Bildet var nesten ferdig malt, og det tok nesten pusten fra ham! En splitter naken Ellinor sto og lente ..

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit
Automatisk Google-oversættelse:

– Rødt, hvitt og blått, utbrøt Petter da de nærmet seg, og Hilde nikket smilende til ham.

– Ja, slik har det huset sett ut så lenge jeg kan huske, bekreftet hun.

– Jeg har ikke forandret på noe siden jeg overtok det, bortsett fra at jeg ga det et ekstra strøk med maling for et par år siden.

– Jeg har hørt at du er flink til å male bilder også? sa Petter og nikket mot staffeliet da de var kommet frem til huset. Hilde trakk litt på det.

– Nååååå, jeg vet ikke akkurat hvor flink jeg er, svarte hun beskjedent – men jeg føler at jeg stadig får det litt bedre til, iallfall. Kom inn, så kan du slappe av med en Cola, mens jeg tar en dusj og steller meg litt.

Inne i den koselige lille stuen ble de møtt av en smilende ung pike, men smilet forsvant fort da hun fikk se den istykkerrevne shortsen som Hilde måtte holde oppe med den ene hånden. – Hva er det som har skjedd med deg, da, mamma? utbrøt hun forskrekket.

Hilde presenterte datteren for sin «redningsmann», som hun kalte ham.

– Ellinor, du må hilse på Petter, smilte hun. Deretter forklarte hun kort hva som hadde skjedd, og datteren fikk et indignert uttrykk i ansiktet.

– Den bøllen, altså! utbrøt hun med flammende røde kinn. – Jeg har god lyst til å melde ham til onkel! Er han over femten år? spurte hun og satte et par – vakre, men bestemte blå øyne i Petter, som følte at han fikk et stikk i mellomgulvet.

Han nikket, litt nølende. – Jaaaa – han er noen måneder eldre enn meg. – Da kan han straffes! erklærte den unge jenta. – Ikke sant, mamma?

– Joda, bekreftet moren hennes. – Men det blir kanskje vanskelig for Petter, hvis vi setter kameraten hans i fengsel?

– Onkel Engebret er lensmann her i bygda, skjønner du, fortsatte datteren. – Du verden, så nydelig hun er – hun også! tenkte Petter. Han hadde gått hånd i hånd med Hilde den korte veien, og Petter hadde følt at hjertet hans hadde begynt å slå fortere.

Nå var det Ellinors blikk som møtte hans – like blått som morens, og like – «fengslende», kom han plutselig på, og plutselig brast han ut i en nervøs latter.

Hilde så spørrende på ham, men Petter var for sjenert til å røpe hvorfor han lo. Isteden kremtet han forlegent og mumlet.

– Mmm – vel, han er ikke akkurat bestekameraten min, men – han bor ikke så langt unna, så – –

– Så han kunne komme til å plage deg hvis mamma melder ham til lensmannen? innskjøt Ellinor. Petter nikket.

– Faren hans er forresten litt av en bølle, han også, svarte han. – Han kunne ihvertfall hatt godt av et lite opphold bak murene!

– Vel, jeg får vel tenke grundig igjennom hva jeg skal gjøre, da, avgjorde Hilde.

– Men hvis slike bøller aldri får seg en smekk over fingrene, så fortsetter de bare med den dårlige oppførselen sin også! utbrøt Ellinor ergerlig – tydelig opprørt på sin mors vegne.

Petter nikket, litt nølende. – Jeg er iallfall glad for at det gikk – sånn noenlunde – bra med deg, sa han, med et beklagende blikk på de ødelagte klærne hennes.

– Takket være deg – helten vår! utbrøt Ellinor smilende, slo armene om halsen hans og kysset ham – på munnen, til og med. Moren hennes lo hjertelig, før hun gjorde akkurat det samme.

– Ja, vi får vel finne en måte å belønne deg på! sa hun med en lav latter, før de myke, varme leppene hennes sendte et veritabelt elektrisk støt gjennom unggutten. Deretter forsvant hun ut på badeværelset med den istykkerrevne shortsen i hånden. Petter var ildrød i ansiktet, men kunne ikke la være å kikke beundrende etter den velskapte, halvnakne kvinnekroppen.

Mens Hilde var i dusjen, trakk datteren ham med ut i den velstelte forhagen, der staffeliet sto med et klede over.

– Her står mamma og maler når hun har tid til det, smilte hun. – Dette her er hun nesten ferdig med. Liker du det?

Ellinor tok bort det hvite, litt malingflekkede kledet, og Petter gispet høylytt. Lerretet var omtrent en meter høyt, og det var lett å kjenne igjen den idylliske, naturskjønne utsikten som begynte på den andre siden av havegjerdet og strakte seg forbi det ruvende, skyggefulle eiketreet.

Bildet var nesten ferdig malt, han så at det var noen detaljer som manglet på de nærmeste trærne og på havegjerdet, men hovedmotivet var ferdig, og det tok nesten pusten fra ham!

En splitter naken Ellinor sto og lente seg avslappet til en høyreist bjørkestamme, nettopp det treet som sto to – tre meter fra ham og som ikke var helt ferdigmalt på bildet. Hun sto med den ene hånden bak ryggen, mens den andre hvilte på den eneste grenen som var å se på den slanke trestammen. Det venstre benet hennes var bøyd i en vinkel, slik at fotsålen hvilte mot nederste del av treet. Dermed ble kjønnet hennes skjult, slik at Petter ikke kunne se dusken hennes – eller kanskje hun var barbert der nede? tenkte han.

– Mamma ville ikke tegne inn musa mi, kniste Ellinor. – Hun sier at det er best å ikke avsløre alt, slik at betrakteren blir holdt litt i spenning. Synes du at bildet virker pirrende på deg? De blå øynene så spørrende på ham.

Petter nikket stumt, hjertet hamret vilt i brystet hans, og blikket vandret mellom det eggende maleriet og den like eggende virkeligheten som sto ved siden av ham, fullt påkledd – heldigvis!

– Det er – helt nydelig, stammet han. – Både bildet og – og motivet – jeg mener – modellen! stammet han nervøst. – Ehhh – moren din er veldig pen – hun også. Og veldig flink til å male!

Datteren nikket enig. – Ja, det er hun. Hun har aldri holdt noen skikkelig utstilling, for hun er jo ikke profesjonell, men flere som har vært på besøk hos oss, ville kjøpe bilder av henne – altså som hun har malt. Men hun har ikke solgt noen – hittil. Et par har hun gitt bort til familie og gode venner.

Petter kikket nok en gang på det halv- eller nesten ferdige bildet. – Når dette blir ferdig – har hun tenkt å gi det til noen, tro?

Ellinor smilte, hun ante hva han ønsket seg. – Ja, dette har hun lovt at jeg skal få, svarte hun. – Jeg vet akkurat hvor det skal henge også – på den innerste veggen i rommet mitt – altså hjemme i Oslo. Da kan alle se det straks de kommer inn.

Petter hadde lyst til å si: «da vil jeg gjerne komme på besøk», men det ville nok være litt for frekt. Derfor ble han gledelig overrasket da Ellinor smilte til ham og sa: – Jeg vil gjerne at du kommer og besøker oss når sommerferien er over. Det vet jeg at mamma vil også.

Petter ble forbløffet. – Har hun – virkelig sagt det? Ellinor lo og ristet på hodet.

– Neida, det har hun riktignok ikke, men jeg kjenner henne så godt at jeg bare vet det. For hun liker deg, det har du vel merket?

Han ble forlegen. – Neeei, det kan jeg ikke si at jeg har. Ellinor lo lavt og kysset ham på kinnet. – Da må du lære deg å bli mere observant, ertet hun. – Jeg liker deg, jeg også. Tusen takk for at du reddet mamma fra å bli – voldtatt!

I det samme hørte de et brøl fra stien som gikk opp mot huset. – Der er du, ja! Jeg skal lære deg å overfalle sønnen min, din – din – – Bare vent til jeg får kloa i deg!

Begge ungdommene kikket forskremt over havegjerdet. Der så de en stor, litt tykkfallen mann komme vaggende oppover stien. Han hadde på seg en kortermet skjorte som strammet over brystet, og de kraftige underarmene var tatovert med glisende smådjevler. Noen skritt bak ham kom sønnen Embret, den rødhårete gutten som hadde vært så frekk mot Hilde.

De to kom inn gjennom den åpne haveporten og nærmet seg Petter og Ellinor med truende ansiktsuttrykk. Petter rygget et skritt tilbake, men Ellinor hylte sint: – Det er Embret som har vært bøllete, så! Han prøvde å voldta moren min – mens hun sto bundet fast til et tre!

Begge de to karene flirte hånlig. – Høh, voldta, du liksom! brummet den storvokste faren. – Han ville bare tulle litt med henne, skjønner du vel – skøye litt. Mens han der – han pekte på Petter med en tykk finger – han overfalt ham med en diger grein! Nå skal jeg ta og banke ham litt, tenker jeg!

– Det tror jeg nok du bør la være, Engebret Bruplass! lød en skarp og bestemt kvinnestemme. – Hvis du da ikke har lyst til å se innsiden av en fengselscelle – igjen!

Den storvokste mannen snudde på hodet og flirte lystent. – Se der, ja – vesle Hilde lensmannsdatter. Sannelig har du vokst deg stor og sexy, vesla. Ikke rart at guttene er ivrige etter å klå litt på deg!

På Hildes ansikt var det ikke antydning til smil. – Det bør de passe seg veldig godt for! lød hennes advarende stemme. Det kunne ende på feil måte – slik som med den bøllete sønnen din!

Ingebret skrattet hånlig. – Noen uskyldige guttestreker må kvinnfolka tåle, mente han – Sønnen min er ingen voldtektsforbryter.

– Nei, det rakk han ikke å bli – denne gangen, repliserte Hilde. – Takket være Petter her. Hun gjorde et kast med hodet i retning Petter, som sto ved siden av Ellinor, bare tre – fire skritt borte.

– Og for det skal han ha bank! knurret Engebret og tok et skritt nærmere gutten. – Tenk å denge løs på guttungen min med en diger grein!

– Stans der! advarte Hilde. – Her skal ingen bankes! Det er sønnen din som har begått lovbrudd – og det har jeg bevis for!

Hun hadde på seg en hvit kittel, og det var tydelig for de andre at hun nok ikke hadde mye på seg under den. Fra lommen tok hun frem en Iphone med stor skjerm og holdt den frem.

– Se her! – stemmen hennes var hard og bestemt – her har jeg dokumentert skrammene han påførte meg. Her – istykkerrevne shorts – her – blåmerker på brystene – her – merker etter neglene hans på maven min. Jeg har også sikret fingeravtrykkene hans – både på kroppen min og på klærne!

Hun strakte mobilen frem slik at alle kunne se den, og ihvertfall Petter ble både sjokkert og overrasket av hva de bildene – som hun bladde i – avslørte. Helt usjenert viste hun frem bilder av den nakne kroppen sin! De fulle, flotte brystene hennes – ett av bildene viste både kloremerkene på maven hennes – pluss litt av dusken! – og to viste halvparten av et nakent bryst.

Engebret flirte lystent – men også litt usikkert. – Jeg ser at du reklamerer for den deilige kroppen din, skrattet han. – Får vi se de bildene i lokalavisa, kanskje – eller i Se og Hør?

Begge de to bøllene lo, men Hilde ble om mulig enda strengere i ansiktet. Petter ble enda en gang slått av hvor pen hun var. Nå slo hun av sin Iphone og puttet den i lommen på kittelen.

– Når jeg begynner på lensmannskontoret på mandag, erklærte hun, så kommer jeg til å arkivere disse bildene i den mappen som er merket «Voldtektsforsøk», sammen med en nøyaktig beskrivelse av hva som foregikk. Sønnen din vil bli innkalt for å avgi forklaring, deretter vil jeg vurdere å inngi anmeldelse. Du vil også bli innkalt, Petter – jeg håper du ikke har noe imot det?

Engebret hadde merket seg ordene hennes. – Hva mener du med – «begynner på lensmannskontoret» spurte han med hån i stemmen. – Har du plutselig blitt lensmann, eller? Han gliste godt av det han selv mente var en morsomhet.

Hilde bevarte sin saklige mine. – Nei, men jeg er utnevnt til lensmannsfullmektig, og jeg skal vikariere for min onkel i fire uker nå i sommer. Jeg håper selvsagt at det blir rolig og fredelig her, slik det pleier å være – og at jeg ikke behøver å foreta altfor mange arrestasjoner, avsluttet hun.

Den store bøllen var fremdeles skeptisk – Arrestere noen – du? blåste han. Men nå var det plutselig Ellinor som tok ordet. – Mamma ble ferdig utdannet advokat i fjor, nemlig, forkynte hun stolt. – Hun har all rett til å være politidame, hvis hun vil det. Skal jeg hente håndjernene dine, mamma, så kan du arrestere Embret nå med det samme? – for voldtektsforsøk!

Den litt tykkfalne rødhåringen ble synlig blek, han forsto at det var sant, det Ellinor sa. Men Hilde ristet på hodet. – Nei, det haster ikke med det. Vi vet jo hvor han bor. Jeg må fylle ut papirene, foreta avhør og skrive ut anmeldelsen før jeg – eventuelt – gjør noe mere. Men Embret kan antagelig vente seg – ihvertfall noen måneder – i ungdomsfengsel hvis jeg gjør det, slo hun fast. Henvendt til gutten la hun til: – Du er over femten år, ikke sant? Så det betyr at du er straffmyndig.

I et blaff av inspirasjon innskjøt Petter: – Jeg har hørt – og lest – at det er mange ungdommer som blir voldtatt mens de sitter i fengsel, bemerket han. For der sitter det jo mange både tøffe – og voldelige karer!

Nå var det som om faren plutselig våknet til liv. Han hadde i sine yngre dager tilbrakt nesten et helt år i fengsel og blitt kjent med flere som hadde lange dommer på seg. Det var bare såvidt han hadde unngått å bli voldtatt selv også, men han hadde blitt overtalt – eller tvunget – til å runke et par av tøffingene – til og med blitt kysset på munnen! Han ønsket ikke at sønnen skulle tilbringe så mye som en dag bak murene, så han snudde på hælen, så å si.

– Nei, Hilde, vær så snill! ba han. Den brautende bjeffingen var nesten borte fra stemmen hans nå. – Hvis det virkelig er slik at den udugelige guttungen har gjort det du sier – og som du har lagt frem bildebevis på – så skal jeg sørge for at han aldri gjør noe sånt igjen! Jeg skal banke ham til han blir både gul og blå.

Nå var det som om den storvokste gutten skrumpet inn og ble mindre. Han hang med hodet, og alle de tre som så på, skjønte at dette hadde han opplevd før! Juling og bank var nok ikke noe nytt for gutten. Petter syntes rent synd på ham, selv om han slett ikke regnet ham som sin «kamerat».

Men stakkars Embret fikk hjelp fra uventet hold. Nå lød plutselig den fremtidige lensmannsbetjentens skarpe stemme.

– Nei, Engebret, det skal du slett ikke gjøre! erklærte hun fast. – Da er det DU som gjør noe ulovlig – da er det DU som kan komme i fengsel!

Faren stirret forbløffet på henne. – Hva? – har jeg ikke lov til å oppdra min egen sønn?

– Joda, svarte Hilde – oppdra ham kan du gjøre. Det burde du ha gjort forlengst! Med skikkelig oppdragelse hadde han kanskje ikke vært i den situasjonen han er nå. Men du har rett og slett ikke lov til å rette opp dine egne forsømmelser med å bruke vold mot barna dine! Ta og slå opp paragraf 282 i Straffeloven, så kan du se selv! Paragrafen heter «Vold i nære relasjoner», og gjør det klart at det IKKE er lov å bruke fysisk vold mot barn. Det gjelder også når gutten er over femten år.

Mannen så plutselig hjelpeløs ut. – Men – åssen skal vi klare å oppdra ungene da? stammet han – hvis vi ikke kan gi dem en ørefik engang – eller en omgang med lærbeltet?

– Det er mange måter å oppdra barn på, fortalte Hilde ham – og fysisk vold er den aller dårligste – og dessuten ulovlig. Snakk skikkelig med gutten – han er et menneske!

Nå henvendte hun seg direkte til den slukørede gutten. – Embret, se på meg! kommanderte hun. Han nølte, men løftet til slutt blikket. – Forstår du at det du gjorde mot meg, det var forferdelig galt?

Han nikket stumt. – Ikke bare fordi det er straffbart, fortsatte Hilde – men fordi det er helt feil å oppføre seg slik mot kvinner – ja, mot hvilket som helst menneske!

Han nikket igjen. – U- unnskyld, kom det spakt. – I- ikke sett meg i fengsel, vær så snill! Jeg lover å – aldri gjøre det mere! Og – jeg ber så mange ganger om – om forlatelse!

Hilde var skeptisk, men nikket. – Det viktigste er at du virkelig SKJØNNER at du har gjort noe galt, understreket hun – og at du angrer på det!

Hun så spørrende på den spake gutten og så at han nikket igjen. – Å ja da, svarte han – ikke akkurat entusiastisk, syntes hun. Hun hadde ingen tro på at slike bølletendenser forsvant så fort. Gutten trengte nok å bli holdt i ørene.

– Greit, konkluderte hun – da gjør vi på følgende måte: – Jeg inngir ingen anmeldelse – denne gangen – men jeg skriver en rapport, der jeg vedlegger bildene, og så arkiverer jeg den. Hvis du virkelig angrer og holder deg i skinnet fremover, så kommer ingenting til å skje med deg. Men hvis du gjør et lignende overtramp igjen – selv om det er mot noen andre enn meg også – da vil rapporten bli tatt frem, og du vil ligge enda tynnere an. Forstår du hva jeg mener?

Embret nikket, nå med et lettet uttrykk i ansiktet. Han tok til og med et skritt frem, bukket dypt og strakte frem hånden. – Unnskyld – Hilde! mumlet han igjen.

Hun tok hånden hans, ganske kort, og nikket, uten å si noe mere. Også Engrebret strakte frem den store labben sin. – Unnskyld – på min sønns vegne, mumlet også han. – Jeg skal sørge for at det ikke skjer igjen!

– Men ikke med slag og spark og ørefiker! advarte lHilde strengt. – Det er et gammelt ordtak som sier «vold avler vold», og det er noe som vi alle bør huske – og ta til oss!

De tre sto og stirret taust på far og sønn som tuslet ut gjennom haveporten og trasket nedover stien. Embret stanset til og med, og lukket porten omhyggelig bak seg. Så løftet han hånden til avskjed, snudde seg og fulgte etter faren sin.

Da de var forsvunnet rundt en sving, pustet alle tre lettet ut og smilte til hverandre. – Kanskje du ikke får noe med ham å gjøre mens du er lensmannsbetjent, mamma, mente Ellinor – men senere – –

Hun lot setningen henge i luften, og Hilde nikket. – Du har nok dessverre rett, jenta mi. Slike voldelige tendenser lar seg nok ikke rydde ut så lett!

Så smilt hun og rettet ryggen. – Nei, nå må vi bevilge oss en liten lunsj, erklærte hun. – Jeg lovte deg jo noe godt å spise, Petter, ikke sant? Hun la en vennlig hånd på skulderen hans, og Petter ble forlegen. Hun sto så nær, hun duftet så godt, og han mistenkte at hun var naken – eller nesten naken – under den kittelen.

Inne på kjøkkenet kikket Hilde bort på datteren. – Vil du også ha en hamburger, eller?

– Ja takk, mamma. Jeg skal hjelpe deg, jeg. Hva vil du ha?

Lensmannsvikaren smilte – et litt underfundig smil, syntes Petter. – Jeg tar bare en kopp kaffe, tenker jeg. Må passe på linjene, vet du.

Ellinor blåste i nesen. – Pffff – du er da helt perfekt skapt, mamma! Synes du ikke det, Petter?

Han svelget, men nikket tappert. – Helt – ehhhh – skjønn! forsikret han alvorlig. Så tenkte han på det maleriet han nylig hadde sett. – Akkurat som – som Ellinor – på det bildet.

Begge de andre lo. – Du er flink til å dele ut komplimenter, du, roste Hilde og klappet ham på kinnet. – Det blir nok en skikkelig kvinnebedårer av deg, tenker jeg.

Om det var noe Petter ikke tenkte på seg selv som, så var det «kvinnebedårer». OK, så var han bare femten år og hadde såvidt kysset et par småjenter, men – –

De to jentene – kvinnene? – tenkte Petter – var både raske og effektive, og snart satt de ved bordet. Han merket at Hilde så granskende på ham mens de spiste.

– Du er i grunnen en ganske søt gutt, du, Petter, smilte hun. – Ikke sant, Ellinor?

Datteren smilte og nikket at hun var enig. – Helt – skjønn! lo hun, og moren lo med. Det var tydelig at hun gjentok Petters ord, og han følte seg enda mer forlegen. Men han ble nesten sjokkert da han hørte det neste Hilde sa.
Historien fortsætter under reklamen

– Jeg kunne faktisk tenke meg å male dere to – sammen. Hva sier du til det, Petter?

– Nakne? innskjøt hennes datter, Moren nikket.

– Ja, selvfølgelig.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Leifeladden

   25/03/2024 kl 23:26

   Fin start på en spennende historie??

   Kommer det mer?

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     27/03/2024 kl 3:11 - som svar på Leifeladden

     Det kommer iallfall ett kapittel til – sannsynligvis to.

     0

     Besvar kommentar