Fra da av ble det et rent helvete hjemme! Mamma slo meg, pappa slo meg da han kom hjem, og ..

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

Hun ble i litt bedre humør da de satte seg i sofaen, med kaffe og kaker på bordet foran seg. Litt mistenksom ble hun nok da Regina satte noen små glass på bordet og skjenket i noe med en mørk oransje farge, fra en flaske med et rødt bånd nedover den slanke flaskehalsen, nesten i samme farge som Victorias hårbånd.

– Likør, forklarte Regina. – Mamma elsker denne her, men du skal ikke drikke den på vanlig måte, bare nippe til den. Her skal du se.

Hun fuktet leppene med den mystiske drikken, åpnet munnen og trakk inn luft.

– Sånn, forklarte hun. – Da vil smaken fra de få dråpene fylle hele munnen din. Det er en sterk drikk, men som du ser, vi drikker ikke mye av gangen.

Nølende gjorde Ragnhild som Regina sa. Først gispet hun etter pusten, så fant hun ut at hun faktisk likte det. Men jentene passet godt på at ingen av dem drakk for mye.

– OK, nå kan vi slappe av, forkynte Victoria. – Og så vil vi høre hele historien din. Hvorfor er du i så dårlig humør om dagen?

Ragnhild tok etter kaffekoppen, men satte den fra seg igjen uten å drikke noe. Deretter brast hun i spontan gråt og klamret seg til Victoria, selv om den yngre jenta faktisk var litt mindre og spinklere enn henne.

De to satt i sofaen, mens Regina hadde satt seg i en behagelig lenestol like overfor dem. Men også hun reiste seg og kom over i sofaen, der hun omfavnet Ragnhild fra den andre siden.

– Her er du blant venner, vet du, mumlet hun i hennes venstre øre. – Her kan du fortelle absolutt alt. Vi støtter deg uansett.

– Og ikke bare vi to, tilføyde Victoria. – Både mamma og bestefar er både snille, varme og omsorgsfulle.

Ragnhild frigjorde seg, rettet seg litt opp og tørket øynene med en ren serviett som lå ved siden av kaffekoppen hennes.

– Det vet jeg jo, snufset hun. – Jeg har aldri opplevd annet enn smil og vennlige ord fra noen av dere – noen gang. Helt motsatt av – der hjemme.

– Fortell hva som er så ille da, oppmuntret Victoria. – Har de alltid behandlet deg dårlig, eller?

Ragnhild nikket, hun var litt roligere nå.

– Egentlig ja, når jeg tenker over det. – Det har alltid vanket kjeft og ørefiker, og det skulle aldri mye til før jeg måtte trekke av meg underbuksen og mamma ga meg ris på bar rumpe. Av og til pappa også. Da jeg var liten, tenkte jeg at det var normalt, at alle barn fikk juling, for jeg hørte jo om det fra andre også.

Tvillingene gispet forskrekket.

– Mener du – bjørkeris? spurte Regina forskrekket.

Ragnhild nikket.

– Av og til med flat hånd, ofte med bjørkeris. Og nå – etter i sommer – med belte eller ridepisk.

Nå ble jentene virkelig forskrekket.

– Belte – og pisk! utbrøt Victoria. – Det er jo mishandling! Det MÅ da være straffbart!

– Men – skjedde det noe i sommer som gjorde at de begynte å bli – virkelig brutale mot deg, da? spurte Regina.

Ragnhild ble sprutrød i ansiktet av forlegenhet, og ristet på hodet.

– Jaaa, men – men det er så flaut at jeg ikke tør å fortelle det engang! erklærte hun.

Victoria smilte.

– Veldig flaut – der du kommer fra, kanskje. Men sikkert ikke her i huset, for her skjer det ting som du sikkert ikke kan gjette deg til engang, lo hun.

Regina nikket at hun var helt enig, og Ragnhild så forbauset på dem.

Jentene ventet tålmodig, med små, lure smil i munnvikene. Så pustet Ragnhild dypt og fuktet leppene nervøst.

– Ta deg noen dråper god likør, oppfordret Regina og løftet sitt eget glass.

Victoria gjorde det samme, og til deres forundring gjorde Ragnhild det også, etter bare et par nølende sekunder. Hun gjorde det helt riktig, og da hun hadde satt ned glasset, tok hun en liten slurk av kaffen, som nå ikke var mer enn halvveis lunken.

Igjen kniste hun forlegent.

– Det er så flaut, altså, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne – – men altså – – Disse – foreldrene mine, de leier ut ei lita, gammel og slitt hytte oppe i skogen, det går ikke bilvei dit engang – – og – –

Igjen tok hun en liten pause, men uten å drikke likør denne gangen.

– Et par hundre meter bortenfor denne hytta ligger et ganske lite vann. Du kan ikke se det fra hytta, men det ligger ganske idyllisk til. Der har jeg badet noen ganger, når det er riktig varmt om sommeren. Og i sommer var det jo skikkelig varmt en stund, husker dere?

De to andre nikket, men kommenterte ikke. Ragnhild fortsatte, stadig like rød i ansiktet.

– Så en dag jeg gikk tur for meg selv, var det skikkelig varmt, jeg hadde bare på meg en lett sommerkjole, og truser og – og turnsko på føttene. Ikke sokker og ikke sånn – b- brystholder, for det får jeg ikke lov å bruke av mamma.

Hun fuktet leppene nervøst, og nå tok en liten slurk av kaffekoppen.

– Da jeg kom forbi det vannet, det ligger jo midt inne i skogen, ikke et menneske å se, så bare vrengte jeg av meg kjolen og skoene og hoppet uti. Vannet var iskaldt, så jeg hylte litt, men det var deilig, og jeg plasket rundt og svømte litt, og da jeg sto på føttene igjen, hadde jeg fullt av hår i ansiktet, og kunne ikke se noen ting.

– Du har jo nydelig hår også, roste Regina, hun strakte seg over og tok en liten lokk mellom fingrene. – Kastanjebrunt, tror jeg det heter.

– Og en deilig kropp, blunket Victoria – som sikkert var enda deiligere da du sto der i bare trusa.

– Men det var jo midt i skogen, supplerte Regina – så det var ingen der som var så heldig å se den unge skjønnheten din.

Nå spratt det fram et par tårer i øyekrokene til Ragnhild, og et øyeblikk fryktet tvillingene at hun ville begynne å gråte igjen.

– Det er jo akkurat det! snufset hun. – Da jeg fikk håret ut av øynene, da hørte jeg en mannsstemme som sa – nesten det samme som dere sier nå: – Mmmm, noe så skjønt og deilig!

Og der sto jeg, med klissvåte truser og – og med nakne pupper. Jeg bare hylte av forskrekkelse, selv om jeg godt kjente ham igjen.

– Hvem var det, da? spurte Victoria nysgjerrig.

Ragnhild var alvorlig i ansiktet nå, men hun gråt i hvert fall ikke.

– Det var – det var han som pleier å leie den hytta om sommeren, det har han – eller de, for han er gift – det har de gjort i seks år nå. Han sto der i badebukse og smilte, bare – kanskje tre meter fra meg, og jeg sto til knes ute i vannet.

– Var du redd, eller? spurte Victoria.

– Ja, for hva var det som var så ille? spurte Regina. – Du har jo riktig pene pupper.

– M- men jeg liker jo ikke å vise dem fram! klaget Ragnhild fortvilet. – Og nei, jeg var ikke det spor redd, bare flau og forlegen. Men verre ble det da han strakte ut armen og ville at jeg skulle komme opp på land. – Du blir kald på bena når du står stille der ute i vannet, husker jeg han sa.

– Men det er jo sant, kom det fra Regina. – Han høres jo riktig snill og hensynsfull ut.

– Og kanskje han ville se litt nærmere på puppene dine, kniste Victoria spøkefullt. Hun tenkte at hun kanskje kunne ta bort noe av den forlegne spenningen hos venninnen.

Faktisk trakk Ragnhild så vidt på smilebåndet hun også og kniste lavt.

– Det er litt flaut, det også, innrømmet hun – for jeg lot ham ta hånden min og trekke meg opp på land. Og da ble vi jo stående ganske nær hverandre, ikke sant?

Victoria kom med en megetsigende mmmm-lyd.

– Nettopp. Og jeg skal vedde på at han hadde fått ståpikk innenfor de – var det stramme eller løse badebukser han hadde på seg, A- ehh – Ragnhild?

Det så ut som om Ragnhild ikke riktig visste hva hun skulle svare.

– Ehhh, de – de satt nok litt løst, for – for da jeg sto der ved siden av ham – han er mye høyere enn meg, så jeg så liksom rett på b– brystkassen hans, og – og nå kommer det som er så ille for – –

Denne gangen tok hun en skikkelig slurk av likørglasset, ikke en stor en, men hun gispet etter luft likevel.

– Oiiii, den – den smaker godt, men – den er veldig sterk! hostet hun og drakk halve kaffekoppen, før hun pustet ut igjen.

– OK, hva var det som var så ille, da? spurte Regina. Nå var hun virkelig spent.

Den vesle, rosa tungespissen fór nervøst over de fulle leppene – nydelig kyssemunn også, tenkte begge tvillingene samtidig.

Ragnhild fortsatte – kanskje litt motvillig nå:

– Altså, han sa: – Du er sannelig en nydelig liten fristerinne, du – se bare hva du har gjort med meg.

Plutselig satte hun sitt dragende, mørkebrune blikk i sine to venninner og utbrøt:

– Jeg hadde jo ikke gjort noen ting! Men – men han trakk ned linningen på badebuksene sine, og da – da liksom spratt den fram – liksom – –

– Hva da? spurte Victoria lattermildt, selv om hun naturligvis visste nøyaktig hva Ragnhild mente.

– Den – den tingesten hans, vel – og den var helt – helt stor og stiv.

– Ståpikken hans, altså, fastslo Regina med saklig stemme. – Ble du redd for at han skulle voldta deg, eller?

Ragnhild ristet på hodet så de mørke lokkene danset.

– Å nei, nei – det var jeg aldri redd for, for jeg visste jo at han var både snill og grei. Jeg hadde jo kjent ham siden jeg var barn, ikke sant? M- men det var jo flaut, likevel, for – for det var aller første gang jeg så en sånn en!

– Det kommer nok ikke til å bli den siste! lo Victoria ertende.

– Kriblet det litt i – i tissen din da du så den, kanskje? blunket Regina.

Ny hoderisting.

– Neeeiii, ikke akkurat da, for jeg var ganske – sjokkert over det han gjorde, men – kanskje litt senere, da jeg var alene og tenkte tilbake på det.

– Tok du på den, eller? spurte Victoria.

Ragnhild svelget fortvilet igjen.

– Ja, det er kanskje det som er ekstra ille, for – for etter at han hadde tatt den fram, så tok han hånden min og la den på – altså på – den – – og – –

– Og så runket du den for ham? konstaterte Regina.

Den blyge jenta kniste, forskrekket over det forbudte ordet.

– Vel, det var mere han som – som liksom viste hånden min hva den skulle gjøre, men – og nå kommer det aller verste, for plutselig sto kona hans der, og hun var – aldeles rasende, altså!

– Au! utbrøt tvillingene i kor.

Ragnhild nikket.

– Ja, gjett om! Der sto både han og jeg – nesten nakne, begge to, og jeg – jeg holdt altså – –

– Du holdt jo på med å gjøre en god gjerning! lo Regine ertende, og søsteren lo med henne. – Men dama var antagelig sjalu.

– Huff ja! sukket Ragnhild. – Jeg husker ikke riktig alt det stygge hun sa, jeg rødmer bare jeg tenker på alle de fæle ordene!

Og det gjorde hun virkelig også. Jentene syntes hun var aldeles nydelig når hun rødmet, og det sa de til henne. Da rødmet hun enda mere og gjemte hodet ved skulderen til Victoria.

– Men hva skjedde så, da? spurte Regina spent.

Ragnhild rettet ryggen igjen. Nå fikk hun et hardt og trassig uttrykk i øynene, syntes de andre.

– Vel, først kranglet de to – sommergjestene noe veldig, hun kalte meg for hore og ville slå meg, men det fikk hun ikke lov til av ektemannen. Jeg grep kjolen min og skoene og løp av gårde, ikke rett hjem, men videre innover i skogen, bare for å roe meg ned. Våt var jeg jo også, for jeg hadde ikke noe håndkle med meg, selvfølgelig.

Hun pustet og drakk resten av likøren, og denne gangen gjorde hun det riktig igjen.

– Mmmm, riktig deilig, denne her, smilte hun. – Litt – appelsinsmak, synes jeg?

Victoria nikket og fylte glassene igjen.

– Helt riktig. Du trenger et glass til etter den opprørende historien. Men hun sinte dama sladret antagelig til foreldrene dine, tenker jeg?

– Åja, det kan du tro! Nå kom tårene hennes fram igjen.

– Fra da av ble det et rent helvete hjemme! Mamma slo meg, pappa slo meg da han kom hjem, og mamma skrek at «det er godt du snart er femten, for da skal du ut og tjene!

– Ut og tjene? gjentok Regina. – Mener de at – at du ikke får lov å bo hjemme lenger, altså?

Ragnhild nikket, det var tydelig at hun kjempet med gråten.

– Nettopp. De sier at hvis jeg skal bo hjemme, må jeg betale husleie, slik andre folk gjør. Og vet du hva de kaller meg, eller? Det var hun – hun sommergjesten som sa det først, hun som hadde sett meg sammen med mannen sin. Hun sa at jeg er nymfoman, og det gjentok mamma, og jeg er ikke helt sikker på hva det betyr engang!
Regina smilte og prøvde å ta det spøkefullt.

– En nymfoman er ei jente som elsker pikk, erklærte hun. – En som ikke kan få nok – av mannfolk.

Ragnhild snufset, tårene rant nedover kinnene, og hun virket helt oppløst der hun satt.

– M- men jeg er jo ikke sånn! hikstet hun. – Det eneste jeg har gjort – med en mann – det er det jeg nettopp har fortalt dere! EN eneste gang!

Hun slo hendene foran ansiktet og tårene piplet ut mellom fingrene hennes.

– Og så slår de meg så jeg har vondt i ryggen – og – og enden min – hver eneste dag! hulket hun.
– Jeg orker ikke å bo hjemme mer, altså – men jeg har jo ikke noen jobb, ikke noe sted å bo, heller!

Plutselig tok hun hendene bort fra ansiktet og så på sine to venninner med et blikk som var så bunnløst fortvilet at tvillingene nesten begynte å gråte, de også.

– Og vet du hva han faren min sier, eller? Han sier at – at han skal skaffe meg jobb hos en – en eller annen grosserer inne i byen, en som kan knulle meg hver natt, så kanskje jeg får nok, sier han! Det er visst sånn de gjør med hushjelpene sine der inne i byen – sier han!

Nå brøt hun helt sammen og sank sammen over fanget til Victoria, som strøk henne mykt og trøstende over håret. Ragnhild hadde tatt av seg golfjakken sin da hun kom inn i den varme peisestuen, og nå hadde hun bare en lett kjole på seg, som virket utvasket og som egentlig var litt for liten.

Da Victoria lot hånden gli langsomt nedover den slanke ryggen hennes, vred hun på seg og ynket seg svakt.

– Når var det de slo deg sist, jenta mi? spurte hun med varm stemme.

Ragnhild løftet ikke ansiktet fra fanget hennes.

– For – to dager siden, mumlet hun.

– Og så gjør det vondt fremdeles? utbrøt Regina forskrekket.

Ragnhild nikket.

– Litt så.

– Kan vi få se? spurte Victoria.

Det oppsto en liten, nølende pause.

– Jeg er så stygg!

– Hvis ryggen din er stygg, så er det i hvert fall ikke din skyld! slo Victoria fast med uvanlig hard stemme.

Den slitte kjolen hadde små knapper nedover hele ryggen, og da det ikke kom noe svar, begynte Victoria å åpne dem, en etter en.

Begge tvillingene gispet hørbart da de hissige, røde tversoverstripene dukket fram. De formelig lyste gjennom det tynne stoffet i underkjolen hennes, som ble holdt oppe med to smale stropper over skuldrene.

– Herregud, ser det sånn ut hele veien ned? hvisket Regina forskrekket og merket seg at Ragnhild nikket svakt, stadig med ansiktet begravd i Victorias fang.

Og det stemte, så jentene, så snart de hadde åpnet den siste knappen, som var like ovenfor midjen. Da satt kjolen så løst at de like godt tok den helt av henne.

Underkjolen rakk til litt nedenfor knærne, og de så at hun hadde et par hvite bomullstruser innenfor den. De så ut til å være slitt og litt for små, de også.

– Reis deg litt opp, så tar vi av underkjolen også, beordret Victoria. – Regina, gå og hent den lindrende salven i mammas medisinskap.

Søsteren kikket forundret på henne, det var sjelden Victoria opptrådte så bestemt. Hun kunne heller ikke huske at de hadde noe «lindrende salve» – jo, forresten – Lidokain og Xylocain hadde de visst et par tuber av. Victoria var den av dem som var mest interessert i medisin og slikt.
Hun tok med seg to tuber og skyndte seg tilbake.

Ragnhild satt nå oppreist i sofaen med bare truser på seg. Hun hang med hodet, litt fordi det gjorde vondt, men også fordi hun var sjenert og skamfull for det hun tenkte på som «den stygge kroppen min».

Victoria forsto helt intuitivt hva hun tenkte på. Hun tok henne under haken og så henne dypt inn i øynene.

– Det er bare baksiden din som er litt stygg akkurat nå, sa hun med fast og mild stemme. – Det er for det første ikke din skyld, men de fryktelige foreldrene dine, og for det andre er det rent midlertidig. Det kommer til å ta litt tid før sporene etter mishandlingen forsvinner, men om et par uker er du like pen bak som du er foran.

Regina, som sto like ved dem med salvetubene i hånden, lo en klingende latter.

– Men det kommer til å være lett å se forskjell! spøkte hun. – På bak og foran, mener jeg.

Endelig kom det en svak, liten latter fra deres nye pasient.

Nå var det Regina som tok ordet.

– OK, Ragnhild, legg deg nå på magen, og med hodet i fanget til Victoria, så skal jeg smøre deg inn med denne salven. Den er smertelindrende, skjønner du. Og etterpå skal du få mere av den deilige likøren, som du liker så godt.

– Å neiiii! protesterte Ragnhild lattermildt. – Jeg er allerede litt ør i hodet av det jeg har drukket. Jeg drakk jo vin til middagen også. Åhh, forresten! kom hun på og satte seg halvveis opp.

– Jeg tør ikke komme hjem nå som jeg har drukket. Da kommer de til å slå meg halvt i hjel, altså! Kan jeg få sove her i natt, vær så snill?

Regina skjøv overkroppen hennes forover så hun igjen lå flatt, halvveis over Victorias lår.

– Selvfølgelig skal du ikke hjem til de – de torturistene! erklærte hun bestemt, og Victoria stemte i.

– Absolutt ikke!

De to søstrene samarbeidet – ytterst forsiktig – om å dekke de hissig røde og oppsvulmede stripene med et tynt lag smertelindrende salve. Da Regina hadde nådd helt ned til midjen hennes, trakk hun truselinningen litt ned og knurret som en sint katt:

– Herregud, de har slått henne på naken rumpe også – bjørkeris, ser det ut til. Ikke vær engstelig, Ragnhild, jeg trekker bare trusene dine ned på lårene, så får jeg smurt inn den velskapte, lille rumpa di også. Det skal ikke ta lang tid.

Innsmøringen hadde vært en svært behagelig opplevelse for Ragnhild, som hadde lukket øynene og faktisk følte seg litt døsig. Nå kom det bare noen svake, mumlende protester, som ingen av tvillingene tok alvorlig.

Regina trakk de stramtsittende trusene halvveis ned på lårene hennes, og klemte ut det siste av Xylocain-tuben i den ene hånden. Hun smurte så varsomt hun kunne, men da hun kom ned til de svakt sprikende lårene, kunne hun ikke dy seg for å smyge en frekk finger inn mellom dem og kjærtegne – ganske lett – den lubne sprekken hun fant der. Hun hørte et søvnig – mmmm – der oppe fra og tittet opp på Victoria, som blunket skøyeraktig til henne.

Men før noen av dem rakk å gjøre noe mer, hørte de at det gikk i døren og en velkjent, munter mannsstemme som hilste:

– Hei, småjentene mine, har dere – –
Historien fortsætter under reklamen

En kort sjokkert pause.

– HVA I HULE HELVETE ER DET DER FOR NOE?????

Læs næste afsnit

9 kommentarer

1. Anonym

   31/12/2025 kl 9:55

   Så spännande. Mera tack.

   4+

   Besvar kommentar
2. Turid

   31/12/2025 kl 9:00

   Du vet å lage en spennende slutt OnkelWaldo…

   Ser det kommer en nummer 5, og håper det ikke slutter der.

   Ha en riktig Godt Nytt År og takk for det gamle 🥳🎉

   3+

   Besvar kommentar
   • Frank

     31/12/2025 kl 15:27 - som svar på Turid

     Uff, håper han ikke blir sinna på dem. Hvis han spiller kortene sine godt, har han snart ennå en ung elskerinne å pule med.  Ragnhild blir kanskje formelt ansatt som «hushjelp» hos ham? Gleder meg til neste kapittel.

     2+

     Besvar kommentar
     • Turid

       31/12/2025 kl 16:24 - som svar på Frank

       Det gjør jeg også😉

       Godt nytt år🍾🎇🎉

       3+

       Besvar kommentar
       • Frank

         02/01/2026 kl 23:38 - som svar på Turid

         Godt nytt år til deg også, og så håper jeg Waldo skriver mange gode fortellinger for oss i 2026

         2+

         Besvar kommentar
         • Turid

           03/01/2026 kl 13:37 - som svar på Frank

           Det gjør han nok. Han kan jo ikke bare slutte med det.

           Han er blitt en favoritt hos meg, så jeg gleder meg til mange historier fra han i 2026.

           1+

           Besvar kommentar
           • Frank

             04/01/2026 kl 0:42 - som svar på Turid

             Den beste forfatteren jeg vet her. Men har du lest noen av de som Kark90 skriver? Ikke verst de heller.

             2+

             Besvar kommentar
             • Turid

               04/01/2026 kl 10:14 - som svar på Frank

               Ja jeg har lest noen av de historiene også.

               Men OnkelWaldo er og blir favoritten😉👍

               0

               Besvar kommentar
               • Frank

                 04/01/2026 kl 22:39 - som svar på Turid

                 Min også

                 1+

                 Besvar kommentar