Den nye jenta i niende 1

– OK, smilte Henrik – vi får vel ta en runkerunde, da – ikke sant, gutter? Uten å ..

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.

På norsk er «bikkje» et annet ord for «hund». «Rart» betyr «underlig», og «å runke» er det samme som «at ta’ en spiller» eller «spille den af».

Kapittel 1

Det hersket en litt motløs stemning på gutterommet til Henrik denne sene ettermiddagen. Været utenfor var grått og trist også – det var såvidt blitt november, men fremdeles såpass mildt at det som dryppet ned fra de tunge, grå skyene, ikke var lette, hvite snøfiller, som man kunne få litt glede av etter hvert, men trøstesløst, sildrende regn, som ingen ønsket seg – bortsett fra de som drev kraftverkene, for de ville visst gjerne ha «fylt opp magasinene sine», som det sto om i avisen. Men ingen av guttene var særlig interessert i å lese aviser, heller.

De hadde snakket om den siste store rockekonserten i Spektrum, men det var en stund siden nå, ingen av dem hadde vært der, dessuten lå Oslo altfor langt borte, og billettene var altfor dyre.
– Skal vi ta en runkerunde igjen, gutter? foreslo Ivar – og se hvem som kan sprute lengst?

Henrik og Arvid ristet på hodet, og Eigil repliserte: – Det er jo alltid du som vinner hver gang, så du øver deg nok ganske flittig hjemme, tenker jeg!

De andre lo, og Ivar ble ikke det spor fornærmet, han bare gliste. – Ja, det gjelder jo å ligge i trening, vet dere – en vakker dag kan det bli god bruk for det som kommer ut av disse sprengte ballene våre!

Guttene lo igjen – alle sammen, denne gangen – og Henrik tok ordet igjen: – Det er jo litt synd at vi ikke har noen jenter å – – øve oss med, da – ikke sant? De andre nikket stumt, uten å svare.

Arvid utstøtte en kort, liten latter, og de andre tre så spørrende på ham. – Nei, jeg kom bare til å tenke på noe, smilte han. – Dere vet – hun nye jenta i niende klasse – hun som holder seg mest for seg selv i skolegården?

– Hun danske? kom det fra Henrik. Arvid nikket. – Hva med henne? spurte Ivar. – Hun er jo eldre enn oss – vi går bare i åttende, bemerket Eigil. –Og hun er innmari sexy! kom det raskt fra Ivar.
Arvid nikket. – Ja, det er hun, men – det var ikke akkurat – sånn – jeg tenkte på henne, det var bare at – – her for to dager siden, da var det et par tulliinger som prøvde å – erte eller mobbe henne – altså, de gjorde narr av måten hun snakket på, ikke sant?

– Sånt er jo bare dumt! innskjøt Ivar, og Arvid nikket igjen. – Javisst er det dumt, men – hun kunne sannelig svare for seg, gitt!

Tre par gutteøyne så forventningsfullt på Arvid, de skjønte han hadde mere å si. – Altså, fortsatte han – hun bare så rolig på dem og sa – på helt vanlig norsk, faktisk: – Det er flere som snakker dansk enn som snakker norsk – så kanskje det er DERE som snakker rart? Så så hun på han – Guttorm, vet dere, han som er fra – – Sunnmøre eller noe, og så sa hun – høyt: – Hårre heise de! – ei he så fole låkt i haude, altså! – så snudde hun seg og gikk sin vei.

Guttene lo så de hikstet, og Eigil utbrøt forbauset: – Hva i all verden betyr DET, da? Er det virkelig norsk?

Henrik smilte og nikket. – Ja, det er sånn de snakker på Sunnmøre. Det betyr noe sånt som – «jeg har så veldig vondt i hodet».

– Ja, det er da sannelig mange som snakker «rart» her i landet også, bemerket Arvid. – Men det som er rart for den ene, det er helt naturlig for den andre. Bestemor er fra Troms, hun har bodd sammen med oss i mange år, men hun snakker fremdeles sånn som de gjør der oppe.

– Og mamma er født i Kristiansand, innskjøt Eigil. – Den ligner jo litt på dansk, den dialekten de snakker der.

Igjen ble det stille – denne gangen i over et minutt. Så kom det forsiktig fra Ivar: – Hun er jo ganske søt, hun danske – er det ikke – Gitte – hun heter?

– Egentlig Birgitte, mente Henrik – men det er visst vanlig å forkorte det til bare Gitte.

– Uansett så rimer det på «fitte», flirte Ivar, som begynte å bli rød i kinnene. – Som er det DU tenker på hele tiden! lo Eigil. – Bare se, gutter – han sitter med ståpikk allerede!

Ivar ble slett ikke forlegen – tvert imot trakk han ned glidelåsen i buksene. Den slanke guttepikken spratt frem, glansen var allerede ildrød og glinsende. – Jeg tenker ikke bare på fitta hennes, gliste han. – Hun har skikkelig fine pupper også!

– OK, smilte Henrik – vi får vel ta en runkerunde, da – ikke sant, gutter? Uten å vente på svar, tok han frem sitt eget stive lem, og Ivar gliste og pekte på det. – Ikke bare jeg som har fått ståpikk, ser jeg. Var det Gitte du tenkte på, kanskje?

Henrik rødmet litt. – Mmmm – eller kanskje på det hun har mellom bena. Det skulle jeg gjerne ha sett – –

– – og tatt på! kom det lynraskt fra Eigil.

– – og slikket på! fra Arvid.

– – og pult noe skikkelig! utbrøt Ivar. – Aaaaahhhh! – deeeer, ja! Det kom en tynn, hvit stråle fra det oppsvulmede, rødglinsende pikkhodet hans, som skjøt utover gulvteppet – deretter en til – og en tredje, atskillig mindre.

Henrik skjente på ham, for det var hans rom de satt på. – Det der tørker du opp etter deg! forlangte han. – Gå ut på badet og hent en våt klut! Og dere andre – det står en eske med Kleenex der borte på bordet!

Alle gjorde som Henrik sa, og like etter sprutet de tre andre også – i tre-fire Kleenex-servietter som de foldet rundt pikken.

Etterpå var det Ivar som tok opp tråden. – Jeg skal vedde på at alle tenkte på Gitte da det gikk for dere? gliste han. – Var det fitta hennes dere tenkte på, eller?

– Nei, på puppene hennes! erklærte Henrik. – Jeg tror hun har de største av alle niendeklassejentene.

– Nei, Marit har større! hevdet Eigil.

– Kanskje de er like store, mente Arvid.

– Marit har følge med en som går på videregående, meldte Ivar. – De puler sikkert hver dag!

Tausheten senket seg over den lille forsamlingen, mens de hver for seg – i sitt stille sinn – beklaget seg over livets urettferdighet.

Det var Ivar som brøt stillheten. Han så på Arvid. – Snakket du med hun Gitte – den gangen – eller?

Arvid ristet på hodet. – Ikke egentlig. Jeg bare smilte til henne og sa at hun var tøff.

– Hva sa hun til det, da? Arvid trakk på skuldrene. – Ikkeno’. Hun bare smilte tilbake og gikk videre.

– Men da, innskjøt Henrik ettertenksomt – da har dere jo liksom en slags – kontakt – ikke sant? Arvid lo. – Ikke så mye til kontakt, akkurat!

– Men du har iallfall oppført deg – hyggelig mot henne, ikke sant? fortsatte Ivar – og ikke vært en sånn dum – mobber, liksom!

