Fader Mirandus 5

Det var en tid for selvforsvar – nødvendig vold– og det var en tid for varm og kjærlig elskov.

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Kapittel 5

Fader Mirandus sto noen sekunder og stirret medfølende ned på den knelende unge kvinnen som var helt oppløst i tårer. Langsomt nærmet han seg og la en lett hånd på skulderen hennes. – Ja, det var opprivende, det som skjedde, Silviana, sa han dempet – og jeg kan bare beklage at du måtte oppleve dette. Ingen av oss liker å drepe, og for deg må jo dette ha vært aldeles forferdelig! Men vi vet begge at her gjaldt det livet for oss begge to – enten MÅTTE vi drepe – ellers ville vi selv ha BLITT drept! Det er kanskje ikke helt riktig av en prest å si det, men – de fikk som fortjent!

Silviana løftet hodet og så på ham. – Jeg er helt enig! sa hun, med en hard, klangløs stemme. Så tørket hun øynene. – Det er ikke dem jeg gråter over, heller – det er stakkars Lisette – og familien hennes!

Mirandus var forbløffet. – Tror du at – – ? Silviana avbrøt ham. – Nei, jeg tror ikke – jeg VET! utbrøt hun fortvilet, og Mirandus var redd for at hun skulle begynne å gråte igjen. Men hun strakte ut hånden og rev det røde hodetørkleet av den døde mannen som lå foran henne. – Se her! – dette var hun så stolt over – det er ekte silke fra – – et eller annet sted langt borte. Jeg hjalp henne å reparere – denne riften her! Hun pekte, og Mirandus ble enda mer forferdet.

– Da har de altså – – Silviana nikket. – Helt sikkert! Dette tørkleet ville hun aldri ha gitt fra seg frivillig! Hun gjorde en pause, og blikkene deres møttes. – Tror du at de – – alle sammen? Hun våget ikke å uttrykke fullt ut hva hun mente, men Mirandus forsto. – Jeg er redd for det, ja! Slike mennesker viser ingen nåde når det er noe de vil ha fatt i – og jeg er sikker på at de røvet til seg alle handelsvarene som den familien hadde – OG myrdet dem etterpå!

Igjen ble det pause, og fra den andre siden av en liten knaus hørtes prusting og lav knegging. Mirandus reiste seg, og Silviana fulgte etter.

Fire tungt lastede muldyr og to hester gikk og gresset fredelig på en liten slette bak fjellknausen. I utkanten rislet en liten bekk, og sporene viste at alle dyrene hadde vært der og forsynt seg av det klare vannet.

– Jeg kjenner igjen to av de muldyrene! brast det ut av Silviana. Mirandus hørte at hun kjempet med gråten igjen. – Jeg også! nikket han. – Det er nok ikke noe håp for hverken – Lisette eller – Konrad – eller noen av de andre! fastslo han.

Silviana sank ned på en stor sten og brast i fortvilet gråt enda en gang. Mirandus lot henne gråte ut, mens han gikk forsiktig bort for å gjøre seg til venns med dyrene. Han tok litt brød fra oppakningen sin, brøt det i biter og ga dem litt, alle sammen, mens han strøk og klappet dem, og godsnakket lavmælt til dem. Bak ham stilnet etter hvert den såre gråten.

– Kom her og hils på dem, du også, Silviana, oppfordret han. – Vi kommer til å tilbringe noen dager sammen med disse dyrene fremover.

Også hun fikk gi dem noen brødbiter, og den minste hesten, som var en hoppe, snuste på henne og prustet. Silviana lo. – Det er aller første gang jeg er så nær en hest! smilte hun.

– Nå skal du ihvertfall slippe å gå på en stund, smilte Mirandus. – Så kan du bli enda bedre kjent med henne. Det ser ut til at hun liker deg allerede.

De dro de fire likene sammen i en haug, og Mirandus ba en bønn over dem. – Det er helt umulig å få begravd dem her, kommenterte han og så seg rundt. – Vi får bare la de ville dyrene ta seg av dem!

– Slik de helt sikkert har gjort med Lisette og familien hennes! bemerket Silviana med hard stemme. Mirandus nikket. – Jeg er redd for det, ja!

