Hun var så utrolig trang rundt den støtende penisen hans at Anders nesten fikk dårlig samvittighet! Men de kjælne, ekstatiske hikstene hennes fortalte ham

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Taklyset blendet dem nesten, men Anders visste hvor det var – han knep øynene nesten igjen og vendte blikket en annen vei, samtidig som han sørget for at døråpningen var i hans fulle fokus. Victoria rev døren opp og kastet seg ned, slik Anders hadde sagt, men i samme øyeblikk lød to brak og et smerteskrik. Anders så at hun falt – i samme øyeblikk dukket det frem to geværmunninger og to hoder i døråpningen. Praktisk talt samtidig med geværskuddene hørtes to korte, skarpe smell, Berettaen rykket til i hånden hans – to ganger – og begge mennene tumlet om på gulvet. Anders kastet ikke engang et blikk på dem, falt bare på kne og undersøkte Victoria. Hun hadde en flenge på siden av hodet, som det sivet blod ut av, pluss et skuddsår i venstre skulder. De hadde skutt henne bakfra, antagelig hadde de fått et glimt av uniformsjakken hennes.

Med hjertet i halsen søkte han etter puls – og fant den. Skuddsåret i hodet farvet langsomt det lyse håret hennes rødt, og han ante ikke hvor dypt det var. Milena lå allerede på kne ved siden av dem, hun ville løfte på hodet til den bevisstløse kvinnen, men Anders hindret henne. – Don’t touch her, Milena, we need a doctor as soon as possible!

Han visste ikke hvor mye hun forsto, men hun nikket iallfall og så spørrende på ham. – Get dressed, Milena – quickly! beordret han, og pekte på sin egen jakke. Jenta var splitter naken, men Anders la nesten ikke merke til det fristende synet. Hun nikket, reiste seg og styrtet inn på rommet der hun hadde klærne sine.

Det kom nesten ikke blod fra såret i skulderen, så Anders fant raskt frem førstehjelpskrinet. Han tok en saks og klippet av henne håret på venstre side av hodet – herregud! – det nydelige, lyse håret! – deretter løp han ut på badet, vasket hendene grundig, kom tilbake og renset såret så forsiktig han kunne. Så la han en midlertidig kompress på skuddsåret i hodet. Han krysset fingrene for at kulen ikke befant seg derinne, men bare hadde revet opp en flenge. Det så iallfall slik ut.

Da han reiste seg opp, var Milena fullt påkledd, bortsett fra støvlene. Anders fant papir og kulepenn og rablet ned en rask beskjed til Anne:

«V skutt men lever. To gangsta døde. Trenger helikopter ASAP. Vil tenne markeringslys»

Han rettet blikket mot den unge, engstelige jenta og pekte på lappen. – Ski, Milena – give this to Anne – Anne – nice police woman, remember? Hun nikket. – Run quickly, quickly! Run, Milena ski – ski! – be as quick as you can – run – run!

Jenta nikket med et besluttsomt uttrykk i ansiktet. Det gledet ham at det ikke kom en tåre fra henne, til tross for at han jo visste at hun likte Victoria svært godt. Hun var lynrask med å få på seg Leahs skistøvler, så styrtet hun ut, og han hørte at hun spente på seg skiene. Fremdeles med førstehjelpsakene i hånden, tittet han ut av døren. En blek månesigd hang over dem, og skisporet fremsto i skarpt relieff, så det ville ikke være vanskelig å følge det. Milena forsvant akkurat over den lille bakketoppen, og han var høylig imponert over den farten hun satte opp! Selv om idolet hennes hadde vært mest kjent for å kjøre nedover bratte utforbakker, hadde Milena åpenbart lært seg å kjøre fort på flat mark også!

Han lot Victoria bli liggende på gulvet, fant bare frem noen ulltepper som han la rundt henne og en liten pute som han – ytterst forsiktig – skjøv inn under hodet hennes. Så forsikret han seg om at hun hadde frie luftveier, og begynte å tenke over hvordan han kunne markere en landingsplass for helikopteret. Han var lommekjent i området og visste at det lå en åpen slette bare et par hundre meter fra hytten. Raskt regnet han etter. Cirka fem – fem og en halv kilometer til Hans Jørgens hytte – 20-25 minutter, kanskje – hvis helikopteret var i nærheten, slik som sist – ti-femten, kanskje tyve minutter i tillegg – det var midt på natten og de skulle kanskje vekke opp folk – fylle drivstoff – herregud! – det ville kanskje ta bortimot en time før de kunne være der!

Han sjekket henne igjen, ble mer og mer nervøs, selv om han ikke så noen forandring. Det så ut som om førsteinntrykket hans var riktig – at kulen ikke hadde gått inn i hodet, bare revet opp en flenge, men han visste jo ikke hvor dypt den gikk. Skulle han – – ja, han hadde tid til det. Varsomt åpnet han uniformsjakken hennes med den blinkende gullstjernen på skuldrene, det var nok den de hadde skutt etter. Hun hadde ingenting under, de nydelige, hvite brystene liksom lyste mot ham, men han kunne ikke tenke på dem nå! Skulle han – – ? – ja, de kom jo til å klippe opp jakken hennes likevel, så han grep saksen igjen.

Jakken var flunkende ny, så han. Det var hull på begge sider, kulen var gått tvers igjennom skulderen. Forhåpentlig hadde den ikke knust noen ben på veien, ingen store blodkar så ut til å være revet over, iallfall. Han torde ikke røre henne for mye, men fant en liten flaske med saltvannsoppløsning og en boks med Bacimycinpulver. Hun lå halvveis på maven, så etter å ha vasket hendene grundig nok en gang, renset han forsiktig såret der kulen hadde gått inn. Hun ynket seg litt da han la hånden under det nakne brystet hennes og løftet skulderen ørlite grann. Fra forsiden kunne han ikke komme så godt til, men han rengjorde utgangssåret også så godt han kunne. Så la han på to lette bandasjer for å forhindre at det kom urenheter i sårene, deretter dekket han henne med ulltepper igjen. Stans blødninger, sørg for frie luftveier, hold henne varm! formante han seg selv. Stabilt sideleie, hvis mulig, men han ville ikke flytte for mye på henne, heller. Det var ikke stort mere han kunne gjøre.

I boden fant han en kanne med parafin, tørr ved hadde han nok av. Fra vedskjulet halte han ut en kjelke og stablet alt sammen på den. Før han dro avsted, gikk han igjen inn i hytten, og knelte ved siden av Victoria. Ingen forandring, hun lå og pustet rolig med lukkede øyne, fremdeles bevisstløs. Gulvet var kanskje kaldt, men heldigvis lå hun på en vevd rye, iallfall. Han pakket enda et teppe rundt henne og så til at varmeovnene sto på fullt. Fremdeles blødde hun ikke nevneverdig, men hva med indre blødninger? Han skyndte seg ut igjen.

Utenfor tvang han seg til å være rolig, som om han skulle organisere et farlig oppdrag. Parafin, opptenningsved, noen få kubber, tre i hvert hjørne – nei, han skulle jo bare ha lys – så to kubber var sikkert tilstrekkelig – ganger fire – åtte kubber – fyrstikker – de lå ved peisen, så han løp inn igjen – hvor lang tid hadde det gått? – herregud, bare ti minutter!

Anders kunne ikke huske sist han hadde vært så nervøs. Han reiste seg opp og pustet ut – to ganger – tre ganger – hva var klokken? – fremdeles var det ikke gått mer enn tyve minutter siden skuddene falt. Han brukte to-tre sekunder på å sjekke de to likene, men visste at de var døde, så han brydde seg ikke mere om dem.

Han lukket døren forsvarlig og ga seg i vei med kjelken på slep. Månen kastet lange, trolske skygger over det glisne skoglandskapet. Heldigvis at det VAR såpass glissent, tenkte han – det ville gjøre det lettere for helikopteret.

Vel fremme ved den landingsplassen han hadde sett seg ut, kikket han opp mot tretoppene – nei, det burde være god klaring der for den hvirvlende rotoren. Han skrittet opp et kvadrat med god avstand til trær eller store ujevnheter, la fra seg to kubber, pluss litt opptenningsved, i hvert hjørne og dynket dem godt med parafin.

Nervøst kikket han på klokken igjen – litt over en halvtime, de kunne ikke være her ennå – vent litt – – det var da helikopterdur han hørte? – de klaprende lydene – – – !

Anders løp fra hjørne til hjørne og satte fyr på kubbene. Få minutter senere tentes de skarpe landingslysene og han måtte snu seg bort for å beskytte seg mot den piskende snøen som rotorbladene hvirvlet opp. Ut hoppet den samme kvinnelige legen som sist, to sykepleiere og hele fire politifolk. Han hilste såvidt på dem og vinket dem med seg bort til hytten sin, mens han kort forklarte legen hva han hadde foretatt seg med Victoria. Da de var forsvunnet inn av døren, hørte han plutselig en andpusten jentestemme bak seg som ropte: – Aaaaaan-deeeeers! Han snudde seg og fikk armene fulle av – Milena! – Men herregud, jente, du må da være aldeles utslitt! utbrøt han og klemte henne godt inntil seg.

Hun pustet tungt, men smilte til ham. – Victoria? – han hørte engstelsen i stemmen hennes. – Legen steller med henne nå, men jeg tror hun er OK, forsikret han – og var ikke engang klar over at han snakket norsk.

Hun brast ut i hulkende gråt, sikkert både av utmattelse og fortvilelse, tenkte han. – You were very, very quick, Milena! Very good skiing! roste han. Hun nikket og løftet et tårevått ansikt mot ham. – Victoria? hikstet hun igjen. – She’ll be OK, beroliget han henne, men hørte selv tvilen i sin egen stemme. Milena brast i gråt igjen og klamret seg til ham.

Akkurat da kom de to bærerne med Victoria bundet fast til båren, fremdeles godt innpakket i ulltepper. – Du har tatt godt vare på henne, roste den kvinnelige legen. – Jeg lar bandasjene dine sitte på til vi kommer til sykehuset.

– Det mest usikre er nok skuddsåret i hodet, mente Anders. – Den andre kulen gikk tvers igjennom skulderen, så vi får bare håpe at ingenting er knust der.

Etter en liten stund dukket en andpusten Anne opp også. Hun omfavnet ham varmt. – Hun Milena er en racer på ski, altså! pustet hun. – Hun bare løp fra meg – helt ute av seg av engstelse for hvordan det sto til med Victoria.

– Jeg tror det skal gå bra, smilte den kvinnelige legen, som fremdeles sto ved siden av dem. Hun pekte med tommelen over skulderen. – Politifolkene holder på å lage skisser av åstedet, så jeg ba sykepleierne komme tilbake med to body-bags. Når de er ferdige, så tar vi dem med oss.

— Herregud – skisser – åsted! brast det ut av Anders. – Har de tenkt å lage en drapssak ut av dette, eller?

– Jeg skal snakke med dem! forsikret Anne og forsvant mot hytten. Anders og Milena fulgte etter, den unge jenta klamret seg til armen hans. Men ved døren sto en politimann som stanset dem. – Dette er et åsted! forkynte han alvorlig. – Vi må sikre det først. Ingen uvedkommende har adgang!

Anders var på nippet til å eksplodere, men Anne løftet hånden bydende. – Førstebetjent Olaussen, identifiserte hun seg, idet hun åpnet ytterjakken sin. – Jeg overtar her! Bare slipp oss inn!

– Men – men, stammet den unge betjenten, men Anne bare feide forbi ham. De to andre fulgte etter. Inne i hytten var det en annen politimann som var på vei ut med en rull gule bånd i hånden. – Hei, dere kan ikke bare – – protesterte han indignert.

– Det behøves ingen åstedsgransking her! erklærte Anne med fast og bestemt stemme. – Disse to sto midt oppi det og vil avgi full forklaring senere. Løytnant Wærum er også den som eier hytten. Jeg kjenner ham og stoler på ham som på en av våre egne!

Politifolkene var tydelig i tvil, men Anne hadde høyere rang enn dem, og de torde ikke protestere. Hun begynte å gi ordrer. – Når bærerne kommer tilbake med likposene, putter dere disse to inn i hver av dem og bringer dem til helikopteret. Deretter drar dere til sykehuset og ser til at betjent Eide blir kyndig ivaretatt.

– Det skal jeg sørge for! erklærte den kvinnelige legen, som var like i hælene på dem. – Fint! smilte Anne, men det var et bistert smil. Så rettet hun et fast blikk mot den eldste betjenten. – Dere kan bli med tilbake, dere også – det blir ikke mere bruk for dere her, fastslo hun. – Jeg tar ansvaret, både for løytnant Wærum og den unge jenta her. Full rapport vil foreligge i løpet av morgendagen. Noen spørsmål?

– Men dette er jo en drapssak! innvendte den eldste betjenten. Anne ristet på hodet. – Løytnant Wærum handlet i nødverge! Han har reddet livet til både politibetjent Eide og seg selv – og forhindret at denne unge jenta ble kidnappet og solgt! Har jeg tolket det riktig? spurte hun, henvendt til Anders.

Han nikket, uten antydning til smil. – Fullstendig riktig, førstebetjent! Jeg skal avgi både full og detaljert forklaring – når som helst det måtte passe!

Det ble som Anne hadde sagt. De fulgte sykepleierne og legen og de litt slukørede politifolkene ut til helikopteret og fulgte med på at både båren med den bevisstløse Victoria og de to likposene ble forsvarlig satt på plass i den romslige kabinen. Så vinket de farvel, og den store maskinen løftet seg og forsvant over tretoppene.

Anne og Milena hjalp ham med å slukke de fire markeringsbålene og sparke godt med snø over de rykende restene. Deretter gikk de tilbake til hytten, der Anne brukte litt tid på å ta bilder av kulehullene, både i døren og i veggene.

Anders hadde fremdeles provianten sin i ryggsekken – nesten urørt – så han laget i stand et godt måltid for dem alle tre. Han diskuterte litt med Anne om de skulle overnatte der de var, men de ble enige om å gå tilbake til Hans Jørgens hytte. Fremdeles var det midt på natten, og han hadde sagt seg villig til å la dem sove ut der, alle sammen.
Historien fortsætter under reklamen

De tok seg god tid med maten og hvilte godt ut før turen tilbake til Hans Jørgens romslige og komfortable hytte. – Det blir jo den tredje femkilometeren for stakkars Milena! fastslo Anders med et smilende blikk på den unge jenta. – Are you very tired? spurte han og la hånden på det ene låret hennes. Musklene føltes litt stramme og harde, syntes han, men Milena smilte tillitsfullt til ham og ristet på hodet. – Not – tired! erklærte hun. – Come – lie down here! tilbød han, mens han selv knelte på gulvteppet foran peisen. Milena la seg – litt rødmende – ned på ryggen.

Han masserte begge lårmusklene hennes i noen få minutter, og Anne merket til sin forbauselse at munnen hennes var halvåpen og at hun stadig sendte ham lengselsfulle blikk. – Jeg tror hun er kåt på deg! mumlet hun, henvendt til Anders, og gikk ut fra at jenta ikke forsto noe. Anders rødmet, men svarte ikke, og fortsatte massasjen i et par minutter til. Så reiste han seg, og Milena fikk et skuffet uttrykk i ansiktet, syntes Anne. Men Anders bare smilte og klappet henne på kinnet. – Very good muscles! roste han. – Milena – very good skier!

Den unge jenta smilte henført til ham, og Anne fikk et bestemt inntrykk av at hun – ikke bare var kåt, men forelsket – i den store, kraftige mannen. – Ikke så rart, kanskje, tenkte hun, – nå har han reddet henne ut av kinkige situasjoner, ikke mindre enn tre ganger – til og med med livet som innsats!

De to voksne fikk seg en overraskelse da Anders plutselig spurte: – Are you ready to go back to the others, Milena? Hun så spørrende på ham – dette ble litt for komplisert engelsk for henne. Han pekte, samtidig som han gjorde armbevegelser frem og tilbake. – Go – ski – back to Hans Jørgen – and Tanja – and Leah?

Først nikket hun – Y- ye- – – – så var det som om noe klikket på plass i hodet hennes og hun ristet bestemt på hodet. – No – not go back! erklærte hun bestemt. – Sleep here! Så gned hun seg på lårene og gjorde en grimase. – Legs – hurt – legs very tired! Sleep here – Pleeeeease?

Det var noe som klikket på plass i hodet til Anne også, da hun så det bedende blikket som Milena sendte Anders. Hun visste jo ikke noe om det som hadde skjedd før den dramatiske skyteepisoden, men det snek seg inn en liten mistanke i bakhodet hennes likevel. Hun så på Anders med et skjevt og underfundig smil. – Jeg tror hun må få hvile seg her noen timer til, jeg, Anders, men jeg går tilbake til de andre. Gi dere bare god tid, den forklaringen haster det ikke med. Og dere trenger begge en god, lang hvil etter alt det dramatiske dere har opplevd!

– M- men – kan du ikke bli igjen her, du også, da? ba Anders. Det lå noe hjelpeløst i stemmen hans, og Anne smilte innvendig – hun skjønte hva han fryktet. – Nei, det er noe jeg må snakke med Hans Jørgen om også, løy hun. – Ta dere bare den tiden dere trenger! Det lure blunket hennes fortalte Anders hva hun tenkte på – og hva han selv var litt engstelig for – men også spent på!

Da de var blitt alene, var Anders for en gangs skyld litt rådvill. Begge ble stående og se på at Anne, med rolige, dovne skøytetak, forsvant over den lille bakketoppen. Månen var knapt nok halv, det var stjerneklart, ikke en sky på himmelen, men det var kaldt. Anders så på Milena, hun hadde på seg den samme jakken hun hadde hatt hele tiden og et par varme skibukser hun hadde lånt av Leah, men han mistenkte at hun var naken under ytterklærne. Hun hadde nok ikke rukket å få på seg undertøyet før han sendte henne i vei med den viktige beskjeden til Anne.

Ikke før hadde han tenkt tanken, så skuttet hun seg og gjorde tegn til at hun frøs. – Milena – cold! erklærte hun, og Anders fikk straks fart på seg. Peisestuen var god og varm, det eneste som skjemmet, var blodflekkene på gulvet – eller rettere sagt, på gulvmattene, for der hadde det i årenes løp blitt lagt tett i tett med vevde filleryer. Faktisk hadde de så mange at Anders gikk og åpnet et skap ute i gangen, der det lå stablet noen flere. Dermed kunne han skifte ut de som var blodige.

Da han rettet seg opp, fikk han igjen et sjokk. Milena var splitter naken! Hun smilte skjelmsk til ham og pekte inn mot rommet der de hadde sovet – eller iallfall ligget. – Go sleep? – Anders – Milena?

Anders nikket stumt – helt fascinert av den slanke, yndige skapningen som sto foran ham – helt usjenert. Femten år, altså – men hun så absolutt yngre ut – nei, forresten! – ansiktet, kanskje, men kroppen tilsvarte alderen, mente han. De små faste brystene – eller middels store i forhold til den heller spinkle kroppen – de satt høyt, og brystvortene var litt større enn han hadde forventet – kunne det være fordi – – ?

Han slo fort fra seg den tanken – prøvde, iallfall! – og blikket ble trukket som av en magnet til den yndige mørke viften som tronet på den fremtredende venusberget. Spalten hennes var godt synlig, og hun gjorde ingenting for å skjule den. Han prøvde å si til seg selv at hun var utslitt – det måtte hun da være! – både fysisk og mentalt, etter den påkjenningen hun var blitt utsatt for! – men om den myke munnen lekte det et lite – forventningsfullt? – smil, som var vanskelig å tolke. – «Go sleep?» – hadde hun sagt, riktignok med et tydelig spørsmålstegn på slutten. Men han visste hva som ville komme til å skje når de lå tett sammen i sengen. Kanskje trengte de det også – begge to – å få den ulidelige spenningen ut av kroppen!

Hun vendte seg om og gikk mot det lille soverommet – langsomt, mens hun kikket seg over skulderen. Blikket var tydelig inviterende, hun forventet at de skulle sove sammen – eller rettere – ligge sammen! – «Go sleep – Anders – Milena?» var det hun hadde sagt – og han fulgte etter den stramme, nakne enden hennes, slik en lydig hund følger sin herre.

Heller ikke han hadde brydd seg med å ta på seg undertøy da de første skuddene falt. Etter at han hadde slukket lyset i peisestuen, lå hele hytten i – nesten – stummende mørke. Bare litt av det bleke månelyset trengte inn gjennom sprekkene i de fastskrudde skoddene. Han skimtet den lille ansiktsovalen over teppet hun hadde trukket over seg – men han visste at under det var hun helt naken! Var det «sleep» hun ønsket seg – eller var det noe annet også? Han husket det ivrige svaret hennes da Victoria hadde spurt henne om hun ville «make love» med Anders.

Da han smøg seg – naken – under det varme teppet, var lemmet hans litt mere enn halvstivt. I den smale sengen – og under det samme teppet – var det ikke til å unngå at kroppene deres berørte hverandre – fra hode til fot! I tillegg smøg Milena seg så tett inntil ham hun kunne komme, armene hennes gled rundt halsen hans, og den varme pusten strøk over halsen hans. Han husket de myke, varme og fuktige leppene hennes – et kyss var bare helt uunngåelig!

Det ble et langvarig kyss også – som tente den flammen som lenge hadde ligget og ulmet i dem begge. Anders følte hvordan varmen steg i ham – og i den unge jenta! Den vesle, kilende hårveksten gned seg mot kroppen hans – høyere og høyere etter hvert som hun strammet grepet om nakken hans. Lemmet hans vokste til full styrke i løpet av noen sekunder, og snart lå det mot innsiden av det slanke, venstre låret. hennes. Muskelen, som han hadde massert – nesten kjærtegnet – for under en halvtime siden, spilte under den silkemyke jentehuden. Han tenkte på hvordan hun hadde anstrengt seg til det ytterste for å skaffe hjelp til Victoria – hvor engstelig hun måtte ha vært for henne, og ømheten vellet opp i ham og formet seg til en klump i halsen.

Kysset ble så hett og intenst at han både hørte og følte de kåte klynkene som steg opp i halsen hennes. De store nevene hans knuget de silkeglatte rumpeballene, tungene deres møttes, de smidige jentehoftene beveget seg søkende frem og tilbake, hun brukte lårene til å lete etter penisen hans! Hun klynket av utålmodighet, men ville ikke slippe grepet om nakken hans – kanskje ville hun bare leke? – hisse opp både ham og seg selv? – men nei! – der fikk den halvåpne, våte spalten kontakt med den svulmende, følsomme glansen, og det var hans tur til å utstøte et nytende stønn.

Milena kniste inn i munnen hans og stanset bevegelsen for ikke å miste den etterlengtede kontakten. Anders holdt rumpa hennes i den stillingen hun hadde funnet – uten å gjøre forsøk på å trenge inn – det hastet fremdeles ikke, følte han. Hun laget en summende mmmmmm-lyd inn i munnen hans, og han følte at det rykket utålmodig i de unge lårene. Det følsomme penishodet var som en nøkkel som kunne åpne adgangen til paradiset, men fremdeles nøyde han seg med å stå – såvidt – utenfor.

Det skalv og dirret i hele den slanke jentekroppen da hun ikke klarte å vente lenger. – Make love – Milena! gispet hun mot ansiktet hans. Han følte den lille hånden gli inn mellom kroppene deres, ta et fast grep om lemmet hans og spenne seg ned mot den glatte tuppen, som lenge hadde siklet av forventning. Nå glapp den innenfor, Milena utstøtte et langtrukkent, triumferende stønn – oooohhhhh YEEESSSS! Det kraftige lemmet til Anders satt som i en skrustikke, følte han – og hun var da slett ikke den yngste han hadde – ligget med, heller! Med bare en tredjedel av pikken inni henne, lå han en stund og bare kjælte med kroppen hennes, lyttet til den korte, hikstende pusten, mens hendene hans strøk og kjærtegnet de runde seteballene, den slanke, sterke ryggen og det viltre, myke håret. Milena søkte stadig munnen hans og gned de unge brystene frem og tilbake over den brede, hårete og muskuløse brystkassen.

