.. Vaktmesteren kikket lystent – måtte han motvillig innrømme for seg selv – etter de små dansende jenterumpene …

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
Det forekommer et par italienske uttrykk i dette kapitlet, som kanskje trenger en forklaring (som vanlig litt fritt oversatt):
– La tua figa, è bagnata, si? = Er fitta di våt, eller?
– Si, un po’! = Ja, litt, så! – «Un po’» er en dagligdags forkortelse av «un poco», som betyr «litt».
– – –

De mørke, glitrende øynene til Angelina ble stadig større og større etter hvert som Adeline fortalte – om «kurset», om mørkerommet, om posering – «Var du virkelig HELT naken?» – åndet hun, og Adeline nikket. – Ja, men ikke så lenge, han tok noen få bilder av meg – først forfra, mens jeg hadde truser på meg – – og da viste du frem puppene dine, altså? kniste Angelina med store, blanke øyne. Adeline nikket og fortsatte: – deretter mens jeg sto på kne i sofaen, da fotograferte han meg bakfra – – og da kunne han se – – innskjøt Angelina, fort og spent, nesten andpustent – –

– – la mia figa, ja! fullførte Adeline. Begge lo så de hikstet. Adeline gjorde en pause – litt usikker på hvor mye hun våget å fortelle. – Faktisk så – så slikket han den også – – tilsto hun. Angelina utstøtte et sjokkert, lite skrik: – Neeeiiiiii, vel? – men Adeline nikket bekreftende.

– Joda, du kan altså ikke TRO hvordan det kriblet og kilte – ikke bare i – den, men i hele meg!

– – sånn som da han biskopen sugde på puppene mine! – innskjøt Angelina – fort og hektisk. – Sikkert ENDA sterkere! innvendte Adeline – for vi er jo så veldig, veldig følsomme akkurat – der nede, vet du! Venninnen nikket og holdt pusten av spenning. Adeline trakk pusten dypt inn. – Og så tok jeg – den – i munnen også, innrømmet hun og overhørte det forskrekkede hylet fra Angelina – m-men bare i noen få sekunder, altså! skyndte hun seg å tilføye.

Øynene til Angelina var nå vidt oppsperret, og hun slo hånden for munnen for å stanse et nytt, sjokkert skrik. – D- du har – virkelig – opplevd en – en MASSE, altså! hun hvisket nesten. – Har du – har du – – ?? – hun torde ikke å si ordet, men Adeline forsto hva hun mente og ristet på hodet. – Nei, han sendte meg i seng før vi rakk så langt, fortalte hun, og Angelina syntes det var noe – trist eller resignert i stemmen. – «Før vi rakk så langt» – gjentok hun, – vil det si at – – – ??

Adeline nikket. – Mmmmm. Jeg tror nok at – hvis han ikke hadde gjort det – akkurat da, så – så ville vi sikkert ha endt opp på samme måte som du og den – biskopen din kanskje ville ha gjort – – med min nakne lille rumpe dansende opp og ned på sofaen hans! kniste hun, forlegen og blussende rød i kinnene.

Nå brast Angelina ut i hylende, overgiven latter, de falt hverandre om halsen igjen, og Adeline lo sammen med henne – det føltes altså sååååå befriende, følte de begge to. Til slutt satte Angelina seg opp og tørket øynene. – Det skulle jeg altså sååååå gjerne ha sett! hikstet hun.

– Jeg også! smilte Adeline – altså med deg og – – –

– – og biskopen, fullførte Angelina. – Men han er jo langt borte nå, sukket hun.

– Så da får du nøye deg med min vaktmester, da, smilte Adeline – spent på svaret. Angelina tenkte seg om i to – fem – kanskje syv-åtte lange sekunder, så nikket hun. – Nå som jeg går på denne skolen, er han kanskje litt MIN vaktmester også, ikke sant? kniste hun. – Eller – vil du kanskje ikke dele? Hun blunket ertende, og Adeline ble igjen slått av hvor vakker hun var. Hun nikket bestemt på hodet. – Å joooooo, så absolutt! Hun gjorde en liten pause og møtte den andres – nesten brennende blikk. – Kunne du ha – tenkt deg det, altså? Hun lente seg litt nærmere og dempet stemmen til en hvisking. – Jeg blir altså så – så kriblende kåt når jeg tenker på det! Angelina lo og nikket – hun skjønte godt hva hun mente. – Jeg – tror det, Adeline! Jeg blir også sånn – varm og våt – der nede – når jeg tenker på det! – Da skal du sannelig få lov å prøve ham først! erklærte Adeline – mens jeg tar bilde av dere! Husk hva kurset heter: «Vaktmester Andrew’s Sex- og Fotokurs». Det er forresten jeg som har funnet på det navnet også!

Begge lo igjen. – Det visste jeg ikke! smilte Angelina. – Så rart at det ikke står noe oppslag om det utenfor priorinnens kontor! kniste hun. Mere latter, og nå var det Adelines tur til å tørke øynene. – Angelina! pustet hun – jeg har altså ledd mere sammen med deg på – på kanskje bare én time,, enn jeg har gjort gjennom et helt skoleår!

Venninnen trakk på skuldrene. – Samme med meg. Det er ikke akkurat så mye å le av på katolske skoler i Italia, heller!

Hun så på klokken. – Søren også, det er lenge til lunsj, jo. Kanskje vi skal legge noen planer?

– – for vaktmester Andrew vet jo ennå ikke at han har fått dobbelt så mange deltagere på det kurset sitt! smilte Angelina. – Nettopp! kniste Adeline – og så kan vi kanskje gå ut og ta noen bilder med det nye kameraet mitt? Det har jeg nesten ikke BRUKT engang!

Det lød munter jentelatter fra rom nr. 27, og vaktmesteren, som akkurat da gikk forbi døren med en gardintrapp over skulderen, smilte for seg selv. – Der er det nok to som har funnet ut at de har noe til felles! tenkte han for seg selv.

– – –

Det gikk flere dager uten at Andrew så søster Arianna annet enn på litt avstand. Som regel smilte hun blygt til ham når de tilfeldigvis møtte hverandre, men som oftest var hun sammen med en eller flere andre nonner. Adeline hadde åpenbart funnet seg en ny venninne, som hun ALLTID hang sammen med, så det ut til. Den andre jenta var aldeles nydelig, syntes han, med sine mørke, strålende øyne, sitt glinsende mørke hår, og han syntes hun hadde et ertende lite smil i munnvikene hver gang han møtte blikket hennes – hvilket riktignok ikke var særlig ofte. Antagelig var de to jevnaldrende, for også den andre jenta hadde litt mer enn bare antydninger til kvinnelige former under skoleuniformen. – Litt større pupper enn Adeline! konstaterte han med sitt vanlige kjennerblikk. Riktig velskapt var hun også! Det var ikke fritt for at han gjorde seg visse tanker når han så at hun tydeligvis var så god venn med Adeline – modell? – klar til å «plukkes»? – riktignok med spørsmålstegn etter, men han visste jo at Adeline var klar, iallfall! Kanskje – eller antagelig – også den tiltrekkende, unge nonnen – den SVÆRT tiltrekkende unge nonnen! Merkelig i grunnen! – slo det ham – i løpet av disse – seksogtredve årene kunne han bare huske TO kvinner i nonnedrakt som hadde fristet ham – og han hadde aldri snakket med NOEN av dem, bare beundret dem – høyst diskret – på behørig avstand. En av dem hadde smilt blygt til ham ved to anledninger, men altså – aldri hadde de utvekslet et eneste ord! Søster Arianna, derimot, hadde han øyeblikkelig fått kontakt med – og følt en varm samhørighet med. En italiensk nonne – riktignok halvt engelsk – han hadde hørt på puben mang en gang at italienske kvinner var ekstra ildfulle og lidenskapelige, men slike historier hadde han alltid smilt overbærende av. Det var jo slikt som mannfolk sa om alle kvinner som kom fra Sør-Europa eller fra latinamerikanske land – kvinner som var mørkhårede og brunøyde, med skjelmske, sjarmerende smil.

Imidlertid gikk det bare to dager før Adeline henvendte seg til ham. Det hang et kamera rundt halsen hennes, og også nå var hun sammen med den mørkøyde og mørkhårede skjønnheten. De var åpenbart på vei inn i parken, kanskje for å ta bilder av vakre planter og søte småfugler, tenkte han.

– God morgen, onkel Andrew! smilte Adeline. – Du må hilse på min nye venninne, Angelina!

Vaktmesteren satte fra seg verktøykassen og tok den lille varme hånden i sin. – Velkommen til denne hyggelige skolen, Angelina! smilte han. – Her kommer du sikkert til å trives. Navnet ditt høres italiensk ut?

Det var Adeline som svarte. – Hun er fra Italia også – og hun holder på å lære meg italiensk. Jeg har allerede lært det viktigste!

Andrew undret seg over at den lille italienske yndigheten slo hånden for munnen og brast i knisende latter. – U- unnskyld! hikstet hun da hun fikk pusten igjen. – Det var bare noe jeg kom til å tenke på.

– Du snakker iallfall helt glimrende engelsk! roste Andrew. Den unge jenta nikket, fremdeles blid og smilende. – Ja, mamma er faktisk halvt engelsk, fortalte hun – og nå som vi er her i England, begge to, så snakker vi BARE engelsk sammen!

– Du bør nok sørge for å holde italiensken ved like også, rådet Andrew. – Det kan du komme til å få både nytte og glede av senere i livet.

– Det er der italienskundervisningen med meg kommer inn! bemerket Adeline. Hun så på venninnen og blunket. – La tua figa, è bagnata, si?

Igjen knakk det sjarmerende, lille vesenet sammen i latter. Hun tørket øynene og hikstet frem: – Si, un po’! Denne gangen lo de to venninnene hjertelig og omfavnet hverandre. Andrew lurte på om de var litt mere enn bare «venninner».

– Kan jeg få vite hva det betyr? spurte han vennlig. Også nå var det Adeline som svarte – med et bredt smil og et lurt blunk. – Bare hvis du melder deg på Angelinas italienskkurs! blunket hun. – Forresten – jeg holder på å gi henne et lite – «forkurs» i det kurset som du og jeg holder på med også! Hun løftet kameraet, som hang i en tynn lærstropp rundt halsen hennes. – Vi er på vei for å ta noen pene bilder i parken, opplyste hun. – Når vi kommer tilbake, kan vi få lov å bruke mørkerommet ditt, da? Så kan jeg vise henne noe av det jeg har lært av deg?

(Bare du ikke viser henne ALT jeg har lært deg, så!) tenkte vaktmesteren, men høyt sa han bare: – Helt greit, det, Adeline, jeg går akkurat nå hjem for å ta en kopp te og en sandwich. Bare bank på, så skal jeg komme og låse dere inn. Det er forresten best at dere bruker bakveien, for elever har ikke lov til å besøke vaktmesteren privat, skjønner dere. Men det er en liten åpning i hekken på baksiden som dere kan smyge dere igjennom. Pass bare på at det ikke er noen i nærheten som kan se dere!

Begge smilte pent til takk, neide yndig, og småløp inn i parken. Vaktmesteren kikket lystent – måtte han motvillig innrømme for seg selv – etter de små dansende jenterumpene. De knapt nok knekorte skoleskjørtene flagret rundt slanke skolepikelår – som han hadde sett atskillige av opp gjennom årene. Men disse lårene var ekstra fristende, syntes han – kanskje fordi han hadde sett det ene paret uten så mye som en tråd!

Da han nesten var ferdig med teen og sandwichene sine, banket det forsiktig på døren. – Bare kom inn, jenter, ropte han lavt. Det hadde faktisk aldri hendt at det kom uventede – eller ubudne – gjester til privatboligen hans. Og ganske riktig, da døren åpnet seg forsiktig, tittet det inn to smilende, rødkinnede jenter, Adeline med kameraet sitt i hånden. – Bare kom innenfor, jenter, smilte Andrew. – Sitt ned, er dere snille, til jeg blir ferdig med teen min. Vil dere ha en kopp, forresten? – og en sandwich? Begge ristet på hodet. Så kikket han på det lille kameraet til Adeline. – Du verden! – har du fått deg en Contax?

Hun nikket. – Ja, jeg fikk det av pappa til trettenårsdagen min, jeg hadde nesten glemt at jeg hadde det. Nå passet det jo sååå fint å ta det frem, etter at vi begynte med det kurset vårt! Hun blunket megetsigende igjen, og Andrew begynte å bli engstelig for at venninnen skulle fatte mistanke. Men han lot som ingenting, mens han drakk ut tekoppen. – Det er et skikkelig godt kamera, ihvertfall! roste han. – Du kommer til å få mye glede av det. Han visste selvsagt ikke hva de to venninnene hadde planlagt av motiver – og det var ikke bare vakre blomster og småfugler, nei!

Han satte fra seg koppen og reiste seg. – Jeg foreslår at dere går inn i hovedbygningen og finner frem til den grønne døren i enden av korridoren i klasseromsfløyen, foreslo han. – Så kommer jeg og låser den opp innenfra. Du vet jo hvor den er, ikke sant, Adeline? Han smilte til henne, og denne gangen var det han som blunket.

Adeline nikket og rødmet litt. Hun tenkte på hva som NESTEN hadde skjedd forrige gang hun brukte den døren. – Kom, Angelina! ivret hun. – Det er jo ingen skole nå, så klasserommene er ikke i bruk. Vi må bare se etter at ingen er der og gjør rent eller noe. Det er bare vaktmesteren som bruker den døren, skjønner du, så nonnene ville nok bli SVÆRT mistenksomme hvis de så en av oss – eller begge to! – gå inn der. Begge jentene kniste konspiratorisk da de løp av gårde.

Andrew ventet et par minutter før han fulgte etter. De to ville bruke LITT lengre tid, visste han – først på å smyge seg ut gjennom hekken, så inn hovedinngangen, deretter måtte de komme seg inn i klasseromsfløyen uten at noen så dem og stilte spørsmål – mens han bare kunne gå direkte inn sin egen inngang i kjelleretasjen, slik han gjorde hver eneste dag.

Og da han låste opp den grønne døren innenfra, sto de like utenfor og smatt lynsnart inn, mens de kniste opphisset. Adeline passet på å stryke den slanke kroppen sin – og de struttende brystene! – mot ham da han låste døren etter dem.

Angelina hadde selvsagt aldri besøkt hans kombinerte kontor og atelier før og kikket nysgjerrig rundt seg. – Hva hadde dere tenkt å gjøre nå da? spurte han. Adeline smøg lærstroppen til sin Contax over hodet. – Først fremkaller vi denne filmen, erklærte hun – og når vi har hengt den opp til tørk, så tenkte jeg at jeg skulle lage noen bilder med forstørrelsesapparatet ditt.

Andrew var glad for at han hadde gjemt filmene med de «dristige» bildene på et lurt gjemmested. I mørkerommet fantes ikke et eneste nakenbilde engang, og han hadde klippet opp en film med uskyldige bilder i passelige lengder på seks bilder hver. På den var det også noen bilder av Adeline, der hun var høyst anstendig antrukket i skoleuniformen sin.

Han smilte til Adeline. – Trenger du min hjelp til noe? spurte han. – Du vet jo hvor allting er, ikke sant? Hun nikket. – Jada, det skal gå greit, det. Har du mye å gjøre?

Andrew sukket, litt overdrevet. – En vaktmester har alltid nok å gjøre, vet du. Særlig på så gamle bygninger. Hovedbygningen er fire hundre år gammel!

Angelina smilte ertende. – I Roma har vi bygninger som er over to tusen år gamle, smilte hun – og de er fremdeles i bruk! Vaktmesteren humret godmodig og strøk henne over den silkeglatte hårmanken. – Jeg vet det, jenta mi! smilte han. – De har nok hatt flinke vaktmestere der hele tiden! Kanskje bortsett fra Colosseum! tilføyde han smilende.

Begge jentene lo, men Adeline skjøt frem underleppen, som om hun furtet litt. – Jeg trodde at det var JEG som var jenta di, jeg! Hun prøvde å gjøre ansiktet så trist og sørgmodig som mulig, men Andrew gjennomskuet henne. – Det er helt riktig, nydelige, lille Adeline! blunket han. – Men det er vel OK om jeg er litt vennlig mot venninnen din også, er det ikke?

Angelina innskjøt. – Jeg synes iallfall at det – eller du – er VELDIG hyggelig! smilte hun. – Og vi ble jo enige om at han er VÅR vaktmester nå, ikke sant, Adeline? Adeline smilte og klemte henne. – Joda, Angelina, det er helt riktig, det. Og han er jo så stor at vi kan dele ham, hva?

– Bare jeg får lov å være i ETT stykke, så er det helt OK for meg, spøkte Andrew videre. Han møtte blikket til sin mest erfarne kursdeltager. Begge jentene lo hjertelig. – Da går jeg og jobber der borte i vinkelfløyen, tenker jeg. Han pekte. – Og hvis dere vil gå før jeg kommer tilbake, så kan dere bruke MIN hovedinngang og bare smekke igjen døren. Bare pass på at ingen ser dere når dere går ut, hva? Kanskje dere kunne gløtte forsiktig på døren først, bare for å se om det er noen i nærheten, ikke sant?

Det lovet de å gjøre, og dermed gikk Andrew av gårde med sin trofaste verktøykasse i venstre hånd, slik han hadde gjort nesten hver dag i over seksogtredve år nå.

Da han hadde smekket døren igjen etter seg, kikket Angelina spørrende på sin engelske venninne. – OK, hva skal vi gjøre først, da?

Adeline vinket henne med seg inn i mørkerommet og viste henne de forskjellige tingene der inne, forklarte om fremkallervæske, stoppbad og fikserbad, og viste henne den lille tanken som ble brukt til fremkalling av film. Deretter slo hun av lyset, slik at det ble stummende mørkt innenfor det tunge forhenget. Angelina kniste litt forskrekket. – Hvorfor gjør du det, da?

– Det må være helt mørkt når jeg tar filmen ut av den lille kassetten, skjønner du, forklarte Adeline med saklig stemme. – Onkel Andrew har vist meg hvordan jeg kan gjøre det uten å bruke øynene.

Angelina syntes kanskje det var LITT skummelt, nå hørte hun bare noen svake, uvante lyder i mørket mens venninnen forklarte. – Kjenn her, Angelina, her er den spolen som vi trer filmen inn i – den løper rundt og rundt i et spor, kjenner du det – kjenn med fingrene – her! – Åja, lød det ivrig fra den andre jenta. – Sånn – nå er hele filmen på plass, da setter vi spolen ned i fremkallingstanken og lukker den godt – sånn! Nå kan vi skru på lyset – husker du hvor lysbryteren er?

Angelina famlet litt rundt seg og fant en lysbryter. Plutselig falt et svakt, rødlig lysskjær over dem begge, og nå kunne hun se både venninnen og tingene rundt dem. – Nei, kniste Adeline – det der er mørkeromslyset, men vi kan slå på det ordentlige lyset nå, fordi denne tanken som filmen ligger i, den er helt lystett.

Så gjennomgikk hun hele prosessen, og Angelina fulgte fascinert med etterhvert som Adeline forklarte, tittet på klokken og fylte tanken med de forskjellige kjemikaliene. Til slutt, da også fikserbadet var fylt på – og tømt ut igjen, pustet Adeline lettet ut og smilte til sin oppmerksomme venninne. – Sånn – nå henger vi denne filmen til tørk, og så kan vi lage noen bilder fra en film som onkel Andrew har tatt tidligere.

– Av deg? spurte Angelina spent. Adeline nikket og tok opp noen filmstrimler som Andrew hadde lagt klar til dem. Hun holdt dem opp mot lyset, slik at også Angelina kunne se dem. – Ser du – dette er negativene – det vil si at det som er lyst på filmen, det blir mørkt når vi lager bilder – og omvendt. Der hvor filmen er helt svart, der blir det helt hvitt på bildet – og motsatt, selvfølgelig. Men for det meste er det noe midt imellom, det kaller vi «gråtoner». Nå skal vi bruke forstørrelsesapparatet.

Angelina myste med øynene mot de små bildene på filmstrimmelen. – Er det – deg som sitter så pent i sofaen? smilte hun. Adeline nikket. – Jada, og – her sitter jeg ute i parken, dette er noen av de første bildene han tok av meg, smilte hun.

Angelina dyttet henne i siden med albuen. – Tok han ikke noen – frekke – bilder av deg, da? – sånn som du fortalte om – du vet?

Adeline rødmet, men nikket igjen. – Joda, han tok noen – ganske få bilder av meg – mens jeg var HELT naken! innrømmet hun. – Men de er ikke på denne filmen.

– Hvor er de da? ivret Angelina. Hun sto nesten og trippet, så spent var hun. Adeline lette blant de filmstrimlene som lå på bordet i mørkerommet. – Hmmmm, la meg se – nei, de er ikke her – han må ha gjemt dem et sted – – Plutselig kom hun på en lys idé. Hun tok venninnen i armen og førte henne ut av mørkerommet.

– Nå tar vi en pause i fremkallingen! avgjorde hun. – Du skal jo øve deg i å være både foran og bak kameraet også, ikke sant? Sett deg nå ned i den sofaen og se søt ut! Begge jentene kniste. – Hvordan gjør jeg DET, da? undret Angelina. – Bare vær deg selv! smilte Adeline. – Sånn som under det første møtet hos han andre biskopen, vet du!

De lo sammen igjen, og Angelina satte seg pent og med rett rygg i det ene hjørnet av sofaen, mens Adeline slo på fotolampene og stilte inn kameraet. – Mmmmm, riktig bra! roste hun, med øyet klistret til det lille søkervinduet. Hun knipset to bilder. – Fint, Angelina, smil nå pent til kameraet – sååååånnn, ja! Hun knipset igjen og rettet seg opp. Det lekte et litt uskikkelig smil rundt munnen hennes. – Nå skal vi ta noen mere interessante bilder, erklærte hun. – Kle av deg, er du snill!
Historien fortsætter under reklamen

Angelina ble rød som en tomat i ansiktet. – A- alt sammen? stammet hun forskrekket. Adeline smilte beroligende til henne. – Mmmm, nei – du kan beholde trusene på – til å begynne med, iallfall! kniste hun.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Reha

   09/11/2021 kl 7:10

   Det er lige meget, du har en virkelig god måde at fortælle en historie på, så er det lige meget om det er med eller uden sex. Der er du en af de få jeg har læst. Fortsæt bare Onkel Waldo 👍

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     09/11/2021 kl 8:17 - som svar på Reha

     Jeg takker og bukker, Reha, og ja – det ER et faktum at mange av mine kapitler – som regel ikke hele novellen –  har lite eller ingen sex. Det er hyggelig at noen setter pris på det

     3+

     Besvar kommentar