Ingen av dem hadde lyst til å overnatte i nærheten av de døde, så de tok med seg alle dyrene og gikk i helt motsatt retning – den veien de kom fra. – Dette er en vei over et fjellpass, forklarte han. Han husket det enkle kartet som biskopen hadde vist ham. – Jeg er redd for at disse karene nå var på vei til røverreiret sitt, for jeg tror ikke det var oss de fulgte etter. Og hvem vet? – der er det kanskje flere av samme slaget!

Før de dro av sted, undersøkte han klærne til alle røverne og fant tre gsnske tunge pengeposer. – Det er nok ikke bare den familien de har gjort det av med! bemerket han bistert. – Jeg tror ikke DE hadde så mange penger med seg – for de skulle jo selge varene sine på markedet også! Silviana nikket og svelget. Hun prøvde å la være å tenke på hva Lisette var blitt utsatt for før hun døde, men klarte det ikke helt. Det eneste klesplagget hun beholdt, var det røde halstørkleet hennes. – Jeg føler liksom at jeg gjør litt ære på henne hvis jeg tar vare på det, bemerket hun lavmælt, med en klump i halsen. Mirandus nikket at han var enig.

Nå kunne de ri, så da gikk det litt fortere, selv om de tungt lastede muldyrene ikke beveget seg særlig fort. Da det begynte å mørkne, var de i nærheten av en ganske stor gresslette, også her rant det en liten bekk i utkanten. – Kanskje du finner noen tørre grener? sa han til Silviana – så skal jeg sette helle på hestene.

– Hva er det for noe? spurte hun forundret. – Det er en slags stokker som hindrer dem i å vandre for langt bort, opplyste han. – Vi vil jo gjerne finne dem igjen i morgen. Ja, se her – det ligger noen slike på ryggen til det ene muldyret.

Silviana hjalp ham å ta de tunge oppakningene av ryggene deres, slik at de kunne beite fritt, og legge seg til å sove etterpå.

Da bålet brant lystig, kledde de begge av seg og sprang leende ut i den lille bekken. Silviana hylte. – Åååhhh, det er i-i-iskaldt, jo! hutret hun. – Det er fordi vannet kommer høyt oppe fra, forklarte Mirandus. – Men jeg skal varme deg etterpå, jeg! lovte han – med et skjevt, lite smil. Silviana kniste forventningsfullt.

Mirandus grep et av de mykeste ullteppene og la det kjærlig rundt de våtglinsende skuldrene hennes. Hun sto helt stille mens han lot sine store, kraftige hender gli langsomt og ømt over den skjelvende, unge kroppen. Hele tiden søkte de hverandres blikk, men ingen av dem sa et ord. Det var liksom ikke nødvendig. Begge visste hva som kom til å skje – og begge ønsket det så inderlig!

Silviana nøt å føle hans sterke never på kroppen sin. Hun klarte ikke helt å la være å tenke på at – for noen timer siden hadde disse hendene tatt livet av tre mennesker! Men hun hadde drept selv også! – og tanken på det var helt uvirkelig! Hun prøvde å jage den på flukt så godt hun kunne – nå visste hun at de samme to hender kunne både elske – og drepe! Det var en tid for selvforsvar – nødvendig vold – og det var en tid for varm, øm og kjærlig elskov. Hun lot den siste tanken fylle seg helt da hun la armene om nakken hans og leppene deres møttes. Nå var det dette som var virkeligheten – det var dette som var nødvendig for at livet skulle være verdt å leve! Straks tok hun seg i det – var dette tanker som sømmet seg for en nonne, mon tro? Burde det ikke være livet som Guds tjenerinne som skulle fylle hele hennes liv, hele hennes bevissthet? Hun tvang også den tanken på flukt og la hele sin sjel i det lange, intense kysset. Det unnlot ikke å ha sin virkning på ham – lemmet hans vokste, ble stort, stivt og hardt og presset seg insisterende mot den myke maven hennes.

De la seg ned på teppene sine, et lite stykke fra bålet, og elsket – lenge, hektisk og lidenskapelig, mens dyrene gresset fredelig, og mørket senket seg langsomt over dem. Etterpå, da de lå andpustne i hverandres armer, og Mirandus fremdeles var bankende hard og dypt inni henne, mumlet Silviana: – Jeg elsker deg, Mirandus! Jeg vil være sammen med deg – hele tiden – jeg vil ha barn med deg! Jeg vil ikke være nonne lenger – og jeg vil IKKE bli priorinne for det klosteret! erklærte hun med fast stemme.

Det ble stille en stund før Mirandus svarte. – Jeg har faktisk tenkt akkurat de samme tankene, Silviana – min elskede! Jeg har nok kjempet med overfallsmenn før også, der det har stått om livet for både meg og mine reisefeller, men – han sukket tungt – jeg har aldri drept noen – før i dag, Silviana! Og selv om disse mennene kanskje fortjente det – vi vet jo at de har myrdet en hel familie – og helt sikkert flere til! – så føler jeg meg svært ille til mote!

Han sukket igjen og klemte henne godt inntil seg. – Og, Silviana – jeg har nok vært sammen med kvinner før også, men aldri har jeg sagt disse ordene til noen av dem: – jeg elsker deg, jenta mi – så inderlig! – og jeg var altså SÅÅÅÅ redd for å miste deg i den kampen tidligere i dag! – Jeg også! innskjøt Silviana, og de klamret seg til hverandre – uten ord. De visste begge at – fra nå av hørte de sammen – men hva ville fremtiden bringe? Det visste ingen av dem. Det tok lang tid før de sovnet, begge hadde sine egne tanker å stri med.

De brukte nesten tre dager på å nå byen der Mirandus hadde planlagt å selge de varene de hadde kommet over på en så sørgelig måte. For noen få skillinger fikk han leid en markedsplass og et par primitive, men solide langbord, der de kunne legge frem varene sine. Det var for det meste hjemmegjorte, men solide klær og vevde tøystykker, men også forseggjorte bruksting av tre – mange av dem kunstferdig utformet, og til og med malt i sterke, vakre farver.

Folk flokket seg om bordene deres, og noen undret seg over at en prest og en nonne hadde så mange forskjellige varer å selge. Mirandus følte at han måtte gi en forklaring. – Alle inntektene av det vi selger her, vil gå til de fattige! erklærte han med fast og klar stemme. Praten rundt dem stilnet av da han ga en kortfattet, men dramatisk beretning om hvordan de hadde kommet over disse tingene. Flere gispet og korset seg, men et par av mennene var skeptiske.

– Mener du virkelig å si at dere to – en prest og en nonne – har tatt livet av fire landeveisrøvere? spurte han mistenksomt. Mirandus nikket. – Ja, dessverre! Det er ikke akkurat noe vi ønsket, men jeg kan forsikre dere – det sto om livet for oss begge to – og vi er sikre på at mange av disse varene har tilhørt en familie som vi ble kjent med.

Nå var det plutselig flere som så skeptiske ut, og en av de andre spurte: – Kan dere beskrive noen av disse påståtte røverne, kanskje? Noen av tilhørerne så forarget på ham for at han så tydelig trakk ordene til en kirkens mann i tvil, men det var Silviana som svarte:

– Han som overfalt meg – og prøvde å voldta meg, svarte hun med hard og fast stemme – hadde et stort, svart skjegg med grå striper, stygge, gule tenner – og et stygt arr i ansiktet som gikk fra det venstre øret hans – her – hun pekte på sitt eget øre – og som forsvant ned i skjegget hans – her! Hun trakk pusten dypt da hun gjenopplevde det, så tilføyde hun: – Han var ganske stor og tung – stor mave – og han luktet vondt!

Hun kastet et blikk på Mirandus. – Akkurat da var abbeden i kamp med to andre banditter, så jeg var dessverre nødt til å drepe ham!

– Gale-Laurens! utbrøt plutselig en kvinne. Hun så ut til å være i tredveårene, hun var høy, litt kraftig bygget, men med en velskapt og frodig kropp. Nå var hun blank i øynene, og det så ut som hun var på nippet til å gråte. – Har du virkelig drept – Gale-Laurens? DU – en spinkel liten nonne? Hvordan klarte du det?

– Med denne her! svarte Silviana – det var kommet noe kaldt og hardt i stemmen hennes, og plutselig sto hun med en stor, blinkende kniv i hånden. Ingen hadde sett at hun trakk den, for det hadde skjedd så fort. Hun trakk frem det røde silketørkleet også, og holdt det opp. – Dette har tilhørt en ung kvinne som jeg ble kjent med, og da jeg så det på hodet hans, skjønte jeg straks at han hadde drept henne! Voldtatt – og drept henne! Det oppsto en sjokkert mumling i flokken – alles øyne var rettet mot Lisettes røde silkeskjert, og flere korset seg.

– Var det en yngre, rødhåret gutt med dem? kom et brått spørsmål fra den samme kvinnen. Et par vidåpne, mørkebrune øyne møtte blikket til Mirandus, og han nikket. – Ja, han passet hestene til å begynne med, men da han så at det gikk dårlig for kameratene hans, kastet også han seg inn i kampen. Da var søster Silviana i store vanskeligheter, så jeg var dessverre nødt til å drepe ham også!

– Det var halvbroren til Gale-Laurens! utbrøt kvinnen. – De voldtok og drepte søsteren min i fjor, deretter drepte de mannen hennes også – og min mann, som prøvde å beskytte dem! Nå sto tårene i øynene hennes og begynte å piple nedover de runde kinnene. – Så stjal de hesten hans – den som står der – jeg kjenner den igjen! Hun pekte med en skjelvende finger på den lille hoppen, som sto bundet ved siden av muldyrene og tygget fredelig på en bunt høy som Mirandus hadde gitt henne.

Nå tok Mirandus to skritt frem og la en medfølende hånd på armen hennes. Hun var kanskje i slutten av tredveårene, og det lysegule hodetørkleet hennes kunne ikke skjule at hun hadde både langt og vakkert hår. De fulle leppene hennes skalv av bevegelse. – Jeg føler så inderlig med deg i din sorg over din families tragiske skjebne! sa han, med varm, avdempet stemme. Kvinnen nikket takknemlig, med tårestriper nedover kinnene. – Da tilhører jo denne hoppen egentlig deg! fortsatte han. – Men søster Silviana er blitt så glad i den at jeg gjerne kjøper henne av deg. Han tok frem en pung og så spørrende på henne. – Hva synes du er en passende pris? – jeg har dessverre ikke så god forstand på slikt.

En kraftig, litt undersetsig mann kom frem og kremtet. – Jeg har handlet en god del med hester – – begynte han, men kvinnen avbrøt ham. – Hvis vi nå virkelig er kvitt Gale-Laurens og banden hans, så fortjener abbeden – og denne unge nonnen – heller betaling av OSS! erklærte hun, med høy og klar stemme. – Så hun skal gjerne FÅ den hesten av meg – hvis dere mener at den er min! For meg ville den bare vekke vonde minner likevel.

Flere i flokken nikket og mumlet anerkjennende, og den undersetsige, hestekyndige mannen tok ordet igjen: – Jeg er helt enig med Marguerite, erklærte han høyt og tydelig. – Abbeden og denne unge nonnen – det er jo helt utrolig at de har overlevd! – de har gjort hele distriktet her en stor tjeneste, og jeg foreslår at vi foretar en innsamling – her og nå – for å belønne dem og vise at vi setter pris på dem!

Han klasket tre store, blanke sølvmynter i bordet, og flere andre stimlet sammen for å bidra. Det tok noen sekunder før den forbløffede Mirandus fikk summet seg, men til slutt kremtet han og løftet hånden bydende for å skape stillhet. – Jeg takker dere alle på det ydmykeste, erklærte han – men hverken Søster Silviana eller jeg vil ha noen belønning – ikke for oss selv, iallfall! Men vi tar gjerne imot bidrag til beste for de fattige – og da synes jeg det er best at de pengene blir overlatt til presten her i byen. For jeg går ut fra at det er hans plikt å vise omsorg for de fattigste blant oss, ikke sant?

Mange i flokken nikket samtykkende, myntene fortsatte å strømme inn, og Mirandus tilføyde: – Det er en velsignet gjerning, det dere nå gjør, husk det som Frelseren sa: «Det dere gjør mot disse mine minste, det har dere gjort mot meg».

Flere av kvinnene mumlet Amen! og gjorde korsets tegn, og Mirandus hevet røsten igjen: – Kan noen av dere kanskje fortelle meg hvor presten holder til? – vi er ganske ukjent her i byen, nemlig.

– Her er jeg, Mirandus! hørtes plutselig en kraftig, buldrende stemme, men den mannen som trengte seg gjennom flokken, var ikke mere enn middels høy, han hadde en rund, liten mave, og klesdrakten hans fortalte klart og tydelig at han var prest. Mirandus stirret målløs på ham da han nærmet seg bordet, og strakte ut begge armene med et bredt smil. – Albrecht! utbrøt han forbløffet, og de to prestene omfavnet hverandre varmt, mens mengden klappet begeistret. Nå kom også flere bort og klappet Mirandus anerkjennende på ryggen, mens kvinnene stimlet sammen rundt Silviana.

– Albrecht – er DU virkelig blitt prest her i byen? utbrøt Mirandus vantro. – Og – har du din daglige gang på markedsplassen også? blunket han og smilte. Den andre lo, skrattende og jovialt. – Nei, Mirandus, ikke så ofte, men ryktet om dine bravader flyr foran deg på svært så raske vinger! humret han. – En av mine små – – en av mine kjære tjenestepiker løp for å hente meg så snart hun hørte hva du og den – den vakre nonnen her hadde vært utsatt for!

Synet av den joviale presteskikkelsen hadde umiddelbart brakt Mirandus’ tanker tilbake til vandringsdagene. Albrecht hadde vært en omvandrende munk, akkurat som han selv, de hadde holdt sammen i over to år før veiene deres skiltes ad, og måten vennen ordla seg på, fortalte Mirandus at han åpenbart var den samme lystige – og lystne! – kvinnejegeren som han alltid hadde vært. Men han visste at han også hadde et varmt hjerte. Albrecht måtte være passert de femti nå, regnet han ut, og han nøt tydeligvis stor tillit blant byens befolkning, som behandlet ham med varm vennlighet, men kanskje ikke med så stor respekt som Mirandus ville ha ventet. Han la også merke til at den kvinnen som nettopp hadde gitt ham hesten sin, nå hadde tørket tårene og smilte varmt mot den litt tykkfalne presten. Hun var ganske velskapt, med svulmende former og fulle bryster, men hun hadde løstsittende klær på seg, som ikke fremhevet kroppen hennes på noen måte.

– Dere må bli med meg hjem og spise middag! forlangte Fader Albrecht – og så drikker vi litt vin, dere forteller meg hele historien, og så mimrer vi litt om gamle dager, Mirandus! – Ehhh, jeg må prøve å få solgt disse varene først! protesterte Mirandus. Fader Albrecht la en vennlig – eller var det en kjærlig? – hånd på den velskapte enkens skulder. – Det tar Marguerite seg av, erklærte han – hun er en søyle av pålitelighet og anstendighet, og hun er et svært betydningsfullt medlem av menigheten min også! Det var flere som nikket og gjorde det klart at de var enige. Det slo Mirandus at den ulykkelige, men tiltrekkende enken sikkert hadde søkt trøst hos hans vennlige og forståelsesfulle – og kvinneglade! – venn.

Mirandus møtte blikket til den lille, kraftige mannen som hadde gitt det første bidraget. – Du sa du var vant til å handle med hester, ikke sant? Mannen nikket. – Hvis Marguerite får solgt alle varene her – eller de fleste av dem – så kunne du kanskje prøve å finne kjøpere til disse muldyrene – eller iallfall til tre av dem – hvis det skulle bli varer ti overs? Mannen nikket. – Det gjør jeg så gjerne, Fader, erklærte han med fast stemme. – Faktisk kan jeg – – et øyeblikk, la meg bare ta en titt på dem, så kan jeg gi deg en god pris nå med det samme!

Fader Albrecht brøt inn med et bredt, godslig smil. – Sannelig har du vært heldig i dag, Mirandus! lo han. – Hubert her er den ærligste hestehandleren jeg kjenner – kanskje den eneste ærlige jeg kjenner også! – det lød spredt latter fra forsamlingen – og en bedre torvkone enn Marguerite finner du ikke! Hun smilte, åpenbart henrykt over den varme rosen, og igjen lød det anerkjennende mumling fra kundeflokken. Et par av mennene klappet Hubert vennlig på skulderen. – Fader Albrecht har helt rett! erklærte de, og mannen rødmet lett, uten å kommentere nærmere.

Mens Hubert undersøkte muldyrene, sto Mirandus og pratet med presten. Marguerite var fullt opptatt med de høyst ulike varene som de små dyrene hadde hatt på ryggen, og Silviana hjalp henne.

– Hvordan klarte dere å overmanne hele FIRE banditter, da, Mirandus? spurte Fader Albrecht forundret. – Vi har jo måttet slåss mot landeveisrøvere før, både du og jeg, men da var vi alltid flere sammen. De omkringstående lyttet ivrig, spent på hva den ukjente munken – som de nå visste også var abbed – svarte.

– Etter at vi skiltes, Albrecht, dro jeg østover, forklarte Mirandus – og traff tilfeldigvis på noen japanske buddhistmunker – opprinnelig krigermunker – som hadde utviklet noen fantastisk effektive kampteknikker! Dem vandret jeg sammen med i flere måneder, og de lærte meg utrolig mye – en del av det lærte jeg videre til Søster Silviana her, og uten de kunnskapene – og uten hennes hjelp! – hadde vi ikke stått her i dag, noen av oss!

Silviana følte seg litt brydd over alle de beundrende blikkene, men hun hjalp Marguerite å finne frem flere varer hun kunne selge, og haugen med mynter på bordet hadde vokst, la hun merke til. Nå tok Marguerite frem en liten lerretspose og sopte myntene oppi den. – Denne kan vel du ta vare på, søster? smilte hun vennlig, og Silviana tok takknemlig imot den. Hun løftet hånden mot folkemengden og hevet stemmen. – Velsignet være dere alle sammen! erklærte hun. – Jeg kan bare gjenta hva abbeden sa – dette skal komme de fattige til gode – alt sammen!

Hun fikk flere vennlige smil og takk – og flere mynter direkte i hånden. Marguerite opplevde at ingen prutet på de prisene hun forlangte – noe som var høyst forbausende, syntes hun. Og Hubert kom også frem med en tung pose med sølvmynter, som han overrakte Mirandus. – Jeg har kjøpt alle fire, og jeg har gitt deg en god pris! forsikret han. – Men det er bra dyr, alle sammen!

Mirandus takket ham hjertelig og trykket ham varmt i hånden. Så møtte han blikket til den tiltrekkende torvhandlerkonen. – Da overlater jeg resten til deg, Marguerite, smilte han. – Og når du er ferdig, kommer du kanskje innom presten etterpå?

– Det gjør jeg så gjerne, abbed Mirandus! svarte kvinnen smilende og gjorde en ærbødig bøyning med hodet. Samtidig møtte hun blikket til Fader Albrecht, som nikket og humret anerkjennende. Det var noe i den korte utvekslingen av blikk som fortalte Mirandus at det nok ikke ville være første gang den yppige enken besøkte presteboligen!
Historien fortsætter under reklamen julekalender
– Jeg skal hjelpe deg, jeg, Marguerite, tilbød Silviana – så blir vi sikkert fortere ferdig. Du må bare si meg hvilke priser du synes det er rimelig å ta! Den andre kvinnen smilte takknemlig mot henne. Mens hun kastet et vennlig blikk på alle som hadde stimlet sammen foran bordene deres, bøyde hun seg over mot Silviana, pusten hennes streifet øret hennes: – Det er jo allerede tydelig at en ung og vakker nonne som har vært med på å nedkjempe Gale-Laurens, trekker mange kunder! mumlet hun så lavt at bare de to–tre nærmeste hørte det. Silviana rødmet og slo blikket ned, mens Fader Albrecht, som ikke hadde hørt noe, buldret godmodig: – Godt, mine damer, da skal jeg sørge for å holde både maten og vinen varm til dere kommer! Skal vi gå, Mirandus?

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (85 har stemt, 4,28 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

9 kommentarer

  1. Lunar Landing

    24/11/2022 kl 13:03

    Bravo onkel Waldo!
    En velskrevet og spennende historie, med forbløffende detaljrikdom. Har du skrevet flere slike?

    1+
    • OnkelWaldo

      24/11/2022 kl 20:56 - som svar på Lunar Landing

      Jooooo, det har blitt ganske mange etter hvert, så – – det kan nok hende du vil finne noen flere du liker i listen min. Hyggelig at du likte denne her!

      1+
  2. Anonym

    08/07/2022 kl 14:42

    er der nogen måde jeg ikke har rost dig på endnu og nogen superlativer jeg ikke allerede har brugt ?? fabelagtigt,fremragende,forrygende…næh de er allerede blevet brugt 🙂 nå pyt de fortjener at blive hevet frem påny…at kunne skrive en historisk novelle roman,så detaljeret,så fyldt med drama,romantik,spænding og den gnist mellem hoved personerne..på en erotisk side..hvor de fleste ville hoppe lige ud i ” og så kom der et hold nonner gående og så smed de tøjet og så…” 🙂 allerede efter første halvdel af kapitel 1 ..er overraskende ,anderledes men intet mindre end blændende.

    jeg ved godt at den fortælle stil her,vil dele vandene,men jeg må simpelthen tænde 5 blinkende stjerner her 🙂 cèst magnifiqe Waldo..

    5+
    • OnkelWaldo

      08/07/2022 kl 15:24 - som svar på

      Jeg blir selvsagt både oppmuntret og stimulert av alle dine rosende ord, Anonym – og ikke så lite forlegen, må jeg tilstå! Det er kanskje slike fortellinger jeg liker best å skrive – der ting utvikler seg langsomt, og – det må jeg også tilstå – der jeg selv ikke er helt sikker på hvilken retning historien vil ta! For dette er nemlig tilfellet her – først NÅ er jeg i ferd med å begynne på neste kapittel! 😁

      Tusen takk skal du ha!

      3+
      • Anonym

        17/07/2022 kl 4:32 - som svar på OnkelWaldo

        🙂 det skal du såmænd ikke være/ blive waldo 🙂 de er fuld fortjent,hver eneste af dem..Vi VED at du kan skrive erotisk så det gnistrer..det har du bevist igen og igen.. 🙂 desværre får du ikke altid den credit du fortjener..måske pga sproget ?? men her går du en helt ny vej og udfordrer både dig selv og læserne,ved en historisk novelle/roman ?? hvor du gør noget så sjældent som ikke at skulle til det erotiske så hurtigt som muligt..5 kapitler,hvor du bare bygger op og op,med spænding og drama og en spirende romantisk gnist + en detalje rigdom,så man næsten sidder og føler man ser en film..det er absolut højeste klasse. & når man støder på noget af højeste klasse,så ville man være et skarn,hvis man ikke roste og anerkendte det.. 🙂 noget helt andet er,,,,jeg har spekuleret på…hvordan mon casanovas barndom og ungdom,i en norsk landsby,hvor lysten lå og boblede,under den strenge relligiøse samfunds moral..fortalt af en mester skribent som Onkel waldo,ville blive ?? 🙂 måske får jeg aldrig svaret og måske er jeg og dine andre trofaste følgere,så heldige at vi gør 🙂 masser af fan support ihvertfald herfra

        0
        • OnkelWaldo

          17/07/2022 kl 6:52 - som svar på

          Jeg må bare nok en gang få takke for blomstene!  Nå har jeg alltid bevisst unnlatt å benytte faktisk historiske personligheter – ihvertfall som HOVEDpersoner, og Casanova har jo i tillegg skrevet sine egne erotiske memoarer. Men kanskje man kunne tenke seg en fiktiv “mini-Casanova”, i likhet med det du antyder?
          Jeg har også lekt med tanken på den såkalte “jomfrudronningen” – Elizabeth 1. – VAR hun så uskyldig som hun selv hevdet at hun var? – eller var Thomas Seymour ENDA litt dristigere enn det som er fremkommet i historiebøkene?
          Jeg spørger kun – – – 

          1+
  3. Reha

    08/07/2022 kl 9:43

    Det vil jeg glæde mig til, den kan ihvertfald sagtens bære et afsnit mere.

    1+
  4. Reha

    08/07/2022 kl 7:28

    Det er en rigtig god, var det afslutning, historie, men jeg håber da at du har mere i ærmet om de to, Onkel Waldo.

    1+
    • OnkelWaldo

      08/07/2022 kl 8:53 - som svar på Reha

      Vel, Reha – jeg hadde nok tenkt meg en fortsettelse, men jeg har ikke begynt på den ennå!  😁

      3+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *