- Dragens legetøj – del 1
- Vinterferie
- Bedækket af bæstet
- Pensionistens lyster
- Hvis jeg må se din, må du se min
- De 2 sinker i nabohuset 1
- Doktor Nielsen
- Efter skoletid
- Thor den lille supermand
- Andreas og Thomas – Drenge til sex
- Mødet med far på chatten del 1
- Amanda – En Fan
- Mia – En Sjæl i Frihed
- En sensommer rejse
- 5 år efter skole
- Mosters store gravide bryster
- Bellas sommerferie 3 – Lærkes oplevelser
- Min fætters lektiehjælp
- Ida
- Forsømte Moster Tove
Prosjektet, del 3
Jentene begynte å suge på saftisene sine. Det var veldig sexy. Fabian ble litt opphisset av å se på det.
Toget var på vei inn samtidig som de kom fram til perrongen. De gikk inn på den første vogna. Rett innenfor døra, var det en ledig femseters gruppe.
Igjen satte Fabian seg på favorittplassen sin, ved vinduet, i kjøreretningen, rett foran døra. Han pleide alltid å gå på første vogn på denne stasjonen, for der var det alltid ledige plasser. Det var ingen andre i denne delen av vogna.
Lotte var rask til å sette seg ved siden av ham. Vibeke satte seg rett foran ham. Stella satte seg inntil henne igjen og Anne ytterst.
Jentene begynte å suge på saftisene sine. Det var veldig sexy. Fabian kjente at han ble litt opphisset av å se på det. De slikket litt på isen, før de førte den inn mellom leppene og sugde på den. Leppene var stramme rundt isen og de førte den litt inn og ut. Han lurte på om de var klar over at det var erotisk det de gjorde. Han trodde ikke det. Det virket veldig naturlig og uskyldig, veldig lite innstudert, men han var ikke sikker.
Han begynte å prate igjen, mest for å avlede sin egen oppmerksomhet for ikke å bli for opphisset. Det hadde begynt å røre seg i buksa, noe som ikke hadde skjedd på lenge, i hvert fall ikke ute blant folk. Han hadde alltid likt å se på unge jenter, men ikke så mye mulighet til det på lenge.
Jentene hadde munnen full, så han måtte stå for pratingen. Han fortalte om seg selv og livet sitt. Jentene fulgte oppmerksomt med, samtidig som de fortsatte å suge på saftisen. Det var noe fascinerende med ham, måten han fortalte på, vel så mye som det han fortalte.
Etter noen stasjoner, kom det noen gutter på, helt fremst i vogna. Lotte løftet blikket og de andre jentene så at hun også at hun løftet overkroppen. Det var noe hun alltid gjorde når det var eldre gutter i nærheten og noe de hadde sett mange ganger før.
– Hvor gamle er dere da? spurte Fabian.
– Vi er 14, sa Vibeke. – Jeg fyller snart 15.
– Jeg fyller om to måneder, sa Anne.
– Jeg om fire måneder.
De så på Lotte:
– Hæ? sa hun.
Det var også typisk Lotte. Hun fulgte ikke med. Tankene hennes vandret av gårde. Men hun skjønte ofte når hun hadde blitt stilt et spørsmål, men ikke hva hun hadde blitt spurt om.
– Hun fyller til høsten.
– Så dere går på ungdomsskolen?
– Ja, i niende.
– Går det bra på skolen?
– Ja, vi er ganske flinke og vi samarbeider godt, hjelper hverandre. Og vi prøver å være hyggelige, mot alle.
Det var hele tida Vibeke som førte ordet. Han kikket også på Stella og Anne. De smilte og nikket til det som ble sagt.
Han merket at Lotte lente seg litt mot ham. Selv om hun ble yr av å ha de store guttene foran seg, var de også litt skumle. Det var trygt å ha en stor, voksen mann ved siden av seg.
Fabian hadde flere spørsmål, men snart var han i gang med å fortelle om sin egen ungdomstid. Han var en god forteller og elsket å fortelle. Jentene elsket også å høre på ham.
Jentene ble ferdige med å suge saftisen av pinnen, men de fortsatte å suge på pinnene. Det var også veldig sexy. De holdt ikke i den, men flyttet den rundt i munnen med tunga. Han hadde fått litt ereksjon og ble litt redd for at den var synlig.
Plutselig oppdaget han at de var på vei inn på stasjonen der han skulle av. Alle fem nærmest ramlet ut av toget, tett samlet. Fabian tok sikte på utgangen og begynte å gå.
Han visste hvor han skulle, og han kjente også snarveiene. Nå gikk det jevnt oppover.
Fabian satte opp farten, slik at jentene ble hengende litt etter. De gikk tett sammen, alle fire, nærmest som ett vesen med åtte ben. Fabian glemte nok litt at han hadde følge, men hadde ikke sagt «ha det», heller, så de regnet med at de fortsatt kunne slå følge.
Plutselig dukket en kvinne opp på den smale gangveien. Hun nærmet seg Fabian med utstrakt hånd. Jentene stoppet opp, for de forsto ikke med en gang hva dette kunne være. Litt bortenfor sto det to menn, som tydeligvis fulgte nøye med.
– Det er lommetyver! utbrøt Anne.
– Film dem! sa Vibeke.
Hun løp fram og trengte seg inn mellom Fabian og dama. Fabian fikk seg en liten dytt bakover, men der sto Vibeke, slik at han kunne lene seg mot ryggen hennes. En av de to mennene plystret et signal. Dama rygget vekk, snudde seg raskt og løp.
Anne kom også løpende fram:
– Tok hun lommeboka di?
Fabian kjente etter:
– Nei. Jeg har den her.
– Da rakk hun det ikke. Tok hun noe annet? Klokke? Mobiltelefon?
– Nei. Jeg har alt.
– Vi må vise videoene til politiet. Jeg ringer.
Det var uvant å høre Anne snakke så mye og at hun tok styringa. Samtidig visste de at hun var veldig skarp og oppmerksom. De tidde og fulgte med da hun slo nummeret. Hun begynte å fortelle hva som hadde skjedd, men stoppet:
– Hvor er vi?
Alle så på Fabian. De var ikke kjent i området, slik han tydeligvis var:
– Pilestredet Park, gamle Rikshospitalet, svarte han.
De satte seg på en benk. Fabian i midten, med Vibeke og Lotte på hver side. Stella satte seg ytterst til høyre, delvis på armlenet og delvis på fanget til Vibeke. Kneet hennes berørte også låret til Fabian. Anne ble stående, foran dem:
– Ja, dette er Anne Franke. Jeg er i Pilestredet park. Noen lommetyver prøvde nettopp å ta lommeboka til en venn av meg. Vi filmet det. Kanskje dere vil komme og se?
Hun tidde litt og lyttet:
– Ja, det var ei dame og to menn. Dama var ganske ung, tror jeg. Mennene også, tror jeg. Eller den ene var kanskje litt eldre. Dama var brun i huden og hadde mørkt hår. Skaut, altså ikke hijab, men skaut. Og hun hadde en mørk, kort jakke og et langt skjørt. Det var rødt. Skautet også. Den ene mannen hadde blå treningsdrakt. Den andre eh…
– Mørk bukse og lys jakke, sufflerte Vibeke.
– Mørk bukse og lys jakke, gjentok Anne.
– Når er timen din hos legen, spurte Vibeke Fabian. – Og er det langt igjen?
– Det er en time til… eller litt over det. Og det er der.
Han nikket mot bygningen de hadde skrått bak seg. Der sto det «Øre-, nese-, hals-avdeling på veggen.
Politiet var der i samme øyeblikk som Anne avsluttet samtalen. Anne gikk dem i møte. De hadde parkert politibilen ved hjørnet av parken og kom gående. Anne viste dem videoen som hun hadde på telefonen, før de fikk se videoen som Lotte hadde på sin telefon.
– Kan jeg få låne telefonene dere litt, så jeg kan dele videoene med Politiets nettverk?
Like etter sa den andre politimannen:
– Jeg tror vi har dem. En annen patrulje har stoppet noen som passer til beskrivelsen. Vi sender videoene, så de kan sammenligne.
Etter at politifolkene hadde gått, strekte Fabian på seg og Anne så tydelig at han hadde smerter:
– Hvor har du vondt?
Hun antok at det var grunnen til at han skulle til legen, men det var det ikke:
– Skoene, svarte han. – De er vonde eller altså føttene, fordi skoene, eh…
– Anne er veldig god til å massere, opplyste Stella. – Hun kan massere føttene dine, så blir det bedre.
– Ja, kanskje eh… jeg vet ikke…
Anne gikk ned på kne foran ham:
– Vi kan jo starte med å ta dem av, så du får luftet føttene dine litt…
Fabian protesterte ikke. Anne tok av ham skoene og sokkene. Så begynte hun å klemme lett på føttene hans.
– Hvor gjør det vondt?
Bare det å få av seg skoene, var deilig. Når den unge jenta attpå til klemte på føttene hans, var det helt himmelsk, det beste han hadde opplevd på mange år.
– Ingen steder nå. Det er det å ha skoene på, som gjør vondt og fremfor alt å gå i dem.
Igjen tok Vibeke ordet:
– Kanskje du burde kjøpt deg et par nye sko, som er bedre å gå i?
– Ja, kanskje, men dette er de fineste skoene jeg har, da.
– Men er det nødvendig å være så fin da? Altså, selvfølgelig er det bra at du kler deg pent, men du hadde sikkert vært fin nok i noen andre sko også. Det finnes pensko som er riktig gode å gå i, vet du.
– Ja, kanskje jeg skal besøke en skobutikk etterpå?
– Kan vi få være med? spurte Stella. – Jeg elsker å shoppe, særlig sko.
– Ja, klart det.
– Når har du time hos legen? spurte Vibeke.
Fabian kikket på klokka:
– Det er nesten en time til.
Han sanset at de var litt forundret.
– Jeg liker å være tidlig ute. Jeg liker ikke stress eller å komme for sent. Og jeg har god tid, hele dagen fri, vet dere.
Historien fortsætter under reklamen
– Ja, det har vel i grunnen vi også, kommenterte Vibeke.








kinky1
09/07/2024 kl 9:08
Takk, alle sammen! Jeg har postet fortsettelse nå.
Adlyd mig
08/07/2024 kl 0:59
Fortsættelse..?? Ja da, du er jo knap kommet i gang med “Projektet” endnu
De har vel en PLAN… de tøser der..??
Som Marco ovenover siger: Lidt mere beskrivelse..! Lækker historie…
Einstein
03/07/2024 kl 15:24
Så spännande väntar på en fortsättning 🍆
Spankmaster
01/07/2024 kl 5:50
Ja Renate, det kreves at du kommer med en fortsettelse. Jeg må si du gir mye glede med måten du fører pennen.
marco
30/06/2024 kl 13:31
ja, gjerne, håper du beskriver jentene litt nærmere, også kroppene og figurene de har, er det noen langbente skjønnheter med stramme romper?