“Se, Jenny – ser du hvordan den søte, lille kløften hennes strammer mot trusestoffet?” Rita kom med en hulkende lyd

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Automatisk Google-oversættelse:

Straks de tre hadde forlatt fotografen, stanset Miranda brått opp, la en hånd på armen til Rita og så henne alvorlig inn i øynene.

– Rita, sa hun og svelget med blanke øyne. – Det er helt riktig, det Jenny sa der inne. Jeg driver ikke med mobbing – aldri! – og jeg mener det helt oppriktig når jeg sier at jeg synes du er den vakreste på hele skolen. Kanskje til og med penere enn Jenny, selv om jeg risikerer å få juling når jeg sier det.

Alle de tre jentene lo av den lille spøken. Det oppriktige uttrykket i øynene til den yngre jenta, og blandingen av alvor og humor, overbeviste Rita fullstendig. Hun grep Mirandas lille hånd og klemte den varmt.

– Takk skal du ha, Miranda, smilte hun. – Du er jo riktig nydelig, du også, og jeg er sikker på at guttene liker å klemme på puppene dine også, selv om de er så mye mindre enn mine.

Miranda smilte.

– Det hender at noen prøver seg, men bare én gang! erklærte hun fast. – Jeg er veldig rask på labben, nemlig, og jeg liker godt å spille håndball, som du sikkert vet – og skyte mål, avsluttet hun.

Jentene lo igjen, og den eldste og den yngste ga hverandre en varm, men ganske rask klem.

– OK, erklærte Jenny – heretter er vi tre bestevenninner i stedet for to, er vi enige om det, eller?

Miranda nikket straks: – ja, selvsagt, svært gjerne, men Rita fikk nok en gang tårer i øynene.

– Vil dere virkelig ha meg som – – snufset hun og så på Jenny med blanke øyne. – Jeg har aldri hatt noen skikkelig bestevenninne, nemlig, og du, Jenny, du er jo den mest populære jenta i hele klassen. Alle vil være venninne med deg.

– Men jeg ser jo at du henger en del sammen med Målfrid og Tora? innvendte Miranda.

Rita nikket og tørket øynene med et papirlommetørkle.

– Ja, men det er de to som er bestevenninner, jeg er liksom bare «femte hjul på vogna», og de liker meg – eller tolererer meg – mest fordi jeg hjelper dem med skolearbeidet.

Det så nesten ut som om Rita skulle begynne å gråte igjen. Jenny, som gikk på hennes venstre side, stakk hånden inn under albuen hennes og klemte den varmt.

– Ja, du er ikke bare den vakreste i klassen, du er jo den smarteste også, roste hun, og håpet hun ikke hadde gått over streken.

Men det hadde hun tydeligvis. Rita stanset brått, satte øynene i henne og erklærte med fast stemme:

– Nei, ærlig talt, Jenny, nå prøver du bare å smigre! Du vet godt at det er DU som er den flinkeste i klassen – selv om vi ikke opererer med sånne karakterlister. Alle vet det!

Jenny holdt opp en avvergende hånd og smilte så innsmigrende hun kunne.

– OK, OK, vi vet jo ikke helt om det er én bestemt som ligger på topp, da, men du må innrømme at du er EN AV de flinkeste, ikke sant? Riktig sjarmerende er du også – alle lærerne liker deg, ikke sant?

Nå hadde heldigvis Rita fått et humoristisk glimt i øyet.

– Joda, særlig adjunkt Eriksen. Han er en av dem som kikker oftest på puppene mine!

Begge de andre lo og nikket.

– Ja, og den mannen forstår seg på kvinnelig skjønnhet! erklærte Jenny, som var glad for at Rita nå kunne spøke med det.

– Husker dere den gangen for tre år siden, da idrettslaget forsøkte seg på en sånn – kåring av byprinsesse? Da var Eriksen en av dommerne.

Miranda nikket.

– Mmm. Jeg var bare ni år den gangen, men jeg husker at det var hun – Maren Helga som vant.

– Jeg husker det også, medga Rita. – Pen jente, hun giftet seg i fjor, vet jeg.

Jenny stanset brått opp.

– Ja, og hun var visst «nødt til å gifte seg», som det heter. Hun har en unge nå, vet jeg. Men hun er ikke på langt nær så pen som deg, Rita! slo hun fast.

En tanke slo plutselig ned i henne.

– Tenk om vi kunne få idrettslaget til å lage en sånn konkurranse nå i år – mens biskopen er her! Det var han ikke sist, nemlig. Og han liker pene jenter, vet vi.

Rita var forbauset.

– Vet vi det? Hvordan kan vi vite det? Han er jo eldgammel!

Jenny og Miranda så på hverandre og kniste hemmelighetsfullt, og Rita la merke til at de utvekslet noen lure øyekast.

– Hva er det dere vet som ikke jeg vet? spurte hun mistenksomt. – Jeg kan se på dere at det er noe!

Jenny stakk armen inn under Ritas, og de begynte å gå igjen.

– Du har vært bestevenninnen vår i bare ti minutter, fastslo hun. – Kanskje deler vi noen hemmeligheter med deg senere – a) hvis du lager noen deilige hamburgere til oss, og b) hvis du deler noen av dine – SKIKKELIGE hemmeligheter med oss.

Rita skjøt fram en bedrøvet underleppe.

– Men jeg har ikke noen hemmeligheter, så, insisterte hun. – Jeg opplever jo ingenting!

Hun gjorde en kort, ettertenksom pause.

– Hva mener du med «skikkelige» hemmeligheter, forresten?

– Sånne som har med sex å gjøre, hørtes Mirandas lyse stemme fra Ritas høyre side. – For jeg regner med at du er interessert i sex, du som er så nydelig og sexy – og at du sikkert har opplevd noe spennende også.

Rita ble sprutrød i ansiktet og ristet bestemt på hodet.

– Absolutt ikke! insisterte hun.

– Hva betyr det? spurte Miranda lattermildt. – At du «absolutt ikke» er interessert i sex – for det er jo alle mennesker – eller at du «absolutt aldri» har opplevd noe spennende?

– Ehhh – begge deler – – stammet Rita. – J– – jeg har aldri – ehh – gjort noe, og – og jeg tenker ikke på slikt, heller!

Nølingen – og den intense rødmen i Ritas ansikt, fortalte begge hennes nye venninner at «absolutt ikke» nok ikke var hele sannheten. Og begge bestemte seg – hver for seg – for å lirke den sannheten ut av henne. Fordi de gikk på hver sin side av henne, kunne de ikke utveksle konspiratoriske blikk, men både Jenny og Miranda visste at de tenkte på det samme.

De svingte inn i et villastrøk som lå ikke så langt fra prestegården og Rita åpnet porten til en stor, hvit, to etasjers villa, omgitt av en frodig hage.

– Er det du som er så flink med planter og blomster, da? spurte Jenny og ventet et avvisende svar. Men hun ble overrasket da Rita rødmet kledelig og nikket, litt nølende.

– Hun kan nok alt om bier og blomster, tenker jeg, innskjøt Miranda kvikt, og dukket smidig unna da Rita dasket etter henne.

– Ehh, hmmm, jeg vet ikke om jeg er så flink, akkurat, men jeg bruker mye tid her i hagen, i hvert fall, medga hun.

– Som dere ser, er det en høy hekk rundt det hele, slik at ingen kan kikke inn, jeg pusler mye med blomster av forskjellige farger, og så tar jeg mange bilder av dem. Det lærte jeg av onkelen min, som – –

Hun avbrøt seg selv, for nå var de framme ved hoveddøra.

– Mamma er av gårde på et av disse evinnelige møtene sine, forklarte hun da hun låste opp.

– Ja, jeg tror hun er en del sammen med mamma’n min, innskjøt Miranda impulsivt. – Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg ser henne også, så jeg må nesten klare meg selv.

Hun lo litt lavt og kikket bort på de to andre.

– Det har jeg forresten blitt ganske flink til, om jeg skal si det selv. erklærte hun med et stolt lite smil.

– Samme her! erklærte Rita og klemte armen til den yngre jente. – Kom inn, så skal jeg vise dere hvordan jeg har det.

De kom inn i en lang, smal entré, med en svingtrapp som førte opp til annen etasje. Rita pekte.

– Der oppe bor mamma, og hele første etasje er min, erklærte hun.

Begge de andre gjorde store øyne.

– Bor dere hver for dere, altså? åndet Jenny.

– Er dere uvenner, eller? spurte Miranda, rett fram som vanlig.

Rita lo.

– Neida, vi er ikke uvenner, forsikret hun. – Som regel spiser vi både frokost og middag sammen, hvis vi er hjemme samtidig, men hun er ofte borte om kveldene, så da får jeg være i fred med mitt.

– Hva er det du liker å drive med, da? spurte Miranda nysgjerrig.

Rita smilte hemmelighetsfullt.

– Det skal jeg vise dere etter at vi har laget mat, svarte hun. Bli med ut på kjøkkenet, jeg tror jeg har alt vi trenger.

Det viste seg at hun hadde mer enn nok, både i fryser og kjøleskap, og mens jentene samarbeidet og Miranda dekket bordet, fortalte Rita, både villig og ivrig.

– Dere skjønner, dette her VAR en tomannsbolig, før – altså, før pappa forsvant, fordi han fant seg ei annen dame. Da bodde vi i annen etasje, og det var noen andre som bodde her nede. Men så, for halvannet år siden – eller nesten to – da døde onkel, altså – han var mammas onkel, egentlig, og han hadde ikke barn, så da arvet vi både huset hans og alt han hadde i fotobutikken og sånn, og da – –

Hun trakk pusten, for hun hadde snakket både fort og ivrig.

– Da solgte vi huset hans, for både det og forretningen lå i en annen by, og så kjøpte vi hele dette huset.

Hun trakk pusten igjen.

– Jeg arvet alt han hadde av fotoutstyr, og det ville jeg ikke selge, så det har jeg her i første etasje. Da trengte jeg mye plass, så vi ble enige om at jeg kunne disponere hele etasjen. Her har jeg alt jeg trenger, og jeg har bare tatt det minste rommet til soverom. Dere skal få se etterpå hvordan jeg har innredet det.

Hun smilte, både stolt og litt forlegen, merket jentene.

– Det har blitt nesten som et fotomuseum, bortsett fra at alt som er her, kan brukes, akkurat som jeg vil, og jeg har ikke kastet noe som helst. Men jeg har ikke fått ordnet og katalogisert alt sammen, heller, innrømmet hun. – Det er en del som står pakket ned i esker fremdeles. Jeg skal vise dere alt sammen etterpå, når vi har spist.

Rita var både flink og effektiv på kjøkkenet, merket de to andre. Hun rørte til og med sammen en deilig salat, mens Jenny passet på hamburgerne, og Miranda varmet hamburgerbrød i mikroen.

– Vil dere ha øl, noen av dere? tilbød hun, men begge de to andre ristet på hodet. Alle valgte Cola.

Snart satt de samlet rundt kjøkkenbordet, der det var plass til seks.

– Noen spisestue har jeg ikke, fortalte Rita. – Foruten soverommet mitt og en liten, koselig salong, er hele resten av førsteetasjen opptatt av – en kombinasjon av fotomuseum og bibliotek. Onkel etterlot seg mange bøker også, forstår dere, mange om kunst og foto, men mye annet også. Han var en skikkelig hyggelig og snill mann å være sammen med, og jeg savner ham fremdeles.

Hun tørket en liten tåre bort fra øyekroken og fortsatte:

– Jeg har aldri kjent pappaen min, han forsvant da jeg var bare fem år, så jeg husker ham nesten ikke engang. Men jeg har vært mye sammen med onkel opp gjennom årene, og selv om han bodde i en annen by, og hadde forretningen sin der, så var han det nærmeste jeg kom til å ha en pappa.

– Var han gammel da han døde? spurte Jenny.

Rita nikket.

– Mmm, ganske gammel – –

Hun stanset og tenkte seg om.

– Vel, kanskje ikke eldgammel, akkurat, for han ble ikke mer enn 74 år. Men han var frisk og rask helt til det siste. Jeg tror det var hjerteinfarkt han døde av, for på slutten var han litt overvektig.

– Var du på besøk hos ham da han døde, spurte Jenny.

