De fire jentene tok de tre mennene i hånda. Det var plass til dem alle fire i sofaen ..


Forfatter: kinky1

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Det samme gjentok seg gang på gang. Blant de klærne som jentene hadde prøvd, plukket han ut en del plagg som han kjøpte,. De var forundret, men spurte ikke.

Da de var på vei ut av den sjette butikken, ringte telefonen til Anne. Hun måtte komme hjem. De ble veldig lei seg, for de koste seg skikkelig på denne shoppingturen.

De diskuterte om de skulle skille lag. Ei av jentene kunne for eksempel dra hjem sammen med Anne, mens de to andre kunne bli igjen. Men de kom fram til at de ville ta følge hjem, alle sammen.

Litt overrasket ble de nok da Fabian ikke ville slå følge med dem. Han gikk og bar på mange bæreposer med klær. Ingen av dem passet til ham selv, men alle passet til minst ei av jentene.

– Jeg har et ærend til, opplyste han. – Og jeg finner veien hjem selv. Men jeg lurer på en ting: Kunne dere tenke dere å komme og besøke meg en dag?

Han fortalte hvor han bodde. Det var en stor bygning, i en park, nesten nede vel elva. De visste at det hadde vært sykehus der før og senere barnehjem og asylmottak. Hva som var der nå, visste de ikke. Han ga dem visittkortet sitt og de kom fram til at de skulle komme klokka tolv på lørdag.

Så fort jentene var ute av syne, skyndte Fabian seg tilbake til skobutikken. Der kjøpte han de støvlettene som Stella hadde prøvd og likt så godt. Etterpå gikk han og tok T-banen. Han tok heisen ned. Da hadde han ikke noen problemer med verken trapper eller nedoverbakker. Det eneste hinderet var å komme seg av bussen hjemme, særlig med alle posene, men det gikk fint, det også. Han sto støtt på begge føttene, og kjente at balansen var bedre med de nye skoene.

Lørdagen kom. Jentene var veldig spent. De hadde skjønt at Fabian hadde en plan. Det måtte vel være at han skulle gi dem de klærne som de hadde prøvd, og som han hadde kjøpt. Hva kunne det ellers være?

Alle hadde jeans, genser og korte jakker på seg. Lotte hadde bleke, trange jeans. Stella sine var også trange, men mørkeblå. Anne hadde lysegrå, trange jeans. Vibeke syntes ikke selv at hun kledde trange klær, så hennes var grå, en mørkere gråfarge enn den Anne brukte, og de satt løst, både rundt midjen og bena.

Det var et kvartal å gå fra busstoppet til parken. De så ikke den lille porten til venstre, så de gikk inn gjennom den store, som lå et par hundre meter til høyre. Fordi det var en mur mellom veien og parken, ble den ikke regnet som offentlig, så de hadde aldri vært inne i den før. Det var fortsatt lekeapparater og små fotballmål der, fra tida da det hadde vært barnehjem, og som også hadde vært i bruk da det var asylmottak.

Bygningen var hvit. Inngangen var på hjørnet som vendte mot dem. Det var låst, så de måtte trykke på en knapp ved siden av døra.

De så at det var et kamera der og forventet å bli snakket til gjennom høyttaleren ved siden av ringeklokka. Det gikk ei stund og så sto Fabian der og åpnet døra. De ble veldig glade for å se ham igjen.

– Velkommen! Stig på! sa han.

Vibeke gikk først inn, smøg seg forbi ham og gikk et par meter til før hun stoppet. De tre andre snublet nærmest i hverandre da de prøvde å gå gjennom døra og forbi Fabian samtidig.. Attpåtil stoppet Lotte foran Fabian, for hun ville klemme ham.

Ettersom Stella og Anne sto nærmest, og virkelig tett inntil Lotte, var de de to neste som fikk klem, først Stella og så Anne. Stella og Lotte gikk litt videre og stilte seg sammen med Vibeke, mens Anne strakte seg opp på tå for å klemme Fabian. Vibeke var den siste som fikk klem, men hun holdt klemmen lenge. Igjen kjente han den myke kroppen tett inntil seg og kjente at han likte det.

Bak dem var det en bar og en salong. Det gikk en korridor videre, men de skulle visst ikke dit. Fabian gikk foran dem mot trappa. Han snudde seg halvveis mot dem, rett før han kom helt fram til den:

– Vi har heis, men jeg bruker helst trappa for å holde meg i form, smilte han.

Med det samme han hadde sagt det, tok han fatt på de første trinnene og småløp opp trappene. Han sto og ventet på dem på toppen, ikke andpusten heller, så han var definitivt i form. Der begynte han igjen å forklare:

– Det er egentlig nede vi tar imot gjester, men dere er jo ikke gjester, men venner, føler jeg. Og så vil jeg at dere skal hilse på de andre vennene mine som bor her.

Han førte dem til et stort rom. Den borteste enden var innredet som stue, med store vinduer ut mot hagen og en stor sofa som gikk i en bue rundt et stort salongbord. Det var også noen løse stoler. Nærmest dem var det kjøkken. Mellom stua og kjøkkenet sto det et stort spisebord med åtte stoler rundt.

Det satt tre menn i sofaen. Da Fabian og jentene nærmet seg, reiste de seg og strakte fram hver sin høyre arm over bordet. Fabian presenterte dem for jentene:

– Hils på Sylvester, Nathan og Edmund!

De fire jentene tok de tre mennene i hånda. Deretter ba Fabian dem ta plass i sofaen. Det var plass til dem alle fire ved siden av hverandre i kortenden av sofaen. Fabian tok plass i motsatt ende. Han hadde akkurat deiset ned i sofaen, da han spratt opp igjen:

– Vil dere ha noe å drikke, jenter? Cola?

– Ja takk! sa de i kor.

– Bare sitt, Fabian! Jeg skal ordne det! Vil alle ha Cola? Jeg har Fanta også og Sprite… ?

De hadde ikke lagt merke til dama som kom ut fra et kontor skrått bak dem, før hun snakket til dem. De kikket opp og møtte blikket hennes:

– Cola, sa Vibeke.

– Cola, sa Stella.

– Jeg får vel hilse jeg også, sa den vennlige dama. – Felicia heter jeg…

Hun strakte fram armen mot jentene. Nå var det de som reiste seg, for å ta den voksne dama i hånda etter tur. Hun hadde på seg en kort, hvit kjole, lange hvite strømper og blå tøysko med hvite kanter og lisser.

– Altså, to Cola og…?

– Jeg vil gjerne ha Sprite, sa Anne.

Alles blikk vendte seg mot Lotte. Igjen skjønte hun at de spurte henne om noe, men ikke hva. Nok en gang kom det:

– Hmmm?

– Hva vil du ha å drikke? sa Vibeke hjelpsomt.

– Eehhh… Cola?

Felicia gikk i retning kjøkkenet. Jentene så først spørrende på hverandre, før Vibeke henvendte seg til mennene:

– Hva slags sted er dette her egentlig?

– Det er et kollektiv, fortalte Fabian. – Det er elleve menn som bor her. Eller, vi er bare fire som bor her hele tida, tre stykker bor her deler av året og så er det fire som ikke har flyttet inn ennå. Kjenner dere historien til huset?

Jentene så på hverandre før de sa, litt nølende, i kor:

– Neeeiii?

Fabian fortsatte:

– Det var et lite lokalsykehus her, som etter hvert ble et lungesykehus, altså et spesialsykehus for pasienter med lungesykdommer. Etter det var det barnehjem i noen år. Det har vært pensjonat, asylmottak og nå er det et slags gamlehjem. Vi har dannet en stiftelse, med det formål å ta vare på oss når vi blir gamle. Altså, vi er jo allerede gamle, selvsagt, men når vi blir så gamle at vi ikke klarer å ta vare på oss selv. Felicia og noen flere damer jobber her og hjelper oss med det vi trenger hjelp til, i hverdagen.

– Går det an å jobbe her? Kult! sa Vibeke. – Kanskje vi kan jobbe her i arbeidsuka?

– Hva er det? sa Fabian.

– Det er ei uke der vi ikke skal være på skolen, men jobbe. Vi skal ikke ha betaling, men dere må hjelpe oss med å skrive logg hver dag og sånt.

Nå var det mennene som så på hverandre:

– Ja, det kan dere vel… kom det litt nølende fra Sylvester.

– Jeg har tenkt å jobbe sammen med tante på laboratoriet, sa Anne.

– Jeg hadde også tenkt å jobbe sammen med tanta til Anne, sa Stella.

– Men kanskje Lotte og jeg kan jobbe her? sa Vibeke ivrig.

– Ja, det må vi prøve å få til, sa Fabian bestemt.

– Kult! Vi har jobb, Lotte!

Vibeke hevet hånda til en «high five». Lotte så veldig usikker ut, men hevet hånda og tok imot klappet. Vibeke smilte bredt og la til:

– Vi skal jobbe her i arbeidsuka, du og jeg sammen!

– Skal vi det? Kult!

Hun så fortsatt ut til ikke helt å forstå hva de snakket om, men smilte fornøyd. Det hadde vært en del snakk om arbeidsuka på skolen og at alle helst måtte finne seg jobb på egen hånd, ved å snakke med venner og slektninger eller å gå dit de kunne tenke seg å jobbe og spørre. Lotte var blant dem som ikke hadde tenkt noe på det. Det som ble sagt i timen var fort glemt så fort timen var over.

– En annen ting… sa Fabian. – Klærne…

De så spent på ham. Selvfølgelig hadde han en plan med at han hadde kjøpt klær som passet til dem, tatt dem med seg hjem og invitert dem på besøk. Hva planen gikk ut på, kunne de ikke helt fatte:

– Dere må bli med meg på rommet mitt.

– Okei…

Alle jentene så litt usikre ut.
Historien fortsætter under reklamen

– Ja, jeg skjønner godt at dere er skeptiske til å bli med Fabian på rommet, sa Felicia, og blunket spøkefullt.

Læs næste afsnit

6 kommentarer

1. kinky1

   13/08/2024 kl 22:51

   Takk, alle sammen! Jeg har postet fortsettelse nå.

   0

   Besvar kommentar
2. Spankmaster

   30/07/2024 kl 23:22

   Det er ingen tvil her om hvorvidt det skal komme en fortsettelse Renate. Jeg er veldig imponert over hvor mye du kan gi leserene dine. Jeg står fast på at du har hevet deg flere hakk i hvordan du bygger opp historien. Fortsett slik frk

   1+

   Besvar kommentar
   • kinky1

     14/08/2024 kl 11:06 - som svar på Spankmaster

     Takk! Hvis jeg har hevet meg flere hakk med denne historien er det nok mye Onkel Waldo som har æren for det. Han har vært med på å utvikle denne historien, han leser korrektur og er konsulent, altså sånn at han foreslår endringer. Jeg skriver denne historien i det jeg oppfatter som vår felles skrivestil som vi har utviklet med Klassen, jentene og favorittlæreren.

     2+

     Besvar kommentar
     • OnkelWaldo

       15/08/2024 kl 15:48 - som svar på kinky1

       Riktig hyggelig, selvsagt, å få rosende ord fra sin medforfatter, men vårt samarbeid går så avgjort begge veier. I utgangspunktet skriver vi jo om vidt forskjellige temaer, likevel føler jeg at jeg blir påvirket av kinky 1’s vinklinger og måte å bygge opp en historie på. Det at hun er kvinne, og at vi kan snakke åpent om vår felles, men litt spesielle «hobby», føler jeg også som en stor berikelse.

       Så tusen takk skal du ha, Renate!

       1+

       Besvar kommentar
3. Anonym

   29/07/2024 kl 22:01

   Ja jeg vil læse fortsættelsen. Du skriver rigtig godt 😊

   1+

   Besvar kommentar
4. marco

   29/07/2024 kl 12:37

   Fuck ja, liker hvordan du holder oss på pinebenken om hva som nå skjer. Gleder meg til å se støvlettene på Stelles lange bein og da må hun vel gi Fabian en lang klem, slik at han føler puppene hennes mot eget bryst?

   4+

   Besvar kommentar