Johannes 1 – Studentlivets gleder – og sorger

MILF moden kvinde ung fyrGjorde kvinner virkelig – sånt? Fru Helle Anderssen – – hun suget pikken hans!

Forfatter: OnkelWaldo

Forord til Johannes-serien

Denne fortellingen var slett ikke planlagt å bli så lang som den er blitt. Jeg hadde egentlig tenkt å poste den i ett, uansett hvor lang den ble, men den begynte bare å “leve sitt eget liv”, som det heter, og til slutt satt jeg igjen med – en mellomting mellom langnovelle og kortroman. Nei, den fortjener ikke betegnelsen «roman» – kanskje «føljetong» passer bedre. Dermed følte jeg at jeg MÅTTE dele den opp i kapitler

I tid spenner fortellingen over 22 år. Johannes er en godhjertet og omsorgsfull person, og passer egentlig godt til å være bestyrer for et barnehjem – slik han blir – men han faller lett for kvinner – og jenter, og de faller lett for ham. Heldigvis faller de som oftest mykt – i en seng eller på en sofa!

I en såpass lang fortelling føles det ikke naturlig – for meg, iallfall – å pøse på med mange og lange sexskildringer. Så jeg håper leserne vil bære over med meg om det kommer noen »transportetappper» innimellom.

Forord til kapittel 1:

MF = en vanlig forkortelse for Det teologiske Menighetsfakultet – eller bare Menighetsfakultetet – som ligger i Oslo og ble grunnlagt i 1907. Det hører ikke inn under Universitetet, men utdanner prester som er kvalifisert til tjeneste i Den norske kirke – på lik linje med Universitetet.

Kapittel 1 – Studentlivets gleder – og sorger

August 1949.

På en benk i Studenterlunden satt en høy, ung mann med lyst hår, kledd i en mørkeblå dressjakke og mørkegrå bukser. Han kikket på klokka – enda en halvtime til det avtalte møtet. Han pustet ut, og i tankene gjorde han opp status for de siste årene av et heller langvarig og ganske turbulent studentliv i hovedstaden.

For elleve år siden hadde han kommet fra den lille kystbyen på Sørlandet, med litt uklare forventninger, egentlig. «Du skal vel bli prest, du, som er så flink på skolen?» – det omkvedet hadde han fått høre med jevne mellomrom opp gjennom hele skoletiden, inntil han til slutt trodde på det selv. Jaja, så fikk det vel bli Menighetsfakultetet, da.

Endel av studieemnene fant han interessante, men i studentmiljøet fant han seg ikke helt til rette. På kaféene traff han på noen trivelige universitetsstudenter, og blant dem en som var noen år eldre, – og som tidligere hadde studert ved MF, han også. Han kalte seg «frafallen prest» – og hadde – omsider – klart å ta eksamen. Nå var han faktisk kommet såpass langt at han underviste i klassiske språk. Johann Caspar og Johannes ble snart svært gode venner, og deltok i mangt et lystig lag sammen. Begge hadde stor sans for det smukke kjønn, og det var god tilgang på festglade – og villige – jenter og unge kvinner i miljøet.

Etter et par år skulle hans hybelvert plutselig flytte til Bergen, så Johannes måtte se seg om etter et annet sted å bo. Da var han så heldig – ihvertfall trodde han det til å begynne med – å få hybel hos en av sine forelesere – en middelaldrende mann med en yngre kone. Det gikk bra et års tid, selv om Johannes syntes å merke at Christine, den unge kona, av og til kastet lange, søkende blikk på ham, og ofte smilte – litt for vennlig? – til ham. Men han formante seg selv om ikke å bli innbilsk, dessuten hadde han jo ganske god lykke blant jenter som IKKE var gift, så han holdt sin sti ren overfor sin hybelvertinne – lenge.

En kveld da Johannes kom sent hjem, men godt før midnatt, satt Christine i sofaen og drakk vin, mens hun hørte på klassisk musikk. Sørgmodig – klassisk musikk.

Hun lyste opp da hun fikk se ham. – Å, kjære Johannes. Jeg er så alene i kveld, – min mann er bortreist til over helgen. Kom hit og ta et glass vin med meg, hva? De glitrende, mørkebrune øynene smilte skjelmsk mot ham, og i blikket lå det noe som han nok hadde sett før – men ikke hos sin hybelvertinne – sin GIFTE hybelvertinne!

Johannes var litt betenkt, for den unge fruen hadde nok allerede nytt et par glass, selv om hun var langtfra full. Og som den høflige, unge mannen han var, særlig overfor tiltrekkende damer, takket han ja og satte seg forsiktig ned i en dyp lenestol tvers overfor henne.

Christine reiste seg og gikk for å hente et glass til ham. Hun var kledd i morgenkjole, stoffet var gjennombrutt på enkelte steder, og til sin forskrekkelse – eller var det forskrekket fryd? – oppdaget han at hun var naken under den. Da hun snudde seg og kom tilbake, kunne han tydelig ane den lille mørke skyggen mellom de slanke bena. Det kastanjebrune håret, som ellers var strengt oppsatt i en eller annen form for hårknute, falt nå fritt og forlokkende løst rundt skuldrene hennes. Han hadde nok lagt merke til det før, men nå, som hun sto foran ham i bare det ene lette plagget, kunne han fastslå at Christine egentlig var en ganske pen kvinne. Nei, RIKTIG pen var hun, – med faste, middels store, struttende bryster, slank og med smidige, runde hofter. «Forlokkende» tenkte han, det var nettopp ordet. Det begynte å krible forventningsfullt i buksene hans.

Etter at de hadde skålt og Johannes hadde drukket et halvt glass, reiste hun seg plutselig og slo seg ned på fanget hans. – Men – fru Christine! stammet han forbløffet, selv om han hadde både ant – og håpet på – at noe slikt ville skje.

– Kall meg bare Christine, Johannes, kurret hun og åpnet morgenkjolen, slik at de nakne, fulle brystene kom til syne. Hans blå øyne møtte hennes – jo, definitivt lystne blikk, og deretter kysset hun ham, grundig og lidenskapelig, mens han kjærtegnet de fristende yndighetene hennes. Da hun slapp ham, var hun andpusten, og den ene hånden hans befant seg allerede på det glatte, slanke låret hennes, – høyt oppe.

– Det går – rykter om deg, vet du, Johannes, kniste hun og gispet høyt da fingrene hans fant dusken hennes. – ÅÅÅÅhhhh – nå kjenner jeg at de er – sanne ogsåååÅÅ! hvinte hun da han kilte den fuktige spalten.

– Hva slags rykter er det, da? mumlet han mot den sultne munnen. Lårene skilte seg, slik at han kunne la en finger bore seg inn, – så ut – så inn igjen i glattheten hennes. Hun klynket, som om hun var overrasket over det han gjorde, og pustet: – Det sies at du – ikke deltar så mye – i studentlivet – på MF – at du gjør slemme ting med – kvinner og – ååååhhhhh – unge piker – og — aaaahhh, er mye sammen med en – – en universitetslektor med – ÅÅÅÅÅÅhhhhh – – tvilsomt rykte – – –!

Johannes skrellet av henne morgenkjolen, løftet henne opp og bar henne, sprellende og knisende, inn på rommet sitt. Der dumpet han henne ned på sengen, hvor hun øyeblikkelig la hendene foran den vesle dusken sin. Men hun fikk ikke lov å gjemme den så lenge, for Johannes falt på kne ved siden av sengen, fjernet de små, beskyttende fingrene og begravet ansiktet i den glinsende spalten.

Hun protesterte, vilt og forskrekket. – NEIIIIIII, Johannes, ååååååååhhhhh, hva GJØØØØR du! hikstet hun og krafset med fingrene i håret hans. Men hun ga seg snart da bølger av nytelse begynte å skylle gjennom kroppen hennes.

Hun var dryppende klar da han reiste seg opp for å kle av seg, men hun sperret øynene opp i forskrekkelse. – Skal du ikke – slukke lyset?

Han smilte idet han skrittet ut av buksene. – Nei, når jeg skal nyte noe så deilig som deg, så vil jeg jo se det også!

– Carl Bernhard slukker alltid lyset før han kler av seg, fniste hun, mens øynene var som naglet til skrittet hans, der nå pikken hans spratt frem, klar til innsats. – Ååååååhhh, milde Jesus! gispet hun. – Den er jo – diger!

– Den er laget etter mål, skjønne Christine. Den passer akkurat inn – her!

Hun hylte høyt da han trengte inn i henne, og selv om hun var overraskende trang for en voksen kvinne, var hun så glatt at han skled helt til bunns med det første støtet. Da ynket hun seg, men slo armene rundt ham og pustet i øret hans: – Ååååååhhhhh, Johannes – jeg har aldri, aldri følt det – slik!

Han knullet henne langsomt til å begynne med, kilte klitten hennes til nok et forskrekket utrop: – ååååååhh, neiiiiiii! – og da hun nærmet seg toppen, begynte hun å kaste hodet fra side til side, mens hun jamret: – stans, Johannes – jeg – jeg må ikke – åh-åh-åh-åh- – – du må ikke mere – – åhhh –åhhhh! Hun prøvde å skyve ham bort, men klarte det ikke, han pløyde henne heftigere og heftigere, inntil hun skrek ut, med fortvilet stemme: – åååhhhh, NEIIIII – – før hun kom i en skakende, splintrende orgasme, og også Johannes stønnet inn i munnen hennes og sprøytet sæden dypt, dypt inn i den klemmende, sitrende musa – i noen ekstatiske rykk.

Han støttet seg på armene og pustet ut, fremdeles dypt begravd i henne, og merket til sin forskrekkelse at hun brast i fortvilet gråt. – Så så, Christine, var det ikke deilig for deg, eller?

– Jo-o-hhhh- hhh – altfor, altfor – deilig! hulket hun, mens tårene rant nedover kinnene hennes. – Nå – nå er jeg en – en dårlig kvinne!

– Fordi du har bedratt mannen din, mener du?

– Nei- hhh- jo, det også, men – men jeg fikk – orgasme, gjorde jeg ikke?

– Jovisst gjorde du det, smilte Johannes. – Vi fikk orgasme sammen – helt vidunderlig perfekt, var det! Du er en deilig kvinne, Christine!

Hun fortsatte å hulke. – Ne-eiii, jeg er – en dårlig, dårlig kvinne! Uhhhh-huuuu, det – det er bare dårlige kvinner som – som får sånn – sånn orgasme!

Johannes var forbløffet: – For noe godt tøv, Christine! Hvem i all verden har innbilt deg noe slikt?

– Min – min mann – venninnene mine – – alle sier det – –

Johannes lo og kysset henne. – Du bør finne deg noen andre venninner, jenta mi! La meg se – –

Han trakk seg halvt ut av henne og la fingeren varsomt på den nå strittende klitorisen. Christine rykket til og gispet. – Ååååhhh, Johannes, hv- hva gjøøøøøør du?

– Kiler klitorisen din, vel – du vet vel hva det er? Hun ristet stumt på hodet og så forskremt på ham. Han kilte henne mere, roterte med fingeren, så det rykket i henne og hun jamret seg høyt. – Hvordan føles det nå, Christine?

– D- deilig, hikstet hun. – S- syndig deilig!

– Det er ingenting syndig ved seksuell nytelse, Christine. – Du er skapt med denne lille kileknoppen, ikke sant? Hun nikket, med halvt lukkede øyne. – Og den er der nettopp for å hjelpe deg til å oppnå den høyeste nytelse – altså orgasme. Mann og kvinne er skapt for å ha det deilig SAMMEN, Christine. Vi menn har det deilig når vi kan bruke denne her – han erstattet fingeren med den svuilmende, ivrige penisen. så begynte han å bevege seg rytmisk og langsomt ut og inn i henne igjen – og kvinner får nytelse både gjennom å føle den inni seg – sånn – og sånn – og sånn – – nå kniste og småhvinte hun henrykt – og så har dere denne lille klitorisen i tillegg – – ååååhhh – åhhh-åh-åh – lød det fra den halvåpne munnen, – og så har dere disse deilige, følsomme brystene – han klemte kjærlig på de struttende fruktene, og hun stønnet overgivent – – og nå skal Johannes knulle deg frem til enda en orgasme!

Hun slo armene om ham og kysset ham vilt, mens hoftene hennes møtte hans i en heftig, stigende rytmen. – Kan du – mere – åhhh- kan du gjøre det – såååå lenge – ahhhh- ah-ah-ah – du er jo – like stiv, joooo!

– Det er ikke vanskelig å være stiv i en så deilig, trang og klemmende fitte som din, Christine!

Hun kniste sjokkert. – D- du bruker så – så stygge ord – Johannes – du – du er en –veldig – veldig – slem – gutt! Kroppene deres arbeidet nå sammen i felles nytelse.

Historien fortsætter under reklamen

– Sammen – med deg – Christine – er jeg en – veldig – veldig – kåt – gutt! – og det beviste han for henne i noen intense, lange minutter, der han gikk bevisst inn for å bringe henne til topps enda en gang. Og hun var glatt og våt og villig rundt pikken hans, og den smidige kroppen var så levende, og hun hulket, stønnet og jamret seg om hverandre inn i øret hans, så kjente han at hun klamret seg til halsen og skuldrene hans, klorte ham, så spente hun seg i krampe og hulket høyt av skrekkblandet fryd da det eksploderte i henne for annen gang – den andre i hele hennes seksogtyve år lange liv.

Og da de hvilte ut etterpå, kjente hun at pikken hans var like hard inni henne. – Fikk ikke du – orgasme, Johannes? spurte hun forbauset og kikket opp på ham med store, blanke øyne.

Han kysset henne ømt. – Nei, yndige frue, du kommer jo så raskt at jeg ikke rakk det! Så – den skal du få lov å skaffe meg. Deretter rullet han dem begge rundt, hun hylte forskrekket, men så lå hun øverst. – Nå er det din tur til å jobbe! smilte han opp mot henne, der hun satt skrevs over ham.

Christine smilte skjelmsk ned til ham og begynte langsomt å bevege hoftene.

De knullet hele helgen, til og med mandag formiddag, for mannen skulle ikke komme før om kvelden. – Og han tar meg bare en gang i uken, fniste Christine, – på fredager, i mørke og i to minutter, Ikke alle fredager heller, forresten, tilføyde hun ettertenksomt.

I tiden som fulgte, fikk de sneket seg til en hyrdestund i ny og ne, men Johannes begynte å føle seg ille til mote etter hvert. Han hadde synes at hun hadde sendt ham noen lange øyekast tidigere også, men nå sendte hun ham åpenbart forelskede – eller lystne – blikk, og Johannes ble engstelig for at professoren skulle fatte mistanke.

En dag sa han til henne at han ville flytte, og hun ble ytterst nedslått. Men Johannes sto på sitt. – Det er best for alle parter, Christine, fremholdt han, og til slutt måtte hun si seg enig. – Men finn et sted hvor jeg kan besøke deg, da! tigget hun. Johannes lovet å prøve, selv om han egentlig ikke hadde lyst.

Johann Caspar hjalp ham. Han hadde vokst opp på Frogner, bodde fremdeles i det staselige barndomshjemmet og hadde et utrolig nettverk av bekjentskaper. I tillegg var han blitt forstander for en heller obskur menighet som Johannes aldri hadde hørt om. Han fikk hybel hos en eldre enkefrue, som riktignok IKKE var medlem av akkurat den menigheten. – Men jeg regner med at du kanskje unngår å havne i sengen hennes! knegget vennen, – og det fikk han rett i.

Enkefru Riis-Mortensen var en livlig dame på femogseksti, med glimt i øyet. – Herr Midttun har anbefalt Dem, og det burde kanskje være en advarsel til meg. smilte hun. – Men De er en voksen mann. og jeg vet jo at voksne menn trenger kvinnelig selskap av og til. Det er bare to ting jeg ikke liker, og det er røyking og fyllefester. Johannes forsikret at han ikke røykte og at han var særdeles måteholden med alkohol – ihvertfall hjemme. Det siste sa han riktignok ikke!

Så Johannes flyttet inn på en romslig hybel, men unngikk i det lengste å kontakte Christine. Han håpet at det skulle være et avsluttet kapittel, men en dag banket hun på døren hans, med tårer i øynene. – Jeg har savnet deg såååååå, Johannes, snufset hun. Han unnskyldte seg med at det hadde vært en travel og hektisk tid, og at han hadde ligget etter med studiene.

Christine sank ned i sofaen hans, brast i gråt og slo hendene for ansiktet. – Jeg er redd jeg har – ødelagt – studiene for deg, hulket hun. Han satte seg ved siden av henne og grep hendene hennes.

– Fortell meg hva som er i veien, jenta mi, ba han.

– Jeg – jeg er graviiiiiiid! hulket hun. – Men – er ikke det en gledelig nyhet, da? undret Johannes.

– Jooo-hooo- for meg, så! snufset hun og tørket øynene. – Ik- ikke for Carl Bernhard – for det – det er DITT barn – og – og det vet han – nå!

Det viste seg at ektemannen, som ikke var tilhenger av prevensjon, hadde ført nøye regnskap med menstruasjonssyklusen hennes og bare gjennomført sine hastige samleier når han var helt sikker på at hun ikke kunne bli gravid. Da hun meddelte ham den gledelige nyhet, hadde han satt i gang et forhør, som endte med at hun gråtende måtte innrømme sannheten.

– Jeg – jeg sa også at det var – jeg som hadde – forført deg, snufset hun, – og at du er helt uten skyld. Men – men det stemmer, det jeg sa om – om ryktet ditt, husker du? – så – så du kan nok få vanskeligheter med å – fullføre presteutdannelsen! Ååååååååhh, som jeg har ødelagt for oss begge to! hulket hun og brast i gråt igjen.

Johannes trøstet henne så godt han kunne, og da gråten hennes endelig stilnet, løftet hun hodet og smilte gjennom tårer. – Hvordan er hybelvertinnen din, Johannes, spurte hun med et lystent glimt i øyet.

– Veldig hyggelig og grei, forsikret Johannes. – Er hun – liberal? – frisinnet?

Johannes nikket. – Det også.

Dermed reiste den unge professorfruen seg og gjennomførte en regulær striptease foran øynene hans. Akkurat det ordet kjente hun sikkert ikke engang, men hun smøg av seg klærne, langsomt og yndefullt, mens hun villig viste frem deilighetene sine. Johannes fulgte hennes eksempel, og de neste par timene elsket de, – grundig, langsomt, ekstatisk hurtig og eksplosivt, og hun skrek ut i «syndige» orgasmer tre ganger, før de svettvåte og andpustne hvilte ut i hverandres armer.

Mens de lå slik, fortalte hun ham at hun ville bli sendt bort for et år – til mannens familie i Tromsø – inntil barnet var født. Skilsmisse var han ikke tilhenger av, så han kom til å ta henne tilbake etter at straffen var sonet. – Samtidig vil han nok ha meg så langt bort fra deg som mulig, smilte hun. – Men – jeg er redd det kan bli vanskelig for deg på MF, Johannes, sukket hun sørgmodig.

Johannes kysset henne og klemte den – fremdeles slanke – nakne kroppen inntil seg. – Ikke tenk på det i det hele tatt, Christine, trøstet han. – Skylden er like mye min som din. Dessuten har jeg langsomt, men sikkert kommet til – og det er faktisk sant – at jeg nok ikke egner meg som prest, likevel!

Dermed knullet han henne til orgasme en siste gang. – Antagelig ville jeg ikke kunnet holde fingrene unna konfirmantjentene! tenkte han i sitt stille sinn, mens hun stønnet ekstatisk i øret hans.

Han kom dekanus i forkjøpet ved selv å gå og melde seg av studiet. Dekanus virket åpenbart lettet, han til og med beklaget avgjørelsen – (det mener du IHVERTFALL ikke alvorlig! tenkte Johannes) – og fremholdt at han hadde vært en dyktig student. Det siste var i det minste riktig. Han klukklo innvendig, uten å vise det.

Etter en inngående konferanse med Johann Caspar, der de satte til livs nesten en hel flaske konjakk, bestemte han seg for å søke legestudiet. Johannes hadde en god realartium, men følte han trengte å lese seg opp i biologi og kjemi.

Siden det var blitt november og han hadde helt til neste høst før han kunne søke seg inn, tok han seg jobb på et bilverksted, der han hadde vikariert fra tid til annen de siste par årene. Han satte av faste ettermiddagstimer til pugging – heldigvis hadde han lett for å lære.

Neste høst kom han inn på medisinstudiet, der han trivdes svært godt. I tillegg til at han nå likte faget mye bedre, kom han også inn i en trivelig gjeng – og slett ikke bare medisinere – som visste å ha det hyggelig sammen. Blant annet traff han en kvinnelig tannlegestudent, som han ble gode venner med – nesten uunngåelig havnet de i seng sammen også, men det ble en slags blanding av vennskap og elskov, uten at noen av dem la noe forpliktende i det.

Slik gikk det flere gode studieår, inntil han på en fest kom i kontakt med Barbara, som var datter av en av hans faste forelesere, og av meget fin familie. Hun var helt forskjellig fra tannlegestudenten Rigmor, som var høy og mørk og med flott figur. Barbara var blond, liten og nett, med små, spisse bryster, hun var festglad, enda litt villere enn Johannes selv, og de trivdes usedvanlig godt sammen i sengen. Hun hadde nettopp fullført examen artium og ante ikke hva hun ville ta seg til etterpå.

En kveld da hun hadde ridd ham til en skakende orgasme, var det klissvått på lakenet mellom dem. – Uff, jeg tror kondomet sprakk! stønnet Johannes fortvilet. Barbara fniste. – Det blir jo ikke barn HVER gang, da, Johannes. Din tur til å være øverst!

Men selvsagt – denne gangen BLE det barn av det. Ekteskap kom ikke på tale – Johannes hadde ingen stilling, var ikke av god nok familie, abort var også utelukket, og Barbara ble sendt til Sveits for et år. Johannes ville kanskje ikke ha blitt sparket fra studiet, men han orket ikke tanken på å sitte på forelesning under den bistre farens blikk i enda et helt år.

Så der sto – eller retter sagt – satt han – nå. Og enda en gang hadde Johann Caspar trådt støttende til. Han kastet et siste blikk på klokka og reiste seg. – Du har vært «evig student» lenge nok, Johannes! sa han til seg selv. På tide å søke jobb og bli en skikkelig samfunnsborger!

Studiene fikk vente – på ubestemt tid.

HAN BANKET LITT FRYKTSOMT på døren til kontoret. Noe beroliget ble han da en vennlig og klangfull kvinnestemme ropte: – kom inn!

En duft av blomster slo imot ham da han åpnet og trådte innenfor. Bak et stort skrivebord til venstre satt en trivelig utseende dame, riktignok med strenge briller, men smilet var vennlig nok.

Litt nølende tok han et par skritt nærmere, bukket høflig og presenterte seg:

– God dag. Mitt navn er Christmann. Johannes D. Christmann. Jeg har – –

– Ahh, herr Christmann! avbrøt damen strålende. – Velkommen til Amadeus Menighet. Forstanderen har fortalt SÅ meget om Dem. Meget fordelaktig, vil jeg understreke. Sitt ned, sitt ned! Kan jeg by på en kopp kaffe? Den ER allerede klar!

Kanskje kunne en kopp roe nervene? tenkte han. Og gjøre møtet litt mindre formelt. – Joooo, takk, hvis det ikke er for meget bry, så – – –

– Slett ikke, slett ikke. – Nu skal jeg – –

Hun reiste seg og travet geskjeftig over til et sidebord, der det sto en kokeplate, en kaffekjele, noen kopper, asjetter og et lite fat med diverse småkaker. Til høyre sto et lite rundt salongbord med to, ikke altfor dype stoler.

Med øynene fulgte han den modne, yppige kroppen som beveget seg så lettvint. Hun kunne vel være – – ikke mere enn i midten av tredveårene, kanskje? Litt FOR yppig, etter hans smak, kanskje, men så var det denne fortærende trangen i kroppen, da – – Selvsagt var hun utenfor hans rekkevidde – han hadde merket seg gifteringen – men han hadde hatt – eventyr – med modne kvinner, – til og med kristelige, slike som hun her – også tidligere. Her gjaldt det imidlertid å beherske seg. Likevel – hun minnet ham om – – noen – – ? – hmmm – – lyshåret – yppig – – pent ansikt …..

Plutselig fikk han et flashback til – – sitt aller første eventyr med en kvinne!

Juni 1932 – Byens deiligste dame

HAN HADDE SÅVIDT FYLT TRETTEN ÅR den gangen. Etter skoletid syklet han rundt med varer for den lokale kjøpmannen, for å tjene noen slanter til kino og godteri. En dag fikk han overlevert en eske med varer, med beskjed om å levere den til «fru Helle Anderssen». – Jaja, sukket den moderlige kjøpmannsfruen, – hun kommer vel ikke til å være «frue» stort lenger nå, – ikke ordentlig, ihvertfall, nå som mannen hennes har funnet seg en annen! Dette er forresten det siste ærendet for i dag, Johannes, så du behøver ikke komme tilbake. Takk for i dag!

Det gikk et støkk gjennom Johannes da han hørte det. – Jøss! mumlet han for seg selv. Etter hans mening var danskfødte Helle Anderssen småbyens skjønnhet. Den meningen holdt han for seg selv, men han hadde lagt merke til at mange andre, både gutter og voksne, kikket langt etter den slanke skikkelsen med det lange, lyse håret når hun gjorde sine handlerunder. Hun var sikkert ikke tredve år ennå, men selvsagt helt uoppnåelig for guttunger på Johannes’ alder.

Johannes fikk nesten ikke frem et ord da vakre Helle åpnet døren og han så det forgråtte, tårevåte ansiktet hennes. Hun var kledd i en silkeaktig morgenkåpe, og håret hennes var litt fuktig, som om hun nettopp hadde vært i bad. – Dav, Johannes. Kom ind, kære dreng, lød den myke, danske stemmen. Hun snufset litt og tørket øynene. – Du må så meget undskylde, men . . . .

Så trådte hun til side, slik at Johannes kunne bære varene inn på kjøkkenet. Da han hadde satt fra seg esken, ga hun ham en hel krone, og den unge gutten ble helt forfjamset av glede. – Tusen, tusen – takk, fru Helle! stammet han. Så svelget han litt. – Jeg – jeg har hørt – – Han så at hun nikket og forsto hva han mente. – Jeg – jeg forstår ikke – hvordan – hvordan NOEN mann kan – kan gå fra – deg – Dem! stotret han frem. – Du – De – De er jo den aller vakreste – som finnes!

Den unge kvinnen brast i gråt igjen, så tok hun et skritt frem, la armene om halsen hans og klemte kinnet inn mot hans. Forundret la Johannes merke til at han faktisk var et halvt hode høyere enn den voksne kvinnen. Litt klosset la han armene forsiktig rundt henne og strøk henne over håret. Så mykt og glatt det var! Johannes var egentlig litt sjenert av seg, han hadde blitt ertet en del fordi han alltid hadde vært så mye høyere enn sine jevnaldrende og hadde kommet i puberteten lenge før noen av de andre. Nå sto han her med en vakker kvinne i armene, – for aller første gang! Det gikk aldeles rundt i hodet hans, og han ante ikke hva han skulle gjøre. Men han fortsatte å stryke henne varsomt over håret mens hun snufset og hulket mot skulderen hans.

Det skyllet en varm bølge gjennom ham da han kjente de fulle, faste brystene presse mot seg, og hoftene – og duften av håret hennes – – – Til sin store forskrekkelse og forlegenhet merket han at han fikk reisning, men han klarte ikke å trekke seg unna.

Helle løftet ansiktet hans og smilte ømt. – Du er vel nok en sød dreng, Johannes! Har du en kæreste, så?

Han ristet på hodet og rødmet. Den vakre kvinnen smilte skjelmsk gjennom tårer og la hodet litt på skakke. – Så har du måske heller aldrig kysset en pige, – vel? Johannes ristet på hodet igjen.

Fru Helle Anderssen løftet hendene og la dem mykt rundt Johannes’ brennende kinn. – Må jeg så ha lov til at bli den første til at kysse dig, Johannes? hvisket hun.

Uten å vente på svar, strakte hun det yndige ansiktet opp og la de fulle, myke leppene mot hans. Han svaiet lett, rent automatisk grep han fastere rundt henne, like automatisk og ubevisst åpnet han munnen litt, og kjente den lille tungen hennes smyge seg inn mellom sine egne lepper. Johannes hadde ikke engang hørt om tungekyss, men han etterlignet hennes munnbevegelser og tungeaktivitet så godt han kunne, og følte at både hans egen og hennes pust begynte å bli raskere og mere opphisset.

Det ble et langt, dvelende og lidenskapelig kyss, og hendene hans dristet seg til å vandre nedover den slanke ryggen, ned dit den ikke var så slank lenger, der hoftene rundet seg mykt, der den svulmende, faste baken hennes innbød til kjærtegn. Herregud! han tok på rumpa til vakre fru Helle! Brått fór det gjennom ham at hun var naken under det glinsende silkeplagget! – samtidig merket han at den bankende ståpikken hans gned seg mot magen hennes, uten at hun trakk seg unna eller ble fornærmet, slik han fryktet.

Langsomt avbrøt hun kysset, men munnen hennes var fremdeles glinsende halvåpen, blikket var sløret, og hun pustet like heftig og tungt som den unge gutten. Johannes så at morgenkåpen hennes var løsnet, og skulderen var bar, hvit og glatt.

Hun så hvordan blikket hans hang fast ved det lille glimtet av naken skulder og smilte forførende mot ham. Ansiktet hennes glødet, bare noen centimeter fra hans eget. – Så har du vel heller aldrig set en nøgen kvinde, har du vel, Johannes? – stemmen hennes var litt hes, som om hun plutselig var blitt forkjølet.

Han kunne ikke annet enn å riste stumt på hodet igjen – det var som om gulvet bølget under føttene hans, han torde ikke engang forme tanken i ord, men dypt i bevisstheten hans sto det for ham at – nå – snart – ville en uoppnåelig drøm gå i oppfyllelse. Han skulle få se – en splitter naken kvinne – for første gang!

Helle løsnet det knyttede beltet rundt midjen og lot silkeplagget gli ned på gulvet, der det la seg i en glinsende haug rundt føttene hennes. Foran ham sto en åpenbaring – han tenkte ikke det ordet akkurat da, men bildet av den nakne, velskapte unge kvinnen brant seg inn på netthinnen hans, der det ble værende resten av hans liv. Senere skulle han komme til å se mange nakne kvinner – og unge jenter – men Helle Anderssen var alltid den som inntok hedersplassen i bevisstheten hans.

For Johannes føltes det som å få et kraftig støt i magen, og han gispet høyt. De fulle, modne brystene struttet friskt mot ham, de rosa knoppene svulmet, og det var bare såvidt han våget å la blikket gli ned til den vesle, krøllete dusken der nede – der lårene hennes møttes.

Uvilkårlig strakte han frem den ene hånden og rørte ved det ene brystet hennes. Kontakten føltes som et elektrisk støt – for dem begge, for han hørte at også hun trakk pusten i et knapt hørbart gisp. – Unnskyld, men – – stammet han frem, men hun la hånden sin over hans, i en taus oppfordring. – Du har dejlige hænder, Johannes! hvisket hun hest, og først da torde han røre ved det andre brystet også, lot tomlene gli over de strittende brystvortene, fylte hendene med faste\, fristende, eggende kvinnebryster.

Oppmuntret av reaksjonen hennes, og uten å spørre om lov, bøyde han seg frem og kysset de små harde knoppene, suget dem inn mellom leppene, og ble belønnet med frydefulle gisp og myke kvinnehender som strøk ham kjærtegnende over bakhodet.

Rent instinktivt gjorde den uerfarne unggutten det eneste riktige, han kysset seg fra den ene svulne knoppen til den andre, samtidig som han lot hendene gli kjælende, ja, nesten tilbedende over de runde, glatte, nydelige halvkulene. Han kunne selvsagt ikke vite det, men den yndige Helle hadde svært følsomme bryster, og det var få ting som fikk henne kåtere enn når de ble behandlet ømt, varsomt og lidenskapelig, og når de stive knoppene ble sugd og slikket på av ivrige lepper.

Johannes ble litt forskrekket da den opphissede unge kvinnen plutselig avbrøt ham og skjøv ham bort. – Kom, min dreng! nærmest befalte hun, grep ham i hånden og trakk ham med seg ut av kjøkkenet. Det støkk i ham igjen da hun trakk ham inn på soveværelset, slo armene om halsen hans og kysset ham med en intensitet som fikk det til å svimle for ham. Samtidig begynte hun å kle av ham, åpnet skjorten hans, famlet med bukseselene, og han prøvde febrilsk å hjelpe henne, noe som var vanskelig, så lenge hun sugde seg fast til ham slik hun gjorde.

Johannes var lang og tynn, men ganske senesterk, for han tok ekstrajobber etter skoletid der han kunne finne dem, og han var svært så ivrig i gymnastikktimene også. Nå fikk han en plutselig innskytelse, – senere ante han ikke hvor han fikk den – eller kreftene – fra – han tok tak om ryggen og under lårene hennes, løftet den slanke kvinnekroppen og la henne på rygg i sengen. Samtidig gled buksene halvveis ned langs bena hans, og han falt delvis over henne, mens hun lo frydefullt.

– Ih, hvor er du dog stærk, søde Johannes! kniste hun og holdt ham fast om halsen, mens han strevde med å få av seg de siste plaggene.

Endelig var han naken, og hun trakk ham ned til seg i sengen, og de lå hud mot naken hud, og han kunne ikke riktig tro det, men den stive, slanke pikken hans lå mot den myke magen hennes, og nå var han blitt så dristig at han våget seg til å ta på henne – der!

Herregud! – han tok på fitta til byens deiligste dame! – den var fuktig, og hun stønnet inn i munnen hans, og tungen hennes søkte hans enda en gang. De nysgjerrige fingrene hans glapp inn i den våte varmen, hun klynket inn i munnen hans, spente hoftene opp mot de uerfarne, men kjælende fingrene, samtidig som hennes egne søkte det bankende, stive guttelemmet, – og den berøringen ble for mye for ham. Han hikstet fortvilet da han kjente han ikke kunne holde seg – og sprøytet en hvit stråle oppover magen hennes, helt opp til de svulmende brystene, deretter en til – så en tredje, svakere.

– U- unnskyld! nesten hulket han mot munnen hennes, mens han følte at han ble slappere der nede, men Helle smilte bare ertende mot ham. – Det gør da ikke noget, Johannes! Jeg vidste jo, det kom til at ske! Nu skal du bare ligge helt rolig, ikke?

Til Johannes’ store forskrekkelse bøyde hun seg over ham, uten å bry seg om klisset som dryppet fra brystene hennes, og tok den like klisne pikken hans ømt og varsomt mellom de fulle, myke leppene. Han utstøtte et forfjamset – n- neiiii, d- du må ikke – – – ! – men ga seg over til den lekne, spillende tungen. Gjorde kvinner virkelig – sånt? Fru Helle Anderssen – – hun suget pikken hans! – han drømte sikkert, men han visste at ikke engang i drømme ville han ha kunnet tenke seg det som skjedde nå! Helt overveldet kikket han ned langs kroppen sin og så det lyslokkede hodet bevege seg langsomt og rytmisk, mens lysten bare vellet opp i ham, fylte hele ham, og den varme kvinnemunnen sørget snart for at det slanke guttelemmet reiste seg i stram givakt før det var gått et minutt.

Så satte hun seg over ham, og det lange, lyse håret la seg som en hette over begges ansikter da hun bøyde seg ned og kysset ham dvelende. – Nu ta’r jeg dig, Johannes! hvisket hun, og det var som en drøm da den slanke hånden grep rundt pikken hans og førte den på rett vei.

Som forhekset så Johannes mot det punktet der kroppene deres møtte, og at mere og mere av lemmet hans ble oppslukt av noe varmt, trangt og fuktig. Det var bare såvidt han hadde begynt å få hår der nede, slik at da han var helt oppe i henne, kjente han hvordan den krøllete dusken hennes kilte huden hans. Han flyttet blikket oppover, forbi de deilige, runde brystene og møtte blikket hennes. Munnen hennes sto halvåpen, og hun smilte drømmende ned til ham. – Ka’ du li’ min fisse, Johannes? Ka’ du li’ at kneppe med mig? hvisket hun hest, stemmen var sløret av begjær.

Hun brukte to ord som Johannes aldri hadde hørt før, men han forsto instinktivt hva de betydde. – D- det er aldeles – himmelsk, fru – ehhh – Helle! stammet han. Brystene hennes duvet mykt frem og tilbake da hun begynte å ri ham, hoftene hennes beveget seg langsomt, sensuelt og nytende. – Du har en flot pik, søde Johannes! pustet hun. – Og – og du har så – så deilige bryster! hikstet han, mens hendene hans fant dem, kjærtegnet dem og kilte brystvortene.

Leppene hennes søkte hans, det lange, lyse håret kilte ansiktet hans, kroppen hennes fortsatte den langsomme, dvelende rytmen. – Jeg vil kneppe dig – længe, Johannes! stønnet hun inn i munnen hans. – Mmmmm, jeg vil – være i fitta di – alltid – uhhhh – – alltid – – hikstet han halvkvalt og spente seg mot henne. – herregud, jeg puler med Helle Anderssen! malte om og om igjen gjennom tankene hans, mens den nakne kvinnekroppen beveget seg rytmisk over ham.

Armene hans gled rundt ryggen hennes, han trakk henne ned til seg så de fulle brystene ble klemt inn mot den hårløse brystkassen hans, stadig mens hun fortsatte å knulle ham, mykt, men ivrig, og musa hennes var forbausende og hissende trang rundt den harde guttepikken. Han våget alt nå, til og med å kjæle med den nakne rumpa hennes, han ville utforske den klemmende, våte fitta hennes, og da han smøg hånden inn mellom de svettvåte, arbeidende kroppene, kom han uforvarende til å stryke over hennes strittende, følsomme klitoris, – selvsagt visste han ikke engang at noe slikt fantes, langt mindre hva det het for noe.

Helle ga fra seg et frydefullt gisp og et utrop. – Ååååhh, jaaaaaa, Johannes , – mærk mig – – DER, oooohhhh, jaaaaa, du er så dygtig, min kære, kære dreng! Igjen fant de famlende fingrene hans hennes mest følsomme sted, og hun hylte av opphisset fryd: – ååååhhhhh, ja – jaaaa-ahh, Johannes – – du – du – – aaaahhhhhhh!

Hoftene hennes begynte med et å arbeide heftigere og mere vilt, og med ett rullet hun seg rundt på ryggen og trakk ham over seg. – Nuuuuu, Johannes, – – knep mig HÅRDT, kom nu, pul mig med din dejlige, hårde pik!

Hun trakk bena så langt opp at knærne hennes nesten berørte hodet hans. Rent instinktivt skiftet han grep, slik at armene hans kom under lårene hennes og bøyde henne nesten dobbelt. Deretter gjorde han som hun sa og knullet henne med så harde og heftige støt han kunne, boret seg så langt inn i fitta hennes som det var mulig for ham å komme.

Men han holdt på å stanse helt opp av forskrekkelse da den vakre kvinnen under ham eksploderte som en nyttårsrakett. – ÅÅÅÅHHHH, JAAAAAAA-AH-AH-AH-AAAAAAAAAHHH! hylte hun, og han kjente nesten ikke igjen det forvridde ansiktet hennes. – UUUUUUUUUUUUUuuuuuuuhhhhhhh, åhhh- JOHAN-nes, ja, – ja, gør det! – gør det! – giv mig din pik – hårdt! – hårdt! – hårdt! – nu – nu – – nu KOMMMMMER JEG – ooooohhhhh!

Historien fortsætter under reklamen

Fru Helle klemte armene rundt ham – hun var forbausende sterk! fór det gjennom hodet hans, hun klorte ham på ryggen så det gjorde vondt, hun hulket, hun gispet og hun hikstet, mens åndedrettet hennes gikk som en blåsebelg. Fitta hennes ble enda trangere, det føltes som om den melket pikken hans i bølgende rykk, og for annen gang denne ettermiddagen sprøytet han sin unge sæd – denne gangen dypt inn i sin drømmekvinne, og denne gangen uten å føle en snev av forlegenhet.

Han hadde selvsagt aldri opplevd en lidenskapelig kvinnes orgasme før, og hadde det ikke vært for at han oppfattet ordene hennes, ville han ha trodd at han gjorde noe forferdelig galt. Men til slutt ebbet den ut, han slapp bena hennes ned, og hele den nydelige kvinnekroppen ble slapp som en vaskeklut.

Øynene hennes var lukket, og igjen var ansiktet hennes betagende vakkert. Johannes lå over henne på halvstrake armer, fremdeles med pikken dypt begravd i henne. Han løftet en hånd og strøk det viltre håret bort fra øynene hennes, strøk over den svettblanke pannen, til hun endelig slo øynene opp, og det blå blikket møtte hans. Så smilte hun dovent, trakk ansiktet hans mot sitt eget og rundkysset ham; – på øynene, på nesa, kinnene og munnen.

– Åååååhhh, Johannes, det var vidunderligt! hvisket hun. – Du er vel nok en dejlig elsker!

1949

– VI SETTER OSS HER BORTE, vi, så blir det litt mindre formelt, smilte den vennlige damen og gjorde en inviterende håndbevegelse mot den ene lenestolen.

Han fulgte oppfordringen, satte seg veloppdragent og forsiktig, med rett rygg og pent samlede ben som viste den knivskarpe buksepressen. Etter å ha dekket på det lille bordet, satte hun seg rett overfor ham, skjørtet dekket såvidt knærne, men de fyldige lårene gjorde at plagget strammet nesten faretruende.

Den dydige, hvite blusen var også velfylt, la han merke til, men han var såpass erfaren nå at han passet på å søke blikkontakt fremfor å vurdere de svulmende formene hennes. Velpleid, mellomblondt hår, satt opp i en stram, men kledelig knute, diskret makeup, den avdempede rødfargen på leppestiften fremhevet de fulle, smilende leppene – som sikkert kunne mere enn å smile vennlig, tenkte han, men tok seg i det. (Ganske fristende, hva? Nydelig hud, flotte pupper, men – hun er da ikke helt din type, vel? Neida, men det er lenge siden – – Jaja, ro deg ned nå!)

– Uff, jeg har visst ikke presentert meg, – hun rakte frem en velpleid hånd med forbausende slanke fingre. – Deborah Kleinschwanz, – min mann er tyskfødt, skjønner De.

Han nikket. – Ja, forstander Midttun fortalte – –

– De kjenner ham godt, forstår jeg?

Han nikket igjen. – Vi kjenner hverandre helt fra den tiden jeg gikk på Menighetsfakultetet, Han er litt eldre enn jeg, men – –

Hun strålte igjen. – Så De ER prest?

Han ristet på hodet. – Ikke ordinert. Jeg – jeg gikk over i – ehh – – over til et annet studium en stund, og så – –

– Ja – Johann Caspar fortalte at De også har studert medisin?

Her gjaldt det å trå litt varsomt, tenkte han. – Ja, jeg – jeg har alltid følt trang til å hjelpe mennesker – mennesket er jo Guds ypperste skaperverk, så – – jeg ville gjerne vite så mye som mulig – – ikke bare om det åndelige, men også – –

Hun avbrøt ham igjen, bøyde seg frem og klemte hånden hans forståelsesfullt. – Jeg er så hjertens enig med Dem. De behøver ikke forklare mere. Med Deres kvalifikasjoner vil De jo kunne fungere utmerket både som institusjonens lege OG småpikenes åndelige veileder. Johann Caspar har jo også gitt Dem sine varmeste anbefalinger.

– Hyggelig av den grabukken! tenkte Johannes i sitt stille sinn. – Du skulle bare visst halvparten av hva jeg vet om den gode Johann Caspar! På den annen side er det svært så bra at du ikke vet NOE av det han vet om meg!

Begge nippet til kaffen. – Jeg tror De er perfekt for denne stillingen, erklærte den yppige Deborah. – Har De kjennskap til regnskap og bokføring også?

– Jada, jeg har vært kasserer i et par frivillige ungdomsorganisasjoner, så – –

– Uuuuutmerket, helt utmerket! strålte kvinnen. – Vi kunne ikke ha fått en bedre kandidat. Forstanderen er slik en ypperlig menneskekjenner!

– Og ikke minst kvinnekjenner! tenkte Johannes, men han sa det ikke. De mange beundrende ordene hennes fikk ham til å mistenke at den lystne forstanderen hadde – forsynt seg litt? – av yndighetene til fru Kleinschwanz. Særlig hvis mannen hennes kledde etternavnet sitt, tenkte han.

– La meg fortelle Dem litt om stillingen. Deborah rettet på brillene og bladde i noen papirer.

– Hjemmet ligger litt avsides til, så vi har vår egen skole der, fortsatte hun. – Det vil si at det følger med endel undervisningstimer, også for Dem som bestyrer.

Hun kikket over brillene og smilte igjen.

– Men De har jo særdeles omfattende kunnskaper, så heller ikke det vil medføre NOEN problemer.

Hun kikket i papirene igjen.

– Det har i den senere tid kommet frem at småpikenes fysiske fostring lar noget tilbake å ønske, så om De – i tillegg til deres åndelige modning, som selvsagt kommer i første rekke – også kunne se på den siden av saken – – ?

Johannes nikket alvorlig. – Også fysisk aktivitet er viktig for den oppvoksende slekt. Dessuten har jeg i flere år vært medlem av OSI.

Hun så spørrende på ham. Johannes smilte forlegent. – Oslostudentenes Idrettslag. Vi fikk nytt navn for bare et par år siden, så – – –

Fru Kleinschwanz strålte igjen. – De er en fremsynt og fremadrettet ung mann. Glimrende!

– Kunne jeg få spørre, innskjøt Johannes, – hvor mange – piker det er ved institusjonen nå?

Deborah smilte velvillig. – Pr. i dag er det 27 unge piker – i alderen åtte til – – hun konsulterte igjen sine papirer, – til seksten år. Tanken er at de skal settes i stand til å klare seg på egen hånd ved 15-16 års alder. De vil for eksempel kunne mestre en enkel huspost eller lignende. Fabrikker tar jo også inn arbeidersker efter at de er konfirmert. Systuer, konfeksjonsfabrikker, osv. – –

Hun smilte unnskyldende. – Men denslags kjenner De selvsagt ennu bedre til enn jeg, herr Christmann.

Johannes løftet hendene i en mild innvending. – På ingen måte, fru Kleinschwanz. Jeg er såre takknemlig for all hjelp og informasjon jeg kan få. Det kommer til å bli meget å gjøre, også rent administrativt, formoder jeg?

Deborah nikket igjen, entusiastisk og bifallende.

– Åh, ja, så absolutt, herr Christmann! Bestyrerinnen begynner å bli vel gammel for en slik ansvarsfull stilling. Hun er egentlig nonne, av karmelitterordenen, men ofret seg for denne saken for over 30 år siden. Det er vi henne naturligvis ytterst takknemlige for, men nå – nå trenger hun absolutt å få avløsning. Regnskapene har allerede i mange år vært i en sørgelig forfatning, og det er meget som trenger å gjøres med bygningene og selve eiendommen også. En fast, mannlig hånd er hva både institusjonen – og de unge pikene – trenger.

Fru Kleinschwanz smilte litt forlegent. – De må unnskylde, herr Christmann, men, selv om også jeg sitter i en – ikke ubetydelig stilling, så har jeg så avgjort større tillit til mannlige lederegenskaper.

Hun tok en pause og kikket litt beklagende på kandidaten. – Jeg vil få presisere at lønnen vi kan tilby, på ingen måte står i forhold til Deres akademiske kvalifikasjoner, herr Christmann. Johannes gjorde en avvergende bevegelse med hånden. – Bolig følger selvsagt med, og institusjonens kjøkken står naturligvis til Deres disposisjon, – som en liten tilleggsytelse. Men jeg har forstått at De ser stillingen, og ansvaret som følger med, som en utfordring, ja – nærmest som et kall. Har jeg rett i min formodning?

Johannes nikket bekreftende, og kvinnen strålte mot ham igjen. Hun reiste seg og strakte frem hånden. – Da vil jeg ønske Dem velkommen som bestyrer for Amadeus Oppbyggelige Barnehjem for Unge Piker, og jeg er sikker på at De vil gjøre en utmerket innsats for institusjonen, og være som en far for de stakkars småpikene. Hjertelig til lykke, bestyrer Christmann.

Læs næste

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (61 har stemt 4,46 af 5)
Loading...
Skriv en kommentar KLIK HER

6 kommentarer

  1. Lancelot

    27/07/2017 kl 17:45

    Dette blir jo som å sette “bukken til havresekken” som vi sier på norsk! Du skriver veldig bra med stor innlevelse, leseren føler det nesten som man er med på det som skjer. Blir spennende å se hvor hard hånd han kommer til å holde over pikene! Men dette er vel kanskje ikke en spanking novelle!(?)

    1+
    • OnkelWaldo

      30/07/2017 kl 12:29 - som svar på Lancelot

      Tusen takk for hyggelige ord, Lancelot! Håper du liker resten av historien også. Den ble ganske – for? – lang!

      1+
      • Lancelot

        31/07/2017 kl 12:17 - som svar på OnkelWaldo

        Jeg sliter med å komme til de første avsnittene, etter kap 1. Vet du hvordan man gjør det.. Jeg jobbet meg bakover til kap 8, så var der ikke flere steder å trykke! Kjedelig..

        1+
        • Trønder

          31/07/2017 kl 18:25 - som svar på Lancelot

          Hei Lancelot, du kan trykke på forfatter Onkelwaldo på toppen, da får du opp alle noveller som er skrevet av Onkelwaldo. Alle noveller av OnkelWaldo er meget bra, men jeg tror denne er den beste så langt.

          2+
        • OnkelWaldo

          01/08/2017 kl 14:05 - som svar på Lancelot

          Da må du gå til begynnelsen av novellen og klikke på forfatternavnet. Men jeg skal også gi beskjed til redaksjonen om at lenkene mangler.

          0

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *