Arvid gjorde ikke motstand lenger, han lå og kikket inn i den lille, rosa sprekken til Anita, som var bare noen centimeter fra ansiktet hans

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.

Dette kapitlet – og det neste – er de to siste i «Johannes»-serien –– for nå har alle hovedpersonene fått viljen sin – håper jeg da! For å få fullt utbytte av dem, er det slett ikke nødvendig å ha lest HELE serien, men det er en fordel å ha lest kapitlene om Ruth – Johannes 14-16. Og i det aller siste kapitlet blir det henvist til et «barneselskap», som foregikk i kap. 19.

Taggene «incest» og «mindreårige» viser til sex mellom jevnaldrende og ikke mellom voksne og barn.

— — —

Oslo 1967

Det var en praktfull søndag i mai. «Norges fødselsdag» var blitt behørig feiret for noen dager siden, og sommeren hadde tatt sine første, prøvende steg inn i folks hverdag. Selv om nordmenn var «født med ski på bena» aldri så mye, var det som om de tinte mere opp så snart dagene begynte å bli lengre og lysere, og sneen var i ferd med å gå over til slaps og sørpe.

Akkurat de dagene var også forlengst forbi, men det var som om folk han møtte, hilste litt blidere, nikket litt vennligere – og til og med kom med små kommentarer om været, selv om han ikke kjente dem noe særlig. Denne ettermiddagen gikk han kveldsturen noe tidligere enn vanlig. Ruth og Ragnhild var dratt på møte i noe de kalte «Johannesklubben», og som ingen av dem ville fortelle noe særlig om. Men nå hadde han bodd sammen med dem i over elleve år, og etter hvert hadde han skjønt at medlemmene i denne klubben opprinnelig var dem som hadde fått barn med Johannes – senere hadde også de som bare hadde ligget med ham, fått lov å være med.

Møtene gikk på rundgang nå – til å begynne med foregikk de alltid hjemme hos Caspar og Cecilia, men Ragnhild og Ruth hadde også vært vertskap flere ganger, i likhet med Christine, Rigmor og Rannveig. Barbara var gift i Sveits, og Karin og Angelika bodde fremdeles sammen med Johannes på barnehjemmet og de tre var bare en sjelden gang til stede på møtene. Johannes selv fikk aldri lov å være med.

Arne smilte for seg selv der han gikk. Etter at lille Anita var født, hadde Toril endelig klart å forføre Johannes, slik at nå var også hun medlem av klubben. Når han kom på et av sine relativt sjeldne besøk, ble det av og til en vennskapelig og ertende diskusjon om hvem som skulle dele seng med ham – Ragnhild eller Toril – eller Ruth. Toril gikk ofte av med seieren – «fordi dere to har et ganske stort forsprang på meg, ikke sant?» – og det måtte de jo innrømme – selv om Ruth egentlig hadde ligget med ham relativt sjelden. Hun foretrakk pappaen sin – men høydepunktene var når begge søstrene deltok i en trekant med ham. Når de to deilige damene lå og vred seg – splitter nakne og i 69-formasjon, da tok det ikke lang tid før begge oppnådde stønnende og skjelvende orgasmer – og deretter visste de at en av dem – nei, begge! – snart ville få føle den grove ståpikken til pappa. Et par ganger – når Johannes ikke var til stede – hadde Toril smøget seg inn døren og rett og slett tigget om å få være med, hun også!

Denne søndagen hadde barna fått besøk av ikke mindre enn fire «bestevenninner» av Anita og Arnbjørg. Arvid hadde regelrett flyktet til en av sine kamerater, og Arne hadde gjort det samme – skjønt han hadde ikke noen kamerat å flykte til. Jentene var så store nå – begge nærmet seg elleve – at de godt kunne klare seg alene i noen timer.

Han ga seg god tid – mai var en aldeles skjønn årstid å gå tur i – og denne dagen hadde han lagt ruten helt ned til Frognerparken og Vigelandsanlegget, som han aldri ble lei av å studere. Som regel tok han seg god tid foran de skulpturene han hadde valgt seg ut, etter mange besøk var de nå nesten som gamle kjente. Foran «Livshjulet» prøvde han gjerne å innta en så behagelig stilling som mulig, slik at han kunne la tankene vandre. Skulpturen skulle fremstille «menneskets vandring fra vugge til grav, gjennom glede og sorg, gjennom drøm, fantasi, håp og evighetslengsler» – som det sto i brosjyren, og den fikk alltid tankene og drømmene hans til å vandre sine egne, helt private veier. Om han hadde noen «evighetslengsler», var han slett ikke sikker på, men sorger hadde han såvisst hatt nok av, og det hadde vært en lang periode i livet hans, der han ikke så annet enn gråtoner, som ofte gikk helt over i svart. Først da døtrene hans kom inn i livet hans igjen, og han ble kjent med lille Annie, lærte han igjen hvor mye glede kan bety for livskvaliteten. Så hadde han altså blitt far til tre nye barn, som aldri hadde brakt ham annet enn glede, de heller, selv om den dårlige samvittigheten stadig murret litt i bakhodet hans. «Du har besvangret dine egne døtre, Arne!» – den selvbebreidelsen slapp aldri helt taket i ham, selv om både Ruth og Ragnhild virket overlykkelige og elsket de nyankomne smårollingene over alt i verden. Ja, i løpet av deres intime stunder hadde de likefrem takket ham for dem! – og det mer enn én gang. Ragnhild hadde til og med ymtet frempå om å få et barn til. «Ufortjent lykkelig», det var slik Arne karakteriserte seg selv. Den gjenfunne lykken hadde til og med gitt ham «håp» om at også de årene han hadde igjen her på jorden, kunne bringe både nye, spennende og lykkelige opplevelser – selv om han etter hvert var blitt syvogfemti år. Om han hadde vært religiøs, ville han ha takket Gud på sine knær hver eneste dag.
Historien fortsætter under reklamen

Det var fremdeles bare en litt sen ettermiddag da han ruslet rolig hjemover igjen. Et par hundre meter før han kunne svinge inn den velkjente, hvite porten, kom han forbi en ustelt, nærmest overgrodd eiendom med en kjempestor hage, der huset bare såvidt kunne skimtes over den forvokste hekken og bak de gamle, forvridde frukttrærne, som tydeligvis hadde fått lov å vokse vilt i mange, mange år. Han visste at tomten var så stor at den faktisk grenset til hans egen – eller Ruths eiendom, for å være nøyaktig – men der de møttes, var det nærmest en jungel, ihvertfall på naboens side.

Han hadde gått forbi der utallige ganger de siste årene, men nesten alltid i følge med Ruth. Da hadde de gjerne småpratet hyggelig sammen, og bare av og til hadde han kastet et likegyldig blikk bort på den eiendommen som alltid hadde virket så forlatt og overlatt til seg selv. Denne gangen, på en ren innskytelse, tok han av fra veien og gikk de ca. femten-tyve meterne bort til en halvt rusten smijernsport, som sikkert hadde vært malt en gang i en fjern fortid. Gangveien innenfor virket overgrodd, den også, huset, som han nå så tydeligere mellom de gamle trærne, var stort og ruvende, men svært malingslitt.

Arne ristet på hodet, håndverkeren i ham ble trist til sinns ved synet av det huset, som engang måtte ha vært en like praktfull villa som den han selv og døtrene bodde i. Forsiktig skjøv han på den tunge porten, og til hans forbauselse skrek den ikke på hengslene engang – noen måtte ha smurt dem for ikke altfor lenge siden, tenkte han.

Litt av gresset på innsiden av porten var tråkket flatt, så han, så noen måtte ha gått her i løpet av de siste dagene. Alle vinduene var hele, sørgelig gjengrodd av skitt, riktignok, men huset virket enda mere staselig fra den romslige gårdsplassen enn han hadde trodd da han så det fra utsiden. I annen etasje så han en stor, innebygget balkong, og på den østre langveggen var det to romslige karnapper. Engang måtte dette ha vært en rikmannsbolig, tenkte han, men nå virket den bare loslitt – og sørgelig forfallen.

Lengre nede i hagen så han enda et bolighus, som virket like forlatt som hovedhuset. Åpenbart en gjestebolig. Nærmere veien lå det ikke mindre enn to store uthus. Det ene hadde store, lyse vinduer, og hadde antagelig vært brukt som atelier av en kunstner en gang i tiden. Og i utkanten av gårdsplassen fikk han øye på en liten fontene, riktignok uten vann, men den ble overvåket av en vakkert utformet kvinneskulptur.

– Det er faktisk en tidlig Vigeland, det der! hørte han plutselig en stemme bak seg. Arne skvatt til og snudde seg. Foran ham sto en småvokst, lett foroverbøyd gammel mann, som støttet seg til en forseggjort krokstav. – De må virkelig unnskylde så mye! utbrøt Arne forlegent. – Beklager at jeg har gått inn her uten lov, men jeg har gått forbi eiendommen så mange ganger uten å ha sett et eneste menneske, at jeg ble nysgjerrig.

– Og så har De sikkert lagt merke til at den er særdeles dårlig vedlikeholdt! smilte den andre og rakte frem en knoklete hånd. – Mitt navn er Efraim Møller-Hansen. Egentlig Müller, for min farfar var av tysk avstamning.

Arne presenterte seg, forklarte hvem han var og hvor han bodde. – Å ja, jeg hørte jo at stakkars Alette var død, utbrøt den gamle mannen. – Hun var en god venninne av min avdøde kone. Jeg fikk ikke vite at hun var død før jeg kom hjem fra sykehuset, og siden da har jeg for det meste holdt meg her. Det er sjelden jeg går ut, og jeg har forlengst gitt opp å vedlikeholde eiendommen. Noe som er blodig synd, egentlig, for alle bygningene her er av solid kvalitet, men – – jeg har hverken ork eller økonomiske midler til å gjøre noe med det lenger.

Han så opp på Arnes ruvende skikkelse og smilte skjevt. – Dessuten skal jeg nok snart på kirkegården, jeg også, regner jeg med. Nå er jeg fireognitti,, og det er jo ingen som har levd evig ennå – som jeg vet om, ihvertfall. Jeg foreslår forresten at vi er dus, ettersom vi er nære naboer.

Arne nikket enig. – Men – du har vel – etterkommere som kan hjelpe deg? – barn – eller barnebarn?

Gamle Efraim ristet sakte på hodet. – Jeg hadde en sønn, men han omkom under krigen. Han giftet seg aldri, for – nå kan jeg si det, fordi han er død – han var homoseksuell og var overhodet ikke interessert i kvinner.

Arne nikket forstående. – Det har nok ikke vært lett for ham, stakkar, det er jo først nå i våre dager at noen modige står frem med legningen sin. Og selv i dag er de jo uglesett, så å si blant folk flest.

Mannen så på ham, og det var kommet noe nytt i blikket hans, syntes Arne. – Men du – du hører ikke til «folk flest», når det gjelder dette spørsmålet, altså?

Den yngre mannen ristet energisk på hodet. – Ikke i det hele tatt! Voksne folks seksualliv angår hverken meg – eller andre. Jeg har forresten et par karer ansatt i bedriften min som – føler annerledes, for å si det sånn. Solide, ærlige og trofaste arbeidsfolk, som gjør jobben sin like godt som alle andre. Og etter at jeg satte et par karer på plass, som slengte litt for mye med leppa, så har de blitt godtatt og respektert av resten av gutta også.

Efraim rettet ryggen møysommelig og møtte blikket hans. – Du er et skikkelig medmenneske, du, Arne! Det er ikke så ofte jeg møter slike – han humret litt, – særlig ikke nå, etter at jeg sluttet å gå ut. Har du tid til å bli med inn og ta en kopp kaffe? Det er ikke så mye annet jeg har å by på, men – – –

– Gjerne det, takk! smilte Arne. – Om jeg kunne få se meg litt om i det staselige huset ditt også, så? Mannen smilte bredt, dette var en anmodning som han tydeligvis satte stor pris på. Han tok Arne med på en langsom og omstendelig omvisning i første etasje, der møblene virket svært gamle, men også ærverdige – for Arnes litt ukyndige øyne. – Min kone var svært interessert i antikke møbler, fortalte Efraim, – så her finnes det både rokkoko og empire – pluss noe fra barokken i annen etasje, såvidt jeg husker.

Dit opp lot han gjesten gå alene – og gå gjerne opp på loftet også, om du gidder! humret han. – Så skal jeg sette over kaffen imens.

Arne gikk en grundig og oppmerksom inspeksjonsrunde gjennom hele den romslige annenetasjen, der de fleste møblene var dekket av støvete varetrekk, og han stakk også hodet såvidt opp på det store loftet, som var stablet nesten fullt av kister, kofferter, skap og andre møbler, slik man kunne forvente det i en så gammel bolig. Han kikket som snarest ned i kjelleren, eller underetasjen, som til hans overraskelse var bare delvis innredet, til tross for at huset var så gammelt. Da han kom tilbake, duftet det nykokt kaffe, og de to slo seg ned ved kjøkkenbordet.

– Her har du sannelig god plass, Efraim, smilte han. Den andre nikket og tok en forsiktig slurk av kaffekoppen. – Ja, jeg er faktisk født her, fortalte han, og ansiktet ble plutselig alvorlig. – Vi var mange søsken, men flere døde før de ble voksne, og de få som var igjen, ble borte under krigen – også min eneste sønn – han jeg nevnte ute på gårdsplassen.

Efraim falt i tanker, og det ble en liten pause mens Arne drakk litt av den varme, duftende kaffen. – Så dette er barndomshjemmet ditt, ja, og jeg skjønner at du har mange gode minner herfra. Men om jeg får lov å si det – huset trenger sårt til en oppussing, synes du ikke?

Den gamle smilte litt vemodig. – Du har nok rett i det – Arne, men for det første har jeg ikke penger til det, og for det andre kan jeg umulig ha så mange årene – eller kanskje månedene? – igjen. Egentlig burde jeg jo vært på gamlehjemmet forlengst, men jeg kvier meg for å flytte, så jeg holder ut i det lengste.

Arne møtte blikket hans og tok en rask beslutning, skjønt han hadde hatt tanken i hodet en ganske lang stund allerede. – Du kunne ikke tenke deg å selge det til meg, vel? Dette er et hus det er lett å bli glad i, og jeg lover å pusse det opp skikkelig og ta godt vare på det.

Efraim rettet ryggen, og denne gangen var smilet litt vemodig. – Som jeg sa, jeg kan ikke tenke meg å flytte før jeg er helt nødt – og Arne, jeg skal si deg – han tok en liten pause for å drikke av koppen, – det var så godt å høre at du vil ta vare på – barndomshjemmet mitt – og jeg har skjønt at du er en skikkelig kar, så – når jeg er borte, skal du FÅ huset – helt gratis! Han humret litt, men det var ingen humor i latteren. – Penger har jeg ikke bruk for der jeg skal. Som det heter: – «det er ingen lommer i likskjorten».

Arne strakte armen over bordet og la sin store arbeidsneve over den gamles knoklete hånd. – Jeg sier takk for tilbudet, Efraim, men det kan jeg ikke ta imot. Vi får en takstmann hit, og jeg gir deg en skikkelig pris. Han løftet hånden da den andre åpnet munnen og ville protestere. – Vent litt, Efraim, så skal du høre. La oss inngå en avtale så snart taksten er avholdt. Jeg skaffer skikkelige arbeidsfolk og setter i gang oppussingen så snart som mulig. Du kan bli boende, og følge med på arbeidet hele tiden, og når det er ferdig, kan du fortsette å bo her i barndomshjemmet ditt så lenge du lever. Skulle det bli for mye støy fra arbeiderne, så har jeg såpass med plass at du kan flytte inn hos oss til de er ferdige. Jeg har to kjekke døtre, og barna deres begynner å bli store nå. I tillegg har vi en barnepike som nærmest har blitt medlem av familien, for hun har ikke så mye å gjøre lenger. En eller flere av dem kommer til å besøke deg hver dag, stelle for deg og holde deg med selskap – kanskje overnatte også, det er jo god plass her. Og skulle du komme til å trenge det, leier jeg inn en fulltids sykepleierske som kan bo her og se etter deg. Dessuten kommer jeg selvsagt til å være her ganske mye, jeg også. En ting er sikkert, Efraim – du skal IKKE bli nødt til å flytte på gamlehjem – ikke i det hele tatt!

Han så at det andre hadde fått tårer i øynene under den lange enetalen, så han tok en pause og en slurk av kaffekoppen. – Du kan selvfølgelig tenke over det så lenge du vil og gi meg beskjed når du har bestemt deg. Pleie – og eventuelt sykepleie – skal naturligvis ikke koste deg fem øre, det heller. Og som sagt, jeg vil betale deg skikkelig. Jeg skjønner at du ikke trenger pengene, men du kan jo gi dem til noen du setter pris på – eller bruke dem opp på – hva du enn måtte ønske.

Arne grep i innerlommen og tok frem lommeboken. – Her er visittkortet mitt, Efraim, med telefonnummer og adresse og det hele. Men, smilte han, – du vet jo hvor jeg bor.

Den andre tok kortet og myste ned på det. Han brukte ikke briller, så Arne. – «Arne Iversen» – han kikket opp. – Du sa at du eier en bedrift – og har flere ansatte? Det er vel du som er – direktør, da?

Arne lo og blunket til den andre. – Ja, jeg er vel det – på en måte, men – jeg har vært arbeidsmann hele livet, og selv om jeg nå har – ganske god råd, så – å kalle meg «direktør» – og sette det på kortet, det – – nei, det ville jeg ikke trives med i det hele tatt.

Efraim lo og klemte hånden hans. – Jeg liker deg bare bedre og bedre, jeg, Arne – og det forslaget ditt, det behøver jeg ikke tenke over i det hele tatt. Det blir akkurat som du vil og ønsker det, jeg er bare så usigelig takknemlig for at jeg kan få fortsette å bo her – her jeg har bodd hele livet – eller ihvertfall nesten! smålo han. – Det kan jo hende jeg har litt tid igjen – og bare den lille timen vi har hatt sammen nå, den har gjort meg flere år yngre, føler jeg!

Arne reiste seg og tok den andre varmt i hånden. – Jeg liker deg stadig bedre, jeg også, Efraim, smilte han. – Nå skal jeg ordne med takstmann og papirer og alt sånt i løpet av de neste par dagene, og så setter vi i gang med oppussingen så snart jeg har skaffet folk. Han så på klokken. – Det er snart tid for kveldsmat, ser jeg. Blir du med over, så skal du få hilse på familien. Døtrene mine er på møte, men kommer antagelig hjem ganske snart. Og hvis ikke, er ungene så store nå at det klarer de fint, de også. Han humret og blunket. – De kan være ganske livlige, så du må være forberedt på litt av en invasjon i løpet av de neste ukene.

Efraim vegret seg litt. – Jeg har absolutt ingenting imot barn og unge mennesker, men – å trenge meg på – sånn uforberedt – i en privat middag – – Arne avfeide det med en håndbevegelse. – Jeg garanterer deg, du kommer til å bli mottatt med åpne armer. – Jentene mine, ja – hele familien min – er verdens mest gjestfrie mennesker. Bare kom, du!

Og ganske riktig, da Arne forklarte hvem gjesten deres var, og at han kom til å kjøpe huset hans, stimlet alle rundt den gamle mannen og snakket i munnen på hverandre. – Åååå, er det du som eier det fine, gamle huset? sprudlet Anita. – Vi har sneket oss inn i hagen din noen ganger, for vi trodde ikke at det bodde noen der. – Men vi har ikke rørt noe, altså, og ikke ødelagt noe, tilføyde Arnbjørg. – Og epler og pærer og sånt har vi nok av selv, her i vår egen hage, så vi har ikke tatt noe frukt, heller! forsikret Arvid.

Efraim smilte og klemte hendene til de ivrige ungene. – Jeg skulle faktisk ønske at dere HADDE forsynt dere av frukten, jeg. De siste årene er det bare marken og fuglene som har fått glede av den. Den blir bare liggende på bakken og råtne opp.

– Denne høsten skal vi sørge for å høste den og lage saft og syltetøy av den, erklærte Ragnhild. Det var hun som hadde påtatt seg hovedansvaret for deres egen hage. – Og jeg skal sørge for å få trærne beskåret og leie inn en gartner, foreslo Arne. – Nå får vi jo TO hager å passe på og holde i orden.

Under måltidet la Arne merke til at den gamle mannen stadig kastet beundrende øyekast på de vakre damene som nettopp hadde kommet tilbake, og som hjalp hverandre å dekke på, sammen med barna. I løpet av måltidet gikk praten lett og utvungent mellom dem alle, og barna hadde også en masse spørsmål.

– Du har en aldeles skjønn familie! bemerket han til Arne. – Og ungene er jo så kjekke og veloppdragne at det er en fryd.

– Joda, det hender at de oppfører seg som folk, bemerket Arne. – Men sannelig kan de være noen riktig ville dyr av og til også!

Barna, særlig jentene, skrek opp og protesterte – vilt! – selv om de nok visste at det var spøk, det han sa. Måltidet var nå på det nærmeste over, så de spratt opp og kom rundt bordet for å kile ham. Arne flyktet unna så godt han kunne, men de tre innhentet ham i den andre stuen, der han snublet i en stol og dumpet ned i en sofa. Dermed var de over ham og kilte ham, til han ba om nåde. – Det var bare spøk, skjønner dere vel! peste han andpustent. – Dere er selvfølgelig verdens snilleste barn – alle sammen!

– Men jeg kan være et skikkelig vilt dyr, altså! knurret Anita og bet ham i øret. – AUUUU! – han skrek litt høyere enn nødvendig for å glede de viltre ungene, deretter grep han de to jentene og slengte dem ned i sofaen. Tilfeldigvis hadde begge på seg vide sommerskjørt, de gled opp til hoftene, og han fikk et kort, berusende glimt av stramme jentetruser og – ikke minst – to fristende spalter som avtegnet seg mot det tynne tøyet. Mens Arvid hang på ryggen hans, kilte han Anita og Arnbjørg i noen få, hylende sekunder, mens de sprellet med de slanke bena.

Den viltre leken varte bare et halvt minutts tid, så reiste han seg opp og tok på seg et strengt ansiktsuttrykk. – Nå må vi slutte, unger – husk at vi har en gjest! formante ham. Heldigvis adlød de ham med en gang, jentene satte seg opp med smilende, røde og andpustne ansikter og glattet skjørtene nedover de bare bena sine. Men bildet av det han nettopp hadde fått et glimt av, var allerede risset inn på netthinnen hans, og da de gikk ut for å underholde gjesten sin, gikk det opp for ham at jentene hans nå var svært nær puberteten – og i sitt stille sinn skammet han seg litt over å ha lagt merke til det!

Gamle Efraim var i nesten overstadig godt humør da han en time senere reiste seg for å ta farvel. Ragnhild hadde servert kaffe, småkaker og et glass sherry etter middagen, de tre barna hadde sittet rundt ham og stilt spørsmål, fått ham til å fortelle fra gamle dager – han hadde jo opplevd hele to verdenskriger – og alle hadde fulgt oppmerksomt med på det han hadde å si. Han var rettere i ryggen også da han tok Arne i hånden til avskjed. – Du er en heldig mann, du, Arne, som har en slik enestående familie! smilte han. Så kikket han ned på de tre smilende barna og rusket Arvid litt i håret. – Pappaen deres har sagt at jeg kan bo i huset selv om han kjøper det av meg. Men dere er hjertelig velkommen til å komme og holde meg med selskap når dere vil. Det er svært lenge siden jeg hørte barnelatter i det store huset.

– Vi kommer, vi! smilte Anita. Selv om hun var yngst, var hun den mest frimodige av dem. – Det er så spennende å besøke et stort, gammelt hus vi ikke har vært i før. – Ja, kanskje vi kan gå på oppdagelsesreise? innskjøt Arnbjørg. – Og vi lover å ikke ødelegge noe! tilføyde Arvid, som gjerne ville være voksen og ansvarlig. Han var da også hele ti dager eldre enn Arnbjørg.

– Det skal bli riktig hyggelig! smilte den gamle. – Jeg gleder meg til å bo sammen med dere – for huset kommer jo til å tilhøre dere alle sammen nå.

—

De tre halvsøsknene delte et stort rom, selv om huset var så stort at de godt kunne ha fått hvert sitt. Men de var vant til å sove sammen fra de var ganske små, og de var gode venner, de trivdes i hverandres selskap, og mødrene deres syntes bare det var søtt at de gikk så godt sammen. Det var da også bare fire og en halv måneds aldersforskjell mellom Arvid, som den eldste, og Anita, som var yngst. I tillegg var Anita den som var kommet lengst i kroppslig utvikling, selv om hun hadde fylt ti år for bare tre måneder siden. I motsetning til Arnbjørg hadde hun allerede antydning til begynnende, små bryster, noe hun var umåtelig stolt av.

Nå kom hun inn fra badet, fremdeles splitter naken, mens hun tørket det våte håret med et stort håndkle. Arnbjørg fulgte like bak henne, likeledes naken og med et frottéhåndkle i hendene. Plutselig fikk Anita en stor myk pute rett i ansiktet. Hun hylte av overraskelse, men putekrig hadde alle vært med på før, og snart var en ny en i full gang. De tre halvsøsknene dengte løs på hverandre på den digre sengen, helt til en av putene sprakk, og små, hvite fjær sto som en sky over de nakne, fuktige kroppene. Noen av dem festet seg også, og Arvid hylte av latter og pekte på Anita, som lå på ryggen med sprikende ben, nesten helt dekket av fjær.

– Hvordan var nå det eventyret? hikstet han, – var det ikke en fjær som ble til fem høns eller noe? Der ligger det ihvertfall – hihihihi – en liten kylling – og så med – med musa bar! HIHIHIHIHIHI – – – – han lo så han gispet og nesten mistet pusten.

Men i neste øyeblikk var det HAN som befant seg liggende på ryggen, for de to jentene rottet seg sammen mot ham og kilte ham ubønnhørlig, helt til han hylte og ba om nåde. Da satt Anita med sprikende lår på brystet hans mens Arnbjørg satt på lårene hans og tittet knisende på den lille tissemannen som struttet så frekt opp i været. – Se her, Anita, kniste hun, – se hva jeg fant!

Anita vred på hodet og hylte. – Åååå ja, du fant – en tissefant! Begge jentene lo og moret seg, og Arnbjørg kilte den på undersiden, nedenfra og opp.

Arvid gjorde ikke motstand lenger, han lå og kikket inn i den lille, rosa sprekken til Anita, som var bare noen centimeter fra ansiktet hans. Arnbjørg var flink til å kile tissen hans, så det gikk sånne deilige ilninger gjennom hele kroppen. Han visste at hun snart ville – – – åååhhh, jaaaa, der la hun to fingre rundt den og styrte den opp i den stramme, lille sprekken sin. Det hadde de gjort bare to ganger før, og den første gangen hadde det ikke vært spesielt godt for ham, ihvertfall, så han hadde nektet å være med på den leken noe mere. Men neste kveld hadde jentene ligget og kysset og kjælt og slikket på hverandre, så hadde tissen hans blitt stiv, og så hadde de slikket på den også. Og etterpå hadde det vært både lett – og ganske deilig – å la den gli frem og tilbake i de stramme, små fittene deres.

– Puler du ham nå, Arnbjørg? spurte Anita over skulderen. – Mmmmmmm, kom det fra den andre, hun konsentrerte seg om den stive, lille – hun visste at det egentlig het «penisen» – til halvbroren sin. Det visste hun imidlertid IKKE at han var! Anita akte seg noen centimeter nærmere ansiktet hans. – Slikk meg! forlangte hun. – D- det – – – jeg kan ikke DET, vel? protesterte halvbroren hennes svakt. – Johoo, det kan du, det, så! erklærte Anita bestemt. – Forrige gang var det VI som slikket tissen din, så – begge to! Dessuten har jeg sett at pappa gjør det med mamma! Nå er det din tur, Arvid!

– HVAAAAA? lød det i et vantro, tostemmig kor fra de nakne halvsøsknene hennes, og Arnbjørg stoppet plutselig opp-og-ned-bevegelsene sine. – Når så du det?

Anita kniste og trykket de myke, fuktige, små skamleppene sine mot Arvids munn. – Slikk meg, så skal jeg fortelle det. Det var – for omtrent en uke siden, jeg hørte at mamma stønnet og hadde det så deilig inne på soverommet sitt – og det ligger jo ut mot verandaen på baksiden, vet dere. – AAAhhh, jaaaa – nå gjør du det deilig, Arvid! Så stakk jeg ut dit, det var mørkt, og den ene gardinen var ikke HELT trukket for. Da lå mamma på ryggen i sengen og sprikte med bena, og pappa hadde begravd ansiktet mellom dem, og mamma hadde det såååååå deilig, for jeg hørte at hun stønnet og jamret seg, enda vinduet var lukket! Og etter en stund reiste han seg opp på kne – åååhhhh, Arnbjørg, du skulle bare ha SETT den digre ståpikken hans, altså! Den stakk han inn i mamma – og så, ja, så pulte de med hverandre – lenge! – så lenge at jeg måtte gå inn igjen før de var ferdige!

Arnbjørg hadde blitt enda mere opphisset av det søsteren fortalte, og nå red hun Arvid hardere og hissigere enn før. Nå kilte det enda deiligere i den lille sprekken hennes – mens hun tenkte på «den digre ståpikken» til onkel Arne. Hun ønsket hun hadde vært der og sett den, hun også.

– Ååååhh, Arnbjørg – Arvid slikker ganske deilig, han også! kniste Anita. – Nå kan vi bytte plass, så får du også kjenne tungen hans!

— — —

De neste ukene var blant de lykkeligste i gamle Efraims liv. Huset ble snart invadert av dyktige og kyndige arbeidsfolk, som stadig rådførte seg med ham og stilte spørsmål som viste at de visste hva de drev med. Barna og de tre vakre kvinnene var også daglige gjester, han ble vartet opp og stelt med som om han skulle vært en kongelig person, ja, det hendte av og til at en av de to småjentene slo seg ned på fanget hans og ga ham en god klem. De runde, faste jenterumpene brakte tilbake mange hyggelige og kriblende minner, men han fant snart ut at noen egentlig seksuelle fantasier – de var totalt fraværende. Det var han glad for, for det ville unektelig ha vært svært pinlig om kroppen hans hadde reagert på en – upassende – måte av den begynnende kvinnelige tyngden. Men han satte stor pris på varmen og hengivenheten fra de søte små, og smilte ekstra bredt når de ga ham varme klemmer og små kyss på kinnet. Noe mere enn det ønsket han seg ikke heller.

— — —

En stekende varm junidag etter sankthans tok Arne med de tre barna sine i bilen og kjørte til et avsidesliggende sted ved fjorden. Han parkerte bilen under noen skyggefulle trær, og en nesten gjengrodd sti slynget seg nedover mot vannkanten. – Hit pleide jeg å sykle sammen med noen kamerater da jeg var ung, fortalte han. – Som regel var det nesten ingen andre her, så da lot vi bare være å ta på oss badebuksene også. Men det er jo lenge siden, så – – det er nok best at dere tar på dere badedraktene deres.

– Men hvis det ikke er noen her, kan vi bade nakne da? spurte Anita ivrig. – Tjaaaaa, det kan dere vel, svarte faren, litt nølende. Ungene jublet, og allerede mens de løp nedover den slyngete, halvt gjengrodde stien, begynte de å vrenge av seg klærne. Arne hadde på seg badebukse under klærne, så han tok rolig av seg sommerdressen og la den på baksetet i bilen.

Han kastet et blikk nedover den bleke kroppen sin før han ruslet rolig etter de ivrige barna sine. Allerede før han nådde ned til strandkanten, hørte han muntre hyl og skrik og ung latter – og det hørtes ut til at det var flere der enn bare hans egne unger. Og da den bleke, langstrakte skikkelsen hans dukket fram fra det løvrike buskaset, kunne han skimte ihvertfall to andre, nokså bleke jentekropper som plasket rundt ute i vannet. At det var jentekropper, var mer enn tydelig, selv om de nå befant seg ganske langt ute – den ene, som sto i vann til midjen, hadde tydelige, utviklede bryster, selv om hun ellers var åleslank.

Det var også hun som oppdaget ham først. Hun utstøtte et forskrekket hyl og dukket seg helt under, slik at bare hodet stakk opp over vannflaten. – Ikke vær redd, Astrid, det er bare pappa! ropte Anita lattermildt. – Men – men jeg er helt naken, jo! kom det litt klagende fra den fremmede ungjenta. Åpenbart var hun slett ikke vant til å opptre som nudist. Det var egentlig ikke hans egne barn heller – når han tenkte over det, var dette faktisk første gang han så dem helt nakne etter at de hadde lagt den første delen av barndommen bak seg.

– Har du badedrakt med deg? ropte han ut til det lille hodet som så ut til å duppe opp og ned i vannskorpen. – N- neiiiii, lød det svakt og beskjedent der ute fra. – Da går jeg bare opp i bilen og leser avisen, jeg, så kan dere bade i fred. ropte han vennlig. Han snudde seg, selv om han hørte protesterende lyder fra sine egne barn, og begynte å gå oppover stien igjen. Men han hadde bare gått åtte-ti skritt, så hørte han et smerteskrik og et par forskrekkede jentehyl. – Herregud, Astrid, du blør jo! – Gjør det vondt, eller? – jaaaa-aahhhh! – PAPPA – HJELP, HJELP, hun blør!!

Raskt snudde han seg og løp ned mot vannet igjen. De to yngre venninnene til den store jenta – Astrid var det altså hun het – hadde samlet seg rundt henne og støttet henne, mens hun holdt opp den ene foten. Han vasset utover, og da han nådde frem, så han at hun silblødde, åpenbart fra et sår under fotsålen. Nå var også hans egne jenter kommet til, og Anita dukket hodet under vannflaten. Da hun kom opp igjen, holdt hun bunnen av en mørkebrun flaske i hånden. – Se her, da! – noen har knust en flaske her! forkynte hun indignert. – Makan, altså!

– Jeg har førstehjelpsaker oppe i bilen, jeg, Astrid. Kom, så skal jeg bære deg! Hun kom med noen små, gråtkvalte hikst, men gjorde ingen innvendinger da han grep henne under lårene og rundt livet og løftet henne opp. Hun var forbausende lett til å være såpass høy, fastslo han, da han vasset innover.

Selv om hun tydeligvis var både flau og forlegen, la hun den ene hånden bak nakken hans for å holde seg fast da han bar henne oppover langs den smale stien. De andre fulgte i en hale bak ham, men plutselig utbrøt den ene, som så ut til å være ca. ti-elleve år: – Jeg løper og henter klærne dine, jeg, Astrid. – Takk skal du ha, Ellen! snufset jenta som satt på armen hans.

Arne renset såret forsiktig, men jenta hikstet og ynket seg litt likevel. – Ja, det gjør nok litt vondt, vesla, men nå er jeg straks ferdig, trøstet Arne. – D- det gjør ikke så – veldig vondt – du er – veldig flink! smilte Astrid, litt blek om nebbet, syntes han.

Han la på en kompress og en stram forbinding for å stanse blødningen. – Såret er ikke så veldig dypt, men kanskje vi skulle ta en tur på legevakten likevel? – han så spørrende på henne. Astrid ristet bestemt på hodet. – Neida, Vårherre kommer til å helbrede meg – det sier bestemor bestandig, erklærte hun. Arne smålo litt og strøk henne over håret. – Hrmmm, sier hun det, ja. Men det hender nok at han trenger litt hjelp, for han har jo så mye annet å gjøre, spøkte han – men unge Astrid tok det helt alvorlig. – Jaaa, det har han helt sikkert! kom det ettertenksomt. – Det er jo veldig rart at han rekker alt sammen!

Arne nikket og blunket til henne. – Det er sikkert nok – og det hender nok at han – glemmer saker og ting også, fortsatte han spøkefullt. Jenta så forbauset på ham. – Mener du det, altså? Arne smålo igjen. – Helt sikkert, men det er ikke verdt at du sier det til bestemoren din. Er hun veldig streng?

Astrid nikket bestemt med hodet. – Åja, veldig! Hun – – – men nå hadde Ellen kommet med klærne hennes, og Arne vendte blikket bort mens hun smøg seg inn i undertøyet. Han la merke til at det var både enkelt og slitt – og at hun hadde en liten dusk på det hvelvede venusberget.

Da hun var påkledd, ville barna bade litt lenger, så Arne ble sittende og prate med Astrid en stund. Han fikk vite at begge foreldrene hadde vært misjonærer på oppdrag et sted i Afrika, men at ingen hadde hørt fra dem på over fire år. Astrid var nesten femten år nå, noe som overrasket Arne, fordi hun så mye yngre ut, syntes han. Hun var stillferdig, ganske beskjeden, men ikke sky, for hun svarte greit nok på alt han spurte om. Nå bodde hun sammen med bestemoren, som var en streng og svært religiøs dame.

Barna hadde tatt bussen for å komme til denne badeplassen, men da de var ferdige med å bade og hadde kledd på seg, fikk han stablet alle sammen inn i bilen for å kjøre dem hjem. Tydeligvis var de allerede blitt venner med hans egne barn, for Anita ba ham om å kjøre hjem til villaen deres først – «så får de se hvor vi bor, pappa – og da kan de komme på besøk, ikke sant?»

Arne nikket og smilte. – Selvsagt kan dere det, dere er velkomne når som helst! erklærte han, og alle smilte takknemlig – særlig Astrid, syntes han, men det kom kanskje av at hun satt tett ved siden av ham i forsetet.

Alle ble imponert – «jøss! – bor dere i TO hus» – selv om det ene riktignok ikke var ferdig oppusset ennå – «og så har dere TO store hager å leke i – noe så flott, altså!» Barna hans – A-laget, som han hadde begynt å kalle dem – ble nok litt stolte over alt skrytet, og de nye gjestene ble vist rundt på begge eiendommene – heller ikke Efraim slapp unna, men det fikk ikke Arne vite før senere. Derfor ble nok besøket endel lenger enn de hadde regnet med, og Toril og Ruth vartet opp med en rikholdig lunsj. Gjestene gjorde store øyne, merket Arne, så de var nok vant til enklere kost, alle tre. De takket da også oppriktig for maten etterpå, de både neide og tok alle de voksne pent i hånden.

Hele A-laget ble også med i bilen da Arne kjørte dem hjem etterpå. Ellen bodde i nærheten av Astrid, mens den tredje, som de kalte Tulla, bodde litt lengre unna. – Nå vet VI hvor dere bor også! smilte Arnbjørg, – så nå kan vi besøke hverandre, alle sammen! Det gledet Arne å se at de tok så hjertelig farvel med hverandre, og Astrid kom bort og ga ham en blyg klem til avskjed. – Takk for at du er så snill! hvisket hun – og rødmet litt. Arne nøyde seg med å stryke henne mykt over kinnet før han satte seg inn i bilen igjen.

De nærmeste ukene så han barnas tre nye venninner ganske ofte, men han merket seg at Astrid, som jo var en del eldre enn de to andre, gjerne kom og spurte ham om et eller annet, og så ble de sittende og snakke sammen, mens de fem andre, som var omtrent på samme alder, løp rundt på de to eiendommene, lo og skrålte og forstyrret både arbeiderne og gamle Efraim. Heldigvis var det ingen av dem som klaget etterpå.
Historien fortsætter under reklamen

Da skoleåret begynte igjen i august, ble besøkene sjeldnere – alle barna hadde selvsagt sine egne venner, som nå var tilbake fra ferie, og da det led ut på vårparten året etter, så han ikke noe mere til dem i det hele tatt. Riktignok var det hektisk på jobben, så han kom ofte sent hjem, og han hørte at et par av dem hadde vært der mens han var borte. Av og til savnet han pratestundene med unge Astrid, og gjennom vinteren, når han var alene, fremkalte han av og til bildet av henne i minnet. Store, brune, ettertenksomme øyne i et blekt, alvorlig ansikt, omkranset av glansfullt, kastanjebrunt hår, som rakk henne til omtrent midt på ryggen, hadde han merket seg. Markerte mørke øyebryn, og en munn som sjelden smilte – men når den gjorde det, lyste hele jenta opp – og strålte rent. – Hadde jeg vært – tredve-førti år yngre, hadde jeg sikkert blitt forelsket! tenkte han og humret litt for seg selv – og over seg selv.

Læs næste afsnit

6 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   23/10/2018 kl 8:12

   Igen et meget godt kapitel i denne serie.

   Det bliver nok Arne og Astrid der gifter sig… 🙂

   Og mon den gamle får glæde af en af pigerne inden han går herfra…

   Glæder mig til næste kapitel.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     23/10/2018 kl 12:08 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk for din trofasthet, jumfru – og det blir altså bare ETT kapittel til! ?

     1+

     Besvar kommentar
2. Den Liderlige Bedstefar ?????

   17/10/2018 kl 14:14

   Hvor har jeg dog savnet at læse noget skrevet af din hånd.

   Dejligt at vide, at der kommer MINDST en novelle mere. Håber dog på mere !!!!

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     17/10/2018 kl 15:09 - som svar på Den Liderlige Bedstefar ?????

     Takk for det, Bedstefar – joda, jeg har et par til «på beddingen» – de løper av stabelen om noen uker.

     1+

     Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     17/10/2018 kl 15:15 - som svar på Den Liderlige Bedstefar ?????

     Hmmm, ja, jeg har nok forsømt «kåte Ellen», men hittil har hun ikke latt høre fra seg, heller! ? Og hva alderen angår, så har du nok rett ndg DE FLESTE av mine historier, men nå nærmer jeg meg avslutningen på et par noveller der de er LOVLIGE, iallfall – dog fremdeles unge! Tusen takk for interessen!

     1+

     Besvar kommentar
3. Anonym

   17/10/2018 kl 14:01

   Har læst alle dine historier ,må sige din fantasi og forfatter evner er unik ,selv om dine piger er lige vel unge ,men mangler stadig en historie om hvordan kåde Ellen blev indviet. ved jo kun det skete på bænken l kontoret

   1+

   Besvar kommentar