Rita ristet på hodet og snufset litt.

– Nei, det var det som var så trist. Han var helt alene, han fikk bare så vidt ringt til mamma før han – – hun svelget, og det kom flere tårer – før han mistet telefonen i gulvet.

Hun tørket seg i øynene med servietten og rettet ryggen.

– Mamma ringte til sykehuset med en gang, selvfølgelig, men da de kom fram, var han allerede – – borte.

Igjen ble det en kort pause.

– Det har tatt lang tid å komme over det, både for mamma og meg, men antagelig mest for meg. Så det er mye for å lage et minne etter ham at jeg tar vare på alle tingene hans – og så er jeg selvsagt interessert, jeg også.

Hun så på de andre.

– Takk for at dere ville høre på meg. Er dere ferdige, eller? Vi kan spise iskrem eller noe litt senere. Nå skal jeg vise dere litt rundt.

Kapittel 15 – Hva er Ritas hemmelighet?

Rita hadde oppvaskmaskin, så det gikk fort å rydde bort. Deretter viste hun dem en koselig liten salong, med gammeldagse møbler, nesten som den Jenny hadde hjemme i prestegården, og der Miranda nesten hadde gitt fra seg sin jomfrudom. Vel, ikke egentlig, da, men Jenny hadde på følelsen at hvis hun hadde bedt sin unge venninne sette seg på prestens verkende ståpikk – istedenfor bare å slikke på den – så hadde hun antagelig gjort det, kåt som hun var!

Men det fikk vente. Jenny var sikker på at det ville komme flere muligheter. Mange flere, for mamma var tydeligvis også interessert i den slanke, unge skjønnheten.

Akkurat nå var det to ting som verket i henne: hadde det vært noe mellom den vakre, yppige Rita og den ensomme, gamle onkelen? – og – ville hun få anledning til å lage en nakenscene med Jenny og Rita sammen? Riktig nydelige og søte jenter, begge to, men rake motsetninger, rent kroppslig.

Jenny kjente at det kriblet forventningsfullt i hele kroppen da hun tenkte på alle mulighetene. Og Rita og pappa prest sammen! – det måtte bli en skikkelig «drømmescene» – bare i våken tilstand! Rita var også med i jentekoret, og Jenny husket at pappa hadde sendt noen lange, dvelende – og vurderende blikk mot den flotte kroppen til hennes nyeste venninne de gangene de hadde hatt korøvelse.

Nå sto de i det ominnredede fotomuseet som opptok nesten hele første etasje i den romslige, to etasjers villaen. Rita pekte ivrig og la ut om alle de flotte kameraene som sto utstilt, mange av dem bak små glassdører – «for å unngå støv så mye som mulig, skjønner dere» understreket hun.

– Her er en Rolleiflex, det er en toøyd speilrefleks, her er en Nikon, de er veldig populære nå også, selv om vi har gått over til digitale, doserte hun. – Og denne her, en Hasselblad – det er også et skikkelig flott kamera, men her skal dere få se – –

Hun åpnet en av de små glassdørene og tok ut et ikke altfor stort kamera, delvis svart og delvis i glinsende blankt metall. Det var nesten noe – hva het det? – andaktsfylt over måten hun holdt det kameraet på, syntes Jenny. Det så forresten litt tungt ut, til tross for størrelsen.

– Se her, denne Leicaen er nesten hundre år, og den tar helt utmerkede bilder fremdeles.

Hun gjorde en betydningsfull liten pause og så på de andre.

– Det er bare så vidt jeg tør å bruke det, for kan dere gjette hva det er verdt, eller?

Jenny og Miranda så på det beskjedent utseende kameraet, som var fullt av knapper og små spaker og små hjul som kunne dreies på.

– Hundre år, og fremdeles brukbart, da er det nok dyrt, kommenterte Jenny. – Femti tusen, kanskje?

Hun hørte Miranda gispe og så at hun ristet på hodet.

– Aldri i verden, mente hun. – Tjue – tjuefem tusen, kanskje.

Men Rita smilte vitende.

– Dette kameraet her, det kan jeg få over tre hundre tusen for, hvis jeg selger det! erklærte hun bestemt.

De andre kom med vantro utbrudd, men hun fortsatte:

– Jeg har sjekket litt på Internett, nemlig, og akkurat denne modellen er svært, svært sjelden. Onkel har antagelig hatt dette kameraet helt siden han var ung – i over femti år. Så jeg kommer til å ta veldig godt vare på det. Men – hun lot et alvorlig blikk gli fra den ene til den andre – vær så snill å holde det for dere selv, hva? Jeg har ikke engang fortalt det til mamma, og selv om jeg selvsagt har forsikret alt sammen her, har jeg ikke lyst til å friste noen til innbrudd!

De andre nikket alvorlig.

– Vår lille hemmelighet, erklærte Miranda høytidelig. – For bare oss tre.

– Eller – en av våre hemmeligheter, blunket Jenny.

Miranda kniste og nikket, mens Rita så spørrende på dem.

Jenny lot blikket gli over de mange bokhyllene, som strakte seg fra gulvet og tett oppunder taket. De øverste to hyllene like foran henne var full av store ringpermer i forskjellige farger.

– Hva er det i alle de permene? pekte hun.

– Det er alle negativene til onkel, svarte Rita. – Iallfall dem han har tatt vare på, og det tror jeg er de fleste, for jeg har ikke pakket ut alle ennå. Noen er forresten reversaler også.

– Reversaler? undret Miranda.

– Ja, det er altså positiv film, sånne som det blir dias av.

– Dias?

Rita lo, litt forlegent.

– Unnskyld, Miranda, det er ikke deg jeg ler av, men – slides, vet du. De er jo helt avleggs nå, men vi har faktisk noen sånne serier på skolen fremdeles, fra gamle dager. Sånne som ikke er overført til digital ennå.

Hun pekte på en annen hylle.

– Der står det et par diasframvisere, ser du, sånne som projiserer dias – eller slides – på et lerret.

– Åja, husket Miranda plutselig. – Dumt av meg. Noen av de eldre lærerne har brukt sånne et par ganger.

Jenny kom endelig med et spørsmål hun hadde gått og tenkt på en stund.

– Tok han mange bilder av deg, denne onkelen din, når du var og besøkte ham?

Hun fulgte nøye med på svaret, for å se om Rita rødmet – og det gjorde hun!

– Jaaa, hun trakk litt på det – det gjorde han selvsagt, for han var jo vant til å fotografere folk i alle år – barnedåp, konfirmasjoner og bryllup – you name it, han hadde massevis av sånne oppdrag. Det hendte av og til at jeg var med, bare for å se hvordan han jobbet.

Miranda var mere likefram og direkte:

– Likte han å fotografere unge jenter, da – sånne som oss? Du må vel ha vært yndlingsmodellen hans tenker jeg?

Rita rødmet enda litt dypere – syntes Jenny.

– Jaaa, du vet, jeg var jo familie, og jeg besøkte ham ofte, så – – Forresten – –

Hun avbrøt seg selv og gikk bort til den ene bokhyllen, der hun tok ut to store fotoalbum. – Her er det familiebilder, til og med fra før jeg ble født – –

Hun la albumene på bordet, og Miranda grep ivrig det ene.

– Oi, dette er skikkelig gamle bilder, tror jeg – –

Jenny, som satt med det andre, bladde fort fram til det som åpenbart var de nyeste sidene. Det var noen få bilder av Ritas mamma der, men de fleste var av Rita som lekte, av en ni – ti år gammel Rita som plukket blomster, og en litt eldre Rita som satt i en svinghuske og med et stort smil svingte seg høyt opp i luften.

Det var i alt fire slike bilder, og Jenny fikk inntrykk av at fotografen, altså den gamle onkelen, hadde prøvd å få et bilde av henne akkurat idet bena hennes sto i vinkel rett opp i luften og skjørtet hadde blåst helt opp rundt hoftene. Og på ett av dem hadde han lyktes – ganske godt!

– Hvor gammel er du på disse bildene, Rita? spurte hun.

Rita bøyde seg over albumet.

– De der ble tatt sommeren før han døde, erklærte hun. – Så jeg er vel omtrent elleve og et halvt år, tenker jeg.

Øynene hennes falt på det aller siste bildet, og med ett rødmet hun enda dypere.

– Søren også! utbrøt hun. – Jeg visste ikke at det bildet var i det albumet. Jeg ba ham om å kaste det, slik at ingen andre fikk se det!

Miranda kniste ertende.

– Han hadde nok ikke hjerte til å kvitte seg med det nydelige bildet, lo hun. – Se, Jenny – ser du hvordan den søte, lille kløften hennes strammer mot trusestoffet?

Rita kom med en hulkende liten lyd og prøvde å rive til seg albumet, men Jenny hindret henne.

– Jeg skal KASTE det – det fryktelige bildet! hikstet hun, men Jenny ristet på hodet.

– Det må du ikke gjøre, Rita, erklærte hun fast. – Du føler deg litt forlegen over det akkurat nå, men om et års tid kommer du bare til å le av det.

– Og tenk bare på hvor stor glede onkelen din har hatt av det bildet, innskjøt Miranda. – Jeg skal vedde på at han har runket etter det mer enn én gang.

Hennes nye venninne var nå rød som en tomat i ansiktet, og tårene glinset i øyekrokene hennes, da Jenny supplerte med nok et spørsmål:

– Hadde han stor pikk, Rita?

Helt spontant ristet Rita på hodet og erklærte: – Nei, tvert imot. Han – det var derfor han – –

Hun gikk plutselig helt i stå da det gikk opp for henne hva hun hadde røpet! Jenny og Miranda så triumferende på hverandre, og det var like før de ga hverandre en high five.
Historien fortsætter under reklamen

– Sett deg ned, Rita, oppfordret Jenny og reiste seg fra sofaen. – Jeg lager et krus med varm sjokolade til oss mens du forteller. Hvor har du kakaopulveret, forresten?

Læs næste afsnit

9 kommentarer

1. OnkelWaldo

   12/11/2025 kl 11:13

   Nå har jeg sannelig fått ferdig et nytt kapittel her også.

   Og jeg er enig med Thor – det er liksom ekstra hyggelig å få godord fra kvinner. Takk skal du ha, Turid – jeg håper det er flere av dere. Neida, jeg har ikke glemt Den gamle jumfru, selv om jeg ikke har hørt fra henne på en stund.

   1+

   Besvar kommentar
   • Frank

     13/11/2025 kl 19:52 - som svar på OnkelWaldo

     Ser den ligger på vent nå. Gleder meg til å lese den.

     1+

     Besvar kommentar
2. Onan

   02/11/2025 kl 18:54

   Vil gjerne høre mer jeg også, veldig spennende historie

   2+

   Besvar kommentar
3. Turid

   23/10/2025 kl 17:07

   Ikke la oss vente for lenge da. Du vet å holde oss på pinebenken😉

   2+

   Besvar kommentar
   • Thor Bazzizt

     24/10/2025 kl 9:52 - som svar på Turid

     Herlig at kvinner liker disse historiene like godt som oss menn 😀

     2+

     Besvar kommentar
   • Frank

     24/10/2025 kl 12:34 - som svar på Turid

     Vi får holde ut. Men Waldo har flere på gang som ikke er ferdige – er skikkelig spent på hva som kommer. (F eks Siljes hemmelige undring. Liker du også den Turid?)

     1+

     Besvar kommentar
     • Turid

       24/10/2025 kl 16:14 - som svar på Frank

       Ja vi holder ut, men det tar litt tid noen ganger før det kommer noe fra Waldo.

       jeg leser alt han skriver, for jeg syntes han skriver godt. Og skal ærlig innrømme at det han skriver får det til å krible på de gode stedene😉😉

       1+

       Besvar kommentar
       • Frank

         25/10/2025 kl 23:05 - som svar på Turid

         Jeg liker godt at mennene er snille mot jentene, og ikke voldelige mot dem.

         1+

         Besvar kommentar
4. Frank

   22/10/2025 kl 19:14

   Dette lover godt, men du holder oss på pinebenken Waldo.  Vi må høre mer om onkelen, og så må Rita fortelle hva de gjorde.  Etterpå kan hun jo være med hjem til presten for å pule.

   1+

   Besvar kommentar