– Så da har du kanskje en – åpning, kom det fra Eigil. – Vel – HUN har iallfall en «åpning»! repliserte Ivar kvikt. Alle lo, men Eigil ble fort alvorlig igjen. – Jeg mener – hvis vi nå – alle fire, liksom – går bort til henne og – snakker til henne på en skikkelig måte, så – så kanskje hun vil være – venner med oss, liksom, mente han.

– Ja, kanskje hun vil være SKIKKELIG gode venner med oss! lød Ivars ivrige stemme.

– Sa «mannen med den evige ståpikk», kom det tørt fra Henrik, og de andre smålo. – Hvis hun vil – snakke med oss, så må ikke du gjøre det ALTFOR tydelig hva du er ute etter, da, Ivar – iallfall ikke til å begynne med!

– Hva vi alle er ute etter, tenker jeg vi sier, repliserte Ivar, og et par av de andre kniste forlegent. – Altså – JEG kan beherske meg – hvis dere andre kan det også! Hvordan skal vi gå frem, synes dere?

Dermed oppsto en både ivrig og livlig diskusjon, men det tok ikke så lang tid for kameratene å komme til enighet.

– – –

To dager senere sto den slanke, blonde og blåøyde danskejenta som vanlig litt for seg selv i storefri, da fire ukjente unggutter nærmet seg forsiktig. Gitte kjente såvidt igjen den ene, og det var Arvid som først smilte høflig til henne.

– Unnskyld at vi forstyrrer, men – vi ville altså bare si at – vi synes du er en – både modig og tøff jente, og – –

– Ja, jeg husker at du sa det for fire dager siden, avbrøt Gitte – på klingende norsk. Hun lot et mistenksomt blikk gli langsomt over de fire rødmende guttene. – Hva er det dere vil nå, da?

Det var Henrik som svarte. Han var den høyeste av dem, men ikke særlig mye høyere enn Gitte selv var. Han hadde mørkebrunt, litt bølgete hår og et vennlig smil – syntes hun. Det hadde forresten de andre guttene også. – Ikke noe med – mobbing eller noe! forsikret han. – Vi har bare lagt merke til at du står mye for deg selv – og det ser ut til at du ikke har fått noen gode venninner heller.

– Og vi vet at disse jentene i niende klasse er fæle til å – å holde seg sammen med klikkene sine, innskjøt Eigil – og at de – stikker hodene sammen og – tisker og hvisker og – kniser og – –

– – og at de er noen ordentlige sladrehøner! fullførte Ivar. Guttene lo og nikket, og Gitte smilte og nikket, hun også. – Det har s’gu jeg osse bemærket! slo hun fast. Det hørtes ut til at hun blandet dansk og norsk når hun snakket, og det syntes alle guttene var utrolig sjarmerende. Hun så spørrende på dem, uten å fortsette.

Det var det i stedet Henrik som gjorde. – Derfor tenkte vi – altså – hvis du ikke har noe imot det – at du kunne – være sammen med oss – litt – – mmmm – –

– – hvis du altså har tid, kom det fort fra Arvid – –

– – og hvis det ikke er noen andre som du heller vil være sammen med – – fra Eigil –

– – og vi er altså veldig snille – – fra Ivar –

– – og vi vil gjerne være venner med deg, innskjøt Henrik igjen – –

– – for det er sikkert ikke så lett å være ny her! avsluttet Arvid og så håpefullt på henne. Han prøvde å unngå å stirre på de flotte brystene hennes, men konsentrerte seg heller om de nydelige, blå øynene og det skinnende, lyse håret, som falt i myke bølger om det vakre ansiktet – ja, for hun var jo faktisk riktig pen! slo det ham nå.

Nå smilte plutselig Gitte strålende til dem, og de andre guttene oppdaget akkurat det samme som Arvid – mamma mia! – hun ER jo riktig pen, jo! – og stemmen hennes var varm og blid da hun svarte: – Det vil jeg da meget gerne! Tak for invitationen!

