.

* * *

Straks jeg var kommet hjem fra den lille byen der jeg hadde opplevd det uventede, men høyst kjærkomne eventyret med den lidenskapelige Yvette, ble jeg sendt utenlands. Ikke så langt denne gangen, bare til det idylliske Danmark.

Der hadde jeg selvsagt vært flere ganger tidligere også, men Holbæk hadde jeg faktisk ennå ikke besøkt. Siden jeg bare skulle være der i seks – syv uker, leide jeg et trivelig dobbeltværelse på hotell Strandparken, og fant snart ut at dette var en riktig trivelig by å vandre rundt i og utforske. Mye av fritiden tilbrakte jeg på det prektige museumsanlegget, der det alltid var flere interessante utstillinger, vandringer og forslag til aktiviteter.

Tiden gikk forbausende fort, og snart var jeg hjemme i Norge igjen. Jeg hadde mange feriedager til gode, og nå gledet jeg meg til å slappe av og bare nyte tilværelsen – fri for bekymringer og problemer.

Der jeg satt, makelig henslengt i godstolen min, tonet tilfeldigvis Povl Dissings karakteristiske stemme ut gjennom TV-høyttalerne, som lød dempet i bakgrunnen:

«Livet er ikke det værste man har,
og om lidt er kaffen klar»

Nettopp! Jeg reiste meg dovent fra stolen og gikk for å skjenke meg en ny kopp. MIN kaffetrakter står nemlig alltid klar!

Da ringte det selvfølgelig på døren. Med kaffekoppen i hånden sto jeg en stund og diskuterte med meg selv: – Åpne døren – eller ikke åpne døren? – that’s the question.

Selvsagt tapte jeg den diskusjonen, så jeg sukket resignert, satte fra meg kaffekoppen, og gikk ut i den lille entréen. Straks jeg åpnet døren, falt det meg en skikkelse om halsen. En kvinneskikkelse, kunne jeg straks fastslå – til og med en gråtende kvinne! Velkjent var hun også – heldigvis!

– Yvette! utbrøt jeg forbauset. – Det – det var jo både hyggelig og – svært overraskende, men – men – er det noe i veien?

Dumt spørsmål, antagelig, for hikstene rev og slet i henne, uten at hun fikk frem et eneste ord. Så jeg la armen om livet hennes for å trøste henne. Det var gått nesten tre måneder, og jeg måtte med skam innrømme at det var lenge siden jeg hadde tenkt på henne. Jeg hadde da også vært hektisk opptatt, unnskyldte jeg meg med. Og en gift kvinne burde man jo ikke gå rundt og tenke på, uansett hvor tiltrekkende, sjarmerende – og lidenskapelig! – hun hadde vært. To ganger, til og med.

Men selvsagt hadde jeg ikke glemt henne. Det var utrolig godt å holde henne i armene igjen, men det foruroliget meg at hun gråt så sårt. Hva hadde skjedd? – lurte jeg på. Var mannen hennes omkommet i en ulykke, eller – – hadde det kanskje oppstått krangel mellom dem – av en eller annen grunn? Og hvor var søsteren hennes?

Mange spørsmål, men så lenge hun gråt så bittert, kunne jeg jo ikke få noen svar. Men jeg klarte å manøvrere henne innenfor, selv om hun stadig hang om halsen min, hulkende og hikstende. Så jeg prøvde å trøste henne så godt jeg kunne, strøk henne over ryggen, kysset henne på håret, mumlet noen meningsløse ord mot kinnet hennes: – «så så, det går nok bra, skal du se» – – «hva er i veien, da, kjære deg?» – – men det gikk nok bortimot to minutter før hun roet seg.

Jeg strakte meg etter esken med Kleenex som sto på et lite sidebord, og hun tørket øynene takknemlig.

– La meg hjelpe deg av med den jakken, tilbød jeg – så går vi og setter oss inne i stuen. Er du sulten? – eller vil du ha noe å drikke?

Hun nikket lett med hodet, og et øyeblikk så det ut til at hun ville takke ja – men om det var til mat eller noe å drikke, fikk jeg aldri vite, for plutselig var det som om hun våknet til liv.

– Åhhh, nei – vent litt! utbrøt hun. – Juliette sitter jo ute i bilen – er det greit at hun også kommer inn, eller?

Jeg ble forbløffet. – Ja, selvsagt er det det, Yvette – bare hyggelig at dere kommer på besøk – selv om det var både brått og uventet, så er dere selvsagt hjertelig velkomne, begge to! Jeg setter over kaffen så lenge, jeg.

Bare ryggen hennes var synlig da hun forsvant ut gjennom døren, men jeg syntes jeg hørte et sårt, lite hikst like før hun ropte på søsteren sin. Selv gikk jeg ut på kjøkkenet for å overholde mitt løfte om kaffe. Var de sultne, mon tro? Det VAR et godt stykke å kjøre fra den lille byen Yvette bodde i. Hvis de hadde kjørt i ett strekk, så hadde de nok brukt godt over tre timer.

Da jeg kom ut i stuen med kopper og asjetter, sto en forsagt liten skikkelse straks innenfor døren. Hun virket nedslått, men møtte blikket mitt da hun hilste.

– Bonjour, Monsieur! nesten hvisket hun – og neide, faktisk! Det var det lenge siden jeg hadde sett noen jente gjøre – og dette var jo faktisk en ung kvinne.

En svært tiltrekkende ung kvinne også, slo det meg. Jeg tenkte meg raskt om – ikke tyve år ennå, så vidt jeg kunne erindre, ut fra det Yvette hadde fortalt. Ravnsort, halvlangt hår, mørkebrune, uttrykksfulle øyne og en svært velformet munn. Kroppen hennes – vel, hun hadde fremdeles ytterklærne på, men hvis hun lignet på sin eldre søster – og det gjorde hun! – så ville det ikke være mye å utsette på den, heller!

Mine overfladiske vurderinger tok bare noen sekunder, og da jeg hadde satt fra meg brettet med kopper og asjetter, skyndte jeg meg bort og grep den lille velformede hånden hennes. – Riktig hyggelig å hilse på deg, Juliette – jeg uttalte navnet hennes med så god fransk uttale jeg kunne, og det frembrakte iallfall et lite smil på det søte, men litt sørgmodige ansiktet. Jeg hadde jo ikke rukket å møte henne før jeg reiste, det var bare Yvette som hadde kommet til hotellet mitt den siste dagen, da vi hadde hatt vår siste hektiske, heftige – og lidenskapelige avskjedsstund.

Begge søstrene var både nedslått og i dårlig humør, skjønte jeg – Yvette hadde jo grått i armene mine, uten at jeg visste hvorfor, men jeg ville forhåpentlig få vite mere når vi satte oss ned. Jeg skjenket i kaffekoppene, som vi alle nippet til, men det var bare Juliette som forsynte seg med en av de små serinakakene jeg hadde satt på bordet.

Jeg prøvde meg med en lys og lett tone til å begynne med – og et lite smil.

– Så, hvordan står det til med dere, da? begynte jeg. – Fortsetter du på gymnaset – Juliette? Det burde vel gå ganske lett for deg, det, vil jeg tro – for jeg har hørt at elevene drives hardt på de franske – lycéene, ikke sant?

Juliette nikket taust, men det var Yvette som tok over. – Vi har ikke noe sted å bo! buste hun ut – og jeg trenger en jobb! Hun trakk pusten dypt, som om hun tenkte seg om.

– Og siden dette er en større by, fortsatte hun – så tenkte jeg at det ville være lettere her – selv om Juliette må bytte skole.

Hun svelget – nervøst, så jeg – og fuktet leppene.

– Derfor håpet jeg – håper vi – at – at vi kunne få bo hos deg – noen uker, kanskje – inntil jeg har fått meg jobb og – og leilighet.

Plutselig så hun hjelpeløs ut, og selv var jeg nesten stum av overraskelse.

– Mener du at – ehhh – hmmm – har du reist fra mannen din, altså?

Med ett var det den yngre søsteren som tok ordet – ganske lavt, men med en myk, behagelig stemme, falt det meg inn. Det var jo første gang jeg hørte henne snakke.

– Mannen hennes har kastet henne ut! erklærte hun. – Han vil ikke ha noe mere med henne – eller med oss – å gjøre!

– Jøss! Du verden! brast det ut av meg. – Det kom vel ganske brått på, ikke sant – Yvette? Hvorfor det, da?

Igjen var det Juliette som svarte, og jeg så at Yvette kjempet med gråten.

– Han kastet henne ut fordi hun er gravid! forkynte hun, med et megetsigende blikk på meg. Hva for noe? tenkte jeg. Bebreider hun meg – eller – – har mannen hennes fått vite – – ?

Det sto helt stille for meg en stund, mens jeg prøvde å tenke. Og igjen var det lillesøsteren som sa noe. Ikke SÅ liten, forresten, slo det meg – nå som hun hadde tatt av seg ytterklærne og jeg kunne nyte synet av de praktfulle, unge brystene hennes – riktignok dydig gjemt bak en stram genser. Skikkelig nam-nam! rakk jeg så vidt å tenke, før hun tok ordet igjen.

– Og mannen hennes kan ikke få barn! kom det, nesten triumferende, virket det som. Så tok hun en liten, men megetsigende pause. – Han er steril, forklarte hun – antagelig i tilfelle jeg var alvorlig tilbakestående.

Opplysningen traff meg som en – sjokkgranat, og jeg fuktet de tørre leppene. – Det – skjønte jeg faktisk – den første gangen du sa det! lød den litt rustne stemmen min, og heldigvis brøt nå begge søstrene ut i en befriende latter. Det gledet meg at også Yvette klarte å le, hun var jo i en uhyre vanskelig situasjon, stakkar – og det var altså jeg som hadde brakt henne dit. Riktignok med god hjelp fra henne selv!

Men det bølget opp en følelse av usigelig ømhet og medfølelse i meg der jeg satt. Jeg reiste meg fra bordet og strakte armene ut etter henne. Hun nærmest løp de to – tre skrittene rundt bordhjørnet og kastet seg i armene mine nok en gang. Deretter brast hun i gråt igjen.

– Hva er det du gråter for NÅ, da? mumlet jeg i øret hennes. – Har bilen din punktert, eller?

Heldigvis brast yngstesøsteren ut i latter av min beskjedne morsomhet, og Yvette ble revet med. Dermed ble stemningen straks litt lettere, jeg kysset henne ømt på pannen, og vi satte oss ned ved salongbordet igjen.

Nå prøvde vi alle å slappe av og være ved godt mot, men jeg følte meg ganske lamslått de neste par minuttene. Tankene bare tumlet rundt i hodet på meg, mens jeg prøvde fortvilet å få orden på dem.

Et av de første ordene som falt meg inn, var ordet «ansvar». Deretter fulgte, i rask rekkefølge: – «ansvarsfølelse, «forpliktelse», «barneskrik», «nattevåk», «uro», «syke barn» – – alt sammen ting jeg hadde opplevd i løpet av mitt første – ehhh, mitt eneste! – ekteskap. Og det hadde aldri falt meg inn å prøve meg på noe slikt igjen – heller ikke noe fast samboerforhold hadde jeg gitt meg inn på. Jeg grøsset innvendig der jeg satt, men prøvde så godt jeg kunne å ikke la meg merke med det.

Guttene mine var så å si voksne nå, jeg hadde ikke hatt «ansvar» for dem på mange år, min eks og hennes nye mann tok seg godt av dem, og jeg følte ikke lenger noen tunge «forpliktelser» overfor dem. Jeg hadde tillatt meg å være – ikke akkurat «ansvarsløs», men iallfall fri for ansvar ganske lenge, egentlig. Men nå – – jeg la plutselig merke til at det var blitt stille rundt bordet, og at jentene så spent – og kanskje litt fryktsomt – på meg.

Jeg følte meg litt fryktsom selv også, men jeg tok mot til meg og prøvde meg på et oppmuntrende smil.

– Så – ehhh, hmmm – du skal ha barn, altså – Yvette – herregud, så tåpelig og famlende jeg hørtes ut! Ikke særlig betryggende, iallfall! Det inntrykket fikk jeg vel prøve å rette opp så fort som mulig.

Yvette nikket stumt til svar, og søsteren satt bare og så ufravendt på meg, som om hun forventet en klar programerklæring – antagelig en «forpliktelse» av et eller annet slag, som viste at jeg påtok meg et «ansvar».

Jeg rettet meg opp i stolen og prøvde å anlegge en både vennlig og bestemt tone. Jeg begynte å strekke frem en hånd, men hun satt ikke nær nok til at det var naturlig å legge den på armen hennes. Så jeg smilte så varmt jeg kunne – både til Yvette og til søsteren. Du verden! – for en nydelig jente! slo det meg – nok en gang – da jeg møtte blikket hennes – altså Juliette. Og den litt mer modne Yvette var sannelig behagelig nok å hvile øynene på, hun også.

– Jeg skjønner jo godt at du har det vanskelig – Yvette, begynte jeg – og det er jo faktisk min skyld – også. Men, du skal selvfølgelig ikke lide fordi du snart kommer til å sette et barn til verden! fastslo jeg, og registrerte at hun smilte lettet.

– For jeg går ut fra at du ikke har vurdert abort? fortsatte jeg, og merket meg at hun ristet voldsomt på hodet. Hun åpnet munne for å si noe, men jeg løftet hånden for å vise at jeg ikke var helt ferdig.

– Det er jeg glad for, Yvette, fortsatte jeg – for jeg er ikke noen stor tilhenger av abort, jeg heller, selv om jeg naturligvis mener at det må kvinnen få bestemme helt alene!

Jeg trakk pusten, det oppsto en ørliten pause, men begge de to forventet tydeligvis at jeg hadde mere på hjertet. Det hadde jeg også.

– Selvfølgelig vil jeg hjelpe deg så godt jeg kan, Yvette, både mens du går gravid og – og senere. Jeg følte at jeg stammet litt, for jeg var vel ikke akkurat mentalt forberedt på et varig forhold allerede nå. Det var nok ikke hun heller, antok jeg – bruddet hadde åpenbart skjedd svært brått – og ganske nylig, og jeg var jo atskillig eldre enn henne også. Men jeg tok meg sammen nok en gang.

– Du er selvsagt velkommen til å bo her hos meg – inntil du får barnet, til du eventuelt får deg en jobb du trives med – og kanskje en egen leilighet, erklærte jeg. Både Yvette og søsteren fikk et litt anspent uttrykk i ansiktet – trodde jeg – så jeg skyndte meg å tilføye:

– Som dere ser, er ikke dette huset særlig stort – jeg slo ut med den ene armen for å vise det. Jeg har bare ett ekstra soverom – riktignok med en dobbeltseng, men den er av den gamle typen, så i dag ville vi vel kanskje kalle den – jeg vet ikke riktig – «halvannen størrelse», kanskje?

Så kom jeg plutselig på – «roterommet» mitt, som lå innenfor garasjen. – Åja, smilte jeg – jeg HAR faktisk et ekstra rom også, som bare er stablet fullt av saker og ting. Men nå som jeg har hjelp, kan vi kanskje ordne det slik at også du får ditt eget rom – Juliette! smilte jeg. Dermed opplevde jeg at den unge jenta smilte strålende tilbake, mens Yvette kanskje så litt mellomfornøyd ut – selv om hun smilte lettet, hun også.

Jeg reiste meg fra stolen, og søstrene gjorde det samme.

– Har dere mye bagasje? smilte jeg. – Uansett skal jeg selvfølgelig hjelpe dere å få installert dere her. Jeg slo ut med armen mens jeg gikk mot utgangsdøren.

– Som dere ser, et ganske beskjedent hus, fortsatte jeg – men hittil har jeg jo bodd alene, som dere skjønner. Og vi kan sikkert få det ganske koselig sammen her, når dere kommer i orden.

Smilet til Juliette virket atskillig mere fornøyd enn det til Yvette, syntes jeg nok. De hadde hele fire ganske store kofferter og tre romslige handlevesker, i tillegg til sine små damevesker. Juliette hadde en lærfarvet og omfangsrik skulderveske, mens Yvette benyttet en liten håndleddsveske – av mykt skinn, så det ut til.

Jeg hjalp dem å bære inn alt sammen og viste Yvette en trygg plass der hun kunne parkere bilen sin. Bagasjen tok opp ganske mye gulvplass i det relativt lille soverommet, der det bare fantes et ganske lite klesskap.

– Men her ute har jeg et ekstra klesskap, som er nesten tomt, pekte jeg – og Yvette – denne kommoden er det nesten bare rot i. Den står riktignok på mitt soverom, men jeg tror ikke jeg har plass til den noe annet sted – foreløpig, iallfall. Gjør det noe?

Yvette ristet stumt på hodet, og et øyeblikk syntes jeg at jeg så en liten tåre i øyekroken hennes, men hun smilte tappert. – Neida – Herman, dette blir helt utmerket, det! forsikret hun.

Jeg overlot dem til seg selv og begynte å tenke litt. Det ekstra soverommet mitt var ikke særlig stort, og det ville bli trangt hvis jeg satte en ekstra seng inn der. Men kanskje jeg kunne erstatte den relativt smale dobbeltsengen med et par køyesenger – den ene ovenpå den andre? Når Yvette fikk seg jobb, ville hun sannsynligvis se seg om etter en leilighet også, så jeg anså det ikke nødvendig å gå til så altfor store forandringer med det lille huset mitt. Joda, det VAR mulig å bygge på med et ekstra værelse eller to, men jeg regnet ikke med at de ville bli boende lenger enn noen måneder.

Allerede før kveldsmaten var de kommet i orden, og jeg hadde til og med klart å rydde ut av den rotete kommoden. Faktisk fant jeg et par ting jeg hadde savnet der også,

Under kveldsmåltidet var humøret deres blitt merkbart lettere, og etterpå insisterte de begge på å vaske opp og rydde bort. Selv fant jeg frem en uåpnet flaske portvin, som jeg satte på det lille salongbordet i stuen, sammen med glass. Plutselig kom jeg også på at jeg hadde en liter iskrem liggende i fryseren. Jentene satte helt åpenbart pris på begge deler, særlig Juliette, så det ut til. – Mmmm, vaniljeis og portvin! smilte hun. – Det bare elsker jeg, altså!

Juliette var en aldeles fortryllende ung jente, fant jeg ut – vel, egentlig hadde vel tanken slått meg allerede da de to søstrene sto, litt betuttet og tårevåte, utenfor døren min. Men nå var hun tydeligvis falt til ro, hun virket avslappet og liketil – og ytterst sjarmerende. Altfor ung, selvfølgelig, men det gikk vel an for en middelaldrende mann å beundre ung, sjarmerende skjønnhet, sånn litt på avstand, vel? I all anstendighet, selvsagt. Men samtidig måtte jeg passe på å vise omsorg og forståelse overfor stakkars Yvette også – som var regelrett kastet på dør av sin ektemann – og det var jeg jo ikke helt uten skyld i, det visste jeg godt. Selv om jeg kanskje kunne unnskylde meg med at det var hun som hadde tatt initiativet – begge gangene! – så var det en dårlig unnskyldning. Jeg visste jo at hun var gift, og at hun dermed burde ha vært forbudt område.

Selv om samtalen gikk ganske lett og utvungent over desserten og portvinen, kunne jeg se at begge gjestene mine virket litt ute av lage. Muligens var de også litt slitne etter den forholdsvis lange kjøreturen, der de jo heller ikke visste hvordan de ville bli mottatt. Jeg hadde sporet en tydelig lettelse, særlig hos Yvette, da jeg ikke hadde reagert negativt på hennes betroelse.

Men nå som spenningen åpenbart var ute av kroppen hennes, virket hun plutselig litt sliten, syntes jeg. Samtalen døde gradvis hen, og etter at Yvette hadde kvalt en gjesp, var det faktisk hennes yngre søster som tok initiativet og reiste seg.

– Jeg tror vi er litt slitne og trette begge, to, ikke sant, storesøster? smilte hun. Yvette nikket svakt, og Juliette møtte blikket mitt med sitt fengslende mørkebrune.

– Tusen takk for all gjestfrihet og vennlighet – Herman – hun tenkte seg om i et tiendedels sekund før hun husket navnet mitt. – Da tror jeg vi trekker oss diskret tilbake, og så ses vi i morgen tidlig, hva?

Jeg hadde også reist meg, og nå oppdaget jeg til min overraskelse at det var Juliette som ga meg det varmeste godnattkysset. Ikke lidenskapelig, langt ifra, men – ja, varmt – og kanskje lå det også noe takknemlig i det. Yvette kom også villig inn i omfavnelsen min, men det var noe reservert og tilbakeholdent over henne, følte jeg. Det var sikkert riktig, det som Juliette hadde sagt. Begge var trette, slitne – og kanskje litt motløse også?

Det tok ikke lang tid å rydde på plass kopper, glass og bestikk, deretter slukket jeg de fleste lysene. Bare en liten bordlampe lot jeg bli stående tent, i tilfelle en av dem skulle ønske å stå opp i løpet av natten. Deretter gjennomgikk jeg min vanlige kveldsrutine – en rask dusj, tannpuss osv, deretter krøp jeg inn under dynen og slukket nattbordlampen.

Utenfor var det vintermørkt, men jeg hadde et utelys over inngangen, og bare førti meter borte i gaten kastet gatelykten sitt gule skjær over det hvite snøteppet. Byen hadde ikke helt gått til ro ennå, men huset mitt var godt isolert, og de lydene som trengte gjennom veggene, var bare som en svak, utydelig mumling. Det var lyder som jeg var godt fortrolig med, og som ofte hadde lullet meg i søvn.

Det var de på god vei til å gjøre også denne kvelden, men en forsiktig, nesten ikke hørbar banking på soveromsdøren fikk meg til å åpne øynene igjen. Jeg reiste meg på albuen, strakte ut den ene armen og tente den lille lampen på nattbordet.

– Bare kom inn, Yvette! Jeg gjorde stemmen så vennlig som mulig, for jeg ante selvsagt hvem det var. Ganske riktig.

Et engstelig, lite ansikt tittet inn gjennom døråpningen. Det kunne nesten ikke være noen annen, heller.
Historien fortsætter under reklamen

– Ehhh – kan jeg få lov å – ligge litt på armen din, er du snill – Herman? Det er noe jeg må snakke med deg om, skjønner du!

1 kommentar

1. Anonym

   17/06/2024 kl 10:26

   Herlig pirrende fortælling.  Håper snart på mere. Er veldig spent.

   5+

   Besvar kommentar