Hun var så utrolig trang rundt den støtende penisen hans at Anders nesten fikk dårlig samvittighet! Men de kjælne, ekstatiske hikstene hennes fortalte ham at hun nøt det – de stramme rykningene i hoftene som spente seg mot hans, sa ham at hun gikk opp i elskovsakten deres med liv og sjel – og da hun – like før orgasmens høydepunkt – skrek ut: – Aaaaaaan-deeeeeeeers – I – LOOOOOOOVE – YOUUUUUUUU! – var det ingen tvil tilbake, og han lot det stå til – fylte det trange kjønnet hennes med rykkende ladninger av livgivende sperma – samtidig som han håpet at de ikke var ALTFOR «livgivende» – akkurat da!

De klamret seg til hverandre i ekstasens etterdønninger, og Anders strøk henne kjærlig over den viltre hårmanken. Hun lå med ansiktet presset inn mot brystet hans, de sterke, indre musklene rykket svakt rundt lemmet hans, og han følte sæden langsomt begynne å piple ut av henne og nedover langs det tykke skaftet, som hun tydeligvis nøt å ha inni seg. Men plutselig hørte han at hun hikstet og at den lille kroppen skalv av gråt! Han ble forskrekket!

— Milena – why are you – crying? hvisket han ned i håret hennes, og håpet at hun forsto.

Hun løftet ansiktet – i det svake lyset som sildret inn gjennom skoddene, kunne han såvidt se tårene glimte på de myke kinnene. – Milena – sooooooo happy! hikstet hun. – I – love – you – Aaan-ders! hikstet hun og brast i gråt igjen.

Han klemte henne ømt inntil seg, hadde nesten glemt at han fremdeles var dypt inni henne! Lettet over at hun ikke hadde spurt ham, begynte han å bevege seg i henne igjen – dypt, langsomt og inderlig. De spenstige, unge hoften besvarte ham ivrig. De små, rytmiske strupelydene hennes var fylt av lidenskap, hun strakte hals og kysset ham over hele ansiktet. – Oooohhhhh – – An-dersssss! stønnet hun, – you – love – Milena?

Han hadde fryktet det spørsmålet helt siden det første ekstatiske utbruddet hennes. Hva skulle han svare? Han ville ikke såre henne for alt i verden, men hvor mye forpliktet han seg ved å svare ja? For å utsette det uunngåelige, økte han intensiteten i sine egne bevegelser og følte at hun lo av fryd mens hun slynget de smekre, men sterke bena om hoftene hans. Denne gangen ville han trekke det ut så lenge som mulig – han dekket det lille ansiktet med små kyss, slikket de små ørene til hun lo av fryd og buet seg utålmodig opp mot ham igjen. – Pleeease – make – love – Milena! gispet hun igjen og igjen, han ble uunngåelig revet med i sulten hennes og følte at han boret seg inn i henne så dypt han kunne komme – helt til bunns, uten at det kom et eneste lite smerteklynk, og det bygde seg opp i ham igjen, han følte at det gjorde det for henne også, han kjærtegnet det glødende, unge ansiktet, lot fingrene gli nytende over halsen og de små, faste brystene, bøyde hodet og sugde på de harde, små knoppene – hun lo igjen fordi det kilte så deilig, og hun hørte at Anders stønnet og følte at han begynte å bevege seg hardere, fortere og dypere, og da kilte det ENDA mere! – og da han til slutt hikstet og sprøytet i henne i rykk etter rykk, skrek hun ut i frydefull ekstase og boret de små fingrene inn i skuldrene hans. Heldigvis hadde hun ikke lange negler!

Denne gangen varte den ømme, kjærlige omfavnelsen mye lenger, det tilfredse, lille hodet hvilte mykt mot skulderen hans, og penisen hans trivdes stadig særdeles godt i det fuktige, varme, nye hjemmet sitt. Anders trakk det store teppet over dem begge. Det var ikke nødvendig å si noe – for noen av dem, for alt var så fullkomment!

Han lå også med et ubesvart spørsmål i hodet – et som hadde ligget lenge i underbevisstheten og nå steg opp til overflaten: – Hvordan – og hvorfra – hadde Milena kommet – hit? – så langt opp i skogen, bare kledd i vanlige klær, og med vanlige sko på føttene? Det var flere mil til nærmeste asylmottak, visste han. Noen måtte ha kjørt henne – og satt henne av på nærmeste busstopp, kanskje? Men også det lå – ihvertfall fem-seks kilometer borte. Og hvordan hadde de klart å finne henne? – først to banditter, og deretter to til? OK, de var sannsynligvis på samme lag, som hadde delt seg på et eller annet tidspunkt. Men hvordan – – – – ?
Historien fortsætter under reklamen

Han ble liggende lenge våken og fundere over de forskjellige mulighetene, uten å finne noen klare svar. Til slutt sovnet han, med Milenas deilige, varme tyngde over seg – og rundt seg.

Men – selv om hun sov, hadde ikke Milena glemt at hun fremdeles ikke hadde fått svar på spørsmålet sitt!

Læs næste afsnit

11 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   21/10/2020 kl 3:38

   …Jeg kom til at tænke på om Anne er blevet hemmeligt gift med sin kollega siden Anders mødte hende første gang. Hun vil bare ikke fortælle det til Anders. 🙂 Det ser sådan ud.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     30/10/2020 kl 17:16 - som svar på Den gamle jumfru

     Jeg må tilstå at DEN tanken har jeg ikke tenkt, jumfru, men hva som kan foregå i et kvinnehode, er stadig et mysterium for meg! 😁

     1+

     Besvar kommentar
     • Den gamle jumfru

       02/11/2020 kl 13:10 - som svar på OnkelWaldo

       Jeg skrev dette fordi i kapitel 2 står det:
       “Jeg heter Anne Olaussen, smilte politikvinnen, – og dette er betjent Magnussen.”

       Og i kapitel 6 står det:
       “…Jeg forstår at du kjenner førstebetjent Magnussen fra før?
       Anders var forbløffet. – Jøss, Anne – jeg visste ikke at du var blitt førstebetjent! Gratulerer så mye!…”

       Eller måske er der bare sket en lille fejl… 🙂

       1+

       Besvar kommentar
       • OnkelWaldo

         22/04/2021 kl 9:14 - som svar på Den gamle jumfru

         Ja, beklager, jumfru! – den hadde jeg oversett! Takk skal du ha! Anne heter FORTSATT Olaussen, så – TS – kanskje dere kan rette den feilen for meg?  – både i dette kapitlet, og i kapittel 6?

         Tusen takk!

         1+

         Besvar kommentar
         • Totalsex.dk

           22/04/2021 kl 9:45 - som svar på OnkelWaldo

           Det er hermed rettet 🙂

           1+

           Besvar kommentar
2. Anders

   12/10/2020 kl 23:01

   Så godt skrevet…. Man ønsker jo nesten, at Victoria og Anders blir gift, adopterer Milena, og bor ved siden av jentene…. Med Anne som hyppig gjest 🙂

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     14/10/2020 kl 1:00 - som svar på Anders

     Veldig hyggelig forslag, Anders, jeg må innrømme at jeg har tenkt NOENLUNDE langs de samme linjene. 😁 Men foreløpig er ikke et eneste ord på neste kapittel nedskrevet!

     1+

     Besvar kommentar
     • Anders

       02/11/2020 kl 21:31 - som svar på OnkelWaldo

       Nei… Det kommer som regel inn i hodet når man minst venter det… Men her var det i hvert fall en mulighet for å få en avslutning på historien… Uten alt for mange løse ender…

        

       1+

       Besvar kommentar
3. OnkelWaldo

   10/10/2020 kl 13:29

   Takk for varme og hyggelige ord, begge to, og – ja, det er planlagt – eller påtenkt – ihvertfall ett kapittel til, men igjen er jeg i den situasjon at ikke en eneste linje er nedskrevet – ennå! Men – det kommer, det kommer! 😁

   1+

   Besvar kommentar
4. Reha

   10/10/2020 kl 12:06

   Det var et spændende gensyn med Nudistnaboerne, hvor der skete en masse ting. Men det kunne godt ligne at der kommer et afsnit mere, det vil være velkomment.

   1+

   Besvar kommentar
5. Den gamle jumfru

   10/10/2020 kl 9:03

   Endnu et meget godt kapitel i denne serien fra onkel.

   Det ser ud til at Milena vil have Anders, måske for sig selv, så der ikke bliver mere til de andre fremover. Det håber man da ikke sker (at de andre ikke får mere…)

   Håber der kommer et kapitel mere 🙂

   2+

   Besvar kommentar