Guttene hadde selvsagt konferert ivrig på forhånd, og nå foreslo Henrik overfor Gitte at de skulle møtes etter skoletid på kafeteriaen i sentrum – «like overfor jernbanestasjonen, vet du?» sa han med et spørrende blikk på deres nye venninne. Den var litt dyrere enn den i kjøpesenteret, der de fleste ungdommene pleide å samles, men til gjengjeld var det som regel ikke så mange de kjente, som gikk dit. Og guttene var blitt enige om å unngå altfor mye sammenstimling – eller for mange frekke spørsmål, og de syntes det var LITT for tidlig å invitere henne hjem på et av gutterommene – det var de også enige om. Til og med Ivar, som aller helst ville ha henne for seg selv – på sitt eget rom! Men det hadde han ikke røpet overfor de andre.

Gitte smilte og nikket takknemlig, nettopp idet skoleklokken ringte, deretter skiltes de og løp til hver sine klasserom.

En blek sol skinte inn gjennom kafeteriavinduene da de fire guttene slo seg ned rundt et av de innerste bordene. Henrik og Eigil bestilte hver sin Cola, mens Ivar ville ha en hamburger og Arvid «pølse i brød». – Det heter «hot dog» erklærte Ivar, men Arvid ristet på hodet. – Ikke på norsk! erklærte han – dessuten er jeg litt gammeldags av meg! Og så håper jeg at det ikke er bikkjekjøtt i den pølsen!

Alle lo, og Henrik så seg om etter Gitte, som ikke var kommet ennå. – Kanskje hun ikke kommer? sa Eigil. – Ja, kanskje hun har ombestemt seg, kommenterte Arvid, litt motløs. – Jenter har visst lett for det.

Men like etter dukket hun opp, blid og smilende og rød i kinnene. – Hva vil du ha å drikke – eller spise? spurte Henrik spontant, og håpet at hun ikke ville bestille noe altfor dyrt. De fire guttene hadde imidlertid blitt enige om å dele likt på utgiftene, så han var ikke altfor engstelig, heller. Likevel ble han litt lettet da han hørte svaret.

– Bare en diet Coke, takk! svarte deres nye venninne – det håpet de at hun ville bli, iallfall. Denne gang på helt feilfritt norsk, bare med en ørliten, sjarmerende dansk aksent. – Jeg håper ikke du slanker deg? smilte Eigil. – For det er iallfall IKKE nødvendig! slapp det ut av Ivar.

Hun smilte varmt til sine fire nye venner. – Er det her dere pleier å møtes? spurte hun og så seg rundt i den nesten tomme kafeteriaen. Alle guttene ristet på hodet. – Nei, som regel pleier vi å møtes hjemme hos – en av oss, svarte Eigil.

– Som regel hos Henrik, tilføyde Ivar – for han har ingen plagsomme søsken, og så har han et bra musikkanlegg.

– Danser dere, da, kanskje? spurte Gitte ivrig. – Åhhh – jeg ELSKER å danse, altså!

Guttene kikket på hverandre og ristet mismodig på hodene. – Neeeeiiiii – vi er ikke så flinke til å danse, noen av oss, innrømmet Henrik.

– Det ka’ s’gu jeg lære jer! sprudlet Gitte – for jeg ELSKER altså at danse! gjentok hun. – Det blir jo også billigere å møtes hjemme hos deg, fortsatte hun – for vi kan bare kjøpe med oss Cola og snacks fra Rimi, ikke sant? Får du lov å spille høy musikk? hun så spørrende på Henrik, som nikket.

– Ja, som regel er ikke det noe problem – mamma er sjelden hjemme, så.

– Fint! strålte Gitte og reiste seg. – Da går vi hjem til deg, hva?

Alle tenkte – jøss! – dette skjedde da svært så fort! – men det var jo riktig som hun sa, det var mye billigere å kjøpe snacks og drikkevarer i butikken. Og så var hun altså veldig ivrig etter å danse, hørtes det ut til. Ivar hadde sine spesielle tanker om det, men dem sa han ikke noe om.

Det tok ca. ti minutter å gå hjem til Henrik, og på veien var det han som gikk foran, med Gitte på sin ene side og Eigil på den andre. Gitte sprudlet i vei om forskjellige band hun likte å danse etter – noen av dem hadde ikke guttene hørt om engang. – Ikke noe problem! smilte Gitte – de finnes på YouTube eller Spotify, alle sammen!

Guttene var ikke så vant til å surfe på de kanalene heller, når de ikke skravlet om fotball eller jenter – eller runket om kapp! – spilte de gjerne en eller annen game. Det fortalte de også til Gitte – bortsett fra at de selvsagt ikke sa et ord om runkerundene sine!

Ivar og Arvid gikk bak de tre andre, og begge beundret den stramme vrikkende enden til Gitte, og det var noe ytterst sjarmerende ved måten hun gestikulerte med hendene på når hun snakket til dem. Arvid lurte på om dette var å være forelsket, mens Ivar allerede hadde ståpikk, noe han prøvde å skjule ved å holde høyre hånd i lommen hele tiden.

Som Gitte hadde foreslått, kjøpte de med seg et par store flasker Cola pluss snacks – ikke fra Rimi, men fra Kiwi, som lå nærmere. På rommet til Henrik kikket Gitte seg rundt og smilte fornøyd. – Sååå, du liker Taylor Swift, hva? lo hun. – Sexy, ikke sant? Og der er – ahhhh – hvad hedder hun? – Marilyn Monroe, ja – fra rigtig gamle dage. Rigtig store, flotte babser! – kniste hun.

– Babser? kom det spørrende fra Arvid. – Hun mener pupper – eller bryster, lød det lynraskt fra Ivar. Gitte blunket til ham. – Jahhh – nettop!

– Det var det kalenderbildet som gjorde henne så berømt, sa Henrik, litt nølende.. – Hva sa din mor til at du klistret opp et nakenbilde på veggen, da? spurte Gitte nysgjerrig. – Hun tok det ganske pent, egentlig, for hun visste også at det var et sånt – historisk bilde.

– Gitte blunket til ham. – Nååå–åhh – så du er til historie, hvad? – fremdeles var hun sjarmerende dansk, hørte guttene. Henrik trakk forlegent på skuldrene. – Han er nok mere interessert i pene pupper – ehhhh, babser! innskjøt Eigil, og alle lo, også Gitte, til guttenes store lettelse.

Heldigvis kom samtalen inn på gamle filmer og TV-serier, og det viste seg at Gitte faktisk kunne en del om det temaet. Henrik var også ganske interessert, men hans interesse gikk i en mere spesiell retning.

Derfor rødmet han og ristet på hodet da Arvid plutselig utbrøt: – Ta frem den utklippspermen, Henrik – du vet, den vi begynte å samle inn til her i fjor! – Neeeeeiiii, det er jo bare gamle bilder som er klippet ut av forskjellige ukeblader og sånt, innvendte han – Gitte er ikke interessert i slikt!

– Jooooo, det er jeg såmænd! protesterte Gitte. – Kom så med den, Henrik!

Ivar fikk som vanlig en frekk tanke i hodet ved den lille replikken, men tidde for en gangs skyld stille. Henrik reiste seg – litt motstrebende – og hentet frem en stor, tykk og innholdsrik ringperm.

Bildene var for såvidt anstendige nok, for permen var vanskelig å gjemme helt bort, og Henrik var redd for at moren hans skulle finne den – og lage bråk hvis hun fant noen bilder som var åpenbart pornografiske. Så han kom med en liten forklaring til Gitte før han åpnet den.

– Altså, hmmmm, kremtet han – dette er for det meste filmstjerner fra riktig gamle dager – det bildet av Marilyn – han pekte opp på veggen – det er faktisk det eneste nakenbildet jeg har – ehhhhmmm – på veggen, iallfall! tilføyde han etter nærmere ettertanke. Han hadde hengt opp det bildet for bare et par måneder siden, under nettopp det påskuddet at det var «historisk – nesten ikonisk» – hadde han hevdet overfor sin mor. Ordet «ikonisk» hadde han nylig slått opp, og moren hans hadde – litt motstrebende – akseptert det. Derfor hadde det også – i løpet av de siste ukene – dukket opp NOEN flere nakenbilder i samlepermen også. Det var derfor han kviet seg for å vise den til Gitte. Men hun hadde jo ikke reagert på det kalenderbildet av Marilyn, så.

Han åpnet permen og pekte. – Dette er noen skikkelige skjønnheter fra riktig gamle dager – Åhh jaaa – Liz Taylor! innskjøt Gitte begeistret – og Gina Lollobrigida. – Og ikke minst Brigitte Bardot! pekte Ivar da det første nakenbildet dukket opp. – Den filmen har jeg sett! lo Gitte – den heter « – et Dieu créa la femme» – guttene ble forbauset over det som for dem lød som perfekt fransk! – «Og Gud skapte kvinnen», ja, nikket Henrik og bladde videre. Gitte smilte og pekte, og alle guttene ga sitt besyv med – og hver kommenterte sine egne favoritter. Men de stjal seg til å se så mye som mulig på sin nye danske venninne – lys, blond og blåøyd som hun var. – Du – du ligner jo litt på – henne der, du! brast det ut av Arvid da de nakne brystene til Christina Schollin dukket frem på et av utklippene. Gitte smilte blendende til ham. – Jeg har sett den filmen også! erklærte hun. – «Änglar, finns dom?» – Jeg ser ihvertfall en akkurat nå! dristet Eigil seg til å si, og ble belønnet med et lynraskt kyss på kinnet. De andre guttene smålo – og var litt misunnelige.

De fem drakk litt Cola, knasket potetgull og peanøtter og hørte på musikk, mens de skravlet muntert sammen. Guttene fant ut at det var svært lett å snakke med Gitte – nå snakket hun nesten bare norsk også, og Ivar avholdt seg heldigvis fra å komme med frekke kommentarer.

Men da Henriks spilleliste gikk over til et nytt musikkstykke, spratt plutselig Gitte opp og utbrøt: – Åh, Lady Gaga! Henne ELSKER jeg, altså! Deretter ga hun seg helt hen i rytmene, og guttene betraktet fascinert hennes smidige hopp og sprang, den sensuelle hoftevrikkingen, og den elegante måten hun flyttet føttene på den ganske beskjedne gulvflaten. Ivar klarte ikke å løsrive sitt sultne blikk fra de faste, spente brystene som hoppet og danset, de også, bare hemmet av den stramme bh-en som avtegnet seg så tydelig under T-skjorten hennes. Han var altså SÅ fristet til å be henne ta den av, og et blikk på de andre guttene fortalte ham at de tenkte akkurat det samme!
Historien fortsætter under reklamen

Under en liten pause i musikken, mens Gitte sto med hivende pust og blussende røde kinn, kom det beundrende fra Henrik: – Du er altså så innmari flink til å danse, Gitte – jeg vedder på at du har danset mye før? – kanskje opptrådt – på en scene, til og med?

Gitte så på ham med de forlokkende, blå øynene sine og smilte – litt underfundig, syntes guttene. – Mmmmmm – måske! svarte hun.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (96 har stemt 4,28 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

2 kommentarer

  1. Anonym

    17/10/2022 kl 11:14

    En god start og er helt klar til mer . spennende .

    2+
  2. Reha

    16/10/2022 kl 8:09

    Onkel Waldo! Du har altså en dejlig måde at starte en historie på. Man bliver stille og roligt trukket ind i den. Jeg glæder mig til fortsættelsen.

    4+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *