Vaktmesteren – del 1

sut pik slikker pik ung pigeden lille tungespissen og de fulle, sugende leppene lekte med en grov, årete stake – en skikkelig mannfolkpikk!

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.

Nok en gang henlegger jeg historien til England – forrige gang det skjedde, var i novellen «Familiegjenforening». Men denne gangen med en nordmann i – den mannlige! – hovedrollen.

Oppmerksomme lesere vil legge merke til at historien foregår for noen – men ikke altfor mange – år siden.

—  —  —

Jeg har hatt denne jobben i ganske mange år nå. Kanskje noen har vanskelig for å tenke seg at en vaktmesterjobb er drømmejobben, men jeg er svært så fornøyd, iallfall. Det trenger kanskje en forklaring.

For mange år siden, da jeg var nitten-tyve år, flakket jeg rundt i verden, fra sted til sted og visste ikke helt hva jeg «skulle bli for noe», som de eldre stadig spurte meg om. Jeg likte å være en fri fugl, ubundet av faste forpliktelser, og jeg tok meg jobber hvor som helst jeg fant dem. Slik kom jeg borti flere fagområder – blant annet jobbet jeg et års tid ombord på en liten Nordsjøbåt, deretter fikk jeg jobb i et stort byggefirma, som hadde ulike oppdrag både her og der, og da et større bygningsprosjekt var avsluttet, fikk jeg jobb hos elektrikeren, som jeg var blitt kompis med i mellomtiden. Like etter fikk firmaet hans et oppdrag i England, og da fulgte jeg med dit.

Da det oppdraget var slutt, likte jeg England så godt at jeg hadde lyst til å bli værende. Jeg hadde truffet en jente som jeg likte godt, og det gikk bare noen måneder før hun ble gravid. Da ville hun gifte seg, jeg var blitt 24 år og i grunnen litt lei av å flakke rundt fra sted til sted og fra jobb til jobb. Men for å gifte meg, trengte jeg jo en fast jobb, mente jeg.

Nå traff det seg slik at Carolyn hadde vært elev ved en katolsk pensjonatskole i Nord-England da hun var jentunge. Hun hadde visst vært litt av en mønsterelev også, og hadde fortsatt kontakt med et par av nonnene som underviste der. Av dem fikk hun vite at vaktmesteren var blitt ganske gammel og skrøpelig med årene, og det var vanskelig å finne en ny. For skolen lå litt avsides, og de ville gjerne ha en mann med familie, fordi dette var en ren jenteskole, med elever fra 10 – 15 år.

Carolyn ble begeistret. – Det følger gratis hus med stillingen, Dickie. Og når barna våre vokser til, så kan de gå gratis på skole der. Det er en kjempestor park rundt, barna kan leke trygt, og vi kommer til å bli sååååååå lykkelige der!

Historien fortsætter under reklamen

Magen hennes hadde såvidt begynt å runde seg, og hun hadde allerede planlagt en stor barneflokk! Men vaktmester, det burde jo passe godt for meg – jeg var både fingernem og oppfinnsom og jeg hadde vært borti det meste innen bygningsfaget. Det gikk jo an å prøve et år eller to, og så kunne jeg se meg om etter noe annet i mellomtiden. Tenkte jeg.

Merkelig nok ble det en ganske lykkelig tid de neste årene. Det var bare ca. et kvarters kjøretur til puben, der en innflyttet nordmann ble godmodig akseptert, særlig når han spanderte noen runder øl av og til og etter hvert ble en av de beste på dartslaget. Carolyn satte to gutter og en jentunge til verden i rask rekkefølge, hun trivdes med rollen som hjemmeværende husmor og hadde god kontakt med nonnene på skolen.

Men etter omtrent åtte-ni år ble moren hennes skrøpelig og hadde vanskelig for å klare seg selv. – Jeg bare MÅ reise for å hjelpe henne, Dickie, men jeg tar med meg barna, så du kan få gjort jobben din i fred. Stakkar, det er ikke sikkert hun lever så lenge, heller! Jeg kommer tilbake så fort jeg kan – og så kan jeg jo komme på besøk, vet du! tilføyde hun, med et smil og et lite meningsfylt blunk.

Hun holdt ord også, og de neste månedene ble det ihvertfall litt sengekos et par ganger hver fjortende dag eller så. Men etter hvert ble det lenger og lenger mellom besøkene, moren var like skrøpelig og hjelpetrengende, men lå ikke akkurat på det siste heller. – Jeg skal si deg, Dickie – barna har faktisk fått liv i henne igjen, fikk jeg høre. – Det er rent så hun blomstrer opp når hun har dem rundt seg!

Inntil da hadde jeg så å si ikke lagt merke til at jeg hadde en skokk med jenter rundt meg. Skolen hadde plass til 88 elever, hadde jeg fått vite da jeg ble ansatt, men flere av de påfølgende sommerferiene, da de aller fleste var reist hjem, var gått med til ombygging og ominnredning, slik at det nå var overnattingsplass til 124. De overså meg som regel, og for meg var de bare en ensartet masse av reglementerte skoleuniformer – mørkeblå jakker, svarte, riktignok ganske korte foldeskjørt, og hvite bluser, delvis dekket av et gyselig skoleslips – og svarte sko.

I alle år hadde jeg hatt en både ivrig og villig seksualpartner i Carolyn. Nå hadde det gått to-tre måneder uten besøk, og en dag kom en sjokkerende telefonbeskjed. Hun var åpenbart både flau og forlegen, hun hakket og stammet, men – hun hadde altså truffet igjen en gammel «flamme» fra ungdomsdagene, og denne flammen hadde tydeligvis blusset opp så kraftig at hun – vel, hun beklaget i høye toner – det er ikke noe feil på DEG, altså, Dickie! – men hun ville ikke komme tilbake som min kone! Dessuten bodde han like i nærheten av moren hennes, så hun kunne fortsette å ta seg av henne uten problemer.

Jeg hadde nok ant – i et par måneder allerede – at noe slikt kunne komme til å skje, så jeg ble ikke direkte sjokkert, men det var ganske uvant å bli overlatt helt til meg selv. Så jeg kastet meg over arbeidet med større iver og energi enn før.

Men i løpet av de årene jeg hadde vært ansatt på dette isolerte stedet, hadde jeg også fått rettet opp mye av det halvdårlige vedlikeholdsarbeidet som min aldrende forgjenger i stor grad hadde forsømt gjennom femten-tyve år. Priorinnen, som var skolens bestyrer, var strålende fornøyd med meg, og det var nok grunnen til at jeg fikk lov å fortsette, selv om det nå kom henne for øre at jeg var blitt alene. Ja, det var Carolyn som fikk all skyld. – En kvinne skal bli ved sin manns side i gode og onde dager! erklærte den myndige priorinnen. – Særlig en så solid, arbeidsom, pålitelig og skikkelig mann som Dem! Pussig, igrunnen, tenkte jeg – selv om engelskmenn alltid sa «you» til alle, så forestilte jeg meg liksom at søster Agnes ville ha brukt «De» om hun hadde snakket norsk!

Det var rent så jeg rødmet over all rosen, men jeg takket pent og trakk meg tilbake til arbeidsplassen min. Den befant seg i underetasjen på den ruvende skolebygningen, som forøvrig rommet både gymnastikksal og romslige, men overfylte lagerrom.

Skolen var opprinnelig et gammelt slott, bygget på 1600-tallet av en stormannsgal, men åpenbart umåtelig rik adelsmann. Opp gjennom århundrene hadde bygningen – og sidebygningene – gjennomgått diverse renovasjoner, forandringer og påbygninger. Vaktmesterens, altså mitt kontor, var et nokså trist, men ganske stort rom i kjelleretasjen, med et par små vinduer høyt oppe på veggen, bare egnet til å slippe inn litt lys. De små rutene var forsynt med ruglete, gulfarget og ugjennomsiktig trådglass som måtte være minst hundre år gammelt – men solid.

Vegg i vegg med kontoret, og dårlig opplyst, strakte det seg tre-fire digre lagerrom, som var fylt med det meste man kan tenke seg av antikke skolepulter, arkivskap, vanlige skap og andre møbler, kasser, kister, kartonger og gamle, tildels rustne og ubrukelige redskaper, apparater og maskiner. Jeg hadde såvidt kastet et overfladisk blikk på det, men ettersom jeg hittil hadde hatt nok nyttig å foreta meg, hadde jeg bare latt det være.

Faktisk hadde jeg vel gruet meg litt også, for egentlig er jeg et ordensmenneske, tro det eller ei! – og jeg avskyr rot! Og jeg hadde merket meg at det var både antikviteter og søppel blant alt det som var stablet, nesten fra gulv til tak, i de tre – eller kanskje det var fire – lagerrommene bortenfor det kontoret som var mitt daglige tilholdssted, når jeg da ikke var et eller annet sted rundt på eiendommen med verktøykassen min.

For sikkerhets skyld avklarte jeg saken med priorinnen, blant annet nevnte jeg brannfaren når så mye brennbart var stablet oppå hverandre og at det ville være vanskelig å komme frem med slukningsutstyr. Priorinnen viftet avvergende med hånden. – De har helt frie hender, vaktmester, erklærte hun. – Det har sikkert ikke blitt ryddet eller kastet noe der på de siste hundre årene. Og hvis De, som De antyder, skulle komme over noen gjenstander av verdi, så har De min tillatelse til å avhende dem til Deres egen gevinst. Betrakt det som en liten bonus som takk for alt det ekstraarbeidet som jeg vet ligger foran Dem. Hun smilte konspiratorisk. – Jeg kan betro Dem at denne institusjonen står fjellstøtt rent økonomisk, vaktmester, smålo hun. – Så bare sett i gang, og lykke til med hva De enn måtte finne!

—  —  —

Den gamle pensjonatskolen hadde en gammel, men romslig varebil, som jeg brukte to-tre ganger i uken for å hente nødvendige forsyninger fra landsbyen. Nå ble den brukt enda oftere i en periode, mens jeg stablet den full av eldgamle skolepulter, møllspiste klær, mugne skolehefter og en masse annet skrot. Samtidig brukte jeg mye tid på å sette til side ting som jeg tenkte jeg skulle kikke nærmere på senere.

Jeg hadde kjørt bort mange lass allerede, og var i ferd med å bære ut en del kartonger, som jeg stablet midlertidig ved siden av bilen, slik at jeg kunne få plass til mest mulig når jeg begynte å laste den. Men jeg syntes jeg trengte en pause, så jeg gikk hjem og brygget meg en kopp kaffe – ikke te, for selv om jeg nå hadde bodd mange år i England, var det en del norske vaner som hang igjen.

Jeg tok meg god tid til å slappe av med kaffekoppen og et par smørbrød, bladde gjennom et par aviser også, og da jeg kom tilbake, hadde det samlet seg en stor jenteflokk rundt stabelen av kartonger, og bøker og hefter lå strødd utover bakken. Jeg kunne ha brølt til dem, men det er liksom ikke min stil, så jeg nærmet meg ganske rolig, men med et strengt uttrykk i ansiktet. Noen av jentene oppdaget meg, utstøtte små, forskrekkede hyl og pilte bak hjørnet for å gjemme seg.

Men noen ble igjen, og så opp på meg med unnskyldende blikk. En av de modigste smilte forsiktig. – Unnskyld, altså, vaktmester, men – men vi fant noe her som vi gjerne vil beholde – – hvis det er greit?

En mørkhåret jente, som satt på huk, holdt opp et skrivehefte. – Jeg fant skriveboken til tanten min – hun smilte litt usikkert. – Hun gikk her for – for over tyve år siden.

Da de så at jeg ikke skjelte dem ut, kom noen av de andre jentene tilbake, forsiktig og nølende, alle med en skrivebok, et hefte eller en slitt gammel lærebok i hendene. – Her står navnet til – bestemor! kom det forsiktig fra en spinkel, liten skapning med lange fletter. – Tenk – den har ligget her i – nesten femti år!

Jeg smilte til dem. – Greit, jenter, dere kan godt få lov å lete – og ta med dere det dere vil ha. Men det er vel ikke nødvendig å rote så fælt? Jeg pekte på alt det som lå strødd utover bakken. – Vi lover å rydde opp etter oss! kom det spontant fra den første jenta. – Alt sammen. Æresord, altså! Ikke sant, jenter?

Det lød en bekreftende mumling fra jenteflokken, og alle nikket med hodet. – OK, da går jeg ned og rydder på lageret, mens dere går igjennom disse heftene og bøkene, tar med dere det dere vil ha, og legger resten tilbake i kartongene. Men bare la dem bli stående på bakken, jeg pakker bilen senere. Jeg skal forresten komme opp med noen flere kartonger også. – Tusen takk, vaktmester, vi skal være sååååå flinke! hørtes det bak meg idet jeg snudde meg og forlot dem.

Da jeg gikk ned trappen til «hulen min», slo det meg plutselig at dette var første gang jeg faktisk hadde snakket med noen av jentene på skolen – og jeg hadde jobbet her i over ni år! Tidligere, når jeg hadde gått til og fra, til og med sagt «Excuse me, please!» hvis jeg måtte smyge meg forbi en jenteflokk som sto i veien, hadde jeg blitt betraktet med komplett likegyldighet, nærmest som et inventar. Det var nesten uvant å bli betraktet som et vanlig menneske igjen!

Da jeg kom opp igjen med en ny kartong i armene, oppdaget jeg at de hadde organisert seg, de hadde tømt innholdet i noen av kartongene ut på bakken, der det lå i pent ordnede stabler, som ble gjennomgått av fire-fem jenter som sorterte ut det som åpenbart var bare skrot, som så ble lagt tilbake i de tomme eskene igjen. Resten ble så nøye gjennomgått av hele jenteflokken, som nå hadde vokst til mellom tyve og tredve stykker, anslo jeg, og noen av dem flokket seg rundt meg da jeg kom med en ny kartong. – Se det, dere er jo både flinke og raske, roste jeg dem, og flere smilte fornøyd.

Den første som hadde tatt ordet, rettet ryggen, rød i ansiktet etter det hektiske ryddearbeidet. Tydeligvis en av lederne i flokken, tenkte jeg. Hun tok et skritt mot meg, smilte og rakte frem hånden. – Vaktmester, kan vi få vite hva du heter? smilte hun. – Jeg heter Cherish, men alle kaller meg bare Cherry. – But she’s not! var det noen som mumlet bak i flokken, og det ble litt nervøs knising. Cherish reagerte ikke, hun hadde selvsagt hørt den dårlige blødmen flere ganger før, men rødmen steg opp i kinnene hennes, så jeg.

Jeg tok hånden hennes. – Jeg heter Rikard, smilte jeg, og uttalte navnet på norsk, slik jeg var vant til. – Som Richard – Dick? kom det spørrende fra en av de andre. Jeg nikket. – Big Dick! lød en halvveis hviskende, halvveis mumlende stemme, uten at jeg kunne se hvem det var, men det utløste enda mer nervøs knising. Nå er jeg riktignok ganske høy – og kraftig bygget, men jeg var ikke i tvil om at det lå en dobbeltbetydning i ordene.

Heller ikke nå lot jeg meg merke med noe – et øyeblikk var jeg fristet til\å komme med et uanstendig forslag, men jeg lot det klokelig være. Men Cherish kastet et rasende blikk til siden, og det oppsto en forlegen pause, bare avbrutt av lett knising. Så var det plutselig en som våknet til liv, tok et skritt frem mot meg og rakte meg hånden. – Jeg heter Audrey, neide hun – og den pinlige stemningen var med ett brutt. Den ene etter den andre nærmet seg med lett rødmende kinn. – Annie. – Karin. – Beverly – Saga – Christine. – Manon, I am French. – Irina, my mum is from Russia. – Tori – Solveig – Ayla – –

Jeg løftet hendene i en overdrevent fortvilet protest. – Takk, jenter, tusen takk, men – det er altså tredve av dere og bare én av meg – og jeg er ingen hukommelseskunstner! Det ble en litt forlegen latter, og jeg prøvde å runde av med en spøk. – Det ville være lettere å få et signert bilde fra hver av dere, så ville jeg kanskje klare å skille dere fra hverandre. – Nakenbilde da, kanskje? kom igjen den mumlende stemmen fra bakerste rekke.

Dermed ble det dødsstille. Jeg tok på meg den morske minen igjen. – Hvis en av nonnene hadde hørt deg nå, så var det JEG som hadde mistet jobben! bjeffet jeg. Så rettet jeg blikket mot Cherish. – Ta med det dere vil og rydd opp etter dere! Jeg har arbeid å gjøre! Så snudde jeg på hælen og marsjerte ned trappen. Vel inne på kontoret låste jeg døren forsvarlig etter meg.

Jeg satte meg ned og pustet ut. Det hadde antagelig vært dumt å innlede kontakt med dem, hvor uskyldig det enn måtte være. Eller kanskje jeg hadde overreagert? Men – det var jo ikke JEG som hadde innledet kontakten heller! Likegyldig, det, sett fra nonnenes synspunkt. Den eneste grunnen til at jeg hadde fått beholde jobben, var nok at jeg hadde vært omtrent usynlig for jentene i disse årene – de hadde oversett meg – og jeg hadde ignorert dem fullstendig. Hvis priorinnen nå skulle få mistanke om at de så på meg som MANN – og et mulig seksualobjekt – da ville jeg ikke ha noen jobb mere. Det følte jeg meg rimelig sikker på.

Det hadde begynt å minke på skrotet, men det var fortsatt mye igjen. I de to første lagerrommene var det nå ganske oversiktlig. I det tredje manøvrerte jeg et par tunge kartotekskap til et mer passende sted – og i kroken bak sto det noen kasser og kartonger som var ganske pent ordnet. I en av kassene fant jeg noen romslige, rektangulære beholdere av plast – nei, bakelitt, faktisk! – og noen glassflasker med halvt utviskede etiketter på. Jeg skrudde kapselen av den ene og snuste forsiktig. Lukten var kjent, men – – jeg snuste igjen – – åja, fremkallervæske. De to andre flaskene inneholdt antagelig stoppbad og fikservæske. Selvfølgelig – fremkallingsutstyr for svart/hvitt-bilder! I den samme kassen lå også et forstørrelsesapparat, fullstendig demontert. Den ukjente hobbyfotografen hadde omhyggelig pakket utstyret sitt, men glemt å ta det med seg, av en eller annen grunn.

Nederst i kassen lå en innretning som jeg ikke umiddelbart kjente igjen. Men plutselig gikk tankene tilbake til en gammel grandonkel av meg, som jeg hadde besøkt en del da jeg var bare guttungen hjemme i Norge. Det var han som hadde lært meg både å fremkalle, kopiere og forstørre bilder. Kopiere, ja! Innretningen var beregnet på kontaktkopiering av 6×9- – eller bilder tatt med 120-film, husket jeg nå.

Den andre kassen var full av kamerautstyr. To forskjellige stativer, gammeldags blitzutstyr, beregnet på engangspærer, men også en stor, gammel elektronblitz, og ikke minst – hele åtte kameraer og diverse objektiver. Alt av gammel dato, riktignok, men her var både en Rolleiflex og billigutgaven Flexaret – begge toøyde speilreflekskameraer, videre en Leica, en Topcon og et Hasselbladkamera. Jeg var ingen ekspert, men jeg kjente igjen alle merkene, bortsett fra Topcon-en. Tre av dem var DYRE kameraer, visste jeg. Selv i denne digitaliserte tidsalder fantes det sikkert fotoentusiaster som ville betale en brukbar slant for dette utstyret, som var omhyggelig pakket i etuiene sine og så ut til å være i førsteklasses stand. Selv hadde jeg bare et lite kompaktkamera, som det var enkelt å stikke i lommen.

De omhyggelig pakkede kartongene var tapet igjen med solid tape. Jeg skar forsiktig opp tapen på den ene uten å ødelegge den. Den var full av små og store konvolutter og albumer. Albumene var fulle av sirlig ordnede negativer, hver rekke merket med nummer, og helt først i hvert album var det en tilsvarende nummerert navneliste. Tydeligvis et ordensmenneske, denne amatørfotografen.

«Anneke – 17» sto det utenpå en av konvoluttene. Det øverste bildet viste et smilende jenteansikt. Portrettet sluttet litt nedenfor knuten på skoleslipset. Hun så ut til å være omtrent elleve år – iallfall langt fra 17, så tallet var antagelig fødselsåret – 1917. Dermed måtte bildet ha blitt tatt i 1928 eller 29, regnet jeg ut, og det kunne stemme. En svart-hvit 6×9 kontaktkopi. Jeg bladde videre, og det føltes som om hjertet hoppet over et slag.

For på neste bilde var lille Anneke splitter naken! Pulsen min økte. Hun var lyshåret, med skulderlangt, helt rettklipt hår, øyenfargen kunne jeg selvsagt ikke avgjøre, men gikk ut fra at den var blå – lys blå. Hun hadde et litt forlegent smil om munnen og holdt hendene blygt foran skrittet. På dette bildet sto hun rett opp og ned, og det var tatt nettopp i det kontoret der jeg satt nå! Innredningen var helt annerledes, men jeg kjente igjen den gamle lærsofaen som dannet bakgrunnen. Den hadde blitt med på det tredje lasset med søppel som jeg hadde kjørt bort.

Selv om vaktmesteren før meg hadde vært gammel, kunne det umulig ha vært han som hadde tatt dette bildet, så det måtte en av hans forgjengere ha gjort. Men forstørrelsesapparatet i kassen var av langt nyere dato. Jeg bladde videre og på det neste bildet lå hun på den samme sofaen. Også her skjulte hun blygt det vesle kjønnet sitt, men på det neste hadde hun slått armene rundt knærne og trukket dem opp i en vinkel, slik at den lubne sprekken tittet frem på baksiden av lårene. Selv om bildet var bare i 6×9-format, var dette et syn å få reisning av, for nå smilte hun også.

Det var fem bilder til av Anneke, i forskjellige stillinger, og alle tatt på den samme sofaen som nylig var kjørt til søppelplassen. De kunne vel kanskje regnes som pornografiske, selv om hun var alene på alle bildene.

Det banket forsiktig på døren og jeg rykket til. Men så kom jeg på at jeg hadde låst den og ignorerte bankingen. Fem minutter senere banket det igjen, men jeg svarte fremdeles ikke. Deretter ble det stille.

Den neste serien, også på åtte 6×9-bilder, viste «Eileen – 16» Hun var nok noe eldre enn Anneke, så jeg regnet med at bildene var tatt i samme år, 1928 eller -29.

Også denne serien begynte med et vanlig portrett. Eileen var mørkhåret, med lange fletter, en fyldig trutmunn, og det virket ikke som om hun trivdes riktig med poseringene, selv om de var like dristige som Annekes. Hun smilte på bare to av bildene, og det var noe anstrengt over smilet. Men brystene var riktig nydelige, ikke store, men runde og struttende, og hun hadde antydning til en liten hårvekst på det yndige venusberget sitt også.

Det var mange konvolutter av samme størrelse i kartongen, og jeg bladde fort gjennom «Annie – 18», «Cecilia -20», «Stephanie -25», «Rose – 25», «Helga – 28» og flere andre, før jeg kom t0l noen som var atskillig større. Men da jeg åpnet den første, var det en serie i likhet med de andre, bortsett fra at nå var det tydelig at fotografen hadde skaffet seg forstørrelsesapparat. Faktisk gikk noen av de samme navnene og årstallene igjen, så han hadde åpenbart bare forstørret opp de gamle originalene. De nyere bildene var for det meste i størrelse 13×18, klare og skarpe, noen av dem tatt med blitz, men etterhvert som jeg bladde meg videre, var det tydelig at han hadde skaffet seg fotolamper også. Jeg lurte på hvordan han hadde fått tak i så mange villige modeller, og grøsset når jeg tenkte på den risikoen han hadde påtatt seg!

Et stykke ut i bunken med store konvolutter ble håndskriften tydelig annerledes. Her kom jeg over en der det sto: «Ellen -31, Vera, -32, Daphne -32, Victoria -33, Annie -33» Hmmm, fem jenter i samme konvolutt? tenkte jeg da jeg åpnet den. Igjen fikk jeg – om ikke akkurat et sjokk, så ihvertfall en skikkelig overraskelse!

Bildet viste tre jenter i helfigur, splitter nakne, som alle lo inn i kameraet, mens to andre sto i bakgrunnen, i ferd med å tørke seg med et håndkle. Jeg kjente igjen rommet, det var omkledningsrommet som jentene brukte når de skulle ha gym. Jeg hadde vært der flere ganger opp gjennom årene for å utføre småreparasjoner, skifte lyspærer osv. men da hadde det aldri vært jenter der – og slett ingen som var nakne! Jeg smålo litt for meg selv – og lurte på hvordan fotografen – eller vaktmesteren? – eller hvem det nå var – hadde fått til dette bildet?

Eller bildene – for jeg bladde videre, og det var flere av samme slag, med de samme jentene, men nå i forskjellige stadier av påkledning – og avkledning! Altså – bilder tatt både før og etter gymtimen? Og plutselig slo det meg – jentene så slett ikke ut som de poserte – eller var klar over at de ble fotografert – bildene var tatt med skjult kamera!

Mon tro om det kameraet fantes der fremdeles? Jeg grep nøkkelknippet, gikk opp trappen og låste meg ut. Utenfor var kartongene pent pakket og stablet sammen. To av dem var tomme, men ingen jenter var å se. Før jeg gjorde noe mer, tok jeg de tomme eskene ned på kontoret og bar opp to fulle. Deretter bega jeg meg til gymsalen, låste meg inn og gikk gjennom den tomme, halvmørke salen og inn i garderoben, som nå lå i totalt mørke, for her var det ingen vinduer. Da jeg slo på lyset, falt blikket mitt på det store speilet på motsatt vegg, der jentene tydeligvis hadde stått og gransket seg selv, både nakne og mens de var fullt påkledd. De hadde vært nøye med å se etter at både slipsknuten og jakken satt ordentlig. Også disse bildene var gamle, så det hadde nok vært et enda strengere regime før i tiden

Jeg gikk bort til speilet, som var innfattet i en solid ramme, som igjen var like solid festet til veggen. Forøvrig var veggen hel og glatt, uten ornamenter, fordypninger eller utspring der man kunne gjemme et lite kamera. Dessuten – bildene var så gamle at jeg tvilte sterkt på at de hadde fremstilt så ørsmå kameraer den gangen. Jeg hadde sett noen spionkameraer fra krigens dager, men selv de ville ha vært altfor store til å kunne skjules i denne glatte veggen.

Men plutselig slo det meg! Jentene hadde sett rett inn i kameraet mens de speilet seg, drev ap med hverandre, poserte smilende for hverandre – eller gikk nær speilet for å granske seg selv – eller påkledningen. Hvis kameraet hadde vært montert i rammen, enten på siden eller over, så ville vinkelen ha vært en helt annen! Kameraet måtte rett og slett være montert rett bak speilet – dermed var dette altså ikke noe vanlig speil, men et enveisvindu!

På vei tilbake til kontoret passerte jeg noen jenter som smilte til meg, og jeg hørte et svakt – Hi, Dick – Sssh! – Hi, Richard – men jeg ignorerte dem, forsvant rundt hjørnet og ned trappen til «hulen min». Igjen låste jeg døren forsvarlig og rettet blikket mot det stedet der jeg visste veggen mot omkledningsrommet måtte være. Selv om gymsalen var et ekstra tilbygg, som var kommet til for over hundre år siden, måtte det være en solid murvegg, hvis ikke steinvegg, mellom lagerrommet og garderoben. Og det innerste lagerrommet var fremdeles stuvende fullt av – om ikke skrap, alt sammen, så ihvertfall – saker og ting.

Men nå hadde jeg ryddet god plass i de to første lagerrommene, og alt jeg nå hadde å gjøre, var å lage en sti mellom alle møblene, kassene og kistene i rommene innenfor. Da den bakerste veggen i det innerste lagerrommet var fri, viste det seg at det var en glatt trevegg, bygget av relativt smale, vertikale og glattslipte bord. Jeg banket lett på den og mente å høre at det var et hulrom innenfor, men bordkledningen var solid og riktig pent sammenføyd, så da jeg trykket på den, ga den ikke etter så mye som en millimeter engang.

Med fingertuppene gikk jeg over hele veggen, men fant ikke noen uregelmessigheter noen steder. Ingen fordypninger eller fremspring som kunne antyde hvor hengsler eller låsemekanisme befant seg. Den som hadde gjort denne jobben, hadde vært en svært dyktig håndverker, og jeg hadde absolutt ikke lyst til å rive ned noe av veggen. Aldri i verden om jeg ville klare å få den til å se like pen ut igjen!

Jeg sukket. Det begynte å bli sent på dagen, og jeg hadde en halvveis pakket varebil stående utenfor. Men jeg hørte jentestemmer utenfor, derfor brukte jeg en smal trapp som førte rett opp til en av korridorene i skolebygningen. Deretter gikk jeg hjem for å skifte, for jeg tenkte å stikke en tur innom puben etter at jeg hadde kastet søppelet.

Da jeg gikk for å hente bilen, var alle jentene forsvunnet igjen, for jeg hadde gitt meg god tid hjemme. Ved siden av bilen så jeg at kartongene sto pent stablet. Nå var tre av dem tomme, så jentene måtte ha funnet mye som de ville ta vare på. I likhet med meg! tenkte jeg med et lite halvsmil – fremdeles sto det flere kartonger nede på kontoret, som jeg ikke hadde gått igjennom. Kanskje hadde noen av de yndige, nakne nymfene som hadde posert smilende for en tidligere vaktmester – senere blitt – oldemødre – bestemødre, tanter – eller til og med mødre – til noen i den jenteflokken som nå sto litt betuttet bak hjørnet og lurte på hvorfor jeg ikke hilste på dem.

Jeg pakket kartongene inn i bilen, slo igjen dørene og kjørte av gårde. Da jeg var på vei ut porten, var det to som vinket til meg, men jeg ignorerte dem også. Jeg hadde lyst til å beholde jobben en stund til, ihvertfall til jeg var kommet til bunns i mysteriet med det skjulte kameraet. Men forøvrig var det kanskje på tide å se seg om etter noe nytt snart. Om bare noen måneder ville jeg være en skilt mann – fri som fuglen – men uten fremtidsplaner.

På tilbakeveien tok jeg en tur innom puben, tok meg en halvliter og en biff. Mens jeg ventet på maten, kikket jeg på de få eksemplarene av hunkjønn som var til stede. Ingen av dem var egnet til å få MIN puls til å slå fortere, iallfall. Nå var det lenge siden Carolyn hadde innvilget meg noe sengehygge, yndighetene hennes var det nå gamlekjæresten som fikk nyte godt av, mens jeg selv vasset til anklene i «forbuden frukt». Men ihvertfall et par av mine forgjengere hadde altså tatt sjansen på å forsyne seg av det – «fruktfatet». Hmmmm. Dersom jeg likevel skulle skifte jobb om noen måneder, så kunne det kanskje være fristende – ihvertfall å si ja takk, om det bød seg en anledning?

Men noen aktiv jakt på skolejenter hadde jeg absolutt ikke tenkt å gi meg inn på! «Nedfallsfrukt», derimot – for å holde meg til det bildet – kunne jeg kanskje forsyne meg av? Jeg smilte litt for meg selv da jeg svingte inn den store porten, låste etter meg og parkerte bilen utenfor kontorinngangen. Det gjensto mye mere ryddearbeid, men det fikk vente til i morgen. Det hadde blitt et par halvlitere ekstra etter at biffen var fortært – og en rask runde darts også.

Det lyste i noen vinduer hist og her, både i hovedbygningen og sidebygningene, men selve skoleplassen og parken lå for det meste i mørke da jeg ruslet langsomt gjennom parken og ned til vaktmesterboligen, som lå helt i utkanten, atskilt med et høyt gjerde med låsbar port.

Jeg stanset litt foran porten mens jeg tok frem nøkkelknippet og kikket opp. Det var stjerneklart og litt kjølig, nå som det var såpass sent på kvelden. Plutselig hørte jeg en rasling i hekken som omga huset der jeg hadde bodd de siste ni årene, og frem dukket en liten, hutrende skikkelse. – Excuse me – Sir! kom det med spak, skjelvende stemme, – k- kan jeg få – s- snakke litt med deg? – Pleeeease!

– Hvem er du? spurte jeg – litt bryskt. – Og har du lov til å være ute så sent? – Jeg heter – Sandra, kom det forsiktig, – og – og Cherry kommer til å hjelpe meg inn igjen.

Jeg husket den første som hadde presentert seg – Cherish – Cherry – «but she’s not!» – OK, Sandra, du må vel skynde deg inn igjen, da. Hva var det du måtte si til meg?

Hun slo armene rundt kroppen og småtrippet litt. Riktignok VAR det litt kjølig,men – –  – K- kan vi gå inn litt, pleeeeeease? J- jeg har stått her og ventet i – over en time, så – – –  – Herregud, jente! brast det ut av meg. – Hvorfor så lenge?

– F- fordi vi så at du kjørte og trodde du ville komme snart tilbake, hutret lille Sandra. – Og – og jeg bare MÅ snakke med deg, altså!

– Jaja, brummet jeg motvillig, – du får vel komme innenfor, da. Jeg låste opp porten, deretter gikk vi den lille stien opp til inngangsdøren min. Herfra skjulte hekken både skoleplassen og de to nederste etasjene av hovedbygningen.

Jeg låste opp og lot Sandra gå først inn. Så skrudde jeg gasspeisen litt opp og snudde meg mot den skjelvende jentungen. Forbløffet så jeg at hun var kledd bare i en nattkjole – ganske lang, riktignok – en lett ulljakke, og med tøfler på de bare føttene. – Men i alle dager, jente! brast det ut av meg. – Du har jo nesten ikke klær på deg!

Hun skalv tydelig, så jeg grep et ullteppe som lå slengt over sofaen, der jeg av og til tok meg en hvil, og viklet det omkring den slanke, nesten spinkle, skikkelsen. I det samme brast hun i hikstende gråt og slo armene om meg. – U- unnskyld! hulket hun, – unnskyld at jeg var så – så frekk!

Jeg beholdt grepet om skuldrene hennes og førte henne bort til sofaen. – Så, så, Sandra – det var jo ikke SÅ farlig at du behøvde stå ute og fryse i hjel,  heller! trøstet jeg, men hun gråt fremdeles. – Jo-hoooo, for – for jentene ble så – så sure og sinte på meg fordi jeg gjorde deg sint, og nå vil du ikke – ikke hilse på oss mere!

Hun gned det lille ansiktet mot skulderen min, og jeg kjente de små brystene gni seg mot kroppen min. Det virket ikke som hun hadde noe under nattkjolen – bortsett fra truser, kanskje. Hun snufset og løftet det tårevåte ansiktet. – Så – nå vil ingen være venner med meg lenger! hikstet hun. – Men jeg tigget Cherry – hun er veldig grei, altså – om å hjelpe meg ut, sånn at jeg kunne si unnskyld – og så – så lovte jeg å spørre deg om noe.

– Hva var det da? lurte jeg på. – Om – om du vil snakke med henne – i morgen kveld, for det var noe hun bare MÅTTE snakke med deg om, hun også. Lille Sandra tørket øynene. – Og hvis – hvis Cherry blir venner med meg igjen, så – så blir de andre det også – men altså – bare hvis du begynner å hilse på dem igjen. Vil du det – pleeeeeazzzzze?

Jeg smilte og strøk henne over kinnet. Det mørkebrune håret var blitt litt fuktig og hang nesten ned til de små, spisse brystene. På veien rammet det inn et ovalt, søtt, men litt trist ansikt. Inntil denne dagen hadde jeg stort sett vært tiltrukket av yppige jenter med runde former – slike som Carolyn – men etter å ha bladd igjennom noen av de sjokkerende bildene for noen timer siden, måtte jeg innrømme for meg selv at slanke, bare delvis utviklede jentekropper kunne få det til å krible i meg, de også! Og selv med den ukledelige nattkjolen på, var lille – eller unge – Sandra enda søtere og mere tiltrekkende enn de nakne jentene jeg hadde sett bilder av tidligere.

Så jeg kremtet og trakk litt på det. – Vel, ehhhmmmm, hilse på dem kan jeg vel alltids. Men jeg kan ikke ha noen sånn – nærmere kontakt med dere, for det vil nonnene – og priorinnen – helt sikkert ikke like! Forstår du det?

Sandra nikket bestemt på hodet. – Det skjønner vi, altså. Men – bare – om du vil snakke med Cherry i morgen kveld? – så lover jeg å ikke mase mere. Pleeeaze?

– OK, sukket jeg, for denne ene gangens skyld, så. Men – vet du hva som er så viktig for – ehhh – Cherish å snakke med meg om? Sandra ristet på hodet. – Aner ikke. Det ville hun ikke fortelle meg.

Så kastet hun seg om halsen på meg og kysset meg – hardt. Ullteppet gled av henne, slik at bare nattkjolen var mellom henne og meg. Hissende, faste bryster hadde jentungen – små, riktignok – men store nok til at pikken min begynte å reise seg. Jeg overrasket og sjokkerte meg selv ved å gjengjelde kysset. Til og med begynte hendene mine å vandre – over nøytralt område, riktignok – nedover den smale ryggen, opp igjen, mens de tynne armene strammet seg om nakken min, og da hendene igjen gled nedover, støtte fingrene på den runde, velskapte rumpa, som jeg bare måtte klemme litt på – hørte henne knise inn i munnen min, så gikk det brått opp for meg at hun slett ikke hadde noe under nattkjolen! – ikke truser engang!

Jeg rev meg løs, og vi pustet tungt, begge to. Det søte, lille ansiktet smilte drømmende mot meg. En lyserød, ertende tungespiss dukket frem mellom de fulle leppene – som hadde en yndig amorbue, og jeg så at hun pustet like tungt som jeg. Fremdeles holdt jeg armene rundt livet hennes og den stive pikken dunket mot den vesle jentekroppen, som nå ikke skalv av kulde lenger. – Du – du kan sannelig kysse, Sandra, stammet jeg andpustent. – Hvor gammel er du egentlig?

– Jeg er – nesten fjorten, pustet Sandra, – men jeg vet at – jeg ser yngre ut. – Kysse kan du iallfall, mumlet jeg. Hun smålo og la seg inntil meg igjen. – Jeg har øvd meg – med Cherry! hvisket hun. – Hun er – nesten femten, og hun kan mer enn meg! Sandra strakte seg opp, og den opphissede pusten kilte meg i øret da hun hvisket: – Jeg tror at hun har – GJORT DET også! – men ikke si at jeg har sagt det, for jeg VET ikke! Så kniste hun igjen og gned magen mot bulen i buksene mine. – Unnskyld at jeg kalte deg Big Dick, men – kan jeg kalle deg det når vi er alene, kanskje? Hun kniste litt småfrekt, og to blanke, brune øyne tittet forventningsfullt opp på meg.

– Hadde du tenkt å – være alene med meg – –  besøke meg igjen, da? smilte jeg og lot hånden gli langsomt opp langs det slanke, varme låret hennes – under nattkjolen. Sandra slikket seg om munnen, pustet litt fortere og nikket entusiastisk. – Mmmm – hvis jeg får lov?

Hånden min krøp litt høyere. – For å hilse på – Big Dick, da, kanskje? Sandra kniste, fuktet leppene, men nikket igjen – sprut rød i kinnene denne gangen. – Synes du at jeg er – fæl? hvisket hun. Nå pustet hun litt tyngre, og den lille tungespissen smatt såvidt frem igjen. – Jeg kan være ganske – fæl, jeg også! mumlet jeg mot det duftende håret hennes. Hånden min hadde nådd den tykkeste delen av låret hennes, og hun lot bena gli litt fra hverandre, merket jeg. Akkurat idet fingeren min gled over noen små, myke hår og begynnelsen på en liten kløft, trakk hun pusten i et lite gisp og åpnet øynene helt. Den frekke fingeren min gled mykt over en glatt, silkemyk – og fuktig – spalte – frem og tilbake – frem og tilbake. – Herregud! – du kjæler med fitta til en trettenåring! – den forbudte tanken føltes som et elektrisk støt, men Sandra bare smilte drømmende og fuktet leppene med den nydelige tungespissen igjen. – Du kan ta – nakenbilder av meg – hvis du vil! hvisket hun kjælent.

Jeg ble så forbløffet at jeg tok hånden bort. Sandra laget en skuffet trutmunn. – Hvorfor sier du det?

Nå kniste hun hemmelighetsfullt. – Fordi et par av jentene har hvisket om det – og fordi jeg har hørt om det hjemme også. Nå var jeg virkelig spent. – Fortell hva du har hørt, Sandra.

Hun rettet seg opp i sofaen, øynene skinte av sladrelyst. – Det er en slags – hemmelighet, altså – det er bare noen få av jentene som vet om det, men – jeg hørte om det første gang da jeg var hjemme på ferie sist sommer, og mamma hadde noen venninner på besøk om kvelden.

Hun fuktet leppene igjen og smilte skøyeraktig. – Både mamma og en av søstrene hennes – tante Jenny – har gått på skolen her før, skjønner du, og det hadde to av de venninnene også. De drakk litt vin utover kvelden, og jeg lyttet til dem etter at de trodde jeg hadde gått og lagt meg. Da snakket de om at en som het Daisy hadde blitt fotografert naken – av den gamle vaktmesteren, og da sa en annen at, ja – jeg har hørt at en av søstrene til bestemor også hadde gjort det – men det må jo ha vært en annen vaktmester!

Hun stanset og tenkte seg om. – Men jeg tror ikke NOEN som går her nå, har blitt tatt nakenbilder av, altså. Det er sikkert fordi – plutselig rødmet hun og stammet – – åja, unnskyld, det er jo DU som har vært her hele tiden, og du – du er jo ikke sånn – og du har jo sånn en pen kone også – –

– Hadde, rettet jeg tørt. – Så – du tenkte liksom at du skulle bli den første da, hva? Hun smilte litt usikkert, rødmet og slo blikket ned. – Nei, det – jeg mener, jeg vet jeg er litt frekk av meg av og til, og – noen ganger sier jeg ting som jeg – angrer på – – og – og – –

Blikket hennes falt plutselig på det gamle vegguret som hadde hengt der siden lenge før min tid, og hun spratt opp. – Ååååå, mamma! – Cherry har sikkert sovnet – og hun kommer til å bli såååååå sur på meg – – Hun så på meg med vidt oppsperrede, bedende øyne. – Du er ikke sinna på meg mere, vel? Jeg ristet på hodet. – Og – og Cherry kan komme hit og snakke med deg – i morgen kveld? Jeg nikket, riktignok litt nølende. – Og du – du vil hilse på jentene når du ser dem? Jeg nikket.

Dermed kastet hun seg om halsen min igjen. – Og jeg – jeg kommer igjen, jeg! pustet hun i øret mitt. – Men det blir vår hemmelighet, ikke sant? Den varme munnen søkte min i et fuktig, men hastig kyss. – Jeg bare MÅ løpe, altså!

Jeg fulgte henne ut, låste opp hageporten for henne, og ble stående og se etter henne mens hun pilte avgårde mot hovedbygningen. Hun holdt seg i skyggen hele tiden, og snart sto hun under et vindu, ca 20-25 meter bortenfor min kontorinngang. Det lød et lavt fugleskrik, uten at jeg kunne avgjøre hvilken fugl det var, og hun måtte gjenta det to ganger før vinduet åpnet seg. Forbauset så jeg hvordan hun klatret som en katt opp den grå steinveggen, mens hun holdt seg i et avløpsrør fra takrennene, og smatt smidig inn gjennom det halvåpne vinduet. Så ble det lukket – av Cherry, regnet jeg med, som altså hadde tenkt å besøke meg neste kveld. Jeg var litt skamfull over meg selv da jeg merket at jeg fremdeles hadde ståpikk. Down, boy! tenkte jeg med et lite halvsmil. Men – kunne det være mulig – – – ?

—  —  —

Jeg hadde fremdeles tre kartonger med ting jeg tenkte jentene kunne ha interesse av, og dagen etter plasserte jeg dem lett synlig utenfor bilen. Deretter gikk jeg i gang med å rydde på det innerste lageret. Hele tiden kastet jeg små, undrende – og litt irriterte blikk på den glatte bakveggen. Et eller annet sted bak den MÅTTE det være en låsemekanisme, og et eller annet – ANNET sted måtte det være en innretning som åpnet den.

Det var flere ting i dette rommet som jeg bare stablet pent til side for å kikke nærmere på dem senere. I bakhodet lå den kriblende irritasjonen over å ikke finne løsningen på «låsmysteriet». Jeg skammet meg litt – tenk å være SÅ ivrig etter å få smugtitte på nakne småjenter! – men jeg unnskyldte meg med at det var det å finne mekanismen som var det viktigste! – dessuten var de da ikke SÅ små, heller – fingrene mine husket den fuktige lille sprekken til Sandra fra kvelden før – og de kilende, myke hårene – og for det tredje var det lenge siden jeg hadde sett en naken jente- eller kvinnekropp!

Det var ikke bare bakveggen som var dekket med trepanel, det gjaldt også de øvrige veggene i alle de fire lagerrommene. Utløsermekanismen kunne derfor skjule seg nær sagt hvor som helst på de andre veggene, ja, for såvidt i taket også. Så etter å ha lett grundig i alle kroker og skrudd på de få lysbryterne som fantes, ga jeg nærmest opp og slo meg ned ved skrivebordet igjen for å ta en pust i bakken – og en tenkepause.

Jeg tok opp noen flere konvolutter og bladde gjennom dem. De første hadde inneholdt bare nakenbilder, småjenter i dristige positurer, og jeg gikk ut fra at fotografen ikke hadde våget å gå lenger. Antagelig hadde han hatt sin store fornøyelse av selve fotograferingen, og når bildene så var fremkalt og forstørret, hadde han trolig gjort det som gutter og kåte mannfolk alltid har gjort mens de betrakter bilder av kvinnelig nakenhet.

Det var en litt annen håndskrift på de konvoluttene jeg hadde tatt frem denne gangen. De var også større, alle rommet 13×18-forstørrelser, og de var også noen år nyere: «Mary -31», «Astrid -30», «Dolores – 31»

«Dolores» var i mine ører et spanskklingende navn, men da jeg åpnet konvolutten, var det bilder av en smilende lyshåret jente som gled ut. Først et portrett, som vanlig i skoleuniform, hodet litt på skakke, et skjelmsk smil i et litt rundt ansikt, vakkert og yndig omkranset av de lyse lokkene. Hun så ut til å være rundt fjorten år, så bildet måtte ha vært tatt under krigen en gang.

På det neste bildet var blusen åpnet, slipset trukket litt til side, og den ene hånden dekket halvveis over et struttende og velformet jentebryst. Joda, så avgjort fjorten, kanskje femten også. På det neste bildet var slipset borte, begge brystene var nakne, men fremdeles sånn liksom-blygt dekket av nette, små jentehender. Smilet var på plass hele tiden, nå med en liten ertende tungespiss i den ene munnviken.

Dolores fremførte et regulært strippeshow, tydelig instruert av en oppfinnsom fotograf. Serien var på hele 24 bilder, og først på det nittende bildet var hun helt naken. På det aller siste bildet sto hun på alle fire, med lett sprikende ben og enden vendt mot kameraet. Hun kikket seg over skulderen med et – kanskje forventningsfullt? smil – «nå er jeg klar – kom og ta meg!» Den unge fitta var til og med ørlite grann oppsvulmet.

Jeg kjente at jeg hadde fått full reisning og hamrende puls ved å bla igjennom showet til Dolores. I dag ville hun altså være – 73 år, kanskje – muligens bestemor også – til og med oldemor! – til en eller flere av de jentene som gikk her nå.

Selv om jeg hadde blitt ganske fascinert av Dolores’ unge yndigheter, hadde underbevisstheten min stadig arbeidet med «låsmysteriet». Jeg hadde da lest et lass med detektivromaner opp gjennom årene! Hvor gjemmer man best noe som andre ikke bør oppdage? Fullt synlig, bare kamuflert –  slik at alle blikk bare glir likegyldig forbi.

Blikket mitt gled over de slitte treveggene. Her og der var det skrudd inn store kroker, der det hang verktøy av ulike slag, mye av det både rustent og ubrukelig. Jeg burde forlengst ha ryddet opp i det skrotet også, men hadde ikke brydd meg om det, for det hang ikke i veien for noe, og jeg hadde min egen, rikholdige og ryddige verktøykasse å ta av.

Jeg reiste meg og slentret bort til den nærmeste veggen, der jeg tok ned ett og ett verktøy og prøvde så om krokene satt skikkelig fast. Det gjorde de. I det neste rommet hang det også en rekke med verktøy, åtte i alt, og ingen av dem så ut til å ha vært brukt på mangfoldige år. De tre første krokene satt skikkelig fast, de også. På den fjerde hang en gammel hovtang. Hester hadde det vel ikke vært her siden før krigen, tenkte jeg. Jeg tok den ned og rugget forsiktig på kroken den hang på. Kroken ga såvidt etter sidelengs, men da jeg prøvde å bøye den oppover, lød det et tydelig klikk! fra den innerste veggen!

Spent som en liten unge skyndte jeg meg inn i det bakerste lagerrommet – og der sto midtpartiet av veggen på gløtt! – på usynlige hengsler! På innsiden, der hengslene lå skjult, var døren forsynt med et tykt lag filt, sikkert både for å dempe lyd og beskytte glasset i det tykke enveisvinduet.

Historien fortsætter under reklamen

Låsemekanismen var en enkel, men solid krok som passet nøyaktig inn i en metallhempe som var festet på innsiden av døren. Kroken var fjærbelastet og festet i en tynn wire, som løp inn i en strømpe, som forsvant inn i det øvrige veggpanelet – og som jeg nå altså visste nådde helt frem til den kroken jeg hadde vippet opp for litt siden. Enkelt, men snedig.

Jeg åpnet døren på vid gap og kikket inn i omkledningsrommet. Det var tomt, men det hang klær på veggen, noe lå på benkene også, og jeg syntes jeg hørte den dempede lyden av jentehyl og løpende føtter. Såvidt jeg husket, i gymtimene var elevene delt inn i fire grupper – etter alder, og åpenbart var det en av disse gruppene som hadde gymnastikk akkurat nå. Klokken viste kvart på ti, og hvis de hadde begynt dagen med en dobbelttime, så var det antagelig like før det var tid for å dusje.

Det var unektelig med en liten spenning i kroppen jeg vendte tilbake til skrivebordet. Det var et par kartonger jeg ikke hadde åpnet ennå. Pussig nok var den første konvolutten merket med «Mary -31», som jeg husket fra den forrige esken. Samme årskull som Dolores, altså, men men her sto også bokstavene «dub».

Da jeg lot bildene gli ut på skrivebordet, begynte det virkelig å ringe for ørene mine! For her var det skikkelige pornobilder – barneporno, til og med! – for Mary, som altså var født i 1931, var ikke mer enn tolv, høyst tretten år! Mary var en riktig søt jente, som smilte yndig på de fleste bildene. Hun hadde mørkt, glatt hår, litt mer enn skulderlangt, og de runde kinnene hadde ikke helt mistet det barnslige preget.

Dette var også en strippeserie, men det tok bare fem bilder før hun var naken, og på det sjette bildet sperret hun øynene opp, holdt fingrene foran munnen og spilte forskrekket. Fordi – noen centimeter foran nesen hennes var en stor, årete ståpikk! Helt tydelig en voksen manns ståpikk også.

På det neste bildet tok hun forsiktig på den med de slanke fingrene sine, og deretter fulgte en serie med slikke- og sugebilder, der hun av og til tittet opp, som for å spørre: – gjør jeg det riktig nå? – eller for å få instruksjoner. På de siste par bildene hadde den kåte mannen fått utløsning, og sæden rant utover både kinnet hennes og de små, struttende brystene. Men hun beholdt likevel et – riktignok litt forskrekket og overrasket smil – på de fulle, unge og myke leppene som nylig hadde omsluttet det svulmende pikkhodet

Disse bildene var i 7,5×10,5-format, altså postkortstørrelse, og det var flere dubletter av hvert. Dermed ble det også klart hva forkortelsen «dub» betydde. Og grunnen til at det var så mange eksemplarer av de samme bildene, sto også klart for meg! Den ukjente fotografen hadde rett og slett drevet en liten forretning på si! – han hadde solgt nakenbilder – og pornobilder! – av disse unge skolejentene til en – forhåpentlig nøye utvalgt og diskret – kundekrets.

Jeg lot bildene synke og ble sittende og stirre rett ut i luften. Også Mary måtte være – ca. 73 år nå og forlengst bestemor – antagelig. Men kanskje hadde noen av bildene som var solgt, overlevd i alle disse årene? Kanskje satt det – selv nå, så lenge etterpå, en kåt unggutt et sted, kanskje barnebarnet hennes, til og med! – eller en eldre gubbe, for den saks skyld – og runket pikken sin mens han betraktet de ivrig sugende leppene til unge Mary! Og bildene hadde blitt laget i et ukjent antall eksemplarer. Kanskje – – – ja, mulighetene var svimlende mange.

Undres om han har gått videre og laget knullebilder med henne også? tenkte jeg. Før denne serien med Mary, hadde jeg bare støtt på nakenbilder. Men egentlig hadde jeg bare åpnet ganske få av alle de konvoluttene som fantes i eskene. Og ganske riktig! – bildene i de TO neste konvoluttene viste unge Mary mens hun ble grundig gjennomknullet i alle sine tre åpninger! På fem av bildene ble hun tatt analt, og det var også de eneste der tårene kom frem og hun hadde en fremskutt, kanskje skjelvende underleppe. Men på de aller fleste bildene ble hun knullet i den sparsomt behårede sprekken sin – i forskjellige stillinger, og på tre av dem så hun så henført ut at jeg var rimelig overbevist om at hun fikk orgasme. På flere av bildene smilte hun skjelmsk inn i kameraet, mens hun red den kraftige, årete ståpikken.

Jeg tok meg tid til å åpne noen konvolutter til, denne gang fra en tredje kartong, som jeg ennå ikke hadde bladd igjennom. Igjen var håndskriften forskjellig, men han hadde fulgt systemet til kollegene sine og merket konvoluttene med fornavn og fødselsår. Her fant jeg «Evelyn -69», «Daisy -70», så var det et hopp tilbake til «Grace -64» og «Clarice– 64». 64-årgangen så ut til å være en «villig» årgang, for jeg bladde forbi enda to konvolutter med det samme fødselsåret.

Fort bladde jeg igjennom enda noen flere konvolutter, men det så ut til at Daisy var den yngste i samlingen – altså, den som hadde det seneste fødselsåret. Hos henne var det åpenbart at det var det yndige ansiktet og de bittesmå brystene som hadde vært inspirasjonen, for suge- og slikkebildene var mange, og hun smilte søtt og ertende på dem alle – enten med den lille munnen gapende rundt et glatt og sprengende hardt pikkhode – eller med kinnene – eller de små brystvortene – dryppende av sperma. Nå var hun altså 34, og kunne for såvidt godt ha en datter eller flere – for eksempel i alderen 10 – 14. Og en – eller flere! – av dem kunne godt befinne seg på denne skolen akkurat nå! Det samme gjaldt selvsagt de eventuelle barna til de andre jentene som var født på 60-tallet.

Jeg plasserte den siste kartongen på skrivebordet igjen, tok et stykke papir, og denne gangen bladde jeg bare igjennom konvoluttene uten å åpne dem. Agnes –52, Fiona -56, Solveig –62, Daisy -70. Hmmm – den samme Daisy, nok engang – og enda en Solveig? Det navnet hadde jeg hørt da jenteflokken var så ivrig til å presentere seg også. Nå hadde jeg bestemt meg for å bare bla igjennom alle konvoluttene og lage en liste med de navnene jeg fant. Jeg gjorde et unntak da jeg kom til «Daisy -70». for det navnet hadde spøkt i bakhodet mitt siden kvelden før. Og også den konvolutten inneholdt enda en serie bilder av den bedårende lille blomsten. «Daisy» – tusenfryd – var sannelig et passende navn! tenkte jeg. Til forskjell fra de fleste andre jentene var hun kortklipt på håret, men til gjengjeld var det lille hodet fullt av lyse, viltre krøller rundt et smilende, sjarmerende og inntagende ansikt. Daisy var avgjort en av de peneste i hele samlingen, med inntagende smilehull, glatte runde kinn, og jeg gjettet på at hun hadde knall blå øyne.

I denne serien var hun antagelig elleve år og ikke særlig utviklet for alderen heller. Slank, nesten barnslig kropp, brystknoppene hadde bare såvidt begynt å spire, venusberget var riktignok fremtredende, men helt glatt og hårløst. «Bollemus» tenkte jeg da jeg så de lubne, men fast lukkede skamleppene.

Men den vesle musa ble aldri åpnet i denne serien. Vel, litt på gløtt, kanskje, for det runde glinsende pikkhodet som hadde vært så aktivt i de øvrige bildeseriene, nøyde seg her med å kile den lille sprekken til Daisy, før den sprøytet rikelig med glinsende, tyktflytende sæd over den vesle spalten, det hvelvede venusberget og de sprikende, slanke lårene. Derimot var lille Daisy riktig flink til å bruke både den lekende tungen og de smilende leppene sine. Også hun kikket liksom spørrende opp på den usynlige fotografen, med pikken hans halvveis inni munnen, som for å spørre – gjør jeg det riktig nå? – er det deilig for deg`? – og det var det ganske sikkert, for også det smilende, lille ansiktet ble i løpet av fem-seks bilder oversprøytet med den gråhvite væsken. På tre av dem var munnen åpen, og ansiktsuttrykket vitnet om at hun ikke hadde noe imot smaken, heller!

Men jomfrudommen hennes var intakt – iallfall etter denne serien. Det kunne selvsagt tenkes at han hadde knullet henne likevel, men kviet seg for å ta bilder av det. Eller kanskje han satte seg selv en minimumsgrense, enten for alder eller utvikling? Dessuten – det var MANGE konvolutter igjen som jeg ikke hadde sett på engang! Kanskje var det ihvertfall én til med den bedårende Daisy?

Pikken min var blitt knallhard igjen mens jeg gransket serien med den blonde krølltoppen. Og nå hørte jeg at støyen fra den halvåpne, skjulte døren ble høyere også – jentene var ferdige med gymtimen og på vei til dusjen.

Jeg skammet meg litt da jeg reiste meg fra skrivebordet. Det var jo egentlig ikke min stil å smugtitte på nakne småjenter – ok, ungjenter, da – men denne gangen unnskyldte jeg med at Sandra – hun HADDE jo sagt «– jeg kommer igjen, jeg!» i løpet av det korte, men hektiske besøket kvelden før. Pikken ble – om mulig – enda hardere ved tanken på det!

Da jeg åpnet døren på vidt gap, var de fleste jentene allerede helt nakne. Det tar jo ikke så lang tid å få av seg en gymdrakt, heller. Mange var på vei inn i dusjen, og det var en fryd å se dem vrikke på de søte, små rumpene sine. Sandra hadde valgt seg en plass i nærheten av speilet, og jeg fulgte ekstra nøye med da hun løftet foten og skrittet ut av den blå gymdrakten. Jeg hadde jo holdt den vesle, velskapte kroppen i armene mine en – altfor kort – stund, nå kunne jeg studere de små, spenstige brystene med rosa knopper og den sparsomme, men tydelige hårveksten på venusberget hennes. «– jeg kommer igjen, jeg!» – «– jeg kommer igjen, jeg!» – – kanskje ville jeg få anledning til å la henne «komme» på mer enn én måte? – og kanskje ville jeg få lov til å «komme» i den trange, lille musa hennes også!

Jeg tok meg i å stryke hånden langsetter den lange, harde utposningen i buksene mine, mens jeg betraktet med et lystent blikk tolv-femten flere nakne jenterumper som forsvant inn i dusjen. Det var faktisk først da at jeg virkelig innrømmet for meg selv at hvis anledningen kom – med Sandra – eller med Cherry – så ville jeg ikke si nei takk!

Smått forferdet over meg selv, lukket jeg døren – uten å vente på at alle de nakne yndighetene skulle komme ut av dusjen igjen, glinsende av vanndråper som sildret ned mellom små, spente bryster – eller inn mellom slanke, jomfruelige lår – iallfall var nok de aller fleste det! Jeg hørte mekanismen gå i lås med et svakt klikk – og visste at jeg kom til å leke «Peeping Tom» flere ganger.

Agnes – Daisy – Fiona – – hva het nå de andre? – og hvem var de? Igjen dumpet en tanke plutselig ned i hodet mitt  –  nok en gang hadde underbevisstheten gjort jobben sin.

Med dirrende fingre lette jeg frem konvolutten og åpnet den. En bunke med 13×18-forstørrelser gled ut, alle i svart-hvitt. Selvsagt, for selv om noen amatører også fremkalte sine egne fargefilmer og –kopier den gangen, så var det en mere komplisert prosess.

Agnes -52 – ja, det VAR virkelig henne! Med langt, mørkt, skinnende hår, et ertende lite smil i et rundt, veslevoksent ansikt, og hun så ut til å være cirka fjorten år. Serien var altså tatt i 1966, da hadde den kåte vaktmesteren antagelig vært – – omtrent 45, kanskje? En mann i sin «beste alder», altså – ihvertfall hadde han ikke hatt problemer med potensen!

Og Agnes hadde tydeligvis vært en av hans yndlingsmodeller, i likhet med Daisy tolv år senere. for også Agnes fantes i to tykke konvolutter. Hun var litt kraftigere bygd, med frodige, runde og faste bryster – og jeg lurte på hvordan Daisy ville komme til å se ut når hun ble to-tre år eldre. Jeg håpet virkelig å finne flere bildeserier med henne! Og jeg – som egentlig hadde vært ganske likegyldig til pornografi fra jeg var helt ung! Joda, selvsagt hadde jeg bladd i noen magasiner og kikket gjennom noen korte videoklipp, men interessen hadde liksom aldri vært til stede. Og plutselig satt jeg her og fingransket noen bilder – til og med i svart/hvitt! – av pur unge skolejenter!

Det var ganske mange bilder der unge Agnes poserte alene, viste frem den yppige kroppen sin fra forskjellige vinkler, det var som om hun flørtet med kameraet, som om hun bevisst prøvde å kåte opp fotografen, både med positur, med yndige smil, ved å holde hendene under brystene som to skåler, eller ved å holde for den ganske frodige hårdusken sin og glippe med fingrene så sprekken tittet frem.

Så fulgte en serie der den lille tungespissen og de fulle, sugende leppene lekte med en grov, årete stake – en skikkelig mannfolkpikk! – der hun smilte skjevt opp til eieren av den samme pikken, og til slutt var det omtrent et dusin bilder der hun ble knullet i flere forskjellige stillinger. Og dersom hun ikke likte det hun ble utsatt for, var hun sannelig en drivende god skuespillerinne! På flere av bildene var hun enten på vei mot toppen – eller ansiktet fortrakk seg i ekstase – eller hun smilte drømmende med halvåpen, fuktig munn. Et par av bildene viste to kraftige mannsnever som lukket seg kjærlig rundt de yppige, unge brystene, og et par av de andre viste de samme nevene som holdt hardt om hoftene hennes mens han pløyde seg inn i henne bakfra. Det var lett å se at hendene tilhørte en godt voksen mann, så 45 eller så – kanskje til og med noen år eldre – kunne sikkert stemme.

Fingrene mine var nesten numne da jeg la bildene tilbake i konvolutten – og det var minst en til som inneholdt bilder av henne! Inntil nå hadde jeg ikke visst riktig hvor gammel priorinnen – eller søster Agnes – var, ja, jeg hadde vel knapt nok sett på henne som kvinne i det hele tatt. Men – 52 år kunne stemme. Jeg hadde aldri sett henne i annet enn nonnedrakt, og kysen var alltid stramt festet rundt et ansikt som kanskje ikke var direkte vakkert, men ganske tiltrekkende likevel. Jeg mente jeg hadde sett henne smile en eller to ganger, men som regel hadde det runde ansiktet et – ikke strengt, kanskje, men ihvertfall ytterst saklig – men også vennlig – uttrykk.

Et uskikkelig øyeblikk lurte jeg på hvilket uttrykk jeg ville få se hvis jeg tømte en av disse konvoluttene utover skrivebordet hennes. Det kom jeg selvsagt aldri til å gjøre, for søster Agnes hadde alltid vært en grei arbeidsgiver. Etter de første månedene, da hun så at jeg selv tok tak i det som måtte gjøres – og det var ganske mye – hadde vi bare sjelden hatt kontakt, men hun hadde alltid gitt meg et vennlig nikk og en kort hilsen når vi møtte hverandre.

Jeg kjente at jeg dirret i knærne da jeg satte meg ned ved skrivebordet igjen. Det lå enda en uryddig bunke der, og det øverste bildet viste en smilende Daisy med sædklatter på kinnene og den utstrakte tungen. Jeg skyndte meg å legge bildene tilbake i konvolutten og fortsatte å skrive på navnelisten min. Ettersom planen tok form i hodet mitt, innså jeg at jeg ikke kunne ta denne listen med når jeg oppsøkte priorinnen. Så jeg begynte på en annen – og mye kortere liste, og deretter fortsatte jeg å skrive på den opprinnelige, helt til ereksjonen var skrumpet inn igjen. Det tok sin tid, fordi jeg tenkte på innholdet i alle de konvoluttene jeg ikke hadde åpnet!

Historien fortsætter under reklamen

Da jeg avsluttet arbeidet, hadde jeg gått gjennom to av kartongene. En del av de samme navnene – OG fødselsårene – gikk igjen på flere konvolutter, særlig gjaldt dette de eldste. Jeg gikk ut fra at flere av de større konvoluttene inneholdt senere forstørrelser av de opprinnelige, små kontaktkopiene – enten gjort av den som hadde tatt bildene, eller – kanskje mere sannsynlig – av hans etterfølger, som hadde skaffet seg forstørrelsesapparat.

Jeg tok med meg den korte navnelisten min og forlot kontoret.

Læs næste afsnit

 

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (51 har stemt 4,73 af 5)
Loading...
Skriv en kommentar KLIK HER

9 kommentarer

  1. Felix

    14/10/2018 kl 17:00

    Oi. Her er det rom for mye spennende. Ser at du har planer for 2 avsnitt men ser at du har skrevet flere. Gleder meg til fortsettelsen. ???

    2+
    • OnkelWaldo

      15/10/2018 kl 13:51 - som svar på Felix

      Takk for det, Felix, håper du liker de øvrige kapitlene også! ?

      0
  2. Den Liderlige Bedstefar

    15/12/2017 kl 16:35

    Optakten til en ny serie afsnit, der omhandler unge piger der helt frivilligt lader en voksen mand undersøge og kærtegne sine kroppe – med diverse på piger, og kvinder, spændende områder og steder, som næsten alle mænd nyder at lege med, og lave virkelig dybdegående undersøgelser af – og som gerne gives orgasmer i lange baner til.

    Kan næsten ikke vente, til at høre om Cherrys besøg – og alle de andre!

    For indledningsvis taler “han” om 20 års ansættelse, og da han finder kasserne med fotoserierne, har han været der i omkring 10 år. Så der er mindst 10 års “arbejde” at tage af.

    Lækkert. Og igen – der kan kun gives 5 stjerner . . . . .

    1+
    • OnkelWaldo

      16/12/2017 kl 10:48 - som svar på Den Liderlige Bedstefar

      Takk igjen, Bedstefar – tusind tak – og vel er det nok av hunkjønn rundt den virile vaktmester, men – fortellingen består altså av kun to kapitler. Ja, jeg VAR inne på tanken å gjøre historien lenger, men det ble med tanken. Skjønt – hvem vet hva fremtiden – og det nye året – vil bringe! ? Men jeg lover altså ingenting!

      1+
      • Den Liderlige Bedstefar

        17/12/2017 kl 1:04 - som svar på OnkelWaldo

        Det kunne jo være, at nogle af nonnerne, og lærerinderne (og måske et par, eller flere, nyansatte mandlige lærere), nu hvor vagtmesteren har fundet de mange “beviser” på deres tidligere fordomsfrie liv, at de tør op, og begynder at leve et erotisk liv inden for murerne, men skjult for omverdenen?

        0
  3. Anonym

    14/12/2017 kl 16:25

    Denne kan bli så lang som helst, og det bør den jo!

    0
    • OnkelWaldo

      14/12/2017 kl 16:43 - som svar på

      Ja, den kan jo egentlig det, men jeg er litt skeptisk, fordi her har vi en pensjonatskole med bare jenter, noe à la Johannes-serien, så jeg er redd for å gjenta meg selv for mye. Derfor bare to kapitler. Men jeg har sluttet å skrive – Slutt – på slike fortellinger, så …….. ?

      0
  4. Trønder

    14/12/2017 kl 12:29

    Hei, dette ser ut til å bli en fin serie, det står ikke noe om hvor mange kapitler det blir.

    0
    • OnkelWaldo

      14/12/2017 kl 13:14 - som svar på Trønder

      Takk skal du ha, Trønder – nei, jeg har planlagt bare to, egentlig.

